Vi får prøve å si at det kanskje er sånn

Jeg har en del praktisk å gjøre med en person som uttrykker seg i veldig omtrentlige vendinger. For en nokså direkte person som jeg, kan det bli frustrerende. Selv når denne personen siterer andre, sier han ting som ”han skulle prøve å se om han fikk gjort det”. ”Jammen, dette må han jo gjøre”, svarer jeg oppbrakt, ”hvis han ikke kan love det sikkert, så må jo vi…” - Så kommer det fram at denne andre personen faktisk har lovet å ta seg av saken. Sukk!

Det hjelper å kjenne folk. Da kan jeg jo oversette disse kanskjene og forbeholdene til sikre utsagn. Men hva gjør jeg den gangen det faktisk ikke er sikkert? For dette handlet om penger og tidsfrister der det ikke var slingringsmonn.

En annen ting er; Hvordan oppfatter sånne folk meg, når jeg ikke legger inn så mange ”vel” og ”trur nok” i praten min. Blir jeg sett på som et aggressivt rivjern?
Litt frustrert nå…

Sjukeblad

Jeg leste her om dagen at redaktøren i KK ( nei, ikke Klasskampen, men damebladet Kvinner og Klær) skulle slutte fordi hun ikke likte den mer se-og-hør-lignende tilnærmingen bladet nå skulle få. Jeg har lest mange KK-er i mitt liv, - litt færre etter hvert som jeg har gått fram i alder og visdom, men dog… Som ivrig lesende barn ga man meg hva som helst som kunne leses, og jeg leste alt. Så det er liksom noe litt barndomstrygt med ukeblader. – Eller sjukeblader som Maren til sin fars store fornøyelse kalte det da hun var liten.

Men uansett, Slarv-og-rør leser jeg ikke, og skulle KK utvikle se i den retningen var det best å kjøpe et eksemplar fortere enn svint før gæliheta begynte.

Jeg var ekstra heldig, må vite, for jeg fikk med et gratis interiørnummer. ”Hvordan gjøre det trivelig på uteplassen.” Men jeg veit ikke, jeg... Når den stripete filleryen til 600 kroner som henger over rekkverket ”matcher de andre tekstilene og gir sitt bidrag til den gode stemningen”, så er det vel så en lurer på om den som har kjøpt seg ei fillerye til 600kr som en ikke har bruk for til annet enn å henge på rekkeverket for matching, så er det noen som burde ha søkt hjelp for sin smule shopoholisme. Og stemningen en får av å være i selskap med en shopoholiker i full blomst, den er IKKE god.
Så blar jeg meg forbi halvpent og unyttig og et og annet pent og praktisk. Det er bare det at når man er 55, så har man det meste fra før.

Piknik i det fri! Her, folkens, antyder KK at man skal ta med seg på tur fire gedigne puter, hver på størrelse med en liten saccosekk. Pluss to i normalstørrelse. På piknik! Da foreslår jeg heller at man blir i sofaen og heller setter opp et vindu.

Jeg er ikke sikker på om det blir så store tapet om de begynner å drite ut mer eller mindre kjente personer i tillegg, jeg. De er jo så godt i gang med å drite ut seg sjøl.

Sudokuen var så lett at det bare var å fylle ut alle feltene, så kanskje jeg ikke fikk med meg forrige omstrukturering av KK da de prøvde å treffe markedet av ”mennesker med særskilte hjelpebehov”?

Hvis du ser meg nærme meg sjukebladstativet på Kiwi en gang til, så grip tak i begge armer, rist lett og se så om du får blikkontakt. Og så sier du (fast og bestemt): ”Kom her, nå går vi hjem og ser på Dagsrevyen!”

Å flytte inn.

Jeg håper dette er siste flytteinnlegg, sånn at vi kan gå over til verdenssituasjonen eller NAV eller nettdatingens frustrasjoner eller absolutt hva som helst annet enn flytting.

Nå nettopp ble jeg inspirert av det faktum at begge døtrene mine er på flyttefot også. Eva’n er noen lunne vel hus, og hos Maren får jeg vondt i magen når jeg går inn fordi det minner meg om den slitsomme tida meg å rive opp heimen.

Men nå er jeg inne. Og et hakk lenger enn Eva, jeg er skikkelig innflyttet. Innbodd.

Noen må ha blomster for å kjenne at heimen er en heim, andre må ha hatt venner på besøk. Noen har det sånn med musikk, kanskje. Jeg husker mannen til hun som kjøpte leiligheten min, han hadde med seg en radio, og vi hadde ikke skrevet overtagelsespapirene ferdige før han hadde plassert den på en stol og satt på musikk. Det var greit for meg. Jeg kjente med en gang at rommet ble fylt av Dem, var Deres, og det var bra. Jeg var så ferdig med det stedet, jeg bodde allerede veldig her i Drammen enda stua var full av pappesker og jeg ikke kjente en nabo. Men han kjøperen hadde nok behov for å kjenne at nå var dette Hans hus.

Så man kan si at jeg flyttet ut ved hjelp av musikken til de nye eierne, og jeg satte nok på musikk da jeg flyttet inn også. Så kom ting fram etter hvert. Bokhylla måtte jeg vente litt med, men det jeg selv greide, var å få opp ei lita hylle på kjøkkenet der kokebøkene kom på plass. Jeg satte meg ned og trakk pusten med et dypt, fornøyd sukk. NÅ bodde jeg her. Jeg hadde bøker!

Det er andre ting: Seng. Arnested, (eller induksjonskomfyr, som det heter nå for tiden.) Gardiner å trekke for og stenge verden ute. En del ting er nokså basale.

Det er godt å ha hatt venner på besøk også. Innvielsesfest er nå en ting. Men det der med den gode venninnen som sitter sammen over tekoppen synes jeg er enda viktige for å få nå-bor-jeg-her-følelsen. Å ha vært den som tar imot noen.

Nå har jeg bodd her i mange, mange måneder. Jeg kan finne veien til do i søvne og mørket, jeg har funnet den beste plassen til håndkleet og plastavfallet og har omstrukturert kjellerboden. Jeg har vent meg til at det er stille i huset, og føler meg helt sikker på at det ikke skyldes en skummel bombe som utsletter alt liv, men moderne standard for isolering mellom leiligheter.

Jeg kjenner mange av naboene, har til og med blitt med i styret i borettslaget og kan nesten alle busstidene utenat. Og da jeg hadde glemt rabattkortet mitt og skulel ta bussen, sa sjåføren: ”Det er greit, jeg vet jo at du har det, du har jo brukt det før.”

Nesodden er et sted jeg bodde en gang og der jeg har noen venner. Og ordføreren på det blå laget hilser stadig.