Jeg har fått kultursjokk. Dvs hadde jeg ikke luktet på den nordamerikanske guruen for rydding og kaosmestring i heimen for amerikanske husmødre (og litt for dem som jobber) alt for noen år siden så hadde jeg vel fått det kultursjokket.
Det er mye bra med Flylady. Og det er gratis og uten mer reklame enn en del temmelig relevante ting en kan få kjøpt fra dem. Og så kanskje i noen linker.
Til å være fra den dobbeltmoralske kulturen der borte, så er Flylady overraskende åpen om at av og til ser det ikke ut hjemme hos folk, og tidligere hos henne selv, og poenget er: Hun kan hjelpe.
Jeg har trippelkompetanse på opprydding: Jeg har (en uferdig) TMK/NLP-utdanning, jeg har prøvd å holde orden på et hjem i mange år og jeg har jobbet på en akuttavdeling på sykehus. ( Hm uferdig NLP og litt mislykka holding av heimen ryddig, da er vi på en og to halve, da? OK: dobbeltkompetanse?)
På denne bakgrunnen vil jeg likevel uttale meg, og denne damen - eller konseptet, da - fungerer ganske bra og har fått med seg noen gode grunnprinsipper som hun oversetter til praktiske råd.
Men jeg må gjøre en kontinuerlig oversettelse inni hodet mitt, både til norsk språk, men også til norsk kultur.
For norske mødre sier for eksempel ikke så mye «jeg er så stolt av deg» når barna har vært flinke. I hvert fall ikke etter at de har nådd skolealder. De sier at barnet har vært flinkt, eller de er noen ganger stolte på vegne av eller de er stolte av seg selv: tenk at det er mitt barn, og da er de jo stolte av oppdragelsen eller genene.
Og Flylady, hva har hun å være stolt av? Det er vel kaosmestringsopplegget hun driver med et par hjelpere hun bør være stolt av. Ikke oss som bruker opplegget.
Men vanskeligere er det likevel med det nordamerikanske kjønnsrollemønsteret. Der later mange kvinner til å ligge på et likestillingsnivå der vi skandinaver var i 1960.( Noe den stakkars Venusogmars-fyren som besøkte Skavlan fikk erfare.) Riktignok er mannen der, (ja, det er han også, alltid, de er liksom aldri skilt), men du får aldri historier om at «i går var det mannen min som kom først hjem og skulle ordne middagen, og han strålte som ei sol. Det er SÅ enkelt å få middagen i gang nå når vi følger Flylady og alt er ryddig og middagen planlagt.» Menn er mest der for hyggelige kommentarer om hvor ryddig det er eller så er det noe med skjortene hans.
Så har de jo andre tradisjoner for å feire årstidsfester og ha selskap, og man skjønner at amerikanske husholdningsapparater og andre tekniske finesser ikke er helt som de norske. Det kan jo være litt interessant.
Når det kommer til maten, har Flylady en hel avdeling med middagstips og andre oppskrifter, de fleste fullstendig nytteløse for en europeer. Det vet man for øvrig fra før, dersom man har lest noen av de utallige bøkene om kosthold og ernæring oversatt fra nordamerikansk. Ofte er «sunne muffins man kan sende med barna på skolen» både søtere og med mer hvitt mel enn hva de litt kostbevisste baker til lørdagskosen her hjemme.
Men så er enda nordamerikanerne vesentlig mer overvektige enn oss og mosjonerer mindre. Men Flylady gjør i hvert fall sitt til å forbedre folkehelsen i USA, og oppfordrer alle til å gå tur i et kvarter hver dag…
Men visst lærer vi nyttige ting. Og hennes påminning om å gå tur, kan jo få oss til å gå en time. En må bare oversette til vår kultur. Og ellers er det jo noe i Flyladys prinsipper at et kvarter som du får til er bedre enn så perfeksjonistiske mål at du ikke kommer deg ut i hele tatt.
Hvis du ikke kjenner Flylady skal du få Lesson One and Two her med en gang:
Dag 1: Rydd ut av oppvaskkummen din og gjør den skikkelig ren. Ha to fiberkluter, en tørr og en våt å tøke av den med og forlat den aldri mer uten at den er tom, ren og blank. Og det er alt du som Flylady-aspirant skal gjøre dag 1.
På dag to er første bud å holde prosjektet med oppvaskkummen unna et hvert tilløp til forfall, og så kler du på deg skikkelig straks du står opp, med hår og evt makeup og full pakke. Noen stusser over det, men skal man ikke ut, sånn som husmødre og enkelte av oss andre, er det fort gjort å virre rundt til langt på dag eller ikke ta det så nøye.
Men Flyladys viktigste påkledningspåbud er: Gå med sko inne. Snøresko. Hovedpoenget er at da er det ikke sånn pes å stikke ut en tur, en har alt på seg skoene. Jeg tror ikke mange nordmenn kjøper den. Å ta av seg skoene inne er i Norge er første bud i God Oppdragelse, like hellig som det er for svensker å skru av lyset når de har vært på do. Selv om det er kø utenfor. Men mulig de har det med skoene i tillegg, svenskene.
Men rådet med sko er ellers bra, det. Folk som er inne hjemme hele dagen har godt av å ikke gå hele dagen i sokker eller tøfler. Men vi sparker nok inneskoene av når vi skal ut med søpla, henge ut tøy eller plukke opp en unge som har velta med trehjulssykkelen. Og da funker det ikek med snøresko.
Hvis du likte og trengte de to rådene til Flylady og greier å følge dem opp på dag 3, så kan du jo være stolt av deg sjøl. Og google opp siden hennes.
FLY står for Finaly Loving Yourself. Litt fint, da!
søndag 26. februar 2012
torsdag 23. februar 2012
Troverdig.
Er man langtidssyk, ufør eller på arbeidsavklaringspenger, kan det offentlige både skalte og valte med ens forhold og komme lett unna kritikk fra oss det gjelder. Vi har pr definisjon redusert troverdighet, ene alene på grunn av vårt forhold til Velferdetaten. Men du trur vel ikke på det jeg sier nå, siden det er jeg, ei ufør dame som sier det…
Og der sitter vi.
Dvs, det gjør vi jo slett ikke, vi maser, snakker, skriver og noen gjør en fantastisk innsats, som f. eks. Anna Worsley og «Marias metode» med «Sykt aktiv». Og det er flere.
Ja, det ER flere. Da en velformulert Elin Naper skrev i Aftenposten nylig om samme tema, var det en- virket det som- forundret person i kommentarfeltet som lurte på om det fantes noe statistikk på ressurssterke kronisk syke som ville jobbe. Så langt hadde han bare kjennskap til Naper og Worsley, som det ble linket til, nemlig. Men vi kan da ikke blogge og skrive kronikker alle?
Nå handlet den kronikken til Naper om å få jobb. Jobb er viktig. Men nært knyttet til dette, er dette med å ha troverdighet.
At jeg ble kviset ut av jobben min i 1997, er jeg ikke alltid så glad for å snakke om. For før jeg selv hadde solid erfaringskunnskap om det å være kronisk syk og i visse henseender ble avhengig av det offentlige hjelpeapparatet, ville jeg nok ha møtt en som lignet på meg og som fortalte noe slikt med et høflig smil, men tenkt: «Det er nok en grunn.»
Og visst var det en grunn. Mange grunner. Kronisk syke ansatte har det hardt pressede helsevesenet ikke kapasitet til å dra på. Å ha en overløper blant sine ansatte som har visse plager og symptomer felles med pasientene kan nok oppleves som temmelig emosjonelt truende. M.m.
Og på helt generell basis kan jeg legge til at hvis den ansatte kan være noe brysom, kanskje ha vist skremmende tegn på å kunne bli en varsler, mast for mye om bedre kvalitet på arbeidet som utføres eller vist annen atferd som ledere og mellomledere kan føle seg ubekvemme med, kan dette sikkert også få den akk så beleilig kronisk syke til å sitte heller løst i stolen selv med gode samarbeidsevner og høy arbeidsmoral. Vil jeg tro.
Men dersom man forteller om at man ble skviset ut, vil nok folk tenke at grunnen nok er at det ER noe med en. Og da vet de vel ikke hva de skal tro om hva man ytrer om andre ting, heller.
I tida rett etter at jeg var blitt ufør, opplevde jeg at fagkunnskaper jeg hadde ikke ble hørt på lenger.
En gang opplevde jeg at en sykepleier som ikke kunne noe om fagområdet jeg har jobbet innenfor krevde om en endring i teksten i en artikkel jeg skrev om et område jeg hadde lang jobberfaring fra. Det hun ville jeg skulle skrive, var direkte feil. Det framgikk av teksten min at jeg ( som sagt, til forskjell fra henne) hadde jobbet innenfor dette området, men for å gi teksten en enkel form, hadde jeg ikke lagt til kildehenvisninger. Det gjør man jo ikke alltid. Jeg forstår at hun derfor ikke kunne vite at hennes endrede formulering var feil, men hvordan kunne hun tro hun bare kunne rette en annens arbeid til en annerledes faktaopplysning? (Hun måtte gi seg. )
Synes du jeg bruker mange ord på å forklare dette? Det er fordi du ellers muligens kunne tenkt at det måtte jo ha vært en grunn til at hun kunne rette teksten min eller at rettingen sikkert ikke ville ført til store feilen…
En annen gang satt jeg i en gruppe som jobbet med informasjon omkring dette jeg hadde lang arbeidserfaring fra. Jeg var en av to med erfaringskompetanse. Men så hadde jeg altså faglig kompetanse i tillegg. Fagpersonene var ikke til stede på dette møtet, og de andre jobbet i ulike brukerorganisasjoner. Det kom opp et faktaspørsmål der jeg kom med en opplysning, mens et par av de andre «trodde ikke det var sånn». Jeg måtte få ordet et par ganger og snakke ganske bestemt før alle som gjerne ville gjette på hvordan ting forholdt seg innså at jeg faktisk visste hvordan ting var.
Seinere hen i samme arbeid gikk en ufaglært organisasjonsansatt inn og foreslo store endringer i en tekst jeg hadde laget ut fra brukerperspektivet. At jeg ikke hadde sans for en eneste av endringene, kunne jo skyldes at jeg var rigid og ødelagt av sykdommen min, og dessuten at jeg hadde så behov for å få komme til orde fordi jeg trengte å kompensere for at jeg var falt ut av arbeidslivet, ikke sant? Og den organisasjonsansatte kjente jo mange brukere og kunne sikkert tenke seg fram til hvordan ting var? Hun tenkte sikkert klarere og hadde bedre språk enn jeg også, hun som fortsatt var yrkesaktiv?
Så da fagspesialisten likte teksten min og ba om å få bruke den i sitt eget arbeid, ble jeg ikke bare glad for å få budskapet spredd, men jeg kjente at det gjorde godt med den faglige støtten på min troverdighet.
Synes du jeg bruker mange ord for å forklare? Jeg vil bare unngå at du tenker at jeg opplever det sånn fordi jeg osv…
En ting er at en mister troverdighet i forhold til faglige ting. Men det gjelder også det en selv forteller om sin historie som pasient og særlig som medlem av folketrygden. Hva langtidssyke og personer med langvarige skader opplever hos NAV, er så ekstremt og utenfor en hver logikk og folkeskikk at det kanskje ikke er så rart at noen kan ha problemer med å tro det. Eller, man blir av og til trodd, dersom man har pent vesen og godt språk, men folk regner med at det er et sjeldent unntak som uansett skyldes den menneskelige faktor. Og mennesket er som kjent ikke ufeilbarlig og kan ha dårlige dager.
Og hvor lang vil denne bloggposten bli om jeg forklarer hvorfor mange av mine verste eksempler ikke skyldes enkeltpersoner, men systemet hos NAV, på en måte så du tror på meg? Jeg trenger ikke det. Bare tro på ting du leser i avisen om det, så kan jeg ha litt av livet mitt for meg selv. Og så har jeg en selvpålagt taushetsplikt ovenfor dem jeg hjelper. Ikke alle erfaringene er mine egne.
Men så har jo NAV selv laget en undersøkelse blant brukerne om hvor tilfredse de var. Ganske mange var utilfredse. Undersøkelsen ble kommentert av Hanne Bjurstrøm. (Du vet, hun arbeidsministeren fra AP som ser så klok ut, og som alle sa var så flink da hun tiltrådte?) Jeg var ikke til stede, men en som var der har fortalt meg hva hun sa.
Bjurstrøm mente at man måtte huske på at disse menneskene som hadde besvart spørreundersøkelsen hadde problemer i livene sine, og at undersøkelsen måtte ses i sammenheng med det. Og min kilde sier at Bjurstrøm gjentok det en gang til, dette var altså ikke sleivsnakk.
Så mye for trua på at Bjurstrøm skulle få til en endring i NAV: Jeg er altså per definisjon et menneske som «har problemer i livet mitt», og min og andres kritikk av velferdsetaten er dermed lite å legge vekt på.
Til dere alle, og særlig om noen snakker med Hanne Bjurstrøm:
Jeg har få problemer i livet mitt som ikke skyldes NAV og dens forløpere. Selv etter å ha blitt skviset ut av jobben min, kunne jeg klart meg. Jeg er en fighter, og ga meg ikke så lett, men ble sparket beina under av en inkompetent saksbehandler hos Aetat som ikke gadd spørre sjefen sin til råds før attføringstoget mitt hadde forlatt stasjonen.
Men det trur du kanskje ikke noe på?
Det må vel ha en grunn, tenker du kanskje?
Og der sitter vi.
Dvs, det gjør vi jo slett ikke, vi maser, snakker, skriver og noen gjør en fantastisk innsats, som f. eks. Anna Worsley og «Marias metode» med «Sykt aktiv». Og det er flere.
Ja, det ER flere. Da en velformulert Elin Naper skrev i Aftenposten nylig om samme tema, var det en- virket det som- forundret person i kommentarfeltet som lurte på om det fantes noe statistikk på ressurssterke kronisk syke som ville jobbe. Så langt hadde han bare kjennskap til Naper og Worsley, som det ble linket til, nemlig. Men vi kan da ikke blogge og skrive kronikker alle?
Nå handlet den kronikken til Naper om å få jobb. Jobb er viktig. Men nært knyttet til dette, er dette med å ha troverdighet.
At jeg ble kviset ut av jobben min i 1997, er jeg ikke alltid så glad for å snakke om. For før jeg selv hadde solid erfaringskunnskap om det å være kronisk syk og i visse henseender ble avhengig av det offentlige hjelpeapparatet, ville jeg nok ha møtt en som lignet på meg og som fortalte noe slikt med et høflig smil, men tenkt: «Det er nok en grunn.»
Og visst var det en grunn. Mange grunner. Kronisk syke ansatte har det hardt pressede helsevesenet ikke kapasitet til å dra på. Å ha en overløper blant sine ansatte som har visse plager og symptomer felles med pasientene kan nok oppleves som temmelig emosjonelt truende. M.m.
Og på helt generell basis kan jeg legge til at hvis den ansatte kan være noe brysom, kanskje ha vist skremmende tegn på å kunne bli en varsler, mast for mye om bedre kvalitet på arbeidet som utføres eller vist annen atferd som ledere og mellomledere kan føle seg ubekvemme med, kan dette sikkert også få den akk så beleilig kronisk syke til å sitte heller løst i stolen selv med gode samarbeidsevner og høy arbeidsmoral. Vil jeg tro.
Men dersom man forteller om at man ble skviset ut, vil nok folk tenke at grunnen nok er at det ER noe med en. Og da vet de vel ikke hva de skal tro om hva man ytrer om andre ting, heller.
I tida rett etter at jeg var blitt ufør, opplevde jeg at fagkunnskaper jeg hadde ikke ble hørt på lenger.
En gang opplevde jeg at en sykepleier som ikke kunne noe om fagområdet jeg har jobbet innenfor krevde om en endring i teksten i en artikkel jeg skrev om et område jeg hadde lang jobberfaring fra. Det hun ville jeg skulle skrive, var direkte feil. Det framgikk av teksten min at jeg ( som sagt, til forskjell fra henne) hadde jobbet innenfor dette området, men for å gi teksten en enkel form, hadde jeg ikke lagt til kildehenvisninger. Det gjør man jo ikke alltid. Jeg forstår at hun derfor ikke kunne vite at hennes endrede formulering var feil, men hvordan kunne hun tro hun bare kunne rette en annens arbeid til en annerledes faktaopplysning? (Hun måtte gi seg. )
Synes du jeg bruker mange ord på å forklare dette? Det er fordi du ellers muligens kunne tenkt at det måtte jo ha vært en grunn til at hun kunne rette teksten min eller at rettingen sikkert ikke ville ført til store feilen…
En annen gang satt jeg i en gruppe som jobbet med informasjon omkring dette jeg hadde lang arbeidserfaring fra. Jeg var en av to med erfaringskompetanse. Men så hadde jeg altså faglig kompetanse i tillegg. Fagpersonene var ikke til stede på dette møtet, og de andre jobbet i ulike brukerorganisasjoner. Det kom opp et faktaspørsmål der jeg kom med en opplysning, mens et par av de andre «trodde ikke det var sånn». Jeg måtte få ordet et par ganger og snakke ganske bestemt før alle som gjerne ville gjette på hvordan ting forholdt seg innså at jeg faktisk visste hvordan ting var.
Seinere hen i samme arbeid gikk en ufaglært organisasjonsansatt inn og foreslo store endringer i en tekst jeg hadde laget ut fra brukerperspektivet. At jeg ikke hadde sans for en eneste av endringene, kunne jo skyldes at jeg var rigid og ødelagt av sykdommen min, og dessuten at jeg hadde så behov for å få komme til orde fordi jeg trengte å kompensere for at jeg var falt ut av arbeidslivet, ikke sant? Og den organisasjonsansatte kjente jo mange brukere og kunne sikkert tenke seg fram til hvordan ting var? Hun tenkte sikkert klarere og hadde bedre språk enn jeg også, hun som fortsatt var yrkesaktiv?
Så da fagspesialisten likte teksten min og ba om å få bruke den i sitt eget arbeid, ble jeg ikke bare glad for å få budskapet spredd, men jeg kjente at det gjorde godt med den faglige støtten på min troverdighet.
Synes du jeg bruker mange ord for å forklare? Jeg vil bare unngå at du tenker at jeg opplever det sånn fordi jeg osv…
En ting er at en mister troverdighet i forhold til faglige ting. Men det gjelder også det en selv forteller om sin historie som pasient og særlig som medlem av folketrygden. Hva langtidssyke og personer med langvarige skader opplever hos NAV, er så ekstremt og utenfor en hver logikk og folkeskikk at det kanskje ikke er så rart at noen kan ha problemer med å tro det. Eller, man blir av og til trodd, dersom man har pent vesen og godt språk, men folk regner med at det er et sjeldent unntak som uansett skyldes den menneskelige faktor. Og mennesket er som kjent ikke ufeilbarlig og kan ha dårlige dager.
Og hvor lang vil denne bloggposten bli om jeg forklarer hvorfor mange av mine verste eksempler ikke skyldes enkeltpersoner, men systemet hos NAV, på en måte så du tror på meg? Jeg trenger ikke det. Bare tro på ting du leser i avisen om det, så kan jeg ha litt av livet mitt for meg selv. Og så har jeg en selvpålagt taushetsplikt ovenfor dem jeg hjelper. Ikke alle erfaringene er mine egne.
Men så har jo NAV selv laget en undersøkelse blant brukerne om hvor tilfredse de var. Ganske mange var utilfredse. Undersøkelsen ble kommentert av Hanne Bjurstrøm. (Du vet, hun arbeidsministeren fra AP som ser så klok ut, og som alle sa var så flink da hun tiltrådte?) Jeg var ikke til stede, men en som var der har fortalt meg hva hun sa.
Bjurstrøm mente at man måtte huske på at disse menneskene som hadde besvart spørreundersøkelsen hadde problemer i livene sine, og at undersøkelsen måtte ses i sammenheng med det. Og min kilde sier at Bjurstrøm gjentok det en gang til, dette var altså ikke sleivsnakk.
Så mye for trua på at Bjurstrøm skulle få til en endring i NAV: Jeg er altså per definisjon et menneske som «har problemer i livet mitt», og min og andres kritikk av velferdsetaten er dermed lite å legge vekt på.
Til dere alle, og særlig om noen snakker med Hanne Bjurstrøm:
Jeg har få problemer i livet mitt som ikke skyldes NAV og dens forløpere. Selv etter å ha blitt skviset ut av jobben min, kunne jeg klart meg. Jeg er en fighter, og ga meg ikke så lett, men ble sparket beina under av en inkompetent saksbehandler hos Aetat som ikke gadd spørre sjefen sin til råds før attføringstoget mitt hadde forlatt stasjonen.
Men det trur du kanskje ikke noe på?
Det må vel ha en grunn, tenker du kanskje?
søndag 19. februar 2012
Passe sær?
«Outsiderens inderlige ønske er å bli innsider. Men han vil bli det på sine egne premisser», sa Axel Jensen.
Tante My er litt sær. Eller muligens veldig sær. For alle er vi jo sære, det er det som gjør oss til individer. Men så er noen av oss mer sære enn andre. Jeg tror mange av oss som har det sånn og oppleves sånn ønsker å være mer som andre, og gjerne skulle gjort noe med det. Men så var det altså det med de egne premissene… Man vil vel ikke helle barnet ut med badevannet, heller? Man vil jo være en interessant person og ha selvstendige meninger?
Hvor kommer den fra, denne særheten? Er det sånn at sære mennesker først og fremst har en overordnet trang til å skille seg ut fra de andre og velge uvanlige løsninger, vaner og preferanser? Eller er det kanskje sånn at tilfeldige tidlige, sære valg eller situasjoner staker ut kursen for hvordan en seinere utvikler seg?
Hvor sær er den som kjenner seg sær? I tenårene er det jo temmelig vanlig å føle seg ikke som de andre og alene. (Her bygger My klokelig ikke bare på egne erfaringer.) Da er det vel et uttrykk for en begynnende oppvåkning til det å bli voksen. Dels fører det til at mange i ekstrem grad prioriterer gruppetilhørighet, og dels ønsker man å skille seg ut mest mulig. Ofte samtidig, og da vil man skille seg ut som gruppe. Så blir de fleste mer konforme når de blir voksne.
Nå kan vi for lettvinthets skyld late som My har sendt ut en epost til de nærmeste vennene. (FB og Twitter fungerer ikke, for mange av mine nærmeste venner er ikke der. Men jeg er. Sært nok. Jeg er på Google+ også, den liker jeg best, men der et det ikke så mange.) Hvor var vi? Epost, hvor jeg hadde spurt dem: synes du jeg er sær? Og med varierende diplomati ville de bekreftet at det var jeg. Så er vi ferdige med den.
Noen ganger lurer jeg virkelig på hvor særhetsvalgene styres fra. Og noe er jo så lite selvvalgt at selv psykiatriske sykepleiere utdannet på 70-tallet og 2/3 av newagerne må innrømme det.
Jeg er allergisk, så jeg må alltid ha egne matløsninger. Og når kelneren på seminaret har vært flink og gått ut og byttet både middagen og desserten (ja, jeg sier fra på forhånd, men, nei, de husker det oftest ikke ), hvem er det som spør om å få te i stedet for kaffe da? Det er My, det. Jeg har valgt å nippe til kaffe utallige ganger for å dempe særhetsinntrykket, men orker ikke våkne mer med hodepine bare for det gode inntrykkets skyld. Dessuten er det te jeg liker.
Jeg er den eneste uføre i vennekretsen fra sykepleierskolen, og blant uføre venner er det ikke mange med mine interesser. Men akkurat det siste er ikke så sært, forresten, for uføre som omgås, gjør det ofte mye på grunn av uførheten eller sykdommen, og da er det noen ganger bare den alle har felles.
Noen mener forresten at alle som har MS er litt sære. Det tror jeg nok de har rett i, selv om folk nok ikke alltid forstår hva som ligger bak en del særhet og hva som ikke er valgt eller en del av personligheten. Personer med MS bruker for eksempel ofte ørlitt lenger tid på å skifte fokus etter uventet stimuli utenfra. ( Det kan være snakk om sekunder som likevel er nok til at andre merker det.) Det er nok til at man kan oppleves som rigid i sin personlighet, eller kanskje skeptisk fordi man «nøler».
Jeg er forresten en av de få som har MS der sykdommen har stoppet opp så mye at den kan regnes som utbrent. Av og til er det jammen greit å være den sære!
Mye er valg, og jeg liker ofte sær mat, i tillegg til allergien. Havregrøt til frokost gir liksom ikke nok særhetspoeng, så jeg spiser den med salt på, og ikke sukker. Så har jeg ikke TV, nøyer meg med å se NRK gjennom Internett. Nå leste jeg sannelig at det er sært å høre på P2 på radioen også. P2 begynte jeg faktisk å høre på fordi andre jeg kjente gjorde det, og så ville jeg være mer som dem. Det skal ikke være lett, men jeg burde ha forstått det der med P2, for den kanalen likte jeg, om jeg først skal ha på radio.
Jeg tror ikke alle vi sære ønsker å stikke oss ut som outsidere eller eksentriske. Jeg blir SÅ glad når jeg finner noen som har gjort de samme sære valgene som oss selv, om det så bare er en ihuga tedrikker eller noen som aldri har vært i Syden. Eller jubler når moten sier at flate sko eller parkas er det helt store dette året. Og jeg prøver virkelig stadig å velge ting jeg synes andre velger mer ofte enn jeg, for å framstå som mindre sær.
Kanskje det gjelder å vente lenge nok? Jeg spiste økologisk mat i 1973, og var skeptisk til å spise margarin med herdede oljer framfor smør som var naturlig stivt. Man må bare være tålmodig, for nå, 30 år seinere, er slikt i hvert fall bare småsært, og kanskje ikke det, en gang.
Men går en rundt og er mye sær, kan man utvikle en uvane. Man blir så vant med at den allmenne oppfatningen ikke alltid er rettesnor for en. Og når man som jeg bor alene og heller ikke er del av et kollegium, lever man også mer atskilt fra sosiale sanksjoner og sosial læring.
Nå har jeg en Plan.
Jeg har vurdert om jeg tør skrive det på bloggen min, for det er vel litt sært, men:
Jeg skal ta noen av mine sære vaner som jeg enten ikke finner noen logisk grunn til eller jeg har innsett er et uviktig valg av handlingsmåte som andre ikke gjør eller vil finne påfallende. Så skal jeg bruke ei uke på hver vane og skrelle dem vekk. Det innebærer at man etter hvert jobber med tre vaner om gangen, for det tar visst tre uker å snu en vane. Men jeg regner med at den første uka i hver vane er verst. Og lykkes jeg for dårlig ei uke, får jeg kjøre en vanesanering i to uker.
Hadde jeg valgt å slutte med uvanen å spise sukker, ville jeg få enda et nytt særhetstrekk. (Særlig om jeg sluttet helt, det er sukker i alt mulig.) Så det er vel ikke lurt? Men om jeg mislyktes, ville jeg havnet i den gruppa som prøvde og ikke fikk det til, og den er stor og usær… Tror jeg uansett begynner med noe annet.
Nei, du. Jeg kommer ikke til å fortelle deg HVA jeg skal begynne med. Men når uka er til ende, vil jeg vurdere å skrive om det på Google+, der du kan lese om det om du tilhører min krets for sånne ting. Eller vil bli.
Men jeg vil bare ha folk jeg har møtt IRL (In Real Life) i kretsene mine på G+.(Dvs jeg har en bitteliten krets for folk jeg ikke har møtt IRL, og den skal fortsette med å være bitteliten.) Synes du det er sært?
Tante My er litt sær. Eller muligens veldig sær. For alle er vi jo sære, det er det som gjør oss til individer. Men så er noen av oss mer sære enn andre. Jeg tror mange av oss som har det sånn og oppleves sånn ønsker å være mer som andre, og gjerne skulle gjort noe med det. Men så var det altså det med de egne premissene… Man vil vel ikke helle barnet ut med badevannet, heller? Man vil jo være en interessant person og ha selvstendige meninger?
Hvor kommer den fra, denne særheten? Er det sånn at sære mennesker først og fremst har en overordnet trang til å skille seg ut fra de andre og velge uvanlige løsninger, vaner og preferanser? Eller er det kanskje sånn at tilfeldige tidlige, sære valg eller situasjoner staker ut kursen for hvordan en seinere utvikler seg?
Hvor sær er den som kjenner seg sær? I tenårene er det jo temmelig vanlig å føle seg ikke som de andre og alene. (Her bygger My klokelig ikke bare på egne erfaringer.) Da er det vel et uttrykk for en begynnende oppvåkning til det å bli voksen. Dels fører det til at mange i ekstrem grad prioriterer gruppetilhørighet, og dels ønsker man å skille seg ut mest mulig. Ofte samtidig, og da vil man skille seg ut som gruppe. Så blir de fleste mer konforme når de blir voksne.
Nå kan vi for lettvinthets skyld late som My har sendt ut en epost til de nærmeste vennene. (FB og Twitter fungerer ikke, for mange av mine nærmeste venner er ikke der. Men jeg er. Sært nok. Jeg er på Google+ også, den liker jeg best, men der et det ikke så mange.) Hvor var vi? Epost, hvor jeg hadde spurt dem: synes du jeg er sær? Og med varierende diplomati ville de bekreftet at det var jeg. Så er vi ferdige med den.
Noen ganger lurer jeg virkelig på hvor særhetsvalgene styres fra. Og noe er jo så lite selvvalgt at selv psykiatriske sykepleiere utdannet på 70-tallet og 2/3 av newagerne må innrømme det.
Jeg er allergisk, så jeg må alltid ha egne matløsninger. Og når kelneren på seminaret har vært flink og gått ut og byttet både middagen og desserten (ja, jeg sier fra på forhånd, men, nei, de husker det oftest ikke ), hvem er det som spør om å få te i stedet for kaffe da? Det er My, det. Jeg har valgt å nippe til kaffe utallige ganger for å dempe særhetsinntrykket, men orker ikke våkne mer med hodepine bare for det gode inntrykkets skyld. Dessuten er det te jeg liker.
Jeg er den eneste uføre i vennekretsen fra sykepleierskolen, og blant uføre venner er det ikke mange med mine interesser. Men akkurat det siste er ikke så sært, forresten, for uføre som omgås, gjør det ofte mye på grunn av uførheten eller sykdommen, og da er det noen ganger bare den alle har felles.
Noen mener forresten at alle som har MS er litt sære. Det tror jeg nok de har rett i, selv om folk nok ikke alltid forstår hva som ligger bak en del særhet og hva som ikke er valgt eller en del av personligheten. Personer med MS bruker for eksempel ofte ørlitt lenger tid på å skifte fokus etter uventet stimuli utenfra. ( Det kan være snakk om sekunder som likevel er nok til at andre merker det.) Det er nok til at man kan oppleves som rigid i sin personlighet, eller kanskje skeptisk fordi man «nøler».
Jeg er forresten en av de få som har MS der sykdommen har stoppet opp så mye at den kan regnes som utbrent. Av og til er det jammen greit å være den sære!
Mye er valg, og jeg liker ofte sær mat, i tillegg til allergien. Havregrøt til frokost gir liksom ikke nok særhetspoeng, så jeg spiser den med salt på, og ikke sukker. Så har jeg ikke TV, nøyer meg med å se NRK gjennom Internett. Nå leste jeg sannelig at det er sært å høre på P2 på radioen også. P2 begynte jeg faktisk å høre på fordi andre jeg kjente gjorde det, og så ville jeg være mer som dem. Det skal ikke være lett, men jeg burde ha forstått det der med P2, for den kanalen likte jeg, om jeg først skal ha på radio.
Jeg tror ikke alle vi sære ønsker å stikke oss ut som outsidere eller eksentriske. Jeg blir SÅ glad når jeg finner noen som har gjort de samme sære valgene som oss selv, om det så bare er en ihuga tedrikker eller noen som aldri har vært i Syden. Eller jubler når moten sier at flate sko eller parkas er det helt store dette året. Og jeg prøver virkelig stadig å velge ting jeg synes andre velger mer ofte enn jeg, for å framstå som mindre sær.
Kanskje det gjelder å vente lenge nok? Jeg spiste økologisk mat i 1973, og var skeptisk til å spise margarin med herdede oljer framfor smør som var naturlig stivt. Man må bare være tålmodig, for nå, 30 år seinere, er slikt i hvert fall bare småsært, og kanskje ikke det, en gang.
Men går en rundt og er mye sær, kan man utvikle en uvane. Man blir så vant med at den allmenne oppfatningen ikke alltid er rettesnor for en. Og når man som jeg bor alene og heller ikke er del av et kollegium, lever man også mer atskilt fra sosiale sanksjoner og sosial læring.
Nå har jeg en Plan.
Jeg har vurdert om jeg tør skrive det på bloggen min, for det er vel litt sært, men:
Jeg skal ta noen av mine sære vaner som jeg enten ikke finner noen logisk grunn til eller jeg har innsett er et uviktig valg av handlingsmåte som andre ikke gjør eller vil finne påfallende. Så skal jeg bruke ei uke på hver vane og skrelle dem vekk. Det innebærer at man etter hvert jobber med tre vaner om gangen, for det tar visst tre uker å snu en vane. Men jeg regner med at den første uka i hver vane er verst. Og lykkes jeg for dårlig ei uke, får jeg kjøre en vanesanering i to uker.
Hadde jeg valgt å slutte med uvanen å spise sukker, ville jeg få enda et nytt særhetstrekk. (Særlig om jeg sluttet helt, det er sukker i alt mulig.) Så det er vel ikke lurt? Men om jeg mislyktes, ville jeg havnet i den gruppa som prøvde og ikke fikk det til, og den er stor og usær… Tror jeg uansett begynner med noe annet.
Nei, du. Jeg kommer ikke til å fortelle deg HVA jeg skal begynne med. Men når uka er til ende, vil jeg vurdere å skrive om det på Google+, der du kan lese om det om du tilhører min krets for sånne ting. Eller vil bli.
Men jeg vil bare ha folk jeg har møtt IRL (In Real Life) i kretsene mine på G+.(Dvs jeg har en bitteliten krets for folk jeg ikke har møtt IRL, og den skal fortsette med å være bitteliten.) Synes du det er sært?
Abonner på:
Innlegg (Atom)