Denne gangen har jeg ikke tatt meg tid til å prøve å få det velskrevet. Har lagt inn teksten under som status på ansikt sbo ka, og prøvd å gjøre det delbart og linkbart, men får ikke til.
Dette er et kjempeproblem for mange mennesker som sliter med å tale sin egen sak, samt mange som faktisk også pleier å kunne det ganske bra. Vær så snill, dere som vet hvordan og på noen måte kan, få denne saken tatt opp med politikere og NAV. Problemet er at de ressurssterker som blir hørt på står så langt fra problemstillinga at de tydeligvis ikke ser hvordan mange mennesker mister penger og sliter og stresser i en hverdag som er krevende nok fra før.
Dette skrev jeg:
Kan en eller flere som har troverdighet og tid skrive i media om NAV sitt krav om meldekort? Ny stygg meldekortsak i Finnmark. Har bare hørt det på radio i dag, kan noen poste en link til saken? Kvinne som ikke mestret utfyllinger ble politanmeldt. NAVsystemet tar generelt ikke høyde for alle de med kognitive eller andre helsemessige problemer som ikke kan fylle ut meldekort. Systemet svikter.
Når det gjelder fritak fra meldekort, har ikke NAV verken skjema eller system for å fange opp fritak fra å sende inn meldekort, selv om de få som er så heldige å ha ressurspersoner som kan hjelpe en med å søke om fritak kan få et slikt fritak. Manglende innsending av meldekort fører til at utbetaling av arbeidsavklaringspenger reduseres. Og dette er til folk som har lite fra før. Feil i utfyllinga, som nå hos Finnmarkskvinnen, kan føre til politianmeldelse og fengsling.
Om fritak gis, vil det i alle brev fra NAV til disse personene likevel fortsette å komme informasjon om at meldekort må sendes inn. For den teksten ligger fast i systemet til NAV. Nav har flere slike automatiske meldinger, samtidig som det får store konsekvenser om man ikke følger opp det NAV sier – og har ment å si. Forskjellen må man forstå selv.
Kjære, snille dere som har en posisjon som gjør at NAV og Bjurstrøm og andre finner dere troverdige på og tar det dere sier på alvor: Dere har et moralsk ansvar for å gjøre noe med dette. «Du skal ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv.»
fredag 23. september 2011
torsdag 15. september 2011
Hvor frisk på en skala fra en til ti?
Hurra, den siste penicillintabletten! Snart er det slutt på kløe og dårlig ånde - det siste krever nok en liten innsats for å bygge opp normalfloraen.
Det er utrolig slik det kan snu seg på elleve dager. Da hadde jeg hovent kinn, frysing og svetting og et nervesystem som likte seg særdeles dårlig.
Spesielt det siste var skremmende. Hadde infeksjonen gått direkte løs på mitt allerede hardt beskattede CNS, eller var det min påtvungne følgesvenn MS som bare(?) fikk mot og kraft til å vise seg fra sin verste side på grunn av en infeksjon et sted i kroppen? Vi som har dratt på denne MS-følgesvennen noen år, vet at det siste også er tilfelle. Infeksjon og feber gjør mange nevrologiske symptomer verre. Det er ikke uvanlig å oppdage en UVI først på økte spasmer f. eks.
Da kandidaten, fastlegen herself og en ØNH-lege alle tre hadde sett på meg dagen etter, var jeg noe nølende trygg på at jeg ikke holdt på å dø eller miste motoriske ferdigheter eller evnen til å huske nettbankkoden, og at penicillin var rett og tilstrekkelig remedium for å snu helsetilstanden. Samt neseskylling. ØNH-gutten sa at det kunne godt hende hyppig neseskylling var mer effektivt enn penicillin, men vi syntes nok begge det var safest å kjøre dobbelt.
To dager etterpå var ikke bare hevelse, press og fryse-svettetokter vesentlig redusert. Det meste av sommeren hadde jeg gått rundt med hodet i en sørpe hvor alle mer utfordrende tanker ofte måtte tenkes på full styrke mens jeg presset en mental snøplog foran for å få dem gjennom. I hvert fall når jeg var trøtt. Og det var jeg mye.
Nå føltes det som sørpa var borte. Helt fullstendig borte. Hjernen kjentes så krystallklar at man kunne fristes til å gå løs på en doktorgrad. Snart.
De som kjenner meg vet jeg er temmelig opptatt av fenomener som å tenke gjennom sørpe og alt annet man på fagspråket kaller kognitive problemer. Problemløsningene handler stort sett om bedre strategier og taktisk sortering av utfordringene- der det går. Til nød kan man bruke medisiner som i varierende grad kan forventes å redusere ens sykdom, men intet «Lurium» kan få tankeprosessen til å gå fortere eller klarere.
Men penicillin, du!
Ikke alle er så glad i penicillin, og sykepleiere, de være seg i aktiv tjeneste eller ikke, er det enda mindre enn gjennomsnittsbefolkningen. Men nå stappet jeg gladelig i meg disse klumpene av noen tabletter og fant meg gladelig i både litt kløe (En Aerius ekstra og null peanøtter, pyttsann.) og en ikke særlig behagelig smak i munnen. (Munnvanndråper og probiotika så ordner det seg.)
Etter ei uke var det fortsatt mange tabletter igjen, og jeg hadde vennet meg til at jeg greide meg uten snøplogen når jeg skulle ut og tenke Vanskelige Tanker som «Hvordan feste den løse delen på kjøkkenventilatoren» eller «Hva skjer egentlig i Libya og hvorfor». Men lynskarpe var jo ikke tankene mine blitt. Det var vel heller litt som han som satt og dunket seg i hodet fordi det var så deilig når han holdt opp. Med andre ord: Jeg hadde det mye bedre enn før, da det hadde vært nokså ille.
Den dårlige ånden var ikke lenger bare en foretrukken erstatter for feber, smerte og nevrologiske symptomer, men en Ubehagelig Bivirkning. Penicillinet var gått fra å være et oppmuntrende symbol på tilfriskningen til noe man pliktskyldigst stappet i seg. Men nå er siste ekle tablettkoloss svelget, lydig og flinkt. Man må jo ikke slutte når man er symptomfri, men ta hele kuren så man blir helt frisk.
Hva er svaret på hvor bra bihulebetennelsen inklusive dens innvirkning på mitt nervesystem nå er på en skala fra 1 til 10?
Jeg er fortsatt mer øm i høyre kinn når jeg bare klemmer lett, men rent subjektivt opplevde jeg det som helt smertefritt, og hadde ikke kommet på å kjenne etter en gang. Hvis jeg ikke holdt på å skrive en bloggpost om dette.
Hvor bra vi har det, er jo ikke en enkel målbar verdi. Har vi hatt det veldig ille, kan normalt hverdagsbra være himmerike en stund. Litt handler det om endorfiner, der produksjonen får et løft av smerter og ubehag. Rett etter at en sterk redsel eller smerte har gått over, kan en føle seg rent salig en stund fordi det fortsatt er mye endorfin i kroppen. Det er omtrent sånn det virker. Det er flere årsaker også, med mer psykologisk forklaring. Jeg kunne googlet og tenkt etter og fått det mer medisinsk korrekt, men som sagt: Lynkjapt er ikke tenkeapparatet mitt likevel, og dessuten har jeg så mye annen tenking jeg ligger etter med.
Men jeg har likevel prioritert å tenke på dette: Når målet ikke er subjektivt velbefinnende, men å vurdere om en behandling har virket, og legen spør pasienten rett etter at noe veldig ubehagelig har endret seg, kan hun komme til å synes at hun er helt symptomfri. For sånn føles det. Og om vi «er blitt litt verre igjen» noen dager seinere, så har vi kanskje ikke blitt det, vi er bare ikke lykksalige lenger over å ikke være så innmari sjuke som vi var innledningsvis.
Og så har jeg jammen kostet på meg å tenke på en ting til: Det er jo bra vi er laget sånn at vi venner oss til at ting ikke er helt bra. Da har vi det bedre i livet vårt. Det snakker de som studerer mestring mye om.
Men i en del sammenhenger er det viktig å være bevisst på om man vil vite noe om mestring eller bedring. Tenker jeg.
Det er utrolig slik det kan snu seg på elleve dager. Da hadde jeg hovent kinn, frysing og svetting og et nervesystem som likte seg særdeles dårlig.
Spesielt det siste var skremmende. Hadde infeksjonen gått direkte løs på mitt allerede hardt beskattede CNS, eller var det min påtvungne følgesvenn MS som bare(?) fikk mot og kraft til å vise seg fra sin verste side på grunn av en infeksjon et sted i kroppen? Vi som har dratt på denne MS-følgesvennen noen år, vet at det siste også er tilfelle. Infeksjon og feber gjør mange nevrologiske symptomer verre. Det er ikke uvanlig å oppdage en UVI først på økte spasmer f. eks.
Da kandidaten, fastlegen herself og en ØNH-lege alle tre hadde sett på meg dagen etter, var jeg noe nølende trygg på at jeg ikke holdt på å dø eller miste motoriske ferdigheter eller evnen til å huske nettbankkoden, og at penicillin var rett og tilstrekkelig remedium for å snu helsetilstanden. Samt neseskylling. ØNH-gutten sa at det kunne godt hende hyppig neseskylling var mer effektivt enn penicillin, men vi syntes nok begge det var safest å kjøre dobbelt.
To dager etterpå var ikke bare hevelse, press og fryse-svettetokter vesentlig redusert. Det meste av sommeren hadde jeg gått rundt med hodet i en sørpe hvor alle mer utfordrende tanker ofte måtte tenkes på full styrke mens jeg presset en mental snøplog foran for å få dem gjennom. I hvert fall når jeg var trøtt. Og det var jeg mye.
Nå føltes det som sørpa var borte. Helt fullstendig borte. Hjernen kjentes så krystallklar at man kunne fristes til å gå løs på en doktorgrad. Snart.
De som kjenner meg vet jeg er temmelig opptatt av fenomener som å tenke gjennom sørpe og alt annet man på fagspråket kaller kognitive problemer. Problemløsningene handler stort sett om bedre strategier og taktisk sortering av utfordringene- der det går. Til nød kan man bruke medisiner som i varierende grad kan forventes å redusere ens sykdom, men intet «Lurium» kan få tankeprosessen til å gå fortere eller klarere.
Men penicillin, du!
Ikke alle er så glad i penicillin, og sykepleiere, de være seg i aktiv tjeneste eller ikke, er det enda mindre enn gjennomsnittsbefolkningen. Men nå stappet jeg gladelig i meg disse klumpene av noen tabletter og fant meg gladelig i både litt kløe (En Aerius ekstra og null peanøtter, pyttsann.) og en ikke særlig behagelig smak i munnen. (Munnvanndråper og probiotika så ordner det seg.)
Etter ei uke var det fortsatt mange tabletter igjen, og jeg hadde vennet meg til at jeg greide meg uten snøplogen når jeg skulle ut og tenke Vanskelige Tanker som «Hvordan feste den løse delen på kjøkkenventilatoren» eller «Hva skjer egentlig i Libya og hvorfor». Men lynskarpe var jo ikke tankene mine blitt. Det var vel heller litt som han som satt og dunket seg i hodet fordi det var så deilig når han holdt opp. Med andre ord: Jeg hadde det mye bedre enn før, da det hadde vært nokså ille.
Den dårlige ånden var ikke lenger bare en foretrukken erstatter for feber, smerte og nevrologiske symptomer, men en Ubehagelig Bivirkning. Penicillinet var gått fra å være et oppmuntrende symbol på tilfriskningen til noe man pliktskyldigst stappet i seg. Men nå er siste ekle tablettkoloss svelget, lydig og flinkt. Man må jo ikke slutte når man er symptomfri, men ta hele kuren så man blir helt frisk.
Hva er svaret på hvor bra bihulebetennelsen inklusive dens innvirkning på mitt nervesystem nå er på en skala fra 1 til 10?
Jeg er fortsatt mer øm i høyre kinn når jeg bare klemmer lett, men rent subjektivt opplevde jeg det som helt smertefritt, og hadde ikke kommet på å kjenne etter en gang. Hvis jeg ikke holdt på å skrive en bloggpost om dette.
Hvor bra vi har det, er jo ikke en enkel målbar verdi. Har vi hatt det veldig ille, kan normalt hverdagsbra være himmerike en stund. Litt handler det om endorfiner, der produksjonen får et løft av smerter og ubehag. Rett etter at en sterk redsel eller smerte har gått over, kan en føle seg rent salig en stund fordi det fortsatt er mye endorfin i kroppen. Det er omtrent sånn det virker. Det er flere årsaker også, med mer psykologisk forklaring. Jeg kunne googlet og tenkt etter og fått det mer medisinsk korrekt, men som sagt: Lynkjapt er ikke tenkeapparatet mitt likevel, og dessuten har jeg så mye annen tenking jeg ligger etter med.
Men jeg har likevel prioritert å tenke på dette: Når målet ikke er subjektivt velbefinnende, men å vurdere om en behandling har virket, og legen spør pasienten rett etter at noe veldig ubehagelig har endret seg, kan hun komme til å synes at hun er helt symptomfri. For sånn føles det. Og om vi «er blitt litt verre igjen» noen dager seinere, så har vi kanskje ikke blitt det, vi er bare ikke lykksalige lenger over å ikke være så innmari sjuke som vi var innledningsvis.
Og så har jeg jammen kostet på meg å tenke på en ting til: Det er jo bra vi er laget sånn at vi venner oss til at ting ikke er helt bra. Da har vi det bedre i livet vårt. Det snakker de som studerer mestring mye om.
Men i en del sammenhenger er det viktig å være bevisst på om man vil vite noe om mestring eller bedring. Tenker jeg.
Abonner på:
Innlegg (Atom)