What the ..kk happened?

Som mange med meg har jeg brukt penger på bokstaver trykt på en metallplate for å kunne ha en tekst på veggen. Skulle tro jeg ikke hadde ark og penner. For ikke å si skriver og Word Art. Gjort er gjort, og nå står det over speilet på soverommet: «Mirror, mirror on the wall, what the hekk happened?»

Og det er jammen ikke bare sånn at de grå hårstråene er til stede i den grad at pinsetten snart må legges helt bort. Og at jeg på nyere bilder av meg selv stadig oftere synes jeg ligner farmora mi.

Unge gutter i butikker og kiosker omtaler meg plutselig som «frue»!. Og ikke bare de tyrkiske, som er høfligere enn andre. Dessuten, kommer jeg inn på en full buss og ser et ledig sete, så er det av mystiske årsaker stadig sjeldnere at noen setter seg ned der innen jeg har rukket fram dit. Og hvis jeg ikke ser noen eldre i nærheten, så setter jeg meg, jeg!

Helsekampanjene ivrer for en livvidde under 85 cm for å unngå diabetes. Og så viser det seg etter grundig googling at jeg er så gammel at jeg kan få lov å legge et par cm ekstra til min livvidde uten at man mener dette vil trekke noen alen fra min livslengde. DU må ha en livvidde på under 85 cm, sier de. Men «du», det er altså de andre. Vi som er fylt 60 er for det første ikke «du», og vi er ikke engang verdiget en tilleggsopplysning i parantes.

Diskriminering av de middelaldrende – hadde jeg nær sagt. Men WHO kaller faktisk oss som er fylt 60 for eldre. Her har man nettopp begynt å snuse på benevninga middelaldrende og tenkt at den muligens begynner å føles akseptabel, og så har den gått ut på dato som en annen ost!

Jeg er også for gammel til å begynne i enkelte sangkor og for lenge siden for gammel til å være attaktiv som jobbsøker. Det var en stund oppmuntrende opplysninger i media om at yngre menn ønsket seg modne damer, men det viste seg å handle om 25-åringer som ønsket seg damer på 40, og uaktuelt for den generasjonen som er oppdratt til at det ikke er pent å si høyt alle ordne MILF står for. Selv på engelsk.

Unntaksvis kan det være befriende å være for gammel. Da jeg var 46, hørte jeg på radioen at jeg nå var utenfor målgruppa for reklame for sminke, klær og andre moteting. Det var jeg svært fornøyd med. Men raskt etterpå innså de nok at det var vi ( ja ikke akkurat jeg, da, men vår generasjon) som hadde penga, og så dukket det opp ukeblader for modne kvinner. Det vil si 40 +. Det er visst et blad som heter «Vi over 60 også». Det kjøper jeg virkelig ikke. Det høres ut som folk som går i golfjakke.

Ikke at jeg ikke går i golfjakke. Jeg har skapet fullt av golfjakker. Men gidder ikke lese blader for folk som ser ut som de går i golfjakke. Å gå i golfjakke og se ut som man går i golfjakke er virkelig to helt forskjellige ting.

Og hvis du som leser dette er ung og ikke vet hva ei golfjakke er, så er det et annet navn på strikkejakke. Alt fra lusekoftemønstede saker med knapping og helt ned til cardigans het golfjakke før. Den gangen det bare var enkelte folk med god råd som spilte golf. Men golfjakke hadde vi alle sammen. 

Hå hå, ja ja. Det var den gangen...

Men var du ikke veldig lei deg? Men kunne du ikke jobbe nå? To ulike responser og et felles svar.

Nylig fortalte jeg ei jeg ikke har kjent så lenge om at jeg mistet jobben min og ble ufør fordi jeg før var syk med en del funksjonsutfall og hadde en diagnose som man da enda mer enn nå fryktet bare ville forverre seg. At jeg skulle bli bedre, var noe jeg- og arbeidsgiver - hadde lite håp om.

Da hun spurte om det ikke var tøft psykisk den gangen, ble jeg litt svar skyldig. For hvordan var det nå igjen?

Etter en stund kom jeg på at det hjalp meg nok en del at jeg høsten etter fikk begynne å studere, i den hensikt å klamre meg fast til yrkeslivet. Studere hadde jeg alltid ønsket, men ikke hatt råd til. Våren brukte jeg mest til å sloss for å beholde jobben min og opplevde mye av min frustrasjon og sorg knyttet til den situasjonen og menneskene jeg syntes burde ha hjulpet meg i stedet for å motarbeide meg.

Og da studieopplegget mitt etter noen år kollapset på grunn av en inkompetent saksbehandler hos Aetat, så visste jeg til gjengjeld at sykdommen min ikke hadde utviklet seg noe videre og at jeg kunne forvente et mildt forløp.

Nei, jeg har nok ikke vært så mye lei meg for sykdommen. Jeg er nok en fighter, jeg liker å se etter løsninger og fokusere på det. Så jeg var ikke lei meg da heller, bare sint, selvfølgelig. Det har jeg vært mye. Forbannet, skuffet, frustrert og fortvilet over mennesker og systemer som har hindret meg i å gjøre det beste ut av mine svake hender og mitt trettbare hode.

Best har jeg fått bruke meg i frivillig arbeid og i høringsgrupper for pasienter og brukere. Men selv der skal man kjenne sin plass. Etter hvert blir det meningsløst å jobbe innenfor systemer der man ikke kan avansere, aldri får mer å si og av og til oppleves som truende om man kan og vet for mye. Og ikke tjener penger.

Jeg ser at jeg skulle hatt mer tilgang til kompetente råd. Så kunne jeg kanskje planlagt mer langsiktig og fått utenfraperspektivet på snublesteiner og muligheter. Men råd har vært for de med mindre ressurser. Det er jo mye rådgiving jeg selv har bedrevet. Likemann. Moderator i et forum på Internett. Foredragsholder.

Så ble det slutt på det også. Dels vokste jeg litt ut av rollen, dels ble jeg så frisk at jeg ikke var tilstrekkelig «en av oss» til at rollen opplevdes naturlig. Og en periode fikk jeg så mye ansvar og utfordringer i nær familie at jeg ikke maktet å holde kontakten med for eksempel de høyskolene jeg hadde hatt betalte oppdrag hos.

I en ideell verden hadde jeg kanskje fått litt støtte og råd så disse ressursene kunne blitt en liten jobb. (Det er klart jeg prøvde NAV. Eller rettere sagt Trygdeetaten og Aetat. Jeg ble så sjokkert over inkompetansen der at jeg kjenner jeg er rystet enda, 11 år etter. Jeg orker ikke snakke mer om det.)

Nå sitter jeg her så frisk at mange tror jeg er helt frisk. Jeg har vunnet i helselotto, og kjenner små blaff av glede for det omtrent hver eneste dag. Og det er så lenge siden jeg var på jobb at jeg har sluttet å lengte dit. Også fordi «jobben» har forandret seg slik at jeg ikke ville kjent meg igjen om jeg hadde fått komme tilbake. Så jeg er ikke lei meg nå, heller. Og når jeg kunne vært så syk i dag, er det ikke å ha helseproblemer i hele tatt en idé så langt borte at det er vanskelig å forholde seg til det.

Jeg har vært utenfor arbeidslivet så lenge at jeg har vent meg til det. Så den sorgen – som jeg faktisk har grått mye for - er heller ikke der mer. Jeg har klart å bygge meg opp en hverdag med trening, sangkor, organisasjonsarbeid, samt at jeg i varierende grad er familiens «Tante Rundtomkring». Jeg har tid til å lese avisen. Og blogge.

Disse tingene tar såpass mye tid at jeg vet omtrent hvor stor stillingsbrøk jeg kunne jobbet i uten at det ble for mye for meg. Halv stilling, maksimalt. Neppe innenfor det jeg er utdannet til. Og selvfølgelig dersom jeg ikke gjør noen av disse tingene hverdagen min nå består i. Forhåpentligvis hadde ikke NAV rotet det til.

Ikke å få tid og ork til å lese avisen, ikke få synge i sangkor, sånne ting jeg endelig i livet orker å være med på... Jeg kunne gitt avkall på det, for å få jobbe igjen. Om jeg bare klarte å få meg en sånn jobb? Det er faktisk ikke lett. Jeg er registret som eneste sykevikar et sted. En grei måte å teste ut litt på sjøl uten å rote inn NAV. Men de trenger jo aldri vikar.

Og om drøyt 6 år har jeg alderspensjon. Da måtte jeg til å bygge opp igjen den hverdagsstrukturen jeg har nå. Så jeg kan kanskje se disse få årene fram mot alderspensjon litt som en kompensasjon for alt som har vært slitsomt og urimelig i livet, og litt for all gratis overtid, hardt arbeid og avkortede pauser da jeg jobbet som sykepleier?

Nei. Dårlig unnskyldning som Verden ikke forstår.

Men skal jeg som har min pensjon gå ut og konkurrere om de få jobbene en 60+ i hele tatt kan få? DET kan jeg si.

Mens jeg fortsatt håper de ringer fra den vikarjobben.

Badevektas lillesøster kjøkkenvekta hjelper noen av oss til å finne ut hva vi spiser.

OBS Denne bloggposten må leses i sammenheng med den andre "badevektblogginga" mi. Der jeg skriver om viktigheten av å spise skikkelig frokost og lunsj. Der jeg beskriver hvordan jeg brukte 3 mnd på å gå ned 7 kg og roet prosjektet da jeg etter en -riktignok tvilsom- BMIbergning fortsatt var 2 kg overvektig.
Og vet du at du har anlegg for å sulte deg, er det jeg skriver her, på samme måte som råd om kosthold og andre ting man finner i bøker og på nett noe du må forholde deg annerledes til enn andre. Du må helt enkelt bli kjent med deg selv og problemet og søke råd.

Et forsvar til evt skeptikere. Og noen erfaringer.

Da jeg var Ung, var det stadig slankekurer i ukebladene. «Slankekur» var et helt stuereint ord som ikke måtte omskrives til «passe på vekta», «gå ned noen kilo», for ikke å si «trene for å øke muskelmassen og kvitte seg med fett». Og en kalori var en kalori, den gangen. 

Det håpløse med disse slankekurene var at noen hadde veid opp, regnet ut og satt opp en fast meny. Så mange gram kokt skinke. Et eple. X gram cottage cheese. - Jammen jeg hadde vel ikke lyst på den maten! Eller: Jeg hadde kanskje lyst på noe av maten, men ikke akkurat når «Alle kvinner» hadde bestemt at jeg skulle spise den. 

Så var det kaloritabellene. Jeg husker jeg hadde en liten en i lommeformat. Et mas å følge, selv om den tjente litt til folkeopplysning i en tid der ikke alle trodde potetgull var så fetende, for det var jo så tørt og sprøtt. Og sure druer, kunne man ikke spise det nokså fritt, tro? Litt grunnleggende kunnskap om kalorier, har aldri skadet noen i seg selv. 

Brødskiva skulle veie et visst antall gram. Det var et styr de fleste ikke orket gå inn på. Sikkert ikke mentalt sunt, heller.

Men tanteMy veier i blant maten sin. Temmelig ofte i noen uker nå og da, egentlig. Men nå er det en Annen Tid!

Jeg veier dels for å finne ut hvor mye maten jeg faktisk spiser veier, i stedet for å måle opp en fast mengde mat. Det gjør det lett å legge maten inn i utregningsprogrammet mitt. Programmet finner ut både kalorier, proteiner, fett og karbohydrater. Visst skal vi ha karbohydrater! Og særlig når vi trener. Men det er best for blodsukker og forbrenning at vi også får en del proteiner. Og fett.   Og alt dette husker utregningsprogrammet for meg og holder styr på. 

Programmet tipser meg om jeg har hatt et fornuftig kosthold den dagen.  Og det gjør det lettere å planlegge så det ikke buksa mi blir alt for trang når jeg faktisk akter å spise fish and chips med en øl eller to. Da er det greit at Programmet husker hvor lite kalorier det er i for eksempel brokkolisuppe, så jeg kan ha det til lunsj. Men alt for lite proteiner, sier Programmet , så da tar jeg et egg attåt.

Noen av oss er dessuten litt alt-eller-intet-mennesker. Når kroppen min etter noen dager har sluttet å tro den har et livsnødvendig behov for sukker, og hvis yndlingsbuksa mi er blitt for trang og jeg kanskje til og med skal møte hun slanke venninna til uka, så –vips! er My ned i 1000 kcal om dagen. Og det er ikke bra for noe. Ikke bare går forbrenninga ned, men man blir slapp og mister muskler. Og blir gretten. Og da sier «trackingen» til Spark people strengt: «tantemy, nå har du bare spist 945 kcal før kveldsmat. Ikkeno’ yoghurt med usukra bær and that’s it her, frue!”  Eller, jeg skjønner at det er det den tenker, så jeg skynder meg pliktskyldigst å riste ei brødskive eller to og ha pålegg på.

Men er det ikke mye jobb å logge all maten? hører jeg noen lesere spørre.

 Jo, det er det. Enda mer jobb enn å føre utgiftene sine på et regneark for å se hva pengene går til. Som man jo også kan gjøre to-tre måneder for å få en bedre oversikt. Skal en logge maten, er det kanskje lurt å begynne i påskeferien, eller noe. (Om man da ikke føler at det ødelegger kosen med den ekstra gode maten i påsken.) Og så går det an å legge inn mat du lager ofte i programmet. Så har du det til siden. Og du kan kopiere noe du nettopp har lagt inn. Dermed går det fortere etter hvert. 

Du trenger ikke alltid å veie, for det er ofte lagt inn valgmuligheter på spiseskje, cup eller dl. Eller du kan legge dette inn sjøl. Men selv synes jeg veiing går fort og greit. Jeg setter kjelen eller bollen på vekta før jeg starter den, så starter den på null. Og tar du fram noe mat og har i en bolle og vil veie det senere, så bare ta en bolle eller tallerken du har flere av, så kan du sette en tom bolle på vekta før du starter den. Så tar du den vekk og setter den fulle bollen på vekta, og vips! veier den bare innholdet.

Du kan også veie et glass med innhold, ta ut en skje av innholdet, og da kan du lese av hvor mange gram det har minket i glasset.

Vær mest nøye med det som er tungt og inneholder mye. Jeg kan godt ta en ss mjøl med en vanlig skje, men til olje eller soyamjøl, bruker jeg måleskje.

Når programmet har oppgitt antall kalorier i for eksempel 100g, og du har 53.5 gram, så endrer du 100 til 53.5 , og dermed har Programmet endret hver eneste lille verdi, gitt, og sier hva 53,5g peppermakrell inneholder av kalorier, kilojoule, karbohydrater, proteiner og fett. Og kostfiber. (Bortsett fra at det vel ikke er noe kostfiber i makrell.)

Hvis jeg ikke finner det jeg spiser i verken programmet eller ved å google varen og «næringsinnhold», eller har fått eller laget en rett jeg ikke gidder å regne ut, hender det jeg bare tar noe som ligner. (Husk bare at amerikanske retter er feitere og søtere enn nordiske, om du bruker Spark people.) Og innimellom hopper jeg over å logge en dag, om jeg har det travelt eller spiser alt for uvanlig mat. Det går helt fint. Særlig om man ikke lurer seg til en sjokolade, siden Programmet ikke kommer til å få vite om det…

Jo mer du spiser den samme maten, jo kjappere er det å logge den. Og jo mer tradisjonell mat du spiser, jo lettere er det å finne det i programmet.

En bonus er muligens at man lærer seg at purre heter leek på engelsk og andre morsomme ting. Jeg skulle ønske jeg hadde valgt en norsk program med norske varer. Det anbefaler jeg.

Etter en stund har man får nokså godt grep om næringsinnholdet i mat man spiser. Da trenger man jo ikke å logge. Innimellom logger jeg litt likevel, for det ER litt konfronterende å logge inn sine dummeste kostvalg. Selv om det bare er jeg som ser det. 

Og Programmet.