I fjor var det elektrisk ryggmassasjepute vi stresset rundt og skulle kjøpe til hverandre. I år har de valgt en annen vinkling: Flanell!
Når vi løper gjennom gatene, vekslende svette og varme inni butikkene og hutrende ute i kulda, tyggende på tre hveteboller med rosiner fra kiosken, som får bli dagens middag, blir blikket fanget at et beroligende og stemingsfullt bilde: Det er der vi skulle vært! Kanskje vi kommer dit snart? Når vi bare har vært snille gutter og jenter lenge nok?
Bildet er omtrent som så: En reklameplakat av en ung, vakker, slank og profesjonelt stylet dame i rød og rødrutete flanellspysj. Rødt ullpledd (nå kun kr 499) ligger bak henne i stolen, og hun har myke, tykke laddesokker på føttene. Hun sitter kanskje ved peisen og dessuten nipper hun til en kopp kakao. Trolig en av årets få, når vi ser på hennes slanke skikkelse.
Men hun utstråler fred. Fred og ro. God tid. Tid til å nyte. Tid til å la roen synke inn, og har hun ei bok liggende på bordet ved siden av seg, er vi sikre på at hun får lest den.
Vi vil dit. Snart!
Klart vi kan komme dit!
Pysjen er til salgs til egen julepris, og dessuten har alle butikkjedene en egen variant. Minst en. Laddesokker og pledd også.
Pledd har jeg forresten hjemme, rødt ullpledd… Faktisk er det til og med penere enn det på bildet. Og pysj… min er ikke rød, men god å ha på seg og jeg har en diger tykk rød strikkejakke å ta på utenpå sånn tidlig om morgen når jeg nettopp har satt opp varmen. Deilige laddesokker har jeg da også hjemme, hjemstrikket av Svigerinnen. Og te (som jeg foretrekker for kakao).
Men jeg vet disse tingene virker litt langt borte. Det skal bakes pepperkaker og pakkes inn gaver og strykes julegardiner. Vaskes og ryddes aldri så lite. Planlegge julens aktiviteter og finne dager da alle ikke alt er bedt et annet sted.
Jeg skjønner at mens man har koblet inn kjøpeprogrammet i hodet sitt, så kan man lett fristes til å få en følelse av at når man spør seg om man mangler noe mer nå, så kan føttene automatisk føre en inn der plakaten av jenta i flanellspysjen henger.
Snu! Gå hjem nå. Så rekker du kanskje en buss tidligere hjem og får tid til en halv time med beina på en krakk. I eller uten pysj.
søndag 13. desember 2009
onsdag 18. november 2009
Alle som har samme diagnose skal være like lenge sykmeldt, sier statsministeren.
Har det rablet for Jens? Herregud, er det ingen som kan si det til han, da? Han har jo ei søster som er lege. Kan ikke hun si det, da? Kjære vene, her sitter mannen og styrer et land, og så skjønner han ikke noe så basalt! Nå ble jeg nesten like redd som om Frp hadde vunnet stortingsvalget.
Jeg trodde vi hadde et håp om at når NAV bare hadde kommet seg ørlittegrann m hodet over vannet, så ville de ansatte der bli såpass skolerte at de ville slutte å tro at når man hadde en diagnose på et medlem av folketrygden, så visste man akkurat hvor syk den personen var. Jeg har MS. Etter dette systemet er jeg VELDIG SYK. Ok, det gjorde at jeg fikk uførepensjon da jeg måtte, og jeg har hatt lett for å bli trodd på plager. Dessverre ikke ditto fulgt opp den tida jeg klamret meg til det å være yrkesaktiv.
Det er jo ille, men vi har ristet litt på hodet og nærmest ledd litt også av de naive NAV-ansatte, for vi trodde jo ikke dette skulle fortsette i all evighet.
Men nå…
Nå sier landet statsminister at han vil at alle med samme diagnose automatisk skal ha like lang sykmelding. Jeg skjønner at noen kan tro det er lurt. De som ikke vet noe om medisin, men som har skjønt at noen fastleger er for slepphendte med sin sykmelding, ser nok et poeng. Og klart det er fint om alle som er like syke får lik sykmelding. Men dette kan man da ikke lese ut fra en diagnose! Og selv om han ikke skjønner det sjøl, så må da vel noen kunne si det til han? Han har da rådgivere.
Nei nå ble jeg redd. Ikke bare for dette. Men tenk på alle ting i et land denne mannen bestemmer, og så setter han seg SÅ dårlig inn i ting. Jeg skal ALDRI MER stemme på noen som samarbeide med den fyren der.
Jeg trodde vi hadde et håp om at når NAV bare hadde kommet seg ørlittegrann m hodet over vannet, så ville de ansatte der bli såpass skolerte at de ville slutte å tro at når man hadde en diagnose på et medlem av folketrygden, så visste man akkurat hvor syk den personen var. Jeg har MS. Etter dette systemet er jeg VELDIG SYK. Ok, det gjorde at jeg fikk uførepensjon da jeg måtte, og jeg har hatt lett for å bli trodd på plager. Dessverre ikke ditto fulgt opp den tida jeg klamret meg til det å være yrkesaktiv.
Det er jo ille, men vi har ristet litt på hodet og nærmest ledd litt også av de naive NAV-ansatte, for vi trodde jo ikke dette skulle fortsette i all evighet.
Men nå…
Nå sier landet statsminister at han vil at alle med samme diagnose automatisk skal ha like lang sykmelding. Jeg skjønner at noen kan tro det er lurt. De som ikke vet noe om medisin, men som har skjønt at noen fastleger er for slepphendte med sin sykmelding, ser nok et poeng. Og klart det er fint om alle som er like syke får lik sykmelding. Men dette kan man da ikke lese ut fra en diagnose! Og selv om han ikke skjønner det sjøl, så må da vel noen kunne si det til han? Han har da rådgivere.
Nei nå ble jeg redd. Ikke bare for dette. Men tenk på alle ting i et land denne mannen bestemmer, og så setter han seg SÅ dårlig inn i ting. Jeg skal ALDRI MER stemme på noen som samarbeide med den fyren der.
mandag 9. november 2009
En helt vanlig, middelmådig prinsesse
Av og til under jeg på om jeg tilhører en gruppe mennesker der uvanlig mange interesserer seg for det oversanselige. Engler og auraer og underbevisstheten og det der.
Enten er det slik, eller så tilhører journalister en gruppe der interessen for og kunnskapen om dette er uvanlig skrint til stede.
”Lysfontene”, sa prinsessa vår, og straks kastet hele mediaverdenen seg rundt og brukte ordet for alt det var verdt. Skulle tro de trodde prinsessa hadde funnet på ordet selv. Vet dere, jeg tror mange trodde det.
Jeg tror ikke det er så farlig å bruke ord som lysfontene. Man må bare ikke være prinsesse. Den arme dama har nok egentlig lært seg fra barnsben at det er mange ting personer i hennes situasjon ikke må si fordi det blir vridd på. Men jenta var forelska på den tida, og det har vi vel alle lært på så ymse vis, at en forelskelse nedsetter den kritiske sansen.
Prinsessa prøver nå å livnære seg på sin interesse for new age og sine åndelige åpenbaringer. Det er hun sannelig ikke alene om. Det drøsser av middelmådige ”terapeuter”, coacher og healere. Innimellom finnes det noen veldig dyktige eller begavede også. Det er vel ikke noen grunn til å tro at prinsessa tilhører den siste gruppa. Men mange har nok fått mye glede av konsultasjoner eller leksjoner hos de mer middelmådige også. Men hva er galt med at prinsessa kanskje ikke er av landets ypperste?? MÅ man være superb i all sin ferd bare fordi man er prinsesse?
De fleste av oss er vel middelmådige? Middelmådige leger og sykepleiere, middelmådige politikere, middelmådige saksbehandlere, middelmådige foreldre. Og det går så bra så.
Men fordi denne damen er prinsesse, strømmer folk til skolen hennes, foredragene hennes, hun kommer på Skavlan osv.
Skulle hun droppet prinsessetittelen sin? Hadde det gjort noen forskjell? - Hvem er hun der uten etternavn? - Nei, aner ikke, jeg, men hun driver visst en engleskole… Vi veit det ikke ville vært sånn. Det ville kanskje fungert med barn av skuespillere og store navn i næringslivet, men Märta Louise har vært vist fram så mye gjennom hele livet at alle selvsagt ville fått med seg hvem hun er, med eller uten prinsessetittel.
Er det urettferdig at hun får så mye gratis oppmerksomhet på produktet sitt? Jeg synes ikke det. Hun fikk ikke være i fred i russetida, hun har hatt journalister i buskene når hun har møtt kjærester osv osv, dette synes jeg sannelig er en grei kompensasjon, jeg.
OK, hun rappet merkenavn fra en bekjent av meg uten å sjekke om det var brukt fra før. Sikkert ikke å lett å venne seg til å være en av folket og følge reglene som da gjelder. Men vi får håpe hun har lært.
Det eneste som bekymrer meg, er om en del av de tingene hun snakker om blir noe forenklet og forflatet framstilt nå når akkurat prinsessa har blitt så mye talerør for det framfor folk med en enda bedre innsikt og formidlingsevne. Det er en del folk som kan dette bedre enn Märta. Men på den annen side. Nå når hun fram til folk som aldri ville hørt om det uten henne.
Til slutt har jeg to ønsker. (I eventyrene er det tre, men jeg er litt beskjeden). Jeg ønsker at media skal sette ørlitegrann kvalifiserte journalister på saken. Og så ønsker jeg henne lykke til og alt godt.
Enten er det slik, eller så tilhører journalister en gruppe der interessen for og kunnskapen om dette er uvanlig skrint til stede.
”Lysfontene”, sa prinsessa vår, og straks kastet hele mediaverdenen seg rundt og brukte ordet for alt det var verdt. Skulle tro de trodde prinsessa hadde funnet på ordet selv. Vet dere, jeg tror mange trodde det.
Jeg tror ikke det er så farlig å bruke ord som lysfontene. Man må bare ikke være prinsesse. Den arme dama har nok egentlig lært seg fra barnsben at det er mange ting personer i hennes situasjon ikke må si fordi det blir vridd på. Men jenta var forelska på den tida, og det har vi vel alle lært på så ymse vis, at en forelskelse nedsetter den kritiske sansen.
Prinsessa prøver nå å livnære seg på sin interesse for new age og sine åndelige åpenbaringer. Det er hun sannelig ikke alene om. Det drøsser av middelmådige ”terapeuter”, coacher og healere. Innimellom finnes det noen veldig dyktige eller begavede også. Det er vel ikke noen grunn til å tro at prinsessa tilhører den siste gruppa. Men mange har nok fått mye glede av konsultasjoner eller leksjoner hos de mer middelmådige også. Men hva er galt med at prinsessa kanskje ikke er av landets ypperste?? MÅ man være superb i all sin ferd bare fordi man er prinsesse?
De fleste av oss er vel middelmådige? Middelmådige leger og sykepleiere, middelmådige politikere, middelmådige saksbehandlere, middelmådige foreldre. Og det går så bra så.
Men fordi denne damen er prinsesse, strømmer folk til skolen hennes, foredragene hennes, hun kommer på Skavlan osv.
Skulle hun droppet prinsessetittelen sin? Hadde det gjort noen forskjell? - Hvem er hun der uten etternavn? - Nei, aner ikke, jeg, men hun driver visst en engleskole… Vi veit det ikke ville vært sånn. Det ville kanskje fungert med barn av skuespillere og store navn i næringslivet, men Märta Louise har vært vist fram så mye gjennom hele livet at alle selvsagt ville fått med seg hvem hun er, med eller uten prinsessetittel.
Er det urettferdig at hun får så mye gratis oppmerksomhet på produktet sitt? Jeg synes ikke det. Hun fikk ikke være i fred i russetida, hun har hatt journalister i buskene når hun har møtt kjærester osv osv, dette synes jeg sannelig er en grei kompensasjon, jeg.
OK, hun rappet merkenavn fra en bekjent av meg uten å sjekke om det var brukt fra før. Sikkert ikke å lett å venne seg til å være en av folket og følge reglene som da gjelder. Men vi får håpe hun har lært.
Det eneste som bekymrer meg, er om en del av de tingene hun snakker om blir noe forenklet og forflatet framstilt nå når akkurat prinsessa har blitt så mye talerør for det framfor folk med en enda bedre innsikt og formidlingsevne. Det er en del folk som kan dette bedre enn Märta. Men på den annen side. Nå når hun fram til folk som aldri ville hørt om det uten henne.
Til slutt har jeg to ønsker. (I eventyrene er det tre, men jeg er litt beskjeden). Jeg ønsker at media skal sette ørlitegrann kvalifiserte journalister på saken. Og så ønsker jeg henne lykke til og alt godt.
torsdag 15. oktober 2009
Er det Gud som er død?
Nietche hevdet jo at ”Gud er død”. Og en vittig sjel har for øvrig i ettertid føyd til under det sitatet: ”Nietche er død. Gud.”
Tidligere i livet var jeg mye i Luthersk-kristent miljø. Og før det igjen var jeg både døpt og konfirmert der. Siden var jeg der mest sånn på siden, riktignok, men har man en sterk fornemmelse av noe religiøst og ønsker kontakt med det, er det i Norge ikke så uvanlig å oppsøke Den norske (og lutherske) kirke.
Og jeg tror nok at Gud er der. Særlig fordi jeg tror Gud er overalt. Men også fordi der hvor mennesker er sammen om det å få kontakt med Gud, der må det være mye Gud.
Men når det har gått en tid siden jeg har hatt kontakt med tradisjonelt kristent miljø, skvetter jeg litt når jeg konfronteres med visse formuleringer man møter der. En julaften for ca 25 år siden, satte vi på TV-andakten på julaften. Den ble raskt skrudd av, men femåringen vår gikk likevel halve julaften og sa: ”Gud har mistet menneskene” Det hadde presten sagt. (Sant. Jeg hørte det selv.)
For litt siden var jeg på kor-seminar. Mange av sangene vi trente på var kristne sanger, blant annet en afrikansk som het Siyahamba. Veldig fin. Men så skulle vi synge den på norsk. ”Vi marsjerer i vår herres lys”. Da skvatt jeg igjen, gitt. Det hørtes så – militært og voldelig ut. Egentlig blasfemisk. Men da jeg tenkte tilbake i tida, så var det jo mye Guds hær og Guds stridsmann og jeg vet ikke hva. Og at Gud er Herren. Jo… jeg er med på det at Gud er noe som er større og mektigere enn jeg, men jeg tror jeg langt foretrekker å si Gud Moder og Gud fader.
OK, kanskje man skulle moderere seg på kritikk av ordet Herren? Bildet er jo fra en tid med mye klasseskille og der allmuen var uopplyst og trengte styring og ledelse. Ikke alle Herrer hold folk nede for å beskytte sine privilegier. Men noen gjorde det. Kanskje de fleste i utgangspunktet beskyttet privilegiene sine, om enn ikke alltid med brutalitet og utbytting. Men dermed synes jeg ikke metaforen passer så godt på Gud / Det guddommelige fordi en Herre var en som var av samme slag, bare heldigere i utgangspunktet. På grunn av disse privilegiene.
Nei… Jeg holder på det at jeg ikke vil kalle Gud en Herre. Selv ikke en god og rettferdig Herre. Frue er for øvrig ingen god sammenligning, for i den tiden der disse metaforene er hentet fra, var en Frue ikke det samme som en Herre, ofte helt annerledes i forhold til rolle og makt
Når verden forandrer seg, vil også ord og uttrykk endre seg og få en annen valør. Plutselig blir kulturskatter som bøker og sanger ”feil”. Slik er det jo også med barnelitteratur om ”negerkonger” osv, samt Margrethe Munthe og annet. Det er klart det blir et kulturtap. Man mister kultur fordi den går ut på dato, om papiret den er skrevet på er beskyttet etter alle kunstens regler og teksten også finnes digitalt. Særlig må dette ofte og merkbart gjelde i forhold til religiøsitet, som ofte passer så godt å bli uttrykt via metaforer.
For så betyr metaforen plutselig noe helt annet enn det man ville uttrykke!
Nei, Gud er ikke død. Men metaforene står nok og råtner på rot.
Tidligere i livet var jeg mye i Luthersk-kristent miljø. Og før det igjen var jeg både døpt og konfirmert der. Siden var jeg der mest sånn på siden, riktignok, men har man en sterk fornemmelse av noe religiøst og ønsker kontakt med det, er det i Norge ikke så uvanlig å oppsøke Den norske (og lutherske) kirke.
Og jeg tror nok at Gud er der. Særlig fordi jeg tror Gud er overalt. Men også fordi der hvor mennesker er sammen om det å få kontakt med Gud, der må det være mye Gud.
Men når det har gått en tid siden jeg har hatt kontakt med tradisjonelt kristent miljø, skvetter jeg litt når jeg konfronteres med visse formuleringer man møter der. En julaften for ca 25 år siden, satte vi på TV-andakten på julaften. Den ble raskt skrudd av, men femåringen vår gikk likevel halve julaften og sa: ”Gud har mistet menneskene” Det hadde presten sagt. (Sant. Jeg hørte det selv.)
For litt siden var jeg på kor-seminar. Mange av sangene vi trente på var kristne sanger, blant annet en afrikansk som het Siyahamba. Veldig fin. Men så skulle vi synge den på norsk. ”Vi marsjerer i vår herres lys”. Da skvatt jeg igjen, gitt. Det hørtes så – militært og voldelig ut. Egentlig blasfemisk. Men da jeg tenkte tilbake i tida, så var det jo mye Guds hær og Guds stridsmann og jeg vet ikke hva. Og at Gud er Herren. Jo… jeg er med på det at Gud er noe som er større og mektigere enn jeg, men jeg tror jeg langt foretrekker å si Gud Moder og Gud fader.
OK, kanskje man skulle moderere seg på kritikk av ordet Herren? Bildet er jo fra en tid med mye klasseskille og der allmuen var uopplyst og trengte styring og ledelse. Ikke alle Herrer hold folk nede for å beskytte sine privilegier. Men noen gjorde det. Kanskje de fleste i utgangspunktet beskyttet privilegiene sine, om enn ikke alltid med brutalitet og utbytting. Men dermed synes jeg ikke metaforen passer så godt på Gud / Det guddommelige fordi en Herre var en som var av samme slag, bare heldigere i utgangspunktet. På grunn av disse privilegiene.
Nei… Jeg holder på det at jeg ikke vil kalle Gud en Herre. Selv ikke en god og rettferdig Herre. Frue er for øvrig ingen god sammenligning, for i den tiden der disse metaforene er hentet fra, var en Frue ikke det samme som en Herre, ofte helt annerledes i forhold til rolle og makt
Når verden forandrer seg, vil også ord og uttrykk endre seg og få en annen valør. Plutselig blir kulturskatter som bøker og sanger ”feil”. Slik er det jo også med barnelitteratur om ”negerkonger” osv, samt Margrethe Munthe og annet. Det er klart det blir et kulturtap. Man mister kultur fordi den går ut på dato, om papiret den er skrevet på er beskyttet etter alle kunstens regler og teksten også finnes digitalt. Særlig må dette ofte og merkbart gjelde i forhold til religiøsitet, som ofte passer så godt å bli uttrykt via metaforer.
For så betyr metaforen plutselig noe helt annet enn det man ville uttrykke!
Nei, Gud er ikke død. Men metaforene står nok og råtner på rot.
mandag 12. oktober 2009
VG-da! Dere juger og narrer!
Her om dagen leste jeg noe meget foruroligende på forsiden av VG. Det stod at statsministerens kone var alvorlig skadet i en hjemmeulykke.
Jeg har sett bilder av damen og lest intervju med henne, og da berører det en nok mer enn når det har skjedd med en ukjent kvinne.
Men i tillegg var dette kona til han som nettopp skulle i gang med å lede regjeringen i fire nye år framover. Han hadde en viktig jobb foran seg, og så var altså kona han skikkelig dårlig. Kanskje hun ville dø? Satt han på sykehuset hos henne? Eller satt han på statsministerens kontor og hoppet i stolen når telefonen ringte? ( Eller når sekretæren kom inn, kanskje?) Stakkars mann! Og hvordan kunne dette berøre styringen av landet?
Jeg var temmelig kjapp med å få på PC-en da jeg kom hjem. Hvordan gikk det med henne?
Uff! Typisk! Etter litt leting nedover på avissiden, fant jeg ”nyheten”. Det viste seg altså at dette lå et par måneder tilbake i tid. Og skikklig hjernerystelse hadde hun fått, men ikke verre enn at hun hadde vært og stemt ved valget.
Jeg vet nok om hodetraumer til å vite at dette ikke var en pyttsann-historie, men likevel føler jeg meg lurt. Statsministeren som hadde en viktig og travel tid foran seg var ikke under dobbelt press. Dette var bevisst villedende informasjon. Ikke for første gang. Men ærlig talt, VG, er dere ikke flaue en gang? ALLE skjønner jo at dere gjorde det med vilje.
Hvis jeg hadde løpt for å varsle en brann, og noen hadde gitt meg en tilsvarende villedende informasjon om hvor jeg fant en brannalarm eller telefon, tror jeg de kunne blitt straffet dersom dette førte til at brannen fikk bedre tak. Når det er åpenbart at informasjonen var gitt i bevisst villedende hensikt, er det like godt med løgn.
Folk fortsetter å kjøpe VG. Eller tilsvarende aviser som med vilje narrer oss. Er vi blitt helt dumme, som aksepterer slikt?
Jeg har sett bilder av damen og lest intervju med henne, og da berører det en nok mer enn når det har skjedd med en ukjent kvinne.
Men i tillegg var dette kona til han som nettopp skulle i gang med å lede regjeringen i fire nye år framover. Han hadde en viktig jobb foran seg, og så var altså kona han skikkelig dårlig. Kanskje hun ville dø? Satt han på sykehuset hos henne? Eller satt han på statsministerens kontor og hoppet i stolen når telefonen ringte? ( Eller når sekretæren kom inn, kanskje?) Stakkars mann! Og hvordan kunne dette berøre styringen av landet?
Jeg var temmelig kjapp med å få på PC-en da jeg kom hjem. Hvordan gikk det med henne?
Uff! Typisk! Etter litt leting nedover på avissiden, fant jeg ”nyheten”. Det viste seg altså at dette lå et par måneder tilbake i tid. Og skikklig hjernerystelse hadde hun fått, men ikke verre enn at hun hadde vært og stemt ved valget.
Jeg vet nok om hodetraumer til å vite at dette ikke var en pyttsann-historie, men likevel føler jeg meg lurt. Statsministeren som hadde en viktig og travel tid foran seg var ikke under dobbelt press. Dette var bevisst villedende informasjon. Ikke for første gang. Men ærlig talt, VG, er dere ikke flaue en gang? ALLE skjønner jo at dere gjorde det med vilje.
Hvis jeg hadde løpt for å varsle en brann, og noen hadde gitt meg en tilsvarende villedende informasjon om hvor jeg fant en brannalarm eller telefon, tror jeg de kunne blitt straffet dersom dette førte til at brannen fikk bedre tak. Når det er åpenbart at informasjonen var gitt i bevisst villedende hensikt, er det like godt med løgn.
Folk fortsetter å kjøpe VG. Eller tilsvarende aviser som med vilje narrer oss. Er vi blitt helt dumme, som aksepterer slikt?
onsdag 23. september 2009
Omega 3 er visst ikke så nyttig ved MS. Men skal dette hemmeligholdes, eller?
I går var jeg på et foredrag med en av de norske spesialistene på MS. Hun refererte fra et par internasjonale kongresser om temaet og interessante ting ble fortalt. Det mest interessante var at Omega 3 tydeligvis ikke har noen effekt i forhold til å bremse og forebygge MS.
Det er en ting mange mennesker med MS, og det medisinske miljøet, selvfølgelig, har ventet på en stund nå, denne forskningen som er gjort om omega 3 i litt høye doser. Studien ble utført sammen med en legemiddelprodusent for et av betainterferonpreparatene ( Det er den medisinen de utviklet for å bremse MS tidlig på nittitallet). Jeg tror det var sånn at de ga bare omega 3 i et halvt år eller var det tre måneder? Og så fikk man i tillegg betainterferon til omega 3-en.
Det har drøyd og drøyd før vi fikk resultatene. Det viste seg at studien ikke var ferdig enda likevel. Så skulle ting skrives, og det er jo etterarbeid på et forskningsarbeid, man skal telle opp og skrive og rapportere, for å si det enkelt.
Så vi har ventet tålmodig og tenkt at ekspertene vet så mange vanskelige ting vi små ikke vet, og de kommer vel med informasjon så fort de kan. De vet vi venter.
Så det opplevdes som litt av en bombe hun slapp på det lille møtet i Øvre Eiker. Ingen hadde hørt om det verken i aviser, på Internett eller TV. Ikke på hjemmesiden til MS-forbundet, en gang, dit jeg til og med henviser sykepleierstudenter og sier de finner det mest oppdaterte. Dagsrevyen og TV2 er muligens mer opptatt av å fortelle om ting som muligens virker dersom det har virket på en gjeng rotter, men vi har da seriøse formidlingskanaler for almuen?
Ikke nok med det: Deltagerne i denne OFAMS studien hadde ikke fått vite det, de heller. Og de har ventet på informasjon, veldig! Og det VET forskningsmiljøet. At de heller intet visste, fant jeg ut da jeg snakket om det på Forumet om MS (det jeglinker til på sida her). Men til min store forskrekkelse, kunne en der innen si at det at omega 3-ikke hadde innfridd forventningene, hadde hun hørt en annen nevrolog et annet sted i landet fortelle alt for 3 uker siden.
Dette er rart. Hvorfor informerer de ikke om sånt med en gang og til alle? Hva er det jeg ikke har forstått? Og hva mer er det vi ikke får vite? ( sa hun, lettere paranoid)
Etterskrift:
Jeg har fått referert at det medisinske miljøet venter på noen under-analyser. Dermed er det ikke publisert fakta. Det er visst slik at en ikke kan skrive noe, men tydeligvis snakke om dette. ( Og det JEG skriver, kommer nok inn under "snakke", he he...
Om de har brukt veldig lang tid på subanalysene sine, det har jeg ikke kompetanse til å vurdere. Se ikke bort fra at jeg kommer tilbake til saken, evt også med prinsippielle funderinger.
Det er en ting mange mennesker med MS, og det medisinske miljøet, selvfølgelig, har ventet på en stund nå, denne forskningen som er gjort om omega 3 i litt høye doser. Studien ble utført sammen med en legemiddelprodusent for et av betainterferonpreparatene ( Det er den medisinen de utviklet for å bremse MS tidlig på nittitallet). Jeg tror det var sånn at de ga bare omega 3 i et halvt år eller var det tre måneder? Og så fikk man i tillegg betainterferon til omega 3-en.
Det har drøyd og drøyd før vi fikk resultatene. Det viste seg at studien ikke var ferdig enda likevel. Så skulle ting skrives, og det er jo etterarbeid på et forskningsarbeid, man skal telle opp og skrive og rapportere, for å si det enkelt.
Så vi har ventet tålmodig og tenkt at ekspertene vet så mange vanskelige ting vi små ikke vet, og de kommer vel med informasjon så fort de kan. De vet vi venter.
Så det opplevdes som litt av en bombe hun slapp på det lille møtet i Øvre Eiker. Ingen hadde hørt om det verken i aviser, på Internett eller TV. Ikke på hjemmesiden til MS-forbundet, en gang, dit jeg til og med henviser sykepleierstudenter og sier de finner det mest oppdaterte. Dagsrevyen og TV2 er muligens mer opptatt av å fortelle om ting som muligens virker dersom det har virket på en gjeng rotter, men vi har da seriøse formidlingskanaler for almuen?
Ikke nok med det: Deltagerne i denne OFAMS studien hadde ikke fått vite det, de heller. Og de har ventet på informasjon, veldig! Og det VET forskningsmiljøet. At de heller intet visste, fant jeg ut da jeg snakket om det på Forumet om MS (det jeglinker til på sida her). Men til min store forskrekkelse, kunne en der innen si at det at omega 3-ikke hadde innfridd forventningene, hadde hun hørt en annen nevrolog et annet sted i landet fortelle alt for 3 uker siden.
Dette er rart. Hvorfor informerer de ikke om sånt med en gang og til alle? Hva er det jeg ikke har forstått? Og hva mer er det vi ikke får vite? ( sa hun, lettere paranoid)
Etterskrift:
Jeg har fått referert at det medisinske miljøet venter på noen under-analyser. Dermed er det ikke publisert fakta. Det er visst slik at en ikke kan skrive noe, men tydeligvis snakke om dette. ( Og det JEG skriver, kommer nok inn under "snakke", he he...
Om de har brukt veldig lang tid på subanalysene sine, det har jeg ikke kompetanse til å vurdere. Se ikke bort fra at jeg kommer tilbake til saken, evt også med prinsippielle funderinger.
søndag 20. september 2009
Når mat ikke er naturlig
Naturlig kosthold er for det første et paradoks. Vil man bare spise i vei, uten å måtte tenke over noe som helst og bare ta det man får lyst på og som faller en inn, så får man ”vaffal” ikke i seg naturlig mat. Det som får overtaket da, er reklamen og tilvenning til kjappe smaksopplevelser, (først og fremst store mengder sukker). Så vil man ha i seg sunn mat, mat kroppen egentlig skulle hatt en naturlig trang til å etterspørre, så må man tenke mye og bruke en god del viljestyrke. Pluss penger og tid i mange butikker.
Så har noen av oss tilleggsutfordringer. Jeg synes sannelig det virker som om temmelig mange av oss har tilleggsutfordringer.
Jeg er allergisk mot en del matvarer: Rå epler, gulrøtter pærer og poteter, dessuten valmuefrø, paranøtter, erter, kirsebær… og av og til hasselnøtter og mandler. Valnøtter har jeg tålt godt til i dag. Oh… det klør i ørene, nå er det snart bare solsikkefrø det går bra med, men de inneholder mye muggsoppsporer som kanskje trigger trøttheten min selv om jeg ikke klør… Hjelp!
Nevnte jeg melkeintoleransen og at magen egentlig aldri har det bra med for mye hvete?
I tillegg til det, vil jeg svært gjerne spise ren og organisk dyrket mat, helst med mindre sukker enn det ferdigmat inneholder. Og ikke så mye fett og i hvert fall ikke det transfettet som er i kjøpte kjeks. Og så skal det ikke legge seg på buken, snarere få bukfett til å forlate åstedet.
For å toppe det hele drikker jeg te i stedet for kaffe. ( Når noen har fått satt på tevann, er kaffepausen over…)
…? Nei. Da får jeg migrene.
Da har jeg ikke nevnt at den for tiden hjemmeboende datteren er vegetarianer. Og melkeintolerant, men det siste er jo ”naturlig” i vårt hjem.
Så har vi barnebarnet som er kresen. Ikke verre enn andre på seks år, men det er så det holder, det! Og nesten-veggis er hun. Men drikker ku-melk, (med kalsium og B12 som alle små barn trenger og som vi dermed må huske å kjøpe).
Det er når jeg tenker på alt dette, at det er lite oppløftende å lese at unge diabetikere har mer nervøs anoreksi enn gjennomsnittet fordi de må tenke så mye over hva de spiser, og det er visst ikke bra for dem.
Livet blir dessuten tungvint som mat-sær.
Man kan ikke stikke innom og bare kjøpe med seg noe som helst for å bli sunt og kjapt mett. Er det fritt for melk og ost, så er det garantert erter i det, eller så har det et fettinnhold på nivå med wienerpølser.
Jo, jeg kan en linsesuppe som går fort, og en fiskesuppe når Datteren ikke skal ha mat. Men man kan ikke ha det hver dag. Eller kanskje man kan ha suppe hver dag?
Og havregrøt. Det er min faste frokost. Barnebarnet elsker takk og lov havregrøt med usøtet eplemos. En Grei Ting. Nå har jeg fått lokket henne til å spise litt rå gulrot, selv om det ikke er favorittmaten, og holder tomlene for at hun ikke har arvet mormors gulrotallergi.
Om jeg har prøvd å bare blåse i alt sammen og spise uten å tenke så mye?
Jeg HAR det, ja. Bortsett fra melk, det går bare alt for dårlig med mer enn litt ost av rette slaget og i små mengder.
En natt hadde jeg så vondt i magen etter all hveten og pizzaosten at jeg nesten ikke sov. Allergien gikk det bedre med, jeg bare doblet dosen allergitabletter. Men jeg la på meg og trigget sukkersuget mitt så jeg sliter med det enda.
Så savner man barndommens klassikere, og det er derfor ”jukse ost” , soya-yoghurt og havrefløte kommer inn i bildet.
Det blir forresten stadig mer naturlig å spise sær mat. Man får soyamelk på kafeene og speltbunn og glutenfri bunn på pizzeriaen. Snart har de nok soyapølser og speltmel på Kiwi og Rema, Kanskje det bare handler om å holde ut.
Så har noen av oss tilleggsutfordringer. Jeg synes sannelig det virker som om temmelig mange av oss har tilleggsutfordringer.
Jeg er allergisk mot en del matvarer: Rå epler, gulrøtter pærer og poteter, dessuten valmuefrø, paranøtter, erter, kirsebær… og av og til hasselnøtter og mandler. Valnøtter har jeg tålt godt til i dag. Oh… det klør i ørene, nå er det snart bare solsikkefrø det går bra med, men de inneholder mye muggsoppsporer som kanskje trigger trøttheten min selv om jeg ikke klør… Hjelp!
Nevnte jeg melkeintoleransen og at magen egentlig aldri har det bra med for mye hvete?
I tillegg til det, vil jeg svært gjerne spise ren og organisk dyrket mat, helst med mindre sukker enn det ferdigmat inneholder. Og ikke så mye fett og i hvert fall ikke det transfettet som er i kjøpte kjeks. Og så skal det ikke legge seg på buken, snarere få bukfett til å forlate åstedet.
For å toppe det hele drikker jeg te i stedet for kaffe. ( Når noen har fått satt på tevann, er kaffepausen over…)
…? Nei. Da får jeg migrene.
Da har jeg ikke nevnt at den for tiden hjemmeboende datteren er vegetarianer. Og melkeintolerant, men det siste er jo ”naturlig” i vårt hjem.
Så har vi barnebarnet som er kresen. Ikke verre enn andre på seks år, men det er så det holder, det! Og nesten-veggis er hun. Men drikker ku-melk, (med kalsium og B12 som alle små barn trenger og som vi dermed må huske å kjøpe).
Det er når jeg tenker på alt dette, at det er lite oppløftende å lese at unge diabetikere har mer nervøs anoreksi enn gjennomsnittet fordi de må tenke så mye over hva de spiser, og det er visst ikke bra for dem.
Livet blir dessuten tungvint som mat-sær.
Man kan ikke stikke innom og bare kjøpe med seg noe som helst for å bli sunt og kjapt mett. Er det fritt for melk og ost, så er det garantert erter i det, eller så har det et fettinnhold på nivå med wienerpølser.
Jo, jeg kan en linsesuppe som går fort, og en fiskesuppe når Datteren ikke skal ha mat. Men man kan ikke ha det hver dag. Eller kanskje man kan ha suppe hver dag?
Og havregrøt. Det er min faste frokost. Barnebarnet elsker takk og lov havregrøt med usøtet eplemos. En Grei Ting. Nå har jeg fått lokket henne til å spise litt rå gulrot, selv om det ikke er favorittmaten, og holder tomlene for at hun ikke har arvet mormors gulrotallergi.
Om jeg har prøvd å bare blåse i alt sammen og spise uten å tenke så mye?
Jeg HAR det, ja. Bortsett fra melk, det går bare alt for dårlig med mer enn litt ost av rette slaget og i små mengder.
En natt hadde jeg så vondt i magen etter all hveten og pizzaosten at jeg nesten ikke sov. Allergien gikk det bedre med, jeg bare doblet dosen allergitabletter. Men jeg la på meg og trigget sukkersuget mitt så jeg sliter med det enda.
Så savner man barndommens klassikere, og det er derfor ”jukse ost” , soya-yoghurt og havrefløte kommer inn i bildet.
Det blir forresten stadig mer naturlig å spise sær mat. Man får soyamelk på kafeene og speltbunn og glutenfri bunn på pizzeriaen. Snart har de nok soyapølser og speltmel på Kiwi og Rema, Kanskje det bare handler om å holde ut.
fredag 7. august 2009
Jeg velger meg chinchilla. Unnskyld tante Bassa...
Jeg har noen uker passet to marsvin. Alice og Tante Bassa. Det var et styr.
Det mest dramatiske var da disse to små vesnene barket i hop i en slosskamp så vi først måtte plassere tante Bassa i en trådkurv med vaffelrista oppå natta over, for seinere å opprette et krisesenter i en pappeske. (Betzy II kalte vi pappesken, siden krisesenteret i Drammen heter Betzy etter byens store kvinne Betzy Kjeldsberg.)
Er det forresten ikke typisk at det er den voldsutsdatte som må forlate området, mens den voldelige plutselig råder grunnen, drikkeflaska og huset å gjemme seg i helt alene.
Men det er ikke bare det...
I fjor passet jeg en chinchilla ved navn Yoda. I følge folk som har greie på chinchillaer var hun sky og uselskapelig. Jo, jo, hun likte ikke å bli klappet, men da hun etter noen dager innså at jeg var Hun Med Rosinen, fikk jeg masse positiv oppmerksomhet. Hun hoppet opp på kanten og viste med hele sitt kroppsspråk at hun altså ikke hadde fått en eneste rosin på ukevis! ( Ikke helt sant, siden det skjedde hver morgen. ) Men ikke sant. Jeg følte at jeg Var Noen.
Ikke så med de små redde marsvina. Hver gang jeg nærmet meg buret med nyplukkede løvetann og andre lekkerbiskner, spratt de av sted og gjemte seg i huset, eller bak det, og det så ut so m de sa: "Hjelp! Nå kommer hun! Farlig! Farlig!"
Jeg mener: Denslags er jo direkte ødeleggende for selvtilliten til et stakkars menneske!
Nei, jeg vil heller være "Hun med Rosinen". Greit nok at jeg er ufør, singel og en uberømt forfatter med all min produksjon på harddisken eller i en eske i bua. Men YODA liker meg!
Det mest dramatiske var da disse to små vesnene barket i hop i en slosskamp så vi først måtte plassere tante Bassa i en trådkurv med vaffelrista oppå natta over, for seinere å opprette et krisesenter i en pappeske. (Betzy II kalte vi pappesken, siden krisesenteret i Drammen heter Betzy etter byens store kvinne Betzy Kjeldsberg.)
Er det forresten ikke typisk at det er den voldsutsdatte som må forlate området, mens den voldelige plutselig råder grunnen, drikkeflaska og huset å gjemme seg i helt alene.
Men det er ikke bare det...
I fjor passet jeg en chinchilla ved navn Yoda. I følge folk som har greie på chinchillaer var hun sky og uselskapelig. Jo, jo, hun likte ikke å bli klappet, men da hun etter noen dager innså at jeg var Hun Med Rosinen, fikk jeg masse positiv oppmerksomhet. Hun hoppet opp på kanten og viste med hele sitt kroppsspråk at hun altså ikke hadde fått en eneste rosin på ukevis! ( Ikke helt sant, siden det skjedde hver morgen. ) Men ikke sant. Jeg følte at jeg Var Noen.
Ikke så med de små redde marsvina. Hver gang jeg nærmet meg buret med nyplukkede løvetann og andre lekkerbiskner, spratt de av sted og gjemte seg i huset, eller bak det, og det så ut so m de sa: "Hjelp! Nå kommer hun! Farlig! Farlig!"
Jeg mener: Denslags er jo direkte ødeleggende for selvtilliten til et stakkars menneske!
Nei, jeg vil heller være "Hun med Rosinen". Greit nok at jeg er ufør, singel og en uberømt forfatter med all min produksjon på harddisken eller i en eske i bua. Men YODA liker meg!
tirsdag 4. august 2009
Å være avhengig av andres hjelp til å flytte seg.
Dagbladet forteller
http://www.dagbladet.no/2009/08/04/nyheter/innenriks/helse_norge/hjemmesykepleie/7501628/
Under en krangling forlot hjemmesykepleien kvinnen som var avhengig av hjelp for å få lagt seg. Hun hadde vært ufin, det benekter hun ikke. Hun ble sint fordi hun ikke ble hørt på i vurderingen om hun trengte å legges med heis. Så forlot de henne. Da hun ringte og spurte om de hadde tenkt å komme tilbake, sa det nei. Da ringte hun alarmsentralen og fikk hjelp til å legge seg. Senere sa hjemmesykepleien at de hadde tenkt å komme tilbake.
Å forflyttes med heis eller ikke er en ikke sjelden årsak til konflikt, og den aktuelle situasjonen her kan ingen utenforstående vurdere. Jeg synes også det er lov å gå ut om man blir skjelt ut. Men å si at man ikke kommer tilbake, det er maktmisbruk mot en hjelpeløs person.
Jeg tenkler også på alle de som blir behandlet ufint av hjemmesykepleien. ( For det skjer. ) De har ingen mulighet til å "gå ut av situasjonen til den andre har roet seg". )
http://www.dagbladet.no/2009/08/04/nyheter/innenriks/helse_norge/hjemmesykepleie/7501628/
Under en krangling forlot hjemmesykepleien kvinnen som var avhengig av hjelp for å få lagt seg. Hun hadde vært ufin, det benekter hun ikke. Hun ble sint fordi hun ikke ble hørt på i vurderingen om hun trengte å legges med heis. Så forlot de henne. Da hun ringte og spurte om de hadde tenkt å komme tilbake, sa det nei. Da ringte hun alarmsentralen og fikk hjelp til å legge seg. Senere sa hjemmesykepleien at de hadde tenkt å komme tilbake.
Å forflyttes med heis eller ikke er en ikke sjelden årsak til konflikt, og den aktuelle situasjonen her kan ingen utenforstående vurdere. Jeg synes også det er lov å gå ut om man blir skjelt ut. Men å si at man ikke kommer tilbake, det er maktmisbruk mot en hjelpeløs person.
Jeg tenkler også på alle de som blir behandlet ufint av hjemmesykepleien. ( For det skjer. ) De har ingen mulighet til å "gå ut av situasjonen til den andre har roet seg". )
onsdag 29. juli 2009
Uff, det het selvfølgelig ikke Ball Teddy Woman…
Jeg har fått Spotify på PCen. Det betyr at man helt lovlig kan høre på all mulig musikk fra nettet. All mulig, ja. Jeg har funnet Eve of destruction og Hootenanny singers, for å si noe om bredden. Og Hep Stars, som jeg hørte på i sekstiåra. Jeg har en nokså grei høyttaler, det høres i hvert fall ikke ut som en overdimensjonert mobiltelefon om jeg sitter rett foran PCen. Så jeg koser meg.
Det var ikke alltid så lett å høre hva de egentlig synger, og trykte tekster var ikke alltid så lette å få tak i. Derfor glapp mye av teksten.
Jeg hadde engelsk på skolen fra 63, men det er ikke sånn som nå, da man hører engelsk over alt. Mine to barnebarn på 6 har allerede riktig uttale når de bruker engelske ord. Da jeg var liten kalte vi all corn flakes for flikkflakk og Henry den 8. het Henrik i skolebøkene. ( Jeg er født i 53.)
Nå skal jeg ikke late som det var nå jeg skjønte at det het Bald Headed Woman, det var nok i søttiåra. Men her jeg sitter og hører på gamle plater, oppdager jeg hvor lite jeg hørte på teksten Den Gang Da. Det vil si, det var vel tekstbrokker og intensiteten i sanguttrykket, ikke bare melodien som fenget. Som i Eve of destruction.
Og så er det litt stas, da, å høre på Björn Ulvaeus synge ”om nu du kunde mej se, tro jag att du skulle le” i en svensk versjon av Green green grass of home. Den engelske versjonen hadde jeg aldri hørt den gangen, for ikke å snakke om Abba, som lå trygt gjemt i framtida. Man føler seg litt overmodig. Klok. Du verden hva man ikke visste…
Nåja, om tjue år er dette framtida. Hva vil vi le av da tro, i forbindelse med ”Internett, som man kalte det. Og det var en stor revolusjon.”
Nei, tilbake til nostalgien. Hva skal jeg prøve å finne nå? Anna Lena Lövgren eller One two six med Asa Krogtoft?
Det var ikke alltid så lett å høre hva de egentlig synger, og trykte tekster var ikke alltid så lette å få tak i. Derfor glapp mye av teksten.
Jeg hadde engelsk på skolen fra 63, men det er ikke sånn som nå, da man hører engelsk over alt. Mine to barnebarn på 6 har allerede riktig uttale når de bruker engelske ord. Da jeg var liten kalte vi all corn flakes for flikkflakk og Henry den 8. het Henrik i skolebøkene. ( Jeg er født i 53.)
Nå skal jeg ikke late som det var nå jeg skjønte at det het Bald Headed Woman, det var nok i søttiåra. Men her jeg sitter og hører på gamle plater, oppdager jeg hvor lite jeg hørte på teksten Den Gang Da. Det vil si, det var vel tekstbrokker og intensiteten i sanguttrykket, ikke bare melodien som fenget. Som i Eve of destruction.
Og så er det litt stas, da, å høre på Björn Ulvaeus synge ”om nu du kunde mej se, tro jag att du skulle le” i en svensk versjon av Green green grass of home. Den engelske versjonen hadde jeg aldri hørt den gangen, for ikke å snakke om Abba, som lå trygt gjemt i framtida. Man føler seg litt overmodig. Klok. Du verden hva man ikke visste…
Nåja, om tjue år er dette framtida. Hva vil vi le av da tro, i forbindelse med ”Internett, som man kalte det. Og det var en stor revolusjon.”
Nei, tilbake til nostalgien. Hva skal jeg prøve å finne nå? Anna Lena Lövgren eller One two six med Asa Krogtoft?
torsdag 9. juli 2009
Kor e alle heltar hen?
Da jeg var lita, var faren min den sterkeste jeg visste om, sikkert den sterkeste i bygda. Langt innpå den klokeste også.
Frøken var også veldig klok. Og snill.
Om man støtte på problemstillinger utenfor disse heltenes kunnskapsområde kunne man sende inn spørsmål til ukebladets Klara Klok, noe det var godt å tenke på at man hadde i bakhånd.
Men med åra har det tynnet seg ut i helterekka, samtidig som nevnte personers heltestatus ble noget modifisert.
Som relativt fersk sykepleier spurte og grov jeg om alle ting, og jeg er redd det tok litt lenger tid enn det trengte å ta, før jeg oppdaget at mange av mine mer erfarne kolleger slett ikke visste svar på mine spørsmål. Ja, ikke bare det: De ble etter hvert nokså irritert over denne ivrige kollegaen som stilte plagsomme spørsmål om problemstillinger de aldri hadde skjenket en tanke.
Karrieremessig endte jeg opp på en avdeling der vi utviklet spisskompetanse, dvs. var de som skulle kunne mest i Norge om et særskilt emne. ( Traumatiske hodeskader. ) Det var en lettelse, for pr. def. var det stadig ting vi ikke visste svaret på og som vi ikke kunne vente at andre visste heller. Vi måtte være heltene sjøl. (En gang prøvde vi å bygge på amerikanske forhold da vi skulle lære pasientene selv å huske å ta sin medisin. Det måtte vi gi opp. Ikke at Norge var så mye flinkere, men USA hadde andre lover som gjorde erfaringen derfra ubrukelig.)
Men ellers i livet så jeg gjerne at det fortsatt fantes noen helter. Noen man kan gå til med sine praktiske problemer og sorger og bekymringer.. .
For noen år siden hadde jeg et par individualtimer hos en psykolog. Det var meningen vi skulle ha en samtalegruppe omkring det å ha blitt kronisk syk og dette var innledninga. Det var veldig fint å sitte å snakke om seg sjøl til en som hadde greie på følelser og reaksjoner. Et par ganger kom jeg til og med inn på ganske viktige ting i mitt indre liv som jeg aldri hadde vært oppmerksom på. Begge gangene penset psykologen meg bort fra temaet. Det var overraskende. Overraskende og interessant.
Siden jeg selv er ”omsorgssnakker”, spurte jeg på slutten av timen om jeg kunne få spørre om noe, og spurte så hva som var strategien bak dette. Mindre tillitsfulle lesere enn jeg har allerede skjønt det: Han ble forvirret og småsur. Saken var jo at det ikke hadde skjedd med hensikt. Supersnakker’n hadde slett ikke oppdaget at han nærmet seg noe som helst. Og han likte tydeligvis ikke å ha omsorgssnakkere med kommunikasjonskurs i pasientstolen sin. I likhet med psykologer flest.
Jeg har også gått på noen selvutviklingskurs gjennom åra, og endt opp med å bli oppgitt over kursholderne i det fleste tilfellene. De kunne for lite og manglet basal selvinnsikt. Man må ikke prøve å hjelpe andre om en ikke skjønner seg sjøl, har jeg tenkt da. Men det kan nok være enklere. Mindre konfronterende.
Hvor er de sanne heltene, da?
Det er ikke så mange kloke tanter å gå og sette seg på fanget til når man er fylt 50. OK, nærmer seg 60.
Uansett: Nå tenker ikke jeg på undertegnedes tendens til overvekt og reelle tanters presumptive benskjørhet, men mer på det faktum at det er ikke så mange steder å gå og få råd og trøst lenger. Det beste man kan håpe på, er at noen vil være kontainer og Høre På og muligens bidra med visse til sakens relevans faktaopplysninger de måtte ha.
Likedan er det med praktiske råd: Internett er det morsomste og beste leksikon jeg noen gang har hatt. Det står Alt. Hvordan avkalke kaffetrakteren med eddik og hvordan pusse vinduer. Gode råd for flyttingen. Hvordan fjerne teflekker fra en hvit genser. Du veit.
Problemet er bare… ehm…*rødme* halvparten minst av alle de rådene jeg finner kan jeg korrigere, legge til opplysninger om eller modifisere.
Klart det er fint å ha levd så lenge at en ikke trenger å slå opp alt mulig på Internett. Sparer masse tid. Men jeg skulle så gjerne hatt en helt, om ikke annet, så for kosen og den deilige, trygge følelsens skyld.
Tenk å kunne koste alle ned fra fanget sitt og gå og krype Opp i et fang selv.
Men jo! Internett og alt i faget dervedrørende kan være redningen likevel: For når jeg ikke skjønner bæra av PC-en, DA må jeg ha hjelp. Og da er det bare å tillitsfullt stole på heltene. Takk og pris!
. . . Føler meg litt aleine i dag, jeg… Har vært så mange omsorgsoppgaver og folk som drar meg i jakka. Hosta ikke PC-en min litt da jeg skrudde den på? Er ikke kabinettet litt varmere enn det pleier. Har’n fått virus?
Nei, jeg har ikke anlegg for å bli PC-hypokonder, og dessuten er alle PC-heltene på ferie. Jeg tenker vi får ta til takke med ”Tante-Gør-det-sjøl”….
Frøken var også veldig klok. Og snill.
Om man støtte på problemstillinger utenfor disse heltenes kunnskapsområde kunne man sende inn spørsmål til ukebladets Klara Klok, noe det var godt å tenke på at man hadde i bakhånd.
Men med åra har det tynnet seg ut i helterekka, samtidig som nevnte personers heltestatus ble noget modifisert.
Som relativt fersk sykepleier spurte og grov jeg om alle ting, og jeg er redd det tok litt lenger tid enn det trengte å ta, før jeg oppdaget at mange av mine mer erfarne kolleger slett ikke visste svar på mine spørsmål. Ja, ikke bare det: De ble etter hvert nokså irritert over denne ivrige kollegaen som stilte plagsomme spørsmål om problemstillinger de aldri hadde skjenket en tanke.
Karrieremessig endte jeg opp på en avdeling der vi utviklet spisskompetanse, dvs. var de som skulle kunne mest i Norge om et særskilt emne. ( Traumatiske hodeskader. ) Det var en lettelse, for pr. def. var det stadig ting vi ikke visste svaret på og som vi ikke kunne vente at andre visste heller. Vi måtte være heltene sjøl. (En gang prøvde vi å bygge på amerikanske forhold da vi skulle lære pasientene selv å huske å ta sin medisin. Det måtte vi gi opp. Ikke at Norge var så mye flinkere, men USA hadde andre lover som gjorde erfaringen derfra ubrukelig.)
Men ellers i livet så jeg gjerne at det fortsatt fantes noen helter. Noen man kan gå til med sine praktiske problemer og sorger og bekymringer.. .
For noen år siden hadde jeg et par individualtimer hos en psykolog. Det var meningen vi skulle ha en samtalegruppe omkring det å ha blitt kronisk syk og dette var innledninga. Det var veldig fint å sitte å snakke om seg sjøl til en som hadde greie på følelser og reaksjoner. Et par ganger kom jeg til og med inn på ganske viktige ting i mitt indre liv som jeg aldri hadde vært oppmerksom på. Begge gangene penset psykologen meg bort fra temaet. Det var overraskende. Overraskende og interessant.
Siden jeg selv er ”omsorgssnakker”, spurte jeg på slutten av timen om jeg kunne få spørre om noe, og spurte så hva som var strategien bak dette. Mindre tillitsfulle lesere enn jeg har allerede skjønt det: Han ble forvirret og småsur. Saken var jo at det ikke hadde skjedd med hensikt. Supersnakker’n hadde slett ikke oppdaget at han nærmet seg noe som helst. Og han likte tydeligvis ikke å ha omsorgssnakkere med kommunikasjonskurs i pasientstolen sin. I likhet med psykologer flest.
Jeg har også gått på noen selvutviklingskurs gjennom åra, og endt opp med å bli oppgitt over kursholderne i det fleste tilfellene. De kunne for lite og manglet basal selvinnsikt. Man må ikke prøve å hjelpe andre om en ikke skjønner seg sjøl, har jeg tenkt da. Men det kan nok være enklere. Mindre konfronterende.
Hvor er de sanne heltene, da?
Det er ikke så mange kloke tanter å gå og sette seg på fanget til når man er fylt 50. OK, nærmer seg 60.
Uansett: Nå tenker ikke jeg på undertegnedes tendens til overvekt og reelle tanters presumptive benskjørhet, men mer på det faktum at det er ikke så mange steder å gå og få råd og trøst lenger. Det beste man kan håpe på, er at noen vil være kontainer og Høre På og muligens bidra med visse til sakens relevans faktaopplysninger de måtte ha.
Likedan er det med praktiske råd: Internett er det morsomste og beste leksikon jeg noen gang har hatt. Det står Alt. Hvordan avkalke kaffetrakteren med eddik og hvordan pusse vinduer. Gode råd for flyttingen. Hvordan fjerne teflekker fra en hvit genser. Du veit.
Problemet er bare… ehm…*rødme* halvparten minst av alle de rådene jeg finner kan jeg korrigere, legge til opplysninger om eller modifisere.
Klart det er fint å ha levd så lenge at en ikke trenger å slå opp alt mulig på Internett. Sparer masse tid. Men jeg skulle så gjerne hatt en helt, om ikke annet, så for kosen og den deilige, trygge følelsens skyld.
Tenk å kunne koste alle ned fra fanget sitt og gå og krype Opp i et fang selv.
Men jo! Internett og alt i faget dervedrørende kan være redningen likevel: For når jeg ikke skjønner bæra av PC-en, DA må jeg ha hjelp. Og da er det bare å tillitsfullt stole på heltene. Takk og pris!
. . . Føler meg litt aleine i dag, jeg… Har vært så mange omsorgsoppgaver og folk som drar meg i jakka. Hosta ikke PC-en min litt da jeg skrudde den på? Er ikke kabinettet litt varmere enn det pleier. Har’n fått virus?
Nei, jeg har ikke anlegg for å bli PC-hypokonder, og dessuten er alle PC-heltene på ferie. Jeg tenker vi får ta til takke med ”Tante-Gør-det-sjøl”….
søndag 31. mai 2009
Ensomt, nei….
Det var en deilig kveld i går. Jeg satt på min terrasse, som etter ett og et halvt år fortsatt er en salighet av en luksus, nede på bakken, tre ganger så stor som balkongen på Nesodden og med tak over.
Lydbok, beina på en stol, et aldri så lite glass hvitvin av merket Dutyfree. Rundt meg høres glad pludring fra enkelte terrasser og kanskje hager. Det er pinseaften, sommeren er kommet til Norge. Folk er glade, og det er jeg også.
Den søte, eldre damen som bor over meg stopper utenfor terrassen. I blomstrete sommerkjole med en lett jakke over har hun nettopp sett gjestene sine vel av gårde. ”Men, sitter du her alene, du?” Hun får et alvorlig drag i ansiktet, og jeg skjønner hun blir bekymret for meg. Har jeg det bra?
( Jo, de er sånn i mitt borettslag. De bryr seg – om.)
Men jeg, som nettopp har vært i tre-fire dager på Island med et reisefølge der det var sosialt hele tiden og med guideprat, naturopplevelser og stadige forsøk på å knekke koden i det islandske språket. Jeg som nettopp har vært ute og reist med – til tross for forståelsesfullt reisefølge – full konsentrasjon på å holde oversikt over bagasjebånd, hvor er taxfree-en, skal-de-se-boardingpass-eller-passet-nå? og alt det andre som går så fort, så fort.
Jeg sitter nå så deilig alene på min terrasse og fordøyer reiseinntrykk, lar all informasjon stille synke ned og på plass i sine respektive cerebrale arkivhyller. Kan jeg ha en bedre Pinseaften?
Min snille nabo ser nok det. Hun har levd i mange år og har lest så mange ansikter i sin ferd gjennom livet at hun tydeligvis tror meg og ser nå avslappet ut. ( Jeg har lest ansikter noen år selv etter hvert…) Så vi småprater litt og sier godnatt.
I år var stillheten og roen rundt meg ekstra kjærkommen. Men det er sannelig ikke den eneste pinseaften jeg har sittet alene. Jeg har ofte en tendens til å ende opp med det på disse Dagene. 17. mai er jeg sammen med moren min, fordi det gleder henne, og fordi jeg ikke har behov for noe annet. Jeg synes myldring er litt slitsomt, jeg. Julaften sørger min bror for at jeg har det bra i familiens skjød, noe jeg setter svært pris på. Men det er ekstrabonus. Jeg ville ikke grått over å sitte alene.
Jeg er ikke alene om dette. Men vi er så usynlige, vi som ikke er sammen med andre på alle disse dagene der det er tradisjon for å samle sine nærmeste rundt seg. Om avisene husker på oss, så er det med en oppfordring om å ta seg av oss og huske på oss. En dame jeg kjenner sa en gang. ”Før dro jeg til venner på julaften for ungenes skyld når de var hos pappaen, men nå koser jeg meg alene.”
Handler det om reven og rognebærene? ”Høyt henger de, og sure er de?”
Kanskje ikke akkurat, men det kan nok handle litt om hva en er vant til. Halve poenget for mange, er at man gjør noe som gjentar seg hvert år. Jeg tror også det er godt for mennesker med ritualer. Men det kan like gjerne være en mer triviell sak.
En fjernere venninne og jeg spiste i flere år lunsj en gang hver sommer på Aker Brygge. Ellers så vi hverandre sjelden. Men dette var så hyggelig, en av de tingene man gjorde hver sommer. Nå har hun flyttet, så det blir nok ikke noe i år. Men siden det ikke finnes noen offentlig ”Gå-ut-med-en-fjern-venninne-dag”, så vil ikke dette skape et savn av tradisjon. Det blir sommer selv uten henne og meg på Herbern. Det er en av fordelene med de egenopprettede ritualene. Hyggelig å ha dem, men når de er borte er det ikke offentlig fokus på dem og det kan ofte være helt greit uten.
Men mange har nok lagt mange av sine ritualer på disse Dagene, og da kan det sikkert blir trist å sitte alene. Og så er et nok mange som er mer opptatt av å gjøre slik alle andre gjør enn det jeg er. Jeg tilhører dessuten de helgige som trives i mitt eget selskap. Det må være ille å ikke gjøre det.
En annen grunn til at jeg er mye alene i påske og pinse osv, er at jeg alltid ligger håpløst etter med mange av mine prosjekter, og på slike dager kan man drive uforstyrret på med sying av gardiner, dypdykk i roteskuffen og gjenoppretting av en viss orden i boden.
Eller altså bare en lydbok og et glass Dutyfree. Og livet rusler deilig langsomt.
Hvis jeg gidder, skal jeg så basilikum i dag.
Lydbok, beina på en stol, et aldri så lite glass hvitvin av merket Dutyfree. Rundt meg høres glad pludring fra enkelte terrasser og kanskje hager. Det er pinseaften, sommeren er kommet til Norge. Folk er glade, og det er jeg også.
Den søte, eldre damen som bor over meg stopper utenfor terrassen. I blomstrete sommerkjole med en lett jakke over har hun nettopp sett gjestene sine vel av gårde. ”Men, sitter du her alene, du?” Hun får et alvorlig drag i ansiktet, og jeg skjønner hun blir bekymret for meg. Har jeg det bra?
( Jo, de er sånn i mitt borettslag. De bryr seg – om.)
Men jeg, som nettopp har vært i tre-fire dager på Island med et reisefølge der det var sosialt hele tiden og med guideprat, naturopplevelser og stadige forsøk på å knekke koden i det islandske språket. Jeg som nettopp har vært ute og reist med – til tross for forståelsesfullt reisefølge – full konsentrasjon på å holde oversikt over bagasjebånd, hvor er taxfree-en, skal-de-se-boardingpass-eller-passet-nå? og alt det andre som går så fort, så fort.
Jeg sitter nå så deilig alene på min terrasse og fordøyer reiseinntrykk, lar all informasjon stille synke ned og på plass i sine respektive cerebrale arkivhyller. Kan jeg ha en bedre Pinseaften?
Min snille nabo ser nok det. Hun har levd i mange år og har lest så mange ansikter i sin ferd gjennom livet at hun tydeligvis tror meg og ser nå avslappet ut. ( Jeg har lest ansikter noen år selv etter hvert…) Så vi småprater litt og sier godnatt.
I år var stillheten og roen rundt meg ekstra kjærkommen. Men det er sannelig ikke den eneste pinseaften jeg har sittet alene. Jeg har ofte en tendens til å ende opp med det på disse Dagene. 17. mai er jeg sammen med moren min, fordi det gleder henne, og fordi jeg ikke har behov for noe annet. Jeg synes myldring er litt slitsomt, jeg. Julaften sørger min bror for at jeg har det bra i familiens skjød, noe jeg setter svært pris på. Men det er ekstrabonus. Jeg ville ikke grått over å sitte alene.
Jeg er ikke alene om dette. Men vi er så usynlige, vi som ikke er sammen med andre på alle disse dagene der det er tradisjon for å samle sine nærmeste rundt seg. Om avisene husker på oss, så er det med en oppfordring om å ta seg av oss og huske på oss. En dame jeg kjenner sa en gang. ”Før dro jeg til venner på julaften for ungenes skyld når de var hos pappaen, men nå koser jeg meg alene.”
Handler det om reven og rognebærene? ”Høyt henger de, og sure er de?”
Kanskje ikke akkurat, men det kan nok handle litt om hva en er vant til. Halve poenget for mange, er at man gjør noe som gjentar seg hvert år. Jeg tror også det er godt for mennesker med ritualer. Men det kan like gjerne være en mer triviell sak.
En fjernere venninne og jeg spiste i flere år lunsj en gang hver sommer på Aker Brygge. Ellers så vi hverandre sjelden. Men dette var så hyggelig, en av de tingene man gjorde hver sommer. Nå har hun flyttet, så det blir nok ikke noe i år. Men siden det ikke finnes noen offentlig ”Gå-ut-med-en-fjern-venninne-dag”, så vil ikke dette skape et savn av tradisjon. Det blir sommer selv uten henne og meg på Herbern. Det er en av fordelene med de egenopprettede ritualene. Hyggelig å ha dem, men når de er borte er det ikke offentlig fokus på dem og det kan ofte være helt greit uten.
Men mange har nok lagt mange av sine ritualer på disse Dagene, og da kan det sikkert blir trist å sitte alene. Og så er et nok mange som er mer opptatt av å gjøre slik alle andre gjør enn det jeg er. Jeg tilhører dessuten de helgige som trives i mitt eget selskap. Det må være ille å ikke gjøre det.
En annen grunn til at jeg er mye alene i påske og pinse osv, er at jeg alltid ligger håpløst etter med mange av mine prosjekter, og på slike dager kan man drive uforstyrret på med sying av gardiner, dypdykk i roteskuffen og gjenoppretting av en viss orden i boden.
Eller altså bare en lydbok og et glass Dutyfree. Og livet rusler deilig langsomt.
Hvis jeg gidder, skal jeg så basilikum i dag.
søndag 10. mai 2009
Trist, men leit
• Mat som inntas etter klokken 22 inneholder også kalorier.
• Mat du setter inn igjen i kjøleskapet fordi den ser litt gammel ut, er ikke blitt bedre i morgen
• Når han ikke har ringt deg på tre uker, er det ikke fordi han har glemt telefonnummeret ditt
• Når noen forvrenger stemmen når de siterer noen, er det sannsynlig at de også forvrenger innholdet
• Vin fordamper ikke fra vinkartonger.
• Utenfor Norges grenser, regnes også vi som utlendinger.
• Når en kvinne ligger på ryggen, vil puppene bare peke rett opp om det er silikon i dem.
• Livet begynner ikke ved 50.
• Mat du setter inn igjen i kjøleskapet fordi den ser litt gammel ut, er ikke blitt bedre i morgen
• Når han ikke har ringt deg på tre uker, er det ikke fordi han har glemt telefonnummeret ditt
• Når noen forvrenger stemmen når de siterer noen, er det sannsynlig at de også forvrenger innholdet
• Vin fordamper ikke fra vinkartonger.
• Utenfor Norges grenser, regnes også vi som utlendinger.
• Når en kvinne ligger på ryggen, vil puppene bare peke rett opp om det er silikon i dem.
• Livet begynner ikke ved 50.
lørdag 25. april 2009
Forumorro
I dag er jeg SUR.
Vi hadde et forum om MS som hadde vart i 4 år, til webmaster ikke orket mer.
Jeg og fire andre bestemte oss for å redde både informasjonen og det sosiale miljøet, og fikk forumet opp å gå på en annen adresse. Bare en var kompetent til å være webmaster. Forumet var gratis. Trodde vi.
Når vi hadde jobbet temmelig mye både med layout og kjøreregler og fått det opp å gå med mange medlemmer. Gratis, så klart. Ikke er vi friske, heller. Men vi gjør det for alle sin skyld, alle som brukte Forumet. Prøver å gjøre alle fornøyde. Ikke at det alltid har vært så lett, heller, men det er en annen historie. Det gikk vel greit til slutt, det.
Så trår de ”@**X”¤%& folka som eier forumotion til og legger inn en diger blinkende reklame øverst i forumet. Dette har de **X”¤%& med ikke sagt noe om. Unnskyld fransken.
Jeg har til tider vært kjempesliten mens vi holdt på med dette, men jeg trodde så veldig på det å få et forum opp å gå som ikke var styrt av sponsorer eller andre økonomiske interesser. Er jeg naiv, eller?
Nå trodde jeg vi kunne ta det litt roligere og at ting fungerte. Vår datakyndige idealist har greid å få vekk reklamen dersom man er logget inn, men alle som logger seg inn for første gang vil måtte se på dette. Og alle de som ikke vil at de skal bli automatisk pålogget. Hvis vi ikke finner en løsning.
Jeg er desillusjonert, sur, sliten og lei meg.
Vi hadde et forum om MS som hadde vart i 4 år, til webmaster ikke orket mer.
Jeg og fire andre bestemte oss for å redde både informasjonen og det sosiale miljøet, og fikk forumet opp å gå på en annen adresse. Bare en var kompetent til å være webmaster. Forumet var gratis. Trodde vi.
Når vi hadde jobbet temmelig mye både med layout og kjøreregler og fått det opp å gå med mange medlemmer. Gratis, så klart. Ikke er vi friske, heller. Men vi gjør det for alle sin skyld, alle som brukte Forumet. Prøver å gjøre alle fornøyde. Ikke at det alltid har vært så lett, heller, men det er en annen historie. Det gikk vel greit til slutt, det.
Så trår de ”@**X”¤%& folka som eier forumotion til og legger inn en diger blinkende reklame øverst i forumet. Dette har de **X”¤%& med ikke sagt noe om. Unnskyld fransken.
Jeg har til tider vært kjempesliten mens vi holdt på med dette, men jeg trodde så veldig på det å få et forum opp å gå som ikke var styrt av sponsorer eller andre økonomiske interesser. Er jeg naiv, eller?
Nå trodde jeg vi kunne ta det litt roligere og at ting fungerte. Vår datakyndige idealist har greid å få vekk reklamen dersom man er logget inn, men alle som logger seg inn for første gang vil måtte se på dette. Og alle de som ikke vil at de skal bli automatisk pålogget. Hvis vi ikke finner en løsning.
Jeg er desillusjonert, sur, sliten og lei meg.
søndag 19. april 2009
Bestemor ser deg.
Dette tok Drammens Tidende inn i dag, og siden de ikke har disse innleggene på nettsida si, så legger jeg det her. Det er jeg selv som har skrevet det, får jeg presisere.
Her en dag kom jeg i snakk med en ung jente. I blant får hun juling av jentegjenger, sa hun. Det var selvfølgelig sjokkerende å høre for en snill, liten middelaldrende dame som jeg, som egentlig vil tro at de fleste er greie og at rettferdigheten rår. Denne jenta er intelligent og med stor integritet. På noen virker slikt provoserende. En godt voksen dame som meg har jo lært seg såpass mye om menneskene at jeg vet at hos dem som har et sterkt hierarkisk verdensbilde og der makt er den eneste sanne verdi, så er det naturlig at man går på andre som har sin egen form for styrke.
Mer sjokkerende var det å få vite at hun hadde opplevd å bli banket opp på offentlig sted der voksne mennesker bare snudde seg og ikke grep inn på noe vis. Ikke en gang noen ”pen” middelaldrende dame som snudde seg og så våkent og interessert på det som skjedde, og dermed kunne fått de voldelige småjentene til å besinne seg.
Og det er ille, for i motsetning til hva mange vil tro, er det ingen som er så beskyttet trygg i vårt samfunn som ”pene”, middelaldrende damer. Undertegnede får rett som det er utlevert honnørbilletten på bussen før jeg har rukket å vise fram honnørbeviset. En 20-åring vil kunne oppleve å bli mistenkt for å ha forfalsket honnørbeviset sitt, og jeg har sogar hørt om en som ble avvist da hun hadde et bevis utstedt i en annen kommune. Dette er ett eksempel på hvor ulikt man respekteres. .
”Pene” middelaldrende damer får også stort sett gå i fred på gata, i butikker får vi god service og vennlig behandling, og på kafeer kan vi sitte lenge og lese over en enkelt tekopp uten å møte krav om ny bestilling. På NAV kan vi komme med en mildt korrigerende bemerkning til funksjonæren uten å frykte sanksjoner. Om vi rapporterer noe til politiet, blir vi trodd.
Hva er det jeg vil fram til? ”Pene” middelaldrede damer har stor og forpliktende makt. Hvis en ”pen” middelaldrende dame viser interesse for hva en jentegjeng gjør (det er visst mest jentegjenger i Drammen har jeg latt meg fortelle), så kan det ha en bremsende effekt på voldsutøvelse mot den langt svakere gruppen av våre medsøstre på under 20. Bestemor ser deg! Nå er det nok samfunn der respekten for ”bestemor” er større enn hos oss, men selv i Norge – selv i Drammen – kan det hjelpe at du snur deg den rette veien og viser at du legger merke til hva som skjer. Det faktum at du vil være et troverdig vitne ved en anmeldelse, kan få en jentunge til å bremse volden sin. Er det riktig galt, kan du kanskje hindre henne i å bli morder, og i hvert fall kan du hindre at den angrepne blir utsatt for både fysiske og psykiske ettervirkninger.
Det er ikke så lett for oss som ikke kan kodene å se hva som er et internt oppgjør og hva som er et angrep på en utenforstående på samme alder som er like redd og sårbar som oss selv. Eller, som jeg altså hevder: mer sårbar. For mange av oss ”pene” middelaldrende damer ser de søkk like ut, disse ungdommene.
Jeg husker forresten første gang jeg så en ”sægger” (gutt med buksa langt ned på baken). Jeg trodde han hadde det vanskelig hjemme, at ting gikk litt på halv tolv, som vi sier det i min generasjon, og at han ikke hadde annet å ta på seg enn buksene til storebroren. Nå mange år etterpå kan jeg le av meg selv, men jeg gjør sikkert fremdeles tilsvarende feiltolking av kleskoder hos ungdom.
Kjære medsøster i godt voksen alder og beskyttet av din sosiale status som vanlig, kjedelig, men respektabel kjerring: Kjenn ansvaret ditt. Brukt makten din. Stopp opp og se. Du trenger ikke snakke til dem. Du trenger ikke ta bilde av dem med mobiltelefonen din. Bare vis at du ser. Så stopper sikkert flere respektable, kjedelige, små gamle damer uten selvforsvarskurs også opp og ser. Det kan holde det.
Og har du lyst til å gjøre mer, kan du selvfølgelig kreve at det blir satt inn tiltak som hjelper disse barna. Det er også en viktig måte å se dem på.
Her en dag kom jeg i snakk med en ung jente. I blant får hun juling av jentegjenger, sa hun. Det var selvfølgelig sjokkerende å høre for en snill, liten middelaldrende dame som jeg, som egentlig vil tro at de fleste er greie og at rettferdigheten rår. Denne jenta er intelligent og med stor integritet. På noen virker slikt provoserende. En godt voksen dame som meg har jo lært seg såpass mye om menneskene at jeg vet at hos dem som har et sterkt hierarkisk verdensbilde og der makt er den eneste sanne verdi, så er det naturlig at man går på andre som har sin egen form for styrke.
Mer sjokkerende var det å få vite at hun hadde opplevd å bli banket opp på offentlig sted der voksne mennesker bare snudde seg og ikke grep inn på noe vis. Ikke en gang noen ”pen” middelaldrende dame som snudde seg og så våkent og interessert på det som skjedde, og dermed kunne fått de voldelige småjentene til å besinne seg.
Og det er ille, for i motsetning til hva mange vil tro, er det ingen som er så beskyttet trygg i vårt samfunn som ”pene”, middelaldrende damer. Undertegnede får rett som det er utlevert honnørbilletten på bussen før jeg har rukket å vise fram honnørbeviset. En 20-åring vil kunne oppleve å bli mistenkt for å ha forfalsket honnørbeviset sitt, og jeg har sogar hørt om en som ble avvist da hun hadde et bevis utstedt i en annen kommune. Dette er ett eksempel på hvor ulikt man respekteres. .
”Pene” middelaldrende damer får også stort sett gå i fred på gata, i butikker får vi god service og vennlig behandling, og på kafeer kan vi sitte lenge og lese over en enkelt tekopp uten å møte krav om ny bestilling. På NAV kan vi komme med en mildt korrigerende bemerkning til funksjonæren uten å frykte sanksjoner. Om vi rapporterer noe til politiet, blir vi trodd.
Hva er det jeg vil fram til? ”Pene” middelaldrede damer har stor og forpliktende makt. Hvis en ”pen” middelaldrende dame viser interesse for hva en jentegjeng gjør (det er visst mest jentegjenger i Drammen har jeg latt meg fortelle), så kan det ha en bremsende effekt på voldsutøvelse mot den langt svakere gruppen av våre medsøstre på under 20. Bestemor ser deg! Nå er det nok samfunn der respekten for ”bestemor” er større enn hos oss, men selv i Norge – selv i Drammen – kan det hjelpe at du snur deg den rette veien og viser at du legger merke til hva som skjer. Det faktum at du vil være et troverdig vitne ved en anmeldelse, kan få en jentunge til å bremse volden sin. Er det riktig galt, kan du kanskje hindre henne i å bli morder, og i hvert fall kan du hindre at den angrepne blir utsatt for både fysiske og psykiske ettervirkninger.
Det er ikke så lett for oss som ikke kan kodene å se hva som er et internt oppgjør og hva som er et angrep på en utenforstående på samme alder som er like redd og sårbar som oss selv. Eller, som jeg altså hevder: mer sårbar. For mange av oss ”pene” middelaldrende damer ser de søkk like ut, disse ungdommene.
Jeg husker forresten første gang jeg så en ”sægger” (gutt med buksa langt ned på baken). Jeg trodde han hadde det vanskelig hjemme, at ting gikk litt på halv tolv, som vi sier det i min generasjon, og at han ikke hadde annet å ta på seg enn buksene til storebroren. Nå mange år etterpå kan jeg le av meg selv, men jeg gjør sikkert fremdeles tilsvarende feiltolking av kleskoder hos ungdom.
Kjære medsøster i godt voksen alder og beskyttet av din sosiale status som vanlig, kjedelig, men respektabel kjerring: Kjenn ansvaret ditt. Brukt makten din. Stopp opp og se. Du trenger ikke snakke til dem. Du trenger ikke ta bilde av dem med mobiltelefonen din. Bare vis at du ser. Så stopper sikkert flere respektable, kjedelige, små gamle damer uten selvforsvarskurs også opp og ser. Det kan holde det.
Og har du lyst til å gjøre mer, kan du selvfølgelig kreve at det blir satt inn tiltak som hjelper disse barna. Det er også en viktig måte å se dem på.
tirsdag 7. april 2009
Om MS og kognitive problemer, 2. Dårlig konsentrasjon handler ikke først og fremst om sorg
Dette skrev jeg om til ms.no, men nå får man ikke åpnet teksten der. Her har jeg forandret litt på det også..
Før har mange vært vettskremte når de hører at ting som dårlig konsentrasjon, manglende evne til å gjøre flere ting på en gang eller dårlig synsoppmerksomhet kan følge med MS-en. Mange har trodd at man blir svært plaget, at det er snakk om å bli forvirret eller dum. Har du lest noe av det jeg har skrevet før, så vet du nå at det ikke er sånn.
Ordet ”kognitiv” er forresten nytt for mange. Men det er da ikke vanskeligere enn ”interferon”?
Jeg vil gjerne sette lyset på en utbredt misforståelse om kognitive problemer og MS:
Kognitive problemer kommer ikke først og fremst som en følelsesmessig reaksjon på diagnosen.
Kognitive problemer kommer av plakk på nerver, akkurat som gangproblemer, vannlatingsproblemer, nummenhet og annet. Det er en fysisk årsak
Konsentrasjon og alt det andre kognitive kan selvfølgelig forverres av tristhet, sorg og motgang og av tretthet og fatigue. Men anerkjente forskere (bl.a. Stephen Rao) har funnet ut at dette ikke er hovedårsaken.
Mange har hørt om høyre og venstre hjernehalvdel som har ulik måte å fungere på. Dette er likevel bare en grovinndeling. Jo mer man lærer om hjernen, jo mer forstår man at det er komlisert og bittesmåtte og finurlig inni der. Nå husker jeg ikek hvem som sa at om hjernen skulle vært så enkel at vi kunne fortstått den, så hadde vi blitt alt for dumme til å forstå den…
Forskjellige kognitive funksjoner kan knyttes til ulike områder i hjernen. Når pmMS ( person med MS) har kognitive problemer, så passer disse problemene med funksjoner i de områdene i hjernen der man på MR-undersøkelse kan påvise plakk. Man har også påvist sammenheng mellom å bli verre kognitivt og at man ser økt plakk på MR.
Slik ville det ikke vært dersom problemene skyldes redsel for å få et problem, eller at man var i en krise.
Likevel kan man ikke se på MR og si helt presis hva den enkelte vil ha problemer med i virkeligheten. Der er en nevro-psykologisk test mer nøyaktig enn MR.
Grunnen til at jeg er opptatt av å snakke om dette, er at mange som har MS fortsatt får høre at de kognitive problemene deres er en reaksjon på den følelsesmessige belastningen det er å få en kronisk lidelse.
Ikke bare leger sier dette, men også noen psykologer. Dette kommer kanskje av at nevropsykologi er en spesialitet innen psykologien som ikke alle psykologer har så grundige kunnskaper om? Og at det ikke først og fremst er legen, men nevropsykologen som kan mest om dette og kan fastslå om man har kognitive problemer eller ikke.
Jeg synes det er leit at mennesker som har en skade i nervesystemet får inntrykk av at om de hadde vært mer psykisk balanserte, bearbeidet ubehagelige ting fra barndommen eller på annen måte hatt en bedre kontakt med følelsene sine, så ville et område innen deres funksjonshemming forsvunnet eller minsket betraktelig.
Slikt kan man faktisk få skyldfølelse av. Dessuten kan det hindre at man retter oppmerksomheten mot de beste tiltakene som kunne gjort hverdagen lettere.
Før jeg visste at jeg hadde MS, prøvde jeg å arbeide med meg selv, øke selvtilliten, bearbeide ubehagelige opplevelser, men uten at det hjalp på det egentlige problemet.
Marie Cardinal har i sin bok: ”Gjennom ordene” skrevet noe som jeg synes dekker den håpløsheten man kan føle i en slik situasjon:
”Jeg trodde jeg var kommet på avveier på grunn av min slette natur. Jeg trodde at jeg med litt mot, litt viljestyrke og ved å lytte til rådene man hadde ødslet bort på meg, kunne vært blant de gode. Men av feighet, av middelmådighet, av ynkelighet hadde jeg valgt feil side og var falt i redningsløs fortapelse.”
For å jobbe med den følelsemessige siden av oss selv hjelper oss ikke mer med det kognitive enn det hjelper oss med gangfunksjonen.
Selvfølgelig skal vi søke hjelp for følelsene våre, og mange flere enn de som slipper til, vil nok ha nytte av å snakke med en psykolog. Noen har sorg å bearbeide, noen tvinges av sin MS til å gjøre noe med en altfor tjenestevillig natur fordi de aldri stoler på at de er flinke nok. Andre har isolert seg i skam og fortvilelse og trenger støtte for å ta seg ut i livet igjen.
Selvfølgelig skal man søke hjelp da. Noen trenger en psykolog og andre kommer langt med et forståelsesfullt menneske å snakke med.
Og har man slike problemer i tillegg, så vil man mest sannsynlig fungere dårligere ellers også.
Men det kan hende du fortsatt vil måtte bruke Filofaxen din mer enn før, eller at du fortsatt blir desperat om damen på trygdekontoret snakker som en foss. Det er ikke sikkert du får igjen retningssansen din selv om du legger barndommen bak deg og konsentrerer deg om fremtiden.
Men det er så viktig at vi får lov til å snakke om at det er sånn, får lov å sette ord på at MS i seg selv kan gi kognitive problemer. Da kan vi også appellere til helsetjenesten om til å bli flinkere til å utvikle strategier og hjelpemidler for oss.
Hadde ikke det vært fint, da?
Før har mange vært vettskremte når de hører at ting som dårlig konsentrasjon, manglende evne til å gjøre flere ting på en gang eller dårlig synsoppmerksomhet kan følge med MS-en. Mange har trodd at man blir svært plaget, at det er snakk om å bli forvirret eller dum. Har du lest noe av det jeg har skrevet før, så vet du nå at det ikke er sånn.
Ordet ”kognitiv” er forresten nytt for mange. Men det er da ikke vanskeligere enn ”interferon”?
Jeg vil gjerne sette lyset på en utbredt misforståelse om kognitive problemer og MS:
Kognitive problemer kommer ikke først og fremst som en følelsesmessig reaksjon på diagnosen.
Kognitive problemer kommer av plakk på nerver, akkurat som gangproblemer, vannlatingsproblemer, nummenhet og annet. Det er en fysisk årsak
Konsentrasjon og alt det andre kognitive kan selvfølgelig forverres av tristhet, sorg og motgang og av tretthet og fatigue. Men anerkjente forskere (bl.a. Stephen Rao) har funnet ut at dette ikke er hovedårsaken.
Mange har hørt om høyre og venstre hjernehalvdel som har ulik måte å fungere på. Dette er likevel bare en grovinndeling. Jo mer man lærer om hjernen, jo mer forstår man at det er komlisert og bittesmåtte og finurlig inni der. Nå husker jeg ikek hvem som sa at om hjernen skulle vært så enkel at vi kunne fortstått den, så hadde vi blitt alt for dumme til å forstå den…
Forskjellige kognitive funksjoner kan knyttes til ulike områder i hjernen. Når pmMS ( person med MS) har kognitive problemer, så passer disse problemene med funksjoner i de områdene i hjernen der man på MR-undersøkelse kan påvise plakk. Man har også påvist sammenheng mellom å bli verre kognitivt og at man ser økt plakk på MR.
Slik ville det ikke vært dersom problemene skyldes redsel for å få et problem, eller at man var i en krise.
Likevel kan man ikke se på MR og si helt presis hva den enkelte vil ha problemer med i virkeligheten. Der er en nevro-psykologisk test mer nøyaktig enn MR.
Grunnen til at jeg er opptatt av å snakke om dette, er at mange som har MS fortsatt får høre at de kognitive problemene deres er en reaksjon på den følelsesmessige belastningen det er å få en kronisk lidelse.
Ikke bare leger sier dette, men også noen psykologer. Dette kommer kanskje av at nevropsykologi er en spesialitet innen psykologien som ikke alle psykologer har så grundige kunnskaper om? Og at det ikke først og fremst er legen, men nevropsykologen som kan mest om dette og kan fastslå om man har kognitive problemer eller ikke.
Jeg synes det er leit at mennesker som har en skade i nervesystemet får inntrykk av at om de hadde vært mer psykisk balanserte, bearbeidet ubehagelige ting fra barndommen eller på annen måte hatt en bedre kontakt med følelsene sine, så ville et område innen deres funksjonshemming forsvunnet eller minsket betraktelig.
Slikt kan man faktisk få skyldfølelse av. Dessuten kan det hindre at man retter oppmerksomheten mot de beste tiltakene som kunne gjort hverdagen lettere.
Før jeg visste at jeg hadde MS, prøvde jeg å arbeide med meg selv, øke selvtilliten, bearbeide ubehagelige opplevelser, men uten at det hjalp på det egentlige problemet.
Marie Cardinal har i sin bok: ”Gjennom ordene” skrevet noe som jeg synes dekker den håpløsheten man kan føle i en slik situasjon:
”Jeg trodde jeg var kommet på avveier på grunn av min slette natur. Jeg trodde at jeg med litt mot, litt viljestyrke og ved å lytte til rådene man hadde ødslet bort på meg, kunne vært blant de gode. Men av feighet, av middelmådighet, av ynkelighet hadde jeg valgt feil side og var falt i redningsløs fortapelse.”
For å jobbe med den følelsemessige siden av oss selv hjelper oss ikke mer med det kognitive enn det hjelper oss med gangfunksjonen.
Selvfølgelig skal vi søke hjelp for følelsene våre, og mange flere enn de som slipper til, vil nok ha nytte av å snakke med en psykolog. Noen har sorg å bearbeide, noen tvinges av sin MS til å gjøre noe med en altfor tjenestevillig natur fordi de aldri stoler på at de er flinke nok. Andre har isolert seg i skam og fortvilelse og trenger støtte for å ta seg ut i livet igjen.
Selvfølgelig skal man søke hjelp da. Noen trenger en psykolog og andre kommer langt med et forståelsesfullt menneske å snakke med.
Og har man slike problemer i tillegg, så vil man mest sannsynlig fungere dårligere ellers også.
Men det kan hende du fortsatt vil måtte bruke Filofaxen din mer enn før, eller at du fortsatt blir desperat om damen på trygdekontoret snakker som en foss. Det er ikke sikkert du får igjen retningssansen din selv om du legger barndommen bak deg og konsentrerer deg om fremtiden.
Men det er så viktig at vi får lov til å snakke om at det er sånn, får lov å sette ord på at MS i seg selv kan gi kognitive problemer. Da kan vi også appellere til helsetjenesten om til å bli flinkere til å utvikle strategier og hjelpemidler for oss.
Hadde ikke det vært fint, da?
Om MS og kognitive problemer. Noe er galt. Hvor får vi hjelp og råd?
Dette er en artikkel jeg skrev en gang til ms.no. Nå har de tatt den bort, men siden jeg har fått mye positiv respons på den, og også selv synes jeg har fått satt fingeren på noe viktig, så legger jeg den her, slik at jeg kan linke til den. Den har også stått i CP-bladet nr 4 20005
Mennesker som har MS er vant til at det ikke finnes så mye som hjelper mot sykdommen i seg selv og gjør oss friske. Likevel opplever mange en viss velvillighet når det gjelder hjelpemidler og annet som avlaster ved fysiske funksjonstap.
Men i forhold til et problemområde er det lite hjelp å få. Ca halvparten av alle som har MS, har problemer med slikt som oppmerksomhet, konsentrasjon, hukommelse, mentalt tempo. Kognitive problemer er et mer dekkende ord, men det ordet er ukjent for mange.
Jeg har selv noen kognitive problemer. Dette har jeg fått hjelp av en nevropsykolog til å teste ut.
Men det er faktisk ingen selvfølge at mennesker med MS får fastslått sine kognitive problemer og bevarte kognitive ressurser. Ofte må man selv be om en slik test. Dette kan bare gjøres av en nevropsykolog. Hurtigtester til legens bruk er altfor unøyaktige.
Hva skal man så med en test som gjør at både vi selv og andre kan se svart på hvitt alt som vi ikke får til? Er det liksom nødvendig å «gni det inn», som ungdommen sier?
For det første vil jeg påpeke at en test også viser hva du ikke har problemer med og hvor du faktisk er ganske god. Ofte kan mennesker som har kognitive problemer ha en tendens til å undervurdere seg selv generelt, bare fordi noe ikke fungerer som før. Dette kjenner jeg igjen fra egen erfaring. For ikke å nevne hva andre rundt oss kan tro.
Dessuten er kognitive problemer ofte så usynlige at de ikke tas med i vurdering av hva vi trenger av hjelpetiltak eller hvordan attføringen skal være. Usynligheten kan få noen til å tro at vi er vrange og late.
I tillegg kan mennesker uten kunnskap komme til å tro at dersom én kognitiv funksjon er blitt dårligere, så er alle andre også dårlige. Det er feil!
Noen tror også vi konsentrerer oss dårlig fordi vi er så triste eller sjokkerte over at vi har fått MS. Det er vanligvis ikke sant. Av og til er det sant. Det kan også være en grunn til å få gjort en test. Slippe å bekymre seg uten grunn, eller vite hvilket problem man skal rette oppmerksomheten mot.
Men når man da har fått henvisning til nevropsykolog og etter en viss ventetid har fått komme og ta testen, hva så?
Da skal du ha en forklaring på hva nevropsykologen fant ut. Dette må nevropsykologen være i stand til å forklare deg i grove trekk uten å bruke uttrykk du ikke forstår. Har du vært hos en flink nevropsykolog, så får du nok en slik forklaring.
Men hvis du for eksempel får vite at du har middels store problemer med «å forstå og handle i rom», så er vel ikke det så verdifullt i seg selv om du ikke får svar på ditt neste spørsmål: «Hva vil det si i praksis?» «Kan du nevne noen situasjoner i dagliglivet der dette byr på problemer for meg?» Kanskje du til og med vil si til nevropsykologen: «Jeg holder akkurat på å få nye arbeidsoppgaver på jobben min så jeg skal greie meg bedre. Viser denne testen noe vi må legge vekt på?»
Du lurer kanskje også på om det er noen ting det er lurt å gjøre på en mer hensiktsmessig måte, når man har slike problemer. Er det en bedre måte å holde orden på papirer? Er det lurt å kjøpe og lære seg å bruke en elektronisk almanakk, eller er det bedre å bygge på den gamle papiralmanakken du alt kan? Eller kan du få noe fra hjelpemiddelsentralen?
Dette kan det nok hende nevropsykologen din ikke har tid til å forklare deg. Det tar nemlig tid. Han må da vite litt om jobben, skolen eller hjemmesituasjonen din og sammenligne dette med testresultatene. Kanskje er ikke alt dette hans spesialfelt, heller.
Han kunne kanskje trengt å stå i samarbeid med ergoterapeut, sykepleier og spesialpedagog?
Derfor får de fleste MS-ere ikke svar på slike spørsmål.
Andre kommer ikke engang på at de skal spørre.
De trenger kanskje ro omkring seg og tid til å tenke seg om, før de lurer på slikt. Andre skynder seg og kjøpe hjelpemidler som de ved nærmere ettertanke finner ut at de ikke får til å bruke.
Begge disse måtene å reagere på, kan være et resultat av de kognitive problemene i seg selv.
Det lar seg gjøre å hjelpe oss med gode strategier og tilpassede hjelpemidler. Vi kan nok ikke få hjelp til å bli som før. Noe må vi innse at vi ikke kan gjøre like godt lenger. Men ofte kan vi lære å greie oss mye bedre. Og det er viktig, for kognitive problemer er den viktigste grunnen til at mennesker med MS slutter å jobbe og til at vi får dårlig livskvalitet. (Det har forskningen vist for mange år siden!)
De kognitive problemene er så ulike fra det ene Mennesket som har MS til det andre. Noen har skåret svakt et sted på testen, mens andre har problemer med noe annet. Derfor må den enkelte få råd som passer for seg.
De som har fått seg rullestol, vet at man ikke bare kan bestille en rullestol fra hjelpemiddelsentralen uten å tilpasse den til brukeren. Og rådene den ene fikk hos fysioterapeuten, kan kanskje ikke følges av en annen. Slik er det med kognitive problemer også. Vi må ha individuell tilpasning.
Men hvis våre hjelpere i helsetjenesten skal se behov for og få mulighet til å lære seg om dette så de kan tilby oss slik hjelp, så må det komme klart fram at vi har disse problemene. Det kommer fram ved at vi snakker om det, slik mange har blitt ganske flinke til, og så må vi passe på at det blir kartlagt og skrevet i journalen vår. Når man får laget individuell plan, er dette svært viktig.
Helsearbeideren som møter mennesker med MS, må nå forvente at de kan bli møtt med spørsmålet: «Jeg har kognitive problemer. Hvilke råd har du til meg?»
- Og like viktig: De må være forberedt på å tilby hjelp til dem som ikke selv klarer eller orker å mase om å få hjelp. Å ikke klare å vinne fram i forhold til hjelpeapparatet, er faktisk for mange en plagsom konsekvens av kognitiv funksjonssvikt.
Mennesker som har MS er vant til at det ikke finnes så mye som hjelper mot sykdommen i seg selv og gjør oss friske. Likevel opplever mange en viss velvillighet når det gjelder hjelpemidler og annet som avlaster ved fysiske funksjonstap.
Men i forhold til et problemområde er det lite hjelp å få. Ca halvparten av alle som har MS, har problemer med slikt som oppmerksomhet, konsentrasjon, hukommelse, mentalt tempo. Kognitive problemer er et mer dekkende ord, men det ordet er ukjent for mange.
Jeg har selv noen kognitive problemer. Dette har jeg fått hjelp av en nevropsykolog til å teste ut.
Men det er faktisk ingen selvfølge at mennesker med MS får fastslått sine kognitive problemer og bevarte kognitive ressurser. Ofte må man selv be om en slik test. Dette kan bare gjøres av en nevropsykolog. Hurtigtester til legens bruk er altfor unøyaktige.
Hva skal man så med en test som gjør at både vi selv og andre kan se svart på hvitt alt som vi ikke får til? Er det liksom nødvendig å «gni det inn», som ungdommen sier?
For det første vil jeg påpeke at en test også viser hva du ikke har problemer med og hvor du faktisk er ganske god. Ofte kan mennesker som har kognitive problemer ha en tendens til å undervurdere seg selv generelt, bare fordi noe ikke fungerer som før. Dette kjenner jeg igjen fra egen erfaring. For ikke å nevne hva andre rundt oss kan tro.
Dessuten er kognitive problemer ofte så usynlige at de ikke tas med i vurdering av hva vi trenger av hjelpetiltak eller hvordan attføringen skal være. Usynligheten kan få noen til å tro at vi er vrange og late.
I tillegg kan mennesker uten kunnskap komme til å tro at dersom én kognitiv funksjon er blitt dårligere, så er alle andre også dårlige. Det er feil!
Noen tror også vi konsentrerer oss dårlig fordi vi er så triste eller sjokkerte over at vi har fått MS. Det er vanligvis ikke sant. Av og til er det sant. Det kan også være en grunn til å få gjort en test. Slippe å bekymre seg uten grunn, eller vite hvilket problem man skal rette oppmerksomheten mot.
Men når man da har fått henvisning til nevropsykolog og etter en viss ventetid har fått komme og ta testen, hva så?
Da skal du ha en forklaring på hva nevropsykologen fant ut. Dette må nevropsykologen være i stand til å forklare deg i grove trekk uten å bruke uttrykk du ikke forstår. Har du vært hos en flink nevropsykolog, så får du nok en slik forklaring.
Men hvis du for eksempel får vite at du har middels store problemer med «å forstå og handle i rom», så er vel ikke det så verdifullt i seg selv om du ikke får svar på ditt neste spørsmål: «Hva vil det si i praksis?» «Kan du nevne noen situasjoner i dagliglivet der dette byr på problemer for meg?» Kanskje du til og med vil si til nevropsykologen: «Jeg holder akkurat på å få nye arbeidsoppgaver på jobben min så jeg skal greie meg bedre. Viser denne testen noe vi må legge vekt på?»
Du lurer kanskje også på om det er noen ting det er lurt å gjøre på en mer hensiktsmessig måte, når man har slike problemer. Er det en bedre måte å holde orden på papirer? Er det lurt å kjøpe og lære seg å bruke en elektronisk almanakk, eller er det bedre å bygge på den gamle papiralmanakken du alt kan? Eller kan du få noe fra hjelpemiddelsentralen?
Dette kan det nok hende nevropsykologen din ikke har tid til å forklare deg. Det tar nemlig tid. Han må da vite litt om jobben, skolen eller hjemmesituasjonen din og sammenligne dette med testresultatene. Kanskje er ikke alt dette hans spesialfelt, heller.
Han kunne kanskje trengt å stå i samarbeid med ergoterapeut, sykepleier og spesialpedagog?
Derfor får de fleste MS-ere ikke svar på slike spørsmål.
Andre kommer ikke engang på at de skal spørre.
De trenger kanskje ro omkring seg og tid til å tenke seg om, før de lurer på slikt. Andre skynder seg og kjøpe hjelpemidler som de ved nærmere ettertanke finner ut at de ikke får til å bruke.
Begge disse måtene å reagere på, kan være et resultat av de kognitive problemene i seg selv.
Det lar seg gjøre å hjelpe oss med gode strategier og tilpassede hjelpemidler. Vi kan nok ikke få hjelp til å bli som før. Noe må vi innse at vi ikke kan gjøre like godt lenger. Men ofte kan vi lære å greie oss mye bedre. Og det er viktig, for kognitive problemer er den viktigste grunnen til at mennesker med MS slutter å jobbe og til at vi får dårlig livskvalitet. (Det har forskningen vist for mange år siden!)
De kognitive problemene er så ulike fra det ene Mennesket som har MS til det andre. Noen har skåret svakt et sted på testen, mens andre har problemer med noe annet. Derfor må den enkelte få råd som passer for seg.
De som har fått seg rullestol, vet at man ikke bare kan bestille en rullestol fra hjelpemiddelsentralen uten å tilpasse den til brukeren. Og rådene den ene fikk hos fysioterapeuten, kan kanskje ikke følges av en annen. Slik er det med kognitive problemer også. Vi må ha individuell tilpasning.
Men hvis våre hjelpere i helsetjenesten skal se behov for og få mulighet til å lære seg om dette så de kan tilby oss slik hjelp, så må det komme klart fram at vi har disse problemene. Det kommer fram ved at vi snakker om det, slik mange har blitt ganske flinke til, og så må vi passe på at det blir kartlagt og skrevet i journalen vår. Når man får laget individuell plan, er dette svært viktig.
Helsearbeideren som møter mennesker med MS, må nå forvente at de kan bli møtt med spørsmålet: «Jeg har kognitive problemer. Hvilke råd har du til meg?»
- Og like viktig: De må være forberedt på å tilby hjelp til dem som ikke selv klarer eller orker å mase om å få hjelp. Å ikke klare å vinne fram i forhold til hjelpeapparatet, er faktisk for mange en plagsom konsekvens av kognitiv funksjonssvikt.
Teknologiombudet, vær så god!
Hadde velferdssamfunnet utviklet seg, ville vi nå hatt et teknologiombud der alle som hadde legeattest på at de ikke var i stand til å tilegne seg vanlig, moderne teknologi kunne få hjelp.
Der kunne alle som ikke er i stand til å bruke internett få hjelp til å utføre utvalgte tjenester som å sjekke rutetider for offentlige transportmidler, se på pollenvarselet, bytte fastlege, sjekke skattelistene for naboens inntekt( skal eldre være prektigere enn andre, de får jo lov å kjøpe Se og hør uten aldersgrense) eller slå gratis opp i telefonkatalogen. ( Unnskyld, dere som mister jobben på nummeropplysningen, men dere kan sikkert få jobb på teknologiopplysningenværsågod.)
Og det måtte være mulig å komme fram uten å måtte takle en automatisk telefonsvarer. Min gamle mor er nå avskåret fra å ringe til legen sin, for der kommer det en telefonsvarer, og hun hører ikke hva den sier. av samme grunn er hun avskåret fra selv å bestille pasienttransport. I det siste tilfellet holdt det på å bli helt galt, for telefonsystemets evne til å akseptere at døtre fra andre fylker prøver å ordne opp har en rigiditet på nivå med et middels NAV-kontor.
Teknologiopplysningenværsågod kunne kanskje også hatt en underavdeling som hjalp eldre med å finne fram i nye produkter og gamle produkter med ny logo, men egentlig løser vel det problemet seg med at kassadamene på Rema er velvillige og lette å spørre. Men kanskje de kunne utvide og formalisere det med at man kunne avtale gratis følgetjeneste til avtalt tid? Så slapp eldre damer å være redd for å være til bry. Nei, forresten, for da ville man raskt få problemet med å komme rett fram på telefonen når en skulle avtale...
Og så lurer jeg på om vinninga går opp i spinninga når de hos eldre bytter ut de velkjente medikamentene med noe som koster 20 kroner mindre pr 100 stk, når det medfører at den eldre mister oversikten og må ha hjelp til å fylle medisindosetten sin.
Gruer jeg meg til å bli gammel?
Der kunne alle som ikke er i stand til å bruke internett få hjelp til å utføre utvalgte tjenester som å sjekke rutetider for offentlige transportmidler, se på pollenvarselet, bytte fastlege, sjekke skattelistene for naboens inntekt( skal eldre være prektigere enn andre, de får jo lov å kjøpe Se og hør uten aldersgrense) eller slå gratis opp i telefonkatalogen. ( Unnskyld, dere som mister jobben på nummeropplysningen, men dere kan sikkert få jobb på teknologiopplysningenværsågod.)
Og det måtte være mulig å komme fram uten å måtte takle en automatisk telefonsvarer. Min gamle mor er nå avskåret fra å ringe til legen sin, for der kommer det en telefonsvarer, og hun hører ikke hva den sier. av samme grunn er hun avskåret fra selv å bestille pasienttransport. I det siste tilfellet holdt det på å bli helt galt, for telefonsystemets evne til å akseptere at døtre fra andre fylker prøver å ordne opp har en rigiditet på nivå med et middels NAV-kontor.
Teknologiopplysningenværsågod kunne kanskje også hatt en underavdeling som hjalp eldre med å finne fram i nye produkter og gamle produkter med ny logo, men egentlig løser vel det problemet seg med at kassadamene på Rema er velvillige og lette å spørre. Men kanskje de kunne utvide og formalisere det med at man kunne avtale gratis følgetjeneste til avtalt tid? Så slapp eldre damer å være redd for å være til bry. Nei, forresten, for da ville man raskt få problemet med å komme rett fram på telefonen når en skulle avtale...
Og så lurer jeg på om vinninga går opp i spinninga når de hos eldre bytter ut de velkjente medikamentene med noe som koster 20 kroner mindre pr 100 stk, når det medfører at den eldre mister oversikten og må ha hjelp til å fylle medisindosetten sin.
Gruer jeg meg til å bli gammel?
onsdag 25. mars 2009
Forumet er reddet!
Vi har ikke alle detaljene på plass enda, men MS-forumet som jeg linker til på denne bloggen kommer til å komme opp og gå igjen og ingen ting av det som ligger der blir borte.
fredag 27. februar 2009
Tida er ikke den samme. Lasse og Geir.
Jeg har nettopp sett filmen Lasse og Geir, for øvrig helt i tråd med min tendens til å løpe etter trikker som har gått. Jeg er like gammel som de to hovedrolleinnehaverne, men jeg fikk aldri sett filmen den gangen i 76. Jeg fryktet nok at den skulle være for urolig den gangen.
Jeg var vel ikke noen tilhenger av the Establishment sjøl, men jeg likte å Tenke nøye over saken og vurdere ting Seriøst, gjerne fra sidelinja selv i forhold til der jeg følte meg litt mer hjemme, blant unge antroposofer.
Men denne filmen slapp meg aldri. Det er blitt så referert til at jeg tenkte jeg hadde mistet noe. Og så må jeg også få tilstå at det faktum at jeg gikk forbi da de gjorde innspilling av en scene oppe på Bogerud, gjorde at jeg følte en viss personlig tilknytning til filmen. ”Så spennende! De spiller inn En Film.” Ung nok da til å være offer for den misoppfatning at den verden som eksponeres i media er den mest virkelige.
Så lånte jeg filmen på biblioteket til slutt.
Hoverollene spilles av to unge gutter med intelligente og følsomme ansikter. De snakker noe som for meg virker som vestkant med lett Club7-preg. De ble seinere lyrikere begge to, vet jeg som kikker på dem med framtidas overlegne mulighet til å google dem over 30 år etter. De var amatørskuespillere, ikke ble de skuespillere seinere, heller. Kunne ikke Wam og Wennerød funnet noen gutter fra Bøler med litt karakter fra Livet i ansiktene? Da kunne dessuten kanskje en filminnspilling gitt de guttene en mulighet de ikke ville fått ellers til å gjøre noe interessant med et liv som stod i fare for å gå i vranglås? Disse guttene ser ut som frikersoss som leker slemme. Og Geir klarer det ikke engang, han høres ut som en sosialarbeider som prøver å infiltrere et miljø av belasta ungdom. For den som ser på han 30 år etter.
Filmreplikkene er mye sitert, og jeg spør meg hvorfor? Er ”snurp smella osv” morsomt for andre enn dem som sitter og ser på en film på et vorspiel der en sitter og venter på at alkoholen skal ha virket tilstrekkelig til at det skal oppleves meningsfylt på byen?
Men den gangen var det ikke dvd, og filmen ble godt tatt imot. Så kanskje ”snurp smella” var morsomt da? Glemselens slør og livserfaringens forvrenging gjør det vanskelig for meg å forstå det i dag.
Litt underlig i forhold til det råe i filmen er det også med den langsomme dvelingen det var ved scenene i filmer den gangen. Lasse bruker en evighet på å ta mat ut av kjøleskapet og smøre ei skive. Selv en voksen dame som jeg blir utålmodig og spoler litt på filmen. Hva har tida gjort med oss? Vi er omprogrammert til raske skifter nå for å kunne ta inn den økende informasjonsstrømmen.
Når jeg hørte hvordan faren til Geir snakket til han, kom jeg på at voksne snakket nokså respektløst til ungdom før. Gjør de det nå også? VI, mener jeg…
Jeg fryktet at filmen skulle være for rå den gangen. Nå skulle det ikke mye klipping til før man kunne vist den på barnetv.
Er det tida som har forandret seg sånn?
Jeg var vel ikke noen tilhenger av the Establishment sjøl, men jeg likte å Tenke nøye over saken og vurdere ting Seriøst, gjerne fra sidelinja selv i forhold til der jeg følte meg litt mer hjemme, blant unge antroposofer.
Men denne filmen slapp meg aldri. Det er blitt så referert til at jeg tenkte jeg hadde mistet noe. Og så må jeg også få tilstå at det faktum at jeg gikk forbi da de gjorde innspilling av en scene oppe på Bogerud, gjorde at jeg følte en viss personlig tilknytning til filmen. ”Så spennende! De spiller inn En Film.” Ung nok da til å være offer for den misoppfatning at den verden som eksponeres i media er den mest virkelige.
Så lånte jeg filmen på biblioteket til slutt.
Hoverollene spilles av to unge gutter med intelligente og følsomme ansikter. De snakker noe som for meg virker som vestkant med lett Club7-preg. De ble seinere lyrikere begge to, vet jeg som kikker på dem med framtidas overlegne mulighet til å google dem over 30 år etter. De var amatørskuespillere, ikke ble de skuespillere seinere, heller. Kunne ikke Wam og Wennerød funnet noen gutter fra Bøler med litt karakter fra Livet i ansiktene? Da kunne dessuten kanskje en filminnspilling gitt de guttene en mulighet de ikke ville fått ellers til å gjøre noe interessant med et liv som stod i fare for å gå i vranglås? Disse guttene ser ut som frikersoss som leker slemme. Og Geir klarer det ikke engang, han høres ut som en sosialarbeider som prøver å infiltrere et miljø av belasta ungdom. For den som ser på han 30 år etter.
Filmreplikkene er mye sitert, og jeg spør meg hvorfor? Er ”snurp smella osv” morsomt for andre enn dem som sitter og ser på en film på et vorspiel der en sitter og venter på at alkoholen skal ha virket tilstrekkelig til at det skal oppleves meningsfylt på byen?
Men den gangen var det ikke dvd, og filmen ble godt tatt imot. Så kanskje ”snurp smella” var morsomt da? Glemselens slør og livserfaringens forvrenging gjør det vanskelig for meg å forstå det i dag.
Litt underlig i forhold til det råe i filmen er det også med den langsomme dvelingen det var ved scenene i filmer den gangen. Lasse bruker en evighet på å ta mat ut av kjøleskapet og smøre ei skive. Selv en voksen dame som jeg blir utålmodig og spoler litt på filmen. Hva har tida gjort med oss? Vi er omprogrammert til raske skifter nå for å kunne ta inn den økende informasjonsstrømmen.
Når jeg hørte hvordan faren til Geir snakket til han, kom jeg på at voksne snakket nokså respektløst til ungdom før. Gjør de det nå også? VI, mener jeg…
Jeg fryktet at filmen skulle være for rå den gangen. Nå skulle det ikke mye klipping til før man kunne vist den på barnetv.
Er det tida som har forandret seg sånn?
fredag 20. februar 2009
Jeg er visst for BREIAL. *rødme*
Jeg skriver en del i det forumet på Nettet som jeg har linket til her. Jeg får av og til noen hint om at jeg tar for mye plass der. – Tenk, lille meg på 1,55 cm ta for mye plass, og nå som jeg har gått ned 3 kg også…
Neida, jeg har fatta poenget. Og det er noe i kritikken. Jeg skal jobbe hardt med saken og tar det mer høytidelig enn det høres ut som nå.
Men KJÆRE ALLE (?) LESERE av bloggen min. Kan dere ikke flere legge inn noen kommentarer av og til? Jeg liker så godt den nettpraten en gjør utenom mail, der flere deltar. Av og til kan det skje på fjesboka så lenge jeg er der, og når en ”gammel dame” fatter teknologien, så skal jeg legge meg inn på twitter også. Hadde en artig tre-kvinns dialog om Enneagrammet, for eksempel på fjesboka. De to andre kjente ikke hverandre. Om jeg får til å skravle på bloggen, så kan jeg holde meg til korte og sakelige innlegg på "Øistein's".
Jeg tror det handler litt om at jeg sitter for mye på PCen også, får skjerpe meg der og få lest bøker og en rimelig del av ukas Morgenbladet.
Men nå altså: Skravle, anyone?
Neida, jeg har fatta poenget. Og det er noe i kritikken. Jeg skal jobbe hardt med saken og tar det mer høytidelig enn det høres ut som nå.
Men KJÆRE ALLE (?) LESERE av bloggen min. Kan dere ikke flere legge inn noen kommentarer av og til? Jeg liker så godt den nettpraten en gjør utenom mail, der flere deltar. Av og til kan det skje på fjesboka så lenge jeg er der, og når en ”gammel dame” fatter teknologien, så skal jeg legge meg inn på twitter også. Hadde en artig tre-kvinns dialog om Enneagrammet, for eksempel på fjesboka. De to andre kjente ikke hverandre. Om jeg får til å skravle på bloggen, så kan jeg holde meg til korte og sakelige innlegg på "Øistein's".
Jeg tror det handler litt om at jeg sitter for mye på PCen også, får skjerpe meg der og få lest bøker og en rimelig del av ukas Morgenbladet.
Men nå altså: Skravle, anyone?
fredag 13. februar 2009
NAV
Alle er enige som at NAV fungerer elendig. Nåja, ikke alle, men forferdelig mange. Jeg er blant dem, og jeg har en sterk tro på at om at om NAV for lenge siden hadde brukt mindre krefter på å unnskylde påstander om arroganse og kunnskapsløshet og i stedet forsøkt å se med åpne øyne på saken, kunne kanskje noe vært gjort før finanskrisen. Kanskje til og med før den omorganiseringen som de har gitt skylda for all misfungeringa og som har fått dem til å oppfordre medlemmene av folketrygden om å være litt rause og avstå fra noen år med brukbar trygdetjeneste så de fikk områdd seg litt.
(Jo, du, det har de gått ut og bedt om...)
Men jeg synes synd på mange av dem som jobber i NAV, og jo lenger ned i systemet de jobber, jo mer synd synes jeg på dem. Mitt inntrykk er at de ikke blir hørt særlig mye, og at opplæringen er dårlig. Eller… er den det? Kanskje det handler om utgangspunktet til mange som jobber der?
Hva gjorde i sin tid at den enkelte trygdefunksjonær ble ansatt. At hun kjente noen? At hun kunne skrive på maskin? At hun måtte slutte i en jobb som var fysisk tung? Av dem som ble ansatt for en del år siden, har jeg hørt om mange tilfeller der det var sånn. Nå vet jeg det ofte blir ansatt saksbehandlere med juridiske fag eller annen relevant udanning, og derfor er det et rent lotteri å få tildelt en saksbehandler i den etaten.
Men hva med en ikke alt for velutdannet og ikke alt for intelligent person som har jobbet innenfor et system der en del av kulturen er en overordnet mistro ovenfor folketrygdens medlemmer? Hvor mye kan vi vente at hun skal være i stand til å forstå? Når hun er lært opp til å vurdere alle med samme diagnose likt, og ikke har noen medisinsk kunnskap, så har kanskje den som har Den Fryktede Sykdommen Multippel Sklerose (Dagbladets meget brukte betegnelse) en fordel, men stakkars den som har vondt i ryggen, for dem har hun i alle år hørt er juksemakere.
(Jeg har selv hørt hvordan de som har ryggplager blir omtalt i møter hos trygdeetaten. Noen ”glemte at det var brukerrepresentanter til stede”.)
Det kan godt hende ryggplager er lett å overdrive. Noen sier det er vanskelig å bevise at folk ikke har ryggplager. Hvis det er sant, da… Men skal alle med vond rygg kollektivt straffes fordi det kan være brodne kar i gruppa?
Jeg er forresten glad jeg ikke er sigøyner og har en vanskelig diagnostiserbar sykdom som fibromyalgi eller ME. DA tror jeg du har tapt, for i det vesle sigøynermiljøet har nå noen kreative damer resirkulert babyer og folkeregistrert dem flere ganger. Hva med å kreve DNA-test for alle babyer som er født uten helsepersonell til stede? I stedet for å gjøre omtrent det samme som disse damene, å resirkulere historiene om lurendreierne så folk tror at det er sånn de fleste som søker ytelser fra folketrygden er.
En ting mange tydeligvis ikke har tenkt på, er at jo mer man snakker i media om folk som utnytter trygdesystemet, jo mer legitimerer man for en del borgere å prøve seg på juks, for å få ”sin rettferdige del”.
Men en form for trygdesvindel er temmelig akseptert: I høst opererte jeg øyelokkene mine. Jeg ble oppfordret til det av øyelegen, for jeg hadde nokså mye synsfeltutfall på begge sider, og etter noen år med ”omvendt jåleri” (skulle ikke ha noen skjønnhets¬operasjon, nei) innså jeg at det var lurt. Men jeg skjønte jo fort på helsepersonellet på klinikken at de trodde jeg gjorde det av kosmetiske årsaker. Det kom til uttrykk på en vennlig og aksepterende måte, for all del. Men det må bety at det er nokså mange som får gjort kosmetiske inngrep på folketrygdens regning mens man begrunner det med funksjonsproblemer. Sigøynere er ikke overrepresentert her, for øvrig.
Og så er det en ting til som har forundret meg: De samme menneskene som klager over ”trygdemisbrukerne” kan prestere å si ting som ”jeg tar denne regninga, jeg, så skriver jeg det som arbeidslunsj” når de er ute med en venn. Skattesnyteri er tydeligvis OK. Er ikke det å lure til seg offentlige midler, da?
Nå har NAV i tillegg sendt en hel gjeng ”ærlige slitere” på sosialen. Da ble det mer bråk enn vanlig, gitt! Dels fordi det skjedde med så mange på en gang. Og sikkert ikke minst fordi dette er friske folk som orker å bli forbanna og protestere høyt. De av dem som ikke er knekt av det traumet det er å miste jobben.
Problemet er at det er så ille i NAV at folk som ikke har opplevd systemet tror ikke at det kan være sant. Og så fortsetter det.
(Jo, du, det har de gått ut og bedt om...)
Men jeg synes synd på mange av dem som jobber i NAV, og jo lenger ned i systemet de jobber, jo mer synd synes jeg på dem. Mitt inntrykk er at de ikke blir hørt særlig mye, og at opplæringen er dårlig. Eller… er den det? Kanskje det handler om utgangspunktet til mange som jobber der?
Hva gjorde i sin tid at den enkelte trygdefunksjonær ble ansatt. At hun kjente noen? At hun kunne skrive på maskin? At hun måtte slutte i en jobb som var fysisk tung? Av dem som ble ansatt for en del år siden, har jeg hørt om mange tilfeller der det var sånn. Nå vet jeg det ofte blir ansatt saksbehandlere med juridiske fag eller annen relevant udanning, og derfor er det et rent lotteri å få tildelt en saksbehandler i den etaten.
Men hva med en ikke alt for velutdannet og ikke alt for intelligent person som har jobbet innenfor et system der en del av kulturen er en overordnet mistro ovenfor folketrygdens medlemmer? Hvor mye kan vi vente at hun skal være i stand til å forstå? Når hun er lært opp til å vurdere alle med samme diagnose likt, og ikke har noen medisinsk kunnskap, så har kanskje den som har Den Fryktede Sykdommen Multippel Sklerose (Dagbladets meget brukte betegnelse) en fordel, men stakkars den som har vondt i ryggen, for dem har hun i alle år hørt er juksemakere.
(Jeg har selv hørt hvordan de som har ryggplager blir omtalt i møter hos trygdeetaten. Noen ”glemte at det var brukerrepresentanter til stede”.)
Det kan godt hende ryggplager er lett å overdrive. Noen sier det er vanskelig å bevise at folk ikke har ryggplager. Hvis det er sant, da… Men skal alle med vond rygg kollektivt straffes fordi det kan være brodne kar i gruppa?
Jeg er forresten glad jeg ikke er sigøyner og har en vanskelig diagnostiserbar sykdom som fibromyalgi eller ME. DA tror jeg du har tapt, for i det vesle sigøynermiljøet har nå noen kreative damer resirkulert babyer og folkeregistrert dem flere ganger. Hva med å kreve DNA-test for alle babyer som er født uten helsepersonell til stede? I stedet for å gjøre omtrent det samme som disse damene, å resirkulere historiene om lurendreierne så folk tror at det er sånn de fleste som søker ytelser fra folketrygden er.
En ting mange tydeligvis ikke har tenkt på, er at jo mer man snakker i media om folk som utnytter trygdesystemet, jo mer legitimerer man for en del borgere å prøve seg på juks, for å få ”sin rettferdige del”.
Men en form for trygdesvindel er temmelig akseptert: I høst opererte jeg øyelokkene mine. Jeg ble oppfordret til det av øyelegen, for jeg hadde nokså mye synsfeltutfall på begge sider, og etter noen år med ”omvendt jåleri” (skulle ikke ha noen skjønnhets¬operasjon, nei) innså jeg at det var lurt. Men jeg skjønte jo fort på helsepersonellet på klinikken at de trodde jeg gjorde det av kosmetiske årsaker. Det kom til uttrykk på en vennlig og aksepterende måte, for all del. Men det må bety at det er nokså mange som får gjort kosmetiske inngrep på folketrygdens regning mens man begrunner det med funksjonsproblemer. Sigøynere er ikke overrepresentert her, for øvrig.
Og så er det en ting til som har forundret meg: De samme menneskene som klager over ”trygdemisbrukerne” kan prestere å si ting som ”jeg tar denne regninga, jeg, så skriver jeg det som arbeidslunsj” når de er ute med en venn. Skattesnyteri er tydeligvis OK. Er ikke det å lure til seg offentlige midler, da?
Nå har NAV i tillegg sendt en hel gjeng ”ærlige slitere” på sosialen. Da ble det mer bråk enn vanlig, gitt! Dels fordi det skjedde med så mange på en gang. Og sikkert ikke minst fordi dette er friske folk som orker å bli forbanna og protestere høyt. De av dem som ikke er knekt av det traumet det er å miste jobben.
Problemet er at det er så ille i NAV at folk som ikke har opplevd systemet tror ikke at det kan være sant. Og så fortsetter det.
onsdag 11. februar 2009
Bevisstløs bruk av skjellsord.
Mange voksne ville bli svært provosert dersom de selv eller deres døtre blir kalt ”hore” av barn og yngre ungdommer. Men nå har faktisk nesten det samme skjedd med ordet ”hore” som med ”dame”. Det har mistet sin opprinnelige betydning. ”Hore” brukt av ungdommer er fortsatt et nedsettende uttrykk, men det er ikke en påstand om at man mener den angjeldende har utvist usømmelig seksuell aktivitet, evt. i ervervs øyemed.
Hvis en voksen person kalte meg hore, ville jeg muligens meldt han for ærekrenkende atferd. Om en ungdom sa det, ville jeg satt det i klasse med ”drittkjerring”, Ikke så hyggelig, men ingen påstand om annet enn at vedkommende ikke likte meg.
Det ser ut som ungdom har ikke alltid noe forhold til hva ord egentlig betyr. Det vanligste skjellsordet på gutter er ”homo”. Dette er kanskje mer bekymringsfullt, for egentlig betyr det: ”Jeg liker deg ikke og vil si noe stygt til deg, jeg later som jeg tror din seksuelle preferanse er for ditt eget kjønn.” Og det underforståtte budskapet er da at det er en fornærmelse å bli oppfattet som homofil.
Vi som er glad i språk og synes at det er interessant at Åsmund og Espen er to dialektformer av samme navnet og at Åmot betyr elvemøte, synes det er klønete og litt stakkarslig å bruke ord feil slik barn og yngre ungdom bruker ”hore” og ”homo”, og noen av oss har tenkt at: stakkars de er så små og uskyldige at de ikke vet hva det de sier betyr. Men det er muligens ikke slik. Det er kanskje slik at de gir en god dag i noe vi synes er viktig.
Så har skjedd før…
Nå har barn og ungdom begynt å bruke ”Jøde” som skjellsord også. Men de mener ikke noe vondt med det…
Jeg har sagt det før, jeg begynner å bli ei gammel dame som er redd for ungdommer som uten å ville andre noe vondt heller Plumbo i trusa på en kamerat og nå også mental Plumbo på folk.
Og jeg ER fortsatt bekymra for at sånne får lov å gå ut på veien alene
Hvis en voksen person kalte meg hore, ville jeg muligens meldt han for ærekrenkende atferd. Om en ungdom sa det, ville jeg satt det i klasse med ”drittkjerring”, Ikke så hyggelig, men ingen påstand om annet enn at vedkommende ikke likte meg.
Det ser ut som ungdom har ikke alltid noe forhold til hva ord egentlig betyr. Det vanligste skjellsordet på gutter er ”homo”. Dette er kanskje mer bekymringsfullt, for egentlig betyr det: ”Jeg liker deg ikke og vil si noe stygt til deg, jeg later som jeg tror din seksuelle preferanse er for ditt eget kjønn.” Og det underforståtte budskapet er da at det er en fornærmelse å bli oppfattet som homofil.
Vi som er glad i språk og synes at det er interessant at Åsmund og Espen er to dialektformer av samme navnet og at Åmot betyr elvemøte, synes det er klønete og litt stakkarslig å bruke ord feil slik barn og yngre ungdom bruker ”hore” og ”homo”, og noen av oss har tenkt at: stakkars de er så små og uskyldige at de ikke vet hva det de sier betyr. Men det er muligens ikke slik. Det er kanskje slik at de gir en god dag i noe vi synes er viktig.
Så har skjedd før…
Nå har barn og ungdom begynt å bruke ”Jøde” som skjellsord også. Men de mener ikke noe vondt med det…
Jeg har sagt det før, jeg begynner å bli ei gammel dame som er redd for ungdommer som uten å ville andre noe vondt heller Plumbo i trusa på en kamerat og nå også mental Plumbo på folk.
Og jeg ER fortsatt bekymra for at sånne får lov å gå ut på veien alene
lørdag 3. januar 2009
Masse fint på salg
Jeg har vært i byen og det er salg. Du verden hva man kan få kjøpt! Julepynt, pyjamas, veldig fine footless strømpebukser og frokosttallerkener til halv pris. Gensere, brune kordfløyelsbukser og skjerf i de fineste farger.
Et eldorado for mennesker som nettopp har mistet alt de har i brann eller for flyktninger som nettopp har kommet til landet, (bare de har noe å kjøpe for). Vi andre har stort sett det vi trenger. I alle fall de som er på min alder.
Tekanna og den kjekke kasserollen og den billige, varme boblejakka og den greie off-hvite langermede bomullsgenseren… vi har kanskje ikke akkurat maken, men vi har i alle fall noe som ligner såpass mye at det er helt unødvendig å kjøpe en til.
Jeg har gått gjennom Oslo sentrum inklusive Aker Brygge, Byporten og Oslo City med penger nok på kontoen til å kjøpe et og annet om jeg trengte noe, og det eneste jeg kjøpte var et par isbrodder. Og en pose rød løk.
Jeg blir nesten urolig, jeg… I vår travle tid er det sjelden man er à jour med noe som helst, men nå har jeg tydeligvis ALT.
Da er det vel sånne som meg som skaper arbeidsledighet, da? Enda godt jeg er ufør, så kan noen andre ta den sykepleierjobben jeg skulle hatt…
Et eldorado for mennesker som nettopp har mistet alt de har i brann eller for flyktninger som nettopp har kommet til landet, (bare de har noe å kjøpe for). Vi andre har stort sett det vi trenger. I alle fall de som er på min alder.
Tekanna og den kjekke kasserollen og den billige, varme boblejakka og den greie off-hvite langermede bomullsgenseren… vi har kanskje ikke akkurat maken, men vi har i alle fall noe som ligner såpass mye at det er helt unødvendig å kjøpe en til.
Jeg har gått gjennom Oslo sentrum inklusive Aker Brygge, Byporten og Oslo City med penger nok på kontoen til å kjøpe et og annet om jeg trengte noe, og det eneste jeg kjøpte var et par isbrodder. Og en pose rød løk.
Jeg blir nesten urolig, jeg… I vår travle tid er det sjelden man er à jour med noe som helst, men nå har jeg tydeligvis ALT.
Da er det vel sånne som meg som skaper arbeidsledighet, da? Enda godt jeg er ufør, så kan noen andre ta den sykepleierjobben jeg skulle hatt…
Abonner på:
Innlegg (Atom)