Det er langt uti Romjula og det er innkalt til krisemøte i Redaksjonen. Redaktøren har spretta kveldens andre Santa Claustaler, og VinKorkNissen er bekymra. Han har hengt seg på den nye bølgen med Hvit Jul, men har nok ikke fått med seg at detta ølet er alkoholfritt.
«Jammen», sier VKNissen med fortvilelse i røsten, «voffer har a ikke sendt ut Juletidenen sin, da? Ikke en! Den var jo helt færdi og jæ har sjøl sakt på Fjert… æh, nei Feisboka atte det var færdi, jo!» Redaktøren mente at dette var en sannhet med mange modifikasjoner, for Redaksjonen hadde produsert er pdf-format som IJ skal ha sendt de aller fleste på mail, og dessuten hadde altså søsteren fått et utskrevet eksemplar, riktignok med tekst på bare en side, 8 ark.
-«Jammen, atte, hu er jo så innmari åpptatt a detta heftet sitt. Tell å me da hu tok detta grunnfaget sitt å hadde exxamen rett føre jul, fikk a heftet av sted før julaften, selv om det kanskje kom fram litt uti romjula tell en del» VinKorkNissen var så oppjaget at han hang over kanten på ølglasset til Redaktøren og gulpet i seg en stor slurk. «Blubb-glubb-æh, (Bank mæ i ryggen a Reddaktør!) Jammen tenk åm atte hu er SJUK, da!!! Vi må gjørra no’!»
Men Redaktøren mente at Inger Johanne aldri hadde vært friskere. I hvert fall ikke på mange år. «Husker du ikke hva nevrologen hennes sa til henne, da, Nisse?»
-«Atte, klart atte jæ husser det. Denna vederstyggelsen ta en sjukdom hadde liksom ståppe opp, og kåm ikke tell å gjørra mer ugang, sa dåktern. Og etterpå røska tannlegern ut den tanna hu hadde feber i å. Nå har a ikke att no’ å værra sjuk i! Men åssen kann a værra sjuk da?»
Redaktøren snudde ettertenksomt SantaClaustalerflasken opp ned, men den var tom. Hel-tom, som det heter på tenk positivt-språket. Her måtte vi over på langt sterkere stoffer, som for eksempel Marsipan. Rett ut av rullen IJ hadde gått til innkjøp av i fall hun skulle overmannes av lyst til å rulle ut marsipan. Men det hadde hun tydeligvis heller ikke hatt lyst til. «Hent marsipanrullen, Nisse!»
Med marsipaninntaket steg blodsukkeret og da kom redaksjonsmedlemmene heldigvis fram til at dette med forsinket utsendelse av Inger Johannes Juletidende måtte være et sunnhetstegn, intet mindre. Hun hadde bestemt seg for å ha det BRA, dama.
Trøstet av denne erkjennelsen tok Redaktøren og VinKorkNissen seg en ny bit marsipan og fikk kraft og mot til å gå på jakt etter Nye Problemer. Skulle de gå for hungernødrammede i land langt borte, folk i Norge som fikk julebakstsmøret for seint eller de arme sjeler som ikke fikk sin Juletidende til Jul. Valget falt på det siste. (Marsipanrus kan være lumske saker.)
«Tenk deg nå», sa Redaktøren med skjelvende røst, «når familien samles ved middagbordet. Det eldste barnet spør med håpefull røst om Juletidenden har kommet i dag, og kan han få lese først? Men nei, da, ingen Juletidende!»
-«Eller en gammal krok såm har kjørt fire killometer på sparkstøttingen sin får å hente julepåsten, å alt såm atte hu finner, er julekårt me dompapper, onger me nisseluer og og ei å anna pakke. Men gamla setter sæ ner på sparken sin å hulker hjelpeløst ut i natten, får atte Juletidenden ikke er med»
-«Og ikke har hun internett, heller, så hun kan få lest det på skjermen i romjula», føyer Redaktøren til.
-«Joa, klart atte a har internett, får atte hun har fått sæ sånn Anne-Roys mobbil me skjerm på, men hun gråter likkavæl, får hun villl ha Tidenden på pappir!»
Men nå var heldigvis marsipanrullen oppspist og nykterheten la seg atter over Redaksjonen. Redaktøren var den som samlet seg først:
-«Hun vet jo hvem som helst vil Inger Johannes Juletidende på papir, og vet hun det ikke, så finner hun det ut. Det er jo noen som sparer på dem. Først trodde vi det med sparingen var et rykte satt ut av IJ selv, men det medfører visst riktighet.»
Etter at de hadde bekymret seg litt over om IJ virkelig ville finne ut hvem som syntes pdf var like greit som papir og om noen hadde fått jula ødelagt av årets sterkt forsinkede postutsendelse og seint varslede mailutsending, krøllet VKNissen sammen masipanplasten og puttet i RfD sin pose for plastavfall, redaktøren puttet tomflaskene i posen med pant og så satte de på «Voggesang til jul» og bestemte seg for at de også skulle ha det bra.
Og det håper de abonnentene også har.
torsdag 29. desember 2011
onsdag 9. november 2011
30 000 kroner feil i året.
Politikerne og NAV er bekymret. Mange uføre kan få 30 000 kr eller mer for lite i pensjon fordi de tidligere har redusert arbeidsinntekten sin på eget initiativ.
Noen ganger har de visst at de var syke eller skadet, andre ganger har dette blitt påvist etterpå. Ikke desto mindre har de enten gått ned i stillingsbrøk eller søkt en mindre utfordrende stilling på et lavere lønnstrinn for å kunne fortsette å jobbe med helseproblemene de hadde. Slik har grunnlaget for uførepensjonen blitt for lavt!
Skrev jeg at politikerne og NAV var bekymret? Ja, jeg vet jo ikke det, men de har i hvert fall vært veldig bekymret når regnestykket er slik at noen kan få mer enn om de hadde jobbet. Jeg vet ikke hvor mange dette siste gjelder for, men gruppa jeg innledet med å beskrive er mange.
Men både politikere og NAV er jo til for å sørge for at alt blir best mulig i samfunnet for alle borgere, og da er det vel rimelig at de er bekymret når mange uføre borgere får lavere pensjon fordi de har tilpasset seg arbeidslivet på egenhånd?
Noen ganger har de visst at de var syke eller skadet, andre ganger har dette blitt påvist etterpå. Ikke desto mindre har de enten gått ned i stillingsbrøk eller søkt en mindre utfordrende stilling på et lavere lønnstrinn for å kunne fortsette å jobbe med helseproblemene de hadde. Slik har grunnlaget for uførepensjonen blitt for lavt!
Skrev jeg at politikerne og NAV var bekymret? Ja, jeg vet jo ikke det, men de har i hvert fall vært veldig bekymret når regnestykket er slik at noen kan få mer enn om de hadde jobbet. Jeg vet ikke hvor mange dette siste gjelder for, men gruppa jeg innledet med å beskrive er mange.
Men både politikere og NAV er jo til for å sørge for at alt blir best mulig i samfunnet for alle borgere, og da er det vel rimelig at de er bekymret når mange uføre borgere får lavere pensjon fordi de har tilpasset seg arbeidslivet på egenhånd?
mandag 31. oktober 2011
Om myter og mytedreping
Har sett på konferansen «Sykt aktiv» på webkamera i dag.
Jeg skal heller legge inn linker fra selve konferansen etter hvert. Av alt jeg har lært i livet er en ting at jeg trenger ikke gjøre alt helt alene, og det gjelder ikke bare å redde verden, men også prosjektets delmål og referat fra tiltak for dette.
Men i en liten krok av denne konferansen, fanget jeg opp en kommentar på twitter som bekymret meg. Det var en som sa at kronikerne ( ikke «kronikerne», men kronikerne, for øvrig) selv var med på å skape myter om seg selv.
Siden jeg ikke hadde den erfaringen selv, verken fra dem jeg har møtt i egen jobb og samlinger av personer på tvers av diagnoser, ble jeg først irritert. Men jeg forstod at denne personen mente det på alvor, og en annen sa at det er klart at kronikere ( fortsatt uten anførseltegn) skaper myte om seg selv, så tenkte jeg: Her må jeg finne ut på mer enn 140 tegn hvor denne personen hadde disse erfaringene fra. Og forresten er jeg fortsatt ikke sikker på at det er sant.
Nå kjenner jeg pmMS (personer med MS) best, og i vår organisasjon MS-forbundet, satte de til og med mytedrepingen i system en stund, med kursing av egne MS-ambassadører, men det ble det ikke gjort mer med etter en stund, for de fant ut at mytedrepingen var så aktivt tatt tak i at det skjedde av seg selv.
Men det var MS-forbundet.
Men hva er det en del mennesker gjør som skaper myter om dem selv i deres rolle som langtidssyke? Eller er det muligens sånn at det er andres tolkning av oss, slik vi framstår som oss selv som langtidssyke som skaper mytene?
Jeg har et eksempel der det var sånn:
Da jeg begynte å skrive om mine kognitive problemer, var det noen som ikke likte det. Folk kunne komme til å tro at vi som hadde MS var rare og uintelligente og det kunne skape myter om personer med MS. Så viste det seg at det blant annet jeg gjorde, bidro til at når noen med MS snakket langsomt og slepende eller mistet oversikten om noe skjedde for brått, så var det flere enn før som forstod at dette ikke handlet om å være treg, uintelligent eller mistroisk til nye ting. Dette var faktisk akkurat en myte om pmMS som har vært ganske seiglivet og som kom av andres uforstandige feiltolking.
Det finnes sikkert enkeltpersoner av langtidssyke som gjør dumme ting. Det gjør medlemmer av sanitetsforeningen og akademikere og folk som synger i sangkor. Man kan ikke generalisere ut fra det.
Det jeg er ute etter, er: Finnes det ting som gjøres av en større gruppe kronisk syke som fører til at det oppstår myter om dem. Hva er dette for noe?
Jeg er ikke superflink med alle funksjoner på Internett. Hvordan skal jeg få spurt dem hvor de hadde erfaringene sine fra? Kan de ha misforstått noe? Er det noe jeg ikke vet?
Men kanskje jeg kan spørre her?
Jeg skal heller legge inn linker fra selve konferansen etter hvert. Av alt jeg har lært i livet er en ting at jeg trenger ikke gjøre alt helt alene, og det gjelder ikke bare å redde verden, men også prosjektets delmål og referat fra tiltak for dette.
Men i en liten krok av denne konferansen, fanget jeg opp en kommentar på twitter som bekymret meg. Det var en som sa at kronikerne ( ikke «kronikerne», men kronikerne, for øvrig) selv var med på å skape myter om seg selv.
Siden jeg ikke hadde den erfaringen selv, verken fra dem jeg har møtt i egen jobb og samlinger av personer på tvers av diagnoser, ble jeg først irritert. Men jeg forstod at denne personen mente det på alvor, og en annen sa at det er klart at kronikere ( fortsatt uten anførseltegn) skaper myte om seg selv, så tenkte jeg: Her må jeg finne ut på mer enn 140 tegn hvor denne personen hadde disse erfaringene fra. Og forresten er jeg fortsatt ikke sikker på at det er sant.
Nå kjenner jeg pmMS (personer med MS) best, og i vår organisasjon MS-forbundet, satte de til og med mytedrepingen i system en stund, med kursing av egne MS-ambassadører, men det ble det ikke gjort mer med etter en stund, for de fant ut at mytedrepingen var så aktivt tatt tak i at det skjedde av seg selv.
Men det var MS-forbundet.
Men hva er det en del mennesker gjør som skaper myter om dem selv i deres rolle som langtidssyke? Eller er det muligens sånn at det er andres tolkning av oss, slik vi framstår som oss selv som langtidssyke som skaper mytene?
Jeg har et eksempel der det var sånn:
Da jeg begynte å skrive om mine kognitive problemer, var det noen som ikke likte det. Folk kunne komme til å tro at vi som hadde MS var rare og uintelligente og det kunne skape myter om personer med MS. Så viste det seg at det blant annet jeg gjorde, bidro til at når noen med MS snakket langsomt og slepende eller mistet oversikten om noe skjedde for brått, så var det flere enn før som forstod at dette ikke handlet om å være treg, uintelligent eller mistroisk til nye ting. Dette var faktisk akkurat en myte om pmMS som har vært ganske seiglivet og som kom av andres uforstandige feiltolking.
Det finnes sikkert enkeltpersoner av langtidssyke som gjør dumme ting. Det gjør medlemmer av sanitetsforeningen og akademikere og folk som synger i sangkor. Man kan ikke generalisere ut fra det.
Det jeg er ute etter, er: Finnes det ting som gjøres av en større gruppe kronisk syke som fører til at det oppstår myter om dem. Hva er dette for noe?
Jeg er ikke superflink med alle funksjoner på Internett. Hvordan skal jeg få spurt dem hvor de hadde erfaringene sine fra? Kan de ha misforstått noe? Er det noe jeg ikke vet?
Men kanskje jeg kan spørre her?
lørdag 15. oktober 2011
Hva My tenker omkring lavkarbo. Men mest omkring Folkeopplysning.
Jeg har forsømt meg, og iler til med å beklage. Mens alle andre som ytrer seg ut over middagsbordet og kaffekoppen pliktskyldigst har redegjort for sitt forhold til å øke fettmengden og redusere ting som grovbrød, bønner og gulrøtter fra sin diett, har jeg nøyd meg til å lese litt om saken og mumle noe om at jeg syntes Fedon sine ideer holder seg godt.
Men det holder ikke. Å bare mumle og la bloggen tie om saken, mener jeg.
Unnfallenheten krever en lang innledning. Dette er tross alt tanteMy sin blogg, ikke sant? Vennlig råd: er du veldig opptatt av lavkarbo kan du prøve å gå til slutten og skrolle oppover til «Lavkarbo?»
Mange vet at tanteMy er opptatt av Folkeopplysning. Hun har tenkt at når noen ikke vet noe, så kan man fortelle dem det på en pedagogisk, morsom eller oversiktlig måte, og da blir de glade. Særlig hvis det tilpasses den enkeltes foretrukne måte å motta informasjon på. Noen vil ha det lettvint og morsomt. Noen trenger repetisjoner. Noen må ha det skriftelig og med hovedpunktene fremhevet i en ingress eller egen liste. Andre må ha det mer detaljert og med linker eller referanser, og de lærde bør få viktige ord oversatt til akademiske uttrykk innledningsvis,så de raskt føler tillit til det skrevne og forstår hva en mener.
My har vært på kommunikasjonskurs og lært om «Hvem er målgruppa?» og «Når er det allmenn interesse for et Viktig Tema». Der behandlet de også det med at hva som er et viktig tema er en subjektiv faktor, men da var kanskje My på do.
My har i sin menneskekjærlige opplysningsiver mang en gang gått sørgelig på trynet, og etter nye optimistiske forsøk med andre virkemidler atter gått på trynet, og er nå kommet til at det muligens – jeg gjentar MULIGENS - finnes en større mengde mennesker som ikke har det ringeste ønske om å lære om det rette, for dermed i tråd med Sokrates å gjøre det rette.
Jeg er veldig opptatt av at alle skal trekke egne slutninger, og bare skal få solid bakgrunn for egne meninger, som Aftenposten i sin tid kalte det. Jeg mener et godt stykke ned i bevisstheten at jeg ikke har det endelige svaret og at i et godt demokrati er det mangfold og frihet som gjelder. Dessuten kan vi ha sett ulike deler av elefanten. (Se lignelsen under)
Fem personer med bind for øynene hadde sitt første møte med en elefant. Avhengig av om det var ørene, buken, føttene, støttennene eller halen, ga de alle en grundig, men helt forskjellig beskrivelse av elefanten.( Det var egentlig seks personer, men den sjette ble trampet i hjel fordi hun ikke stod stille og bare undersøkte en del. For ikke å skape uro, er denne delen av historien vanligvis fjernet.)
Derfor har jeg ofte prøvd å begrense meg til å oppklare ubestridte feil i folks opplysningsnivå, som at eiendomsmegleren ikke kan garantere mot rentestigning og hvilke krav og begrensninger Lov om burettslag gir et styre, eller forskjellene på Omega 3 og tran som de opplyste ikke er uenige om, og at NAVs pengesekk ikke er uendelig og en støtte fra NAV sine midler til en udokumentert behandling vil føre til at annen behandling ikke kan få støtte.
At følelsesmessig trygghet ikke vil få tankeprosesser til å gå trådløst uavhengig av ødelagt nervevev, er også en opplysning som ikke uten – og kanskje ikke engang med - besvær lar seg formidle verken via pedagogikk med bilder og metaforer eller solide referanser til vitenskapelige undersøkelser.
Ubehagelig ofte har My hatt den sørgelige opplevelsen at personen hun så uegennyttig og menneskekjærlig prøver å opplyse, på sin indre bane sier «la-la-la-la-la, jeg hører ikke hva du sier» mens de mentalt holder seg for ørene med sine inderlige ønsker om hva den ubestridelige sannheten skulle være.
For det er så ubehagelig å måtte innse at man har vært dum og har latt seg lure, at man ikke får det man så inderlig vil, eller at man har oppført seg hensynsløst mot noen fordi man ikke visste bedre. Selv om man ikke har fått kritikk, og selv om man får servert rett i fanget kunnskap nok til enten ikke å gjenta fadesen eller til av og til faktisk å få skaffet seg en mindre del av den håpløse drømmen sin.
Av og til har ikke bare My gått på trynet, men endatil fått seg en på trynet fordi hun ikke klarte å holde kjeft og la fordummingen suse videre. Ingen ting er så fortærende som folk som har rett i noe eller som vet eller gjør ting andre føler at de også burde visst og gjort. Og i vårt opplysningssamfunn, kan det vi synes vi skulle visst og gjort være veldig mye.
De som ikke kjenner meg, kan ut fra dette tro at jeg lever et hybelkaninfritt liv med tellekanter, daglig hjemmelagede grønnsaksmiddager, 30 minutter frisk gåtur hver morgen, har en høyt respektert stilling i samfunnet og hver uke får lest det mest interessante i Morgenbladet.
Saken er vel heller at jeg fordi jeg ikke har alle trådene jeg skulle sendt nervesignaler gjennom trenger en større orden i enkelte ting enn andre, og fordi det blir Virkelig Ubehagelig når jeg ikke fikser dette, så har jeg noen systemer som det er veldig orden på. Og fordi jeg har en veldig detaljfokusert hjerne, så er det en del detaljer jeg kan som andre aldri har orket å sjekke. Men dermed kan man framstå som Provoserende Prektig. For dem som ikke har vært i nærkontakt og sett kaoset som My har i samme grad som de fleste.
Lavkarbo?
Så, så jeg kommer dit straks.
Korrekt utført Lavkarbodiett er en ting, holdt jeg på å si, men det ser ut til å være flere varianter. Jeg har ikke finlest noe som helst, av samme grunn som jeg ikke er kjent i Egersund sentrum eller vet hvordan man lager bernaise. Man kan ikke gå i detalj om alt. Det jeg vet og mener er:
Lavkarbodietten kan brukes til å få folk til å gå ned i vekt, og særlig effektivt har den vist seg å være for svært overvektige. Da er overvekten et så stort problem at helsegevinsten ser ut til å overstige ulempen ved det i utgangspunktet usunne kostholdet.
Det kan trolig også få vekk ti-femten sørgelige kilo fra folk som ikke har karakterstyrke til andre dietter, men liker denne maten så godt at det fungerer, evt har de lav toleranse for å være sultne, men med denne dietten blir de ikke sultne.
Vi som er glade i sukkerkick, trives mindre godt med den. Det blir som å ta en Aass Uten for tørsten, og måtte innse at man faktisk hadde lyst til å bli pils-brisen. Riktignok kan begge disse erfaringene gi nyttig bevisstgjøring.
Men skal lavkarbometoden fungere, må man forstå dietten. Man må følge en diett som helhet og ikke plukke biter. Man må ikke tenke at «bacon er så sunt», nå skal jeg spise mye lavkarbomat, hurra. Med loff til.
Er folk så dumme, slæsj lettlurte?
Dersom du begynte med å lese innledningen på denne bloggposten, så har du hørt om min erfaring med at mange mennesker av bekvemmelighetsårsaker er lettlurte, og i tillegg går de langt for å tviholde på den feilaktige informasjon de har valgt å ta til seg. Andre er helt enkelt dumme, og det er et alvorlig handikap man ikke kan noe for, og som man kanskje bør bli møtt med mer forståelse for. Og i begge disse gruppene finnes det folk som spiser mer usunt enn noensinne, nå med den illusjon at de har slankelegers velsignelse til å gjøre det.
Noen holder også lavkarbodietten gjennom hele frokosten, før de sprekker til lunsj eller i hvert fall ettermiddagskaffen. Men i morgen er det ny frisk og ei pakke til med bacon.
Hvor mange kjenner du som har klart å gå ned med lavkarbo’n? Og da er det uinteressant dersom de ikke har holdt vektreduksjonen i –skal vi si tre måneder- for å være romslige.
-Ikke det, nei.
Nei, tanteMy er ikke motstander av lavkarbo. Hun tror bare ikke det kommer til å redde den norske folkehelsa.
Men kanskje landbruket?
Men det holder ikke. Å bare mumle og la bloggen tie om saken, mener jeg.
Unnfallenheten krever en lang innledning. Dette er tross alt tanteMy sin blogg, ikke sant? Vennlig råd: er du veldig opptatt av lavkarbo kan du prøve å gå til slutten og skrolle oppover til «Lavkarbo?»
Mange vet at tanteMy er opptatt av Folkeopplysning. Hun har tenkt at når noen ikke vet noe, så kan man fortelle dem det på en pedagogisk, morsom eller oversiktlig måte, og da blir de glade. Særlig hvis det tilpasses den enkeltes foretrukne måte å motta informasjon på. Noen vil ha det lettvint og morsomt. Noen trenger repetisjoner. Noen må ha det skriftelig og med hovedpunktene fremhevet i en ingress eller egen liste. Andre må ha det mer detaljert og med linker eller referanser, og de lærde bør få viktige ord oversatt til akademiske uttrykk innledningsvis,så de raskt føler tillit til det skrevne og forstår hva en mener.
My har vært på kommunikasjonskurs og lært om «Hvem er målgruppa?» og «Når er det allmenn interesse for et Viktig Tema». Der behandlet de også det med at hva som er et viktig tema er en subjektiv faktor, men da var kanskje My på do.
My har i sin menneskekjærlige opplysningsiver mang en gang gått sørgelig på trynet, og etter nye optimistiske forsøk med andre virkemidler atter gått på trynet, og er nå kommet til at det muligens – jeg gjentar MULIGENS - finnes en større mengde mennesker som ikke har det ringeste ønske om å lære om det rette, for dermed i tråd med Sokrates å gjøre det rette.
Jeg er veldig opptatt av at alle skal trekke egne slutninger, og bare skal få solid bakgrunn for egne meninger, som Aftenposten i sin tid kalte det. Jeg mener et godt stykke ned i bevisstheten at jeg ikke har det endelige svaret og at i et godt demokrati er det mangfold og frihet som gjelder. Dessuten kan vi ha sett ulike deler av elefanten. (Se lignelsen under)
Fem personer med bind for øynene hadde sitt første møte med en elefant. Avhengig av om det var ørene, buken, føttene, støttennene eller halen, ga de alle en grundig, men helt forskjellig beskrivelse av elefanten.( Det var egentlig seks personer, men den sjette ble trampet i hjel fordi hun ikke stod stille og bare undersøkte en del. For ikke å skape uro, er denne delen av historien vanligvis fjernet.)
Derfor har jeg ofte prøvd å begrense meg til å oppklare ubestridte feil i folks opplysningsnivå, som at eiendomsmegleren ikke kan garantere mot rentestigning og hvilke krav og begrensninger Lov om burettslag gir et styre, eller forskjellene på Omega 3 og tran som de opplyste ikke er uenige om, og at NAVs pengesekk ikke er uendelig og en støtte fra NAV sine midler til en udokumentert behandling vil føre til at annen behandling ikke kan få støtte.
At følelsesmessig trygghet ikke vil få tankeprosesser til å gå trådløst uavhengig av ødelagt nervevev, er også en opplysning som ikke uten – og kanskje ikke engang med - besvær lar seg formidle verken via pedagogikk med bilder og metaforer eller solide referanser til vitenskapelige undersøkelser.
Ubehagelig ofte har My hatt den sørgelige opplevelsen at personen hun så uegennyttig og menneskekjærlig prøver å opplyse, på sin indre bane sier «la-la-la-la-la, jeg hører ikke hva du sier» mens de mentalt holder seg for ørene med sine inderlige ønsker om hva den ubestridelige sannheten skulle være.
For det er så ubehagelig å måtte innse at man har vært dum og har latt seg lure, at man ikke får det man så inderlig vil, eller at man har oppført seg hensynsløst mot noen fordi man ikke visste bedre. Selv om man ikke har fått kritikk, og selv om man får servert rett i fanget kunnskap nok til enten ikke å gjenta fadesen eller til av og til faktisk å få skaffet seg en mindre del av den håpløse drømmen sin.
Av og til har ikke bare My gått på trynet, men endatil fått seg en på trynet fordi hun ikke klarte å holde kjeft og la fordummingen suse videre. Ingen ting er så fortærende som folk som har rett i noe eller som vet eller gjør ting andre føler at de også burde visst og gjort. Og i vårt opplysningssamfunn, kan det vi synes vi skulle visst og gjort være veldig mye.
De som ikke kjenner meg, kan ut fra dette tro at jeg lever et hybelkaninfritt liv med tellekanter, daglig hjemmelagede grønnsaksmiddager, 30 minutter frisk gåtur hver morgen, har en høyt respektert stilling i samfunnet og hver uke får lest det mest interessante i Morgenbladet.
Saken er vel heller at jeg fordi jeg ikke har alle trådene jeg skulle sendt nervesignaler gjennom trenger en større orden i enkelte ting enn andre, og fordi det blir Virkelig Ubehagelig når jeg ikke fikser dette, så har jeg noen systemer som det er veldig orden på. Og fordi jeg har en veldig detaljfokusert hjerne, så er det en del detaljer jeg kan som andre aldri har orket å sjekke. Men dermed kan man framstå som Provoserende Prektig. For dem som ikke har vært i nærkontakt og sett kaoset som My har i samme grad som de fleste.
Lavkarbo?
Så, så jeg kommer dit straks.
Korrekt utført Lavkarbodiett er en ting, holdt jeg på å si, men det ser ut til å være flere varianter. Jeg har ikke finlest noe som helst, av samme grunn som jeg ikke er kjent i Egersund sentrum eller vet hvordan man lager bernaise. Man kan ikke gå i detalj om alt. Det jeg vet og mener er:
Lavkarbodietten kan brukes til å få folk til å gå ned i vekt, og særlig effektivt har den vist seg å være for svært overvektige. Da er overvekten et så stort problem at helsegevinsten ser ut til å overstige ulempen ved det i utgangspunktet usunne kostholdet.
Det kan trolig også få vekk ti-femten sørgelige kilo fra folk som ikke har karakterstyrke til andre dietter, men liker denne maten så godt at det fungerer, evt har de lav toleranse for å være sultne, men med denne dietten blir de ikke sultne.
Vi som er glade i sukkerkick, trives mindre godt med den. Det blir som å ta en Aass Uten for tørsten, og måtte innse at man faktisk hadde lyst til å bli pils-brisen. Riktignok kan begge disse erfaringene gi nyttig bevisstgjøring.
Men skal lavkarbometoden fungere, må man forstå dietten. Man må følge en diett som helhet og ikke plukke biter. Man må ikke tenke at «bacon er så sunt», nå skal jeg spise mye lavkarbomat, hurra. Med loff til.
Er folk så dumme, slæsj lettlurte?
Dersom du begynte med å lese innledningen på denne bloggposten, så har du hørt om min erfaring med at mange mennesker av bekvemmelighetsårsaker er lettlurte, og i tillegg går de langt for å tviholde på den feilaktige informasjon de har valgt å ta til seg. Andre er helt enkelt dumme, og det er et alvorlig handikap man ikke kan noe for, og som man kanskje bør bli møtt med mer forståelse for. Og i begge disse gruppene finnes det folk som spiser mer usunt enn noensinne, nå med den illusjon at de har slankelegers velsignelse til å gjøre det.
Noen holder også lavkarbodietten gjennom hele frokosten, før de sprekker til lunsj eller i hvert fall ettermiddagskaffen. Men i morgen er det ny frisk og ei pakke til med bacon.
Hvor mange kjenner du som har klart å gå ned med lavkarbo’n? Og da er det uinteressant dersom de ikke har holdt vektreduksjonen i –skal vi si tre måneder- for å være romslige.
-Ikke det, nei.
Nei, tanteMy er ikke motstander av lavkarbo. Hun tror bare ikke det kommer til å redde den norske folkehelsa.
Men kanskje landbruket?
søndag 9. oktober 2011
Utsettelsesatferd kalles ofte prokrastinering
...etter det engelske ordet procrastination. På svensk: uppskjutarbeteende.
Utsettelsesatferd er et karaktertrekk som 1 av 5 har. Det handler om å utsette ting en åpenbart bør gjøre, og ofte gjøre mindre nødvendige ting i stedet. Der og da kan en oppleve det en gjør som rasjonelt, men etterpå ser en gjerne klart at en har lurt seg sjøl. Det er visst vanlig at studenter aldri har det så nyvasket hjemme som rett før et arbeid skal leveres inn eller man skal ta en eksamen.
Altså handler ikke dette om latskap. Skal dere ha det helt vitenskapelig og med referanser får dere google sjøl, se alle ord innledningsvis. Men da jeg googlet rundt i stedet for å støvsuge her om dagen, fant jeg ut litt av dette og litt har jeg tenkt sjøl:
Noen sier det handler om karaktertrekk hos personen, gjerne utviklet ved å ha autoritære foreldre. Det skal også handle om å ikke ha noen forventning om å mestre. Noen oppsøker spenningen ved å være veldig seint ute, men det er nok ikke alle. Og noen er veldig redde for ansvar, og flykter fra ansvaret med å utsette eller til slutt ikke mestre. De som sier de mestrer best under press, tar ofte feil, har noen funnet ut. Argumentet er bare en av de irrasjonelle begrunnelsene for å utsette. Resultatet blir dårligere. Men noen har aldri faktisk opplevd å få til ting uten press. Men da handler det om er/er ikke og ikke om kvaliteten på det en gjør.
I tillegg handler det om situasjoner som gjør det verre. Studenter og andre med fri arbeidstid, men med deadline, kommer lettere inn i en vane med å prokrastinere, og da sier noen at den personens prokrastinerende atferdstrekk forsterkes. Andre med samme utgangspunkt klarer seg fordi situasjonen rundt dem ikke legger til rette for å utsettelsesatferd
Da er det vel snakk om to typer årsaksfaktorer, og når noen er disponert og situasjonen ligger til rette, så blir det skikkelig galt.
How-to-bøker snakker om planlegging og å gjøre det viktigste først, men det er vel som med slankekurene: Problemet er stort og kundegruppen dermed ditto, men vis meg en som har fått det til å fungere med planlegging mot prokrastinering. De fleste som utsetter vet veldig godt at de bare har tida og veien og at den grundige ryddingen til bunns i kjøkkenskapet med stort hell kan tas etterpå.
Et råd som tiltalte meg, var å utsette utsettelsen litt. Da spiller man kanskje på lag med karakterbristen sin. Ja, jeg skal sette over en brøddeig før jeg går på nettbanken, men jeg skal bare finne fram alle regningene først. Og gå inn og ta et overblikk, før jeg begynner bakinga.. Og kanskje jeg kan betale regningene og lese de siste brevene fra banken når jeg først er der inne. Ting blir gjort, men man reduserer kanskje ikke karakterbristen?
Er det å bli overveldet en prokrastinering? Når man er så overveldet av sitt eget kaos at man ikke vet hvor man skal begynne? Hvis rotet er stort eller egen evne til å strukturere kaos er liten, er det uansett ubehagelig å ta tak i saken, og man fristes til å gjøre noe annet i stedet. Jeg går nok inn i utsettelsesatferd dersom jeg skal ta tak i kaosrydding. Strategien som fungerer for meg da er å Ta Bare 3 små ting, helt uten prioritering. (Internt forkortet til TB3.) Prøver du å prioritere, blir det for komplisert, og man ender opp med å ikke få gjort noe. Ved å gjenta TB3, har man tynnet ut i haugen med kaos, og den resterende haugen er ofte etter hvert mulig å få overblikk over.
Hvis man er sliten, enten det er på grunn av tunge oppgaver i hverdagen eller kreftene er redusert av helsemessige årsaker, kan det hjelpe å dele oppgaven opp i korte intervaller.
Dette kan hjelpe mot ulyst også. I fem minutter kan man alltid tvinge seg til nokså mye ubehagelig. Ved ulyst kan man også prøve om det hjelper å si at om jeg er like lei etter fem minutters full innsats, så har jeg lov å ta en pause. For noen er da bøygen overvunnet.
Hvis utsettelsesatferden er angstrelatert, forteller en svensk dame om god erfaring med strategien å stadig eksponere seg for det som skaper angsten. Det kan vel passe med det å tvinge seg i 5 minutter.
Denne bloggposten har jeg utsatt å skrive i mange dager. Jeg har hatt viktigere ting å gjøre først. Men jeg har kjent på fristelsen.
Utsettelsesatferd er et karaktertrekk som 1 av 5 har. Det handler om å utsette ting en åpenbart bør gjøre, og ofte gjøre mindre nødvendige ting i stedet. Der og da kan en oppleve det en gjør som rasjonelt, men etterpå ser en gjerne klart at en har lurt seg sjøl. Det er visst vanlig at studenter aldri har det så nyvasket hjemme som rett før et arbeid skal leveres inn eller man skal ta en eksamen.
Altså handler ikke dette om latskap. Skal dere ha det helt vitenskapelig og med referanser får dere google sjøl, se alle ord innledningsvis. Men da jeg googlet rundt i stedet for å støvsuge her om dagen, fant jeg ut litt av dette og litt har jeg tenkt sjøl:
Noen sier det handler om karaktertrekk hos personen, gjerne utviklet ved å ha autoritære foreldre. Det skal også handle om å ikke ha noen forventning om å mestre. Noen oppsøker spenningen ved å være veldig seint ute, men det er nok ikke alle. Og noen er veldig redde for ansvar, og flykter fra ansvaret med å utsette eller til slutt ikke mestre. De som sier de mestrer best under press, tar ofte feil, har noen funnet ut. Argumentet er bare en av de irrasjonelle begrunnelsene for å utsette. Resultatet blir dårligere. Men noen har aldri faktisk opplevd å få til ting uten press. Men da handler det om er/er ikke og ikke om kvaliteten på det en gjør.
I tillegg handler det om situasjoner som gjør det verre. Studenter og andre med fri arbeidstid, men med deadline, kommer lettere inn i en vane med å prokrastinere, og da sier noen at den personens prokrastinerende atferdstrekk forsterkes. Andre med samme utgangspunkt klarer seg fordi situasjonen rundt dem ikke legger til rette for å utsettelsesatferd
Da er det vel snakk om to typer årsaksfaktorer, og når noen er disponert og situasjonen ligger til rette, så blir det skikkelig galt.
How-to-bøker snakker om planlegging og å gjøre det viktigste først, men det er vel som med slankekurene: Problemet er stort og kundegruppen dermed ditto, men vis meg en som har fått det til å fungere med planlegging mot prokrastinering. De fleste som utsetter vet veldig godt at de bare har tida og veien og at den grundige ryddingen til bunns i kjøkkenskapet med stort hell kan tas etterpå.
Et råd som tiltalte meg, var å utsette utsettelsen litt. Da spiller man kanskje på lag med karakterbristen sin. Ja, jeg skal sette over en brøddeig før jeg går på nettbanken, men jeg skal bare finne fram alle regningene først. Og gå inn og ta et overblikk, før jeg begynner bakinga.. Og kanskje jeg kan betale regningene og lese de siste brevene fra banken når jeg først er der inne. Ting blir gjort, men man reduserer kanskje ikke karakterbristen?
Er det å bli overveldet en prokrastinering? Når man er så overveldet av sitt eget kaos at man ikke vet hvor man skal begynne? Hvis rotet er stort eller egen evne til å strukturere kaos er liten, er det uansett ubehagelig å ta tak i saken, og man fristes til å gjøre noe annet i stedet. Jeg går nok inn i utsettelsesatferd dersom jeg skal ta tak i kaosrydding. Strategien som fungerer for meg da er å Ta Bare 3 små ting, helt uten prioritering. (Internt forkortet til TB3.) Prøver du å prioritere, blir det for komplisert, og man ender opp med å ikke få gjort noe. Ved å gjenta TB3, har man tynnet ut i haugen med kaos, og den resterende haugen er ofte etter hvert mulig å få overblikk over.
Hvis man er sliten, enten det er på grunn av tunge oppgaver i hverdagen eller kreftene er redusert av helsemessige årsaker, kan det hjelpe å dele oppgaven opp i korte intervaller.
Dette kan hjelpe mot ulyst også. I fem minutter kan man alltid tvinge seg til nokså mye ubehagelig. Ved ulyst kan man også prøve om det hjelper å si at om jeg er like lei etter fem minutters full innsats, så har jeg lov å ta en pause. For noen er da bøygen overvunnet.
Hvis utsettelsesatferden er angstrelatert, forteller en svensk dame om god erfaring med strategien å stadig eksponere seg for det som skaper angsten. Det kan vel passe med det å tvinge seg i 5 minutter.
Denne bloggposten har jeg utsatt å skrive i mange dager. Jeg har hatt viktigere ting å gjøre først. Men jeg har kjent på fristelsen.
Fyre med ved
Jeg har vokst opp med vedovn.
Et sted vi bodde, hadde vi panelovn på soverommet, for de ekstremt kalde dagene da man trengte å lunke litt på soverommet før en la seg. Jeg mener mor og far syntes en manglende ovn (underforstått vedovn) på soverommet var en like stor mangel ved det huset som at man måtte hente vann i brønnen. Før jeg flyttet hjemmefra, fikk far og mor panelovn på kjøkkenet som de brukte meget forsiktig. Vedfyring var førstevalg.
Siden hadde jeg vedovn av og til fram til 93, og nå har jeg fått det igjen.
Det er åpenbart at vedfyringskompetansen min har lidd under årene med elvarme. Det er ikke som med å sykle, at har du først lært det, kan du det for alltid. Jeg stabler vedskier, blåser, banner og sverter, bokstavelig talt. Før hadde vi et spann med parafinflis, nå har jeg kjøpt små, hvite tennbrikker, helt nødvendige.
Høsten er kommet, og jeg må få litt lunk i rommet. Jeg har ikke satt på varmekablene på badet en gang. En må jo begynne med å legge i ovnen!
Barnelærdom sitter hardt i. Alle har sine eksempler på irrasjonelle prioriteringer som bare kan begrunnes med at det var en ubestridelig sannhet da vi var små. For det er dyrere å fyre med, det forurenser mer, det er tungvint og ikke alltid så effektivt.
Men vedovn gir en egen, god varme i huset. Nå, når det endelig knitrer i ovnen og den har begynt å gi fra seg litt varme. – Men så holder det på å slukke, jeg må ha opp trekken litt. Nå har jeg blitt en sånn som ikke greier å passe ovnen! Før var det en metafor på ikke å ha ting på stell, å være en upraktisk soseladd, uansvarlig eller kanskje fra Byen.
Det er ikke så vanskelig å rydde opp i gamle læresetninger når man bare blir bevisst om dem, og jeg tror heller ikke mine uoppdaterte holdninger om folk som ikke har passing av en vedovn som en automatisk refleks har ødelagt noen relasjoner. Men tenk på alt annet vi har inni oss som vi ikke vet om? Ting vi skulle snudd litt på, sjekket om det fortsatt har gyldighet eller er så viktig.
Psykologer og kanskje enda mer selvutviklingsfolk snakker mye om Det Lille Barnet vi har inni oss. Det som fortsatt er for eksempel fem år. Det lille barnet vårt, kan nok bli litt urolig når sannheter går ut på dato. Det er vel min femåring jeg trøster litt med å legge i ovnen en hustrig søndagsmorgen i oktober. Det kan hun vel få.
Et sted vi bodde, hadde vi panelovn på soverommet, for de ekstremt kalde dagene da man trengte å lunke litt på soverommet før en la seg. Jeg mener mor og far syntes en manglende ovn (underforstått vedovn) på soverommet var en like stor mangel ved det huset som at man måtte hente vann i brønnen. Før jeg flyttet hjemmefra, fikk far og mor panelovn på kjøkkenet som de brukte meget forsiktig. Vedfyring var førstevalg.
Siden hadde jeg vedovn av og til fram til 93, og nå har jeg fått det igjen.
Det er åpenbart at vedfyringskompetansen min har lidd under årene med elvarme. Det er ikke som med å sykle, at har du først lært det, kan du det for alltid. Jeg stabler vedskier, blåser, banner og sverter, bokstavelig talt. Før hadde vi et spann med parafinflis, nå har jeg kjøpt små, hvite tennbrikker, helt nødvendige.
Høsten er kommet, og jeg må få litt lunk i rommet. Jeg har ikke satt på varmekablene på badet en gang. En må jo begynne med å legge i ovnen!
Barnelærdom sitter hardt i. Alle har sine eksempler på irrasjonelle prioriteringer som bare kan begrunnes med at det var en ubestridelig sannhet da vi var små. For det er dyrere å fyre med, det forurenser mer, det er tungvint og ikke alltid så effektivt.
Men vedovn gir en egen, god varme i huset. Nå, når det endelig knitrer i ovnen og den har begynt å gi fra seg litt varme. – Men så holder det på å slukke, jeg må ha opp trekken litt. Nå har jeg blitt en sånn som ikke greier å passe ovnen! Før var det en metafor på ikke å ha ting på stell, å være en upraktisk soseladd, uansvarlig eller kanskje fra Byen.
Det er ikke så vanskelig å rydde opp i gamle læresetninger når man bare blir bevisst om dem, og jeg tror heller ikke mine uoppdaterte holdninger om folk som ikke har passing av en vedovn som en automatisk refleks har ødelagt noen relasjoner. Men tenk på alt annet vi har inni oss som vi ikke vet om? Ting vi skulle snudd litt på, sjekket om det fortsatt har gyldighet eller er så viktig.
Psykologer og kanskje enda mer selvutviklingsfolk snakker mye om Det Lille Barnet vi har inni oss. Det som fortsatt er for eksempel fem år. Det lille barnet vårt, kan nok bli litt urolig når sannheter går ut på dato. Det er vel min femåring jeg trøster litt med å legge i ovnen en hustrig søndagsmorgen i oktober. Det kan hun vel få.
fredag 23. september 2011
Denne gangen har jeg ikke tatt meg tid til å prøve å få det velskrevet. Har lagt inn teksten under som status på ansikt sbo ka, og prøvd å gjøre det delbart og linkbart, men får ikke til.
Dette er et kjempeproblem for mange mennesker som sliter med å tale sin egen sak, samt mange som faktisk også pleier å kunne det ganske bra. Vær så snill, dere som vet hvordan og på noen måte kan, få denne saken tatt opp med politikere og NAV. Problemet er at de ressurssterker som blir hørt på står så langt fra problemstillinga at de tydeligvis ikke ser hvordan mange mennesker mister penger og sliter og stresser i en hverdag som er krevende nok fra før.
Dette skrev jeg:
Kan en eller flere som har troverdighet og tid skrive i media om NAV sitt krav om meldekort? Ny stygg meldekortsak i Finnmark. Har bare hørt det på radio i dag, kan noen poste en link til saken? Kvinne som ikke mestret utfyllinger ble politanmeldt. NAVsystemet tar generelt ikke høyde for alle de med kognitive eller andre helsemessige problemer som ikke kan fylle ut meldekort. Systemet svikter.
Når det gjelder fritak fra meldekort, har ikke NAV verken skjema eller system for å fange opp fritak fra å sende inn meldekort, selv om de få som er så heldige å ha ressurspersoner som kan hjelpe en med å søke om fritak kan få et slikt fritak. Manglende innsending av meldekort fører til at utbetaling av arbeidsavklaringspenger reduseres. Og dette er til folk som har lite fra før. Feil i utfyllinga, som nå hos Finnmarkskvinnen, kan føre til politianmeldelse og fengsling.
Om fritak gis, vil det i alle brev fra NAV til disse personene likevel fortsette å komme informasjon om at meldekort må sendes inn. For den teksten ligger fast i systemet til NAV. Nav har flere slike automatiske meldinger, samtidig som det får store konsekvenser om man ikke følger opp det NAV sier – og har ment å si. Forskjellen må man forstå selv.
Kjære, snille dere som har en posisjon som gjør at NAV og Bjurstrøm og andre finner dere troverdige på og tar det dere sier på alvor: Dere har et moralsk ansvar for å gjøre noe med dette. «Du skal ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv.»
Dette er et kjempeproblem for mange mennesker som sliter med å tale sin egen sak, samt mange som faktisk også pleier å kunne det ganske bra. Vær så snill, dere som vet hvordan og på noen måte kan, få denne saken tatt opp med politikere og NAV. Problemet er at de ressurssterker som blir hørt på står så langt fra problemstillinga at de tydeligvis ikke ser hvordan mange mennesker mister penger og sliter og stresser i en hverdag som er krevende nok fra før.
Dette skrev jeg:
Kan en eller flere som har troverdighet og tid skrive i media om NAV sitt krav om meldekort? Ny stygg meldekortsak i Finnmark. Har bare hørt det på radio i dag, kan noen poste en link til saken? Kvinne som ikke mestret utfyllinger ble politanmeldt. NAVsystemet tar generelt ikke høyde for alle de med kognitive eller andre helsemessige problemer som ikke kan fylle ut meldekort. Systemet svikter.
Når det gjelder fritak fra meldekort, har ikke NAV verken skjema eller system for å fange opp fritak fra å sende inn meldekort, selv om de få som er så heldige å ha ressurspersoner som kan hjelpe en med å søke om fritak kan få et slikt fritak. Manglende innsending av meldekort fører til at utbetaling av arbeidsavklaringspenger reduseres. Og dette er til folk som har lite fra før. Feil i utfyllinga, som nå hos Finnmarkskvinnen, kan føre til politianmeldelse og fengsling.
Om fritak gis, vil det i alle brev fra NAV til disse personene likevel fortsette å komme informasjon om at meldekort må sendes inn. For den teksten ligger fast i systemet til NAV. Nav har flere slike automatiske meldinger, samtidig som det får store konsekvenser om man ikke følger opp det NAV sier – og har ment å si. Forskjellen må man forstå selv.
Kjære, snille dere som har en posisjon som gjør at NAV og Bjurstrøm og andre finner dere troverdige på og tar det dere sier på alvor: Dere har et moralsk ansvar for å gjøre noe med dette. «Du skal ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv.»
torsdag 15. september 2011
Hvor frisk på en skala fra en til ti?
Hurra, den siste penicillintabletten! Snart er det slutt på kløe og dårlig ånde - det siste krever nok en liten innsats for å bygge opp normalfloraen.
Det er utrolig slik det kan snu seg på elleve dager. Da hadde jeg hovent kinn, frysing og svetting og et nervesystem som likte seg særdeles dårlig.
Spesielt det siste var skremmende. Hadde infeksjonen gått direkte løs på mitt allerede hardt beskattede CNS, eller var det min påtvungne følgesvenn MS som bare(?) fikk mot og kraft til å vise seg fra sin verste side på grunn av en infeksjon et sted i kroppen? Vi som har dratt på denne MS-følgesvennen noen år, vet at det siste også er tilfelle. Infeksjon og feber gjør mange nevrologiske symptomer verre. Det er ikke uvanlig å oppdage en UVI først på økte spasmer f. eks.
Da kandidaten, fastlegen herself og en ØNH-lege alle tre hadde sett på meg dagen etter, var jeg noe nølende trygg på at jeg ikke holdt på å dø eller miste motoriske ferdigheter eller evnen til å huske nettbankkoden, og at penicillin var rett og tilstrekkelig remedium for å snu helsetilstanden. Samt neseskylling. ØNH-gutten sa at det kunne godt hende hyppig neseskylling var mer effektivt enn penicillin, men vi syntes nok begge det var safest å kjøre dobbelt.
To dager etterpå var ikke bare hevelse, press og fryse-svettetokter vesentlig redusert. Det meste av sommeren hadde jeg gått rundt med hodet i en sørpe hvor alle mer utfordrende tanker ofte måtte tenkes på full styrke mens jeg presset en mental snøplog foran for å få dem gjennom. I hvert fall når jeg var trøtt. Og det var jeg mye.
Nå føltes det som sørpa var borte. Helt fullstendig borte. Hjernen kjentes så krystallklar at man kunne fristes til å gå løs på en doktorgrad. Snart.
De som kjenner meg vet jeg er temmelig opptatt av fenomener som å tenke gjennom sørpe og alt annet man på fagspråket kaller kognitive problemer. Problemløsningene handler stort sett om bedre strategier og taktisk sortering av utfordringene- der det går. Til nød kan man bruke medisiner som i varierende grad kan forventes å redusere ens sykdom, men intet «Lurium» kan få tankeprosessen til å gå fortere eller klarere.
Men penicillin, du!
Ikke alle er så glad i penicillin, og sykepleiere, de være seg i aktiv tjeneste eller ikke, er det enda mindre enn gjennomsnittsbefolkningen. Men nå stappet jeg gladelig i meg disse klumpene av noen tabletter og fant meg gladelig i både litt kløe (En Aerius ekstra og null peanøtter, pyttsann.) og en ikke særlig behagelig smak i munnen. (Munnvanndråper og probiotika så ordner det seg.)
Etter ei uke var det fortsatt mange tabletter igjen, og jeg hadde vennet meg til at jeg greide meg uten snøplogen når jeg skulle ut og tenke Vanskelige Tanker som «Hvordan feste den løse delen på kjøkkenventilatoren» eller «Hva skjer egentlig i Libya og hvorfor». Men lynskarpe var jo ikke tankene mine blitt. Det var vel heller litt som han som satt og dunket seg i hodet fordi det var så deilig når han holdt opp. Med andre ord: Jeg hadde det mye bedre enn før, da det hadde vært nokså ille.
Den dårlige ånden var ikke lenger bare en foretrukken erstatter for feber, smerte og nevrologiske symptomer, men en Ubehagelig Bivirkning. Penicillinet var gått fra å være et oppmuntrende symbol på tilfriskningen til noe man pliktskyldigst stappet i seg. Men nå er siste ekle tablettkoloss svelget, lydig og flinkt. Man må jo ikke slutte når man er symptomfri, men ta hele kuren så man blir helt frisk.
Hva er svaret på hvor bra bihulebetennelsen inklusive dens innvirkning på mitt nervesystem nå er på en skala fra 1 til 10?
Jeg er fortsatt mer øm i høyre kinn når jeg bare klemmer lett, men rent subjektivt opplevde jeg det som helt smertefritt, og hadde ikke kommet på å kjenne etter en gang. Hvis jeg ikke holdt på å skrive en bloggpost om dette.
Hvor bra vi har det, er jo ikke en enkel målbar verdi. Har vi hatt det veldig ille, kan normalt hverdagsbra være himmerike en stund. Litt handler det om endorfiner, der produksjonen får et løft av smerter og ubehag. Rett etter at en sterk redsel eller smerte har gått over, kan en føle seg rent salig en stund fordi det fortsatt er mye endorfin i kroppen. Det er omtrent sånn det virker. Det er flere årsaker også, med mer psykologisk forklaring. Jeg kunne googlet og tenkt etter og fått det mer medisinsk korrekt, men som sagt: Lynkjapt er ikke tenkeapparatet mitt likevel, og dessuten har jeg så mye annen tenking jeg ligger etter med.
Men jeg har likevel prioritert å tenke på dette: Når målet ikke er subjektivt velbefinnende, men å vurdere om en behandling har virket, og legen spør pasienten rett etter at noe veldig ubehagelig har endret seg, kan hun komme til å synes at hun er helt symptomfri. For sånn føles det. Og om vi «er blitt litt verre igjen» noen dager seinere, så har vi kanskje ikke blitt det, vi er bare ikke lykksalige lenger over å ikke være så innmari sjuke som vi var innledningsvis.
Og så har jeg jammen kostet på meg å tenke på en ting til: Det er jo bra vi er laget sånn at vi venner oss til at ting ikke er helt bra. Da har vi det bedre i livet vårt. Det snakker de som studerer mestring mye om.
Men i en del sammenhenger er det viktig å være bevisst på om man vil vite noe om mestring eller bedring. Tenker jeg.
Det er utrolig slik det kan snu seg på elleve dager. Da hadde jeg hovent kinn, frysing og svetting og et nervesystem som likte seg særdeles dårlig.
Spesielt det siste var skremmende. Hadde infeksjonen gått direkte løs på mitt allerede hardt beskattede CNS, eller var det min påtvungne følgesvenn MS som bare(?) fikk mot og kraft til å vise seg fra sin verste side på grunn av en infeksjon et sted i kroppen? Vi som har dratt på denne MS-følgesvennen noen år, vet at det siste også er tilfelle. Infeksjon og feber gjør mange nevrologiske symptomer verre. Det er ikke uvanlig å oppdage en UVI først på økte spasmer f. eks.
Da kandidaten, fastlegen herself og en ØNH-lege alle tre hadde sett på meg dagen etter, var jeg noe nølende trygg på at jeg ikke holdt på å dø eller miste motoriske ferdigheter eller evnen til å huske nettbankkoden, og at penicillin var rett og tilstrekkelig remedium for å snu helsetilstanden. Samt neseskylling. ØNH-gutten sa at det kunne godt hende hyppig neseskylling var mer effektivt enn penicillin, men vi syntes nok begge det var safest å kjøre dobbelt.
To dager etterpå var ikke bare hevelse, press og fryse-svettetokter vesentlig redusert. Det meste av sommeren hadde jeg gått rundt med hodet i en sørpe hvor alle mer utfordrende tanker ofte måtte tenkes på full styrke mens jeg presset en mental snøplog foran for å få dem gjennom. I hvert fall når jeg var trøtt. Og det var jeg mye.
Nå føltes det som sørpa var borte. Helt fullstendig borte. Hjernen kjentes så krystallklar at man kunne fristes til å gå løs på en doktorgrad. Snart.
De som kjenner meg vet jeg er temmelig opptatt av fenomener som å tenke gjennom sørpe og alt annet man på fagspråket kaller kognitive problemer. Problemløsningene handler stort sett om bedre strategier og taktisk sortering av utfordringene- der det går. Til nød kan man bruke medisiner som i varierende grad kan forventes å redusere ens sykdom, men intet «Lurium» kan få tankeprosessen til å gå fortere eller klarere.
Men penicillin, du!
Ikke alle er så glad i penicillin, og sykepleiere, de være seg i aktiv tjeneste eller ikke, er det enda mindre enn gjennomsnittsbefolkningen. Men nå stappet jeg gladelig i meg disse klumpene av noen tabletter og fant meg gladelig i både litt kløe (En Aerius ekstra og null peanøtter, pyttsann.) og en ikke særlig behagelig smak i munnen. (Munnvanndråper og probiotika så ordner det seg.)
Etter ei uke var det fortsatt mange tabletter igjen, og jeg hadde vennet meg til at jeg greide meg uten snøplogen når jeg skulle ut og tenke Vanskelige Tanker som «Hvordan feste den løse delen på kjøkkenventilatoren» eller «Hva skjer egentlig i Libya og hvorfor». Men lynskarpe var jo ikke tankene mine blitt. Det var vel heller litt som han som satt og dunket seg i hodet fordi det var så deilig når han holdt opp. Med andre ord: Jeg hadde det mye bedre enn før, da det hadde vært nokså ille.
Den dårlige ånden var ikke lenger bare en foretrukken erstatter for feber, smerte og nevrologiske symptomer, men en Ubehagelig Bivirkning. Penicillinet var gått fra å være et oppmuntrende symbol på tilfriskningen til noe man pliktskyldigst stappet i seg. Men nå er siste ekle tablettkoloss svelget, lydig og flinkt. Man må jo ikke slutte når man er symptomfri, men ta hele kuren så man blir helt frisk.
Hva er svaret på hvor bra bihulebetennelsen inklusive dens innvirkning på mitt nervesystem nå er på en skala fra 1 til 10?
Jeg er fortsatt mer øm i høyre kinn når jeg bare klemmer lett, men rent subjektivt opplevde jeg det som helt smertefritt, og hadde ikke kommet på å kjenne etter en gang. Hvis jeg ikke holdt på å skrive en bloggpost om dette.
Hvor bra vi har det, er jo ikke en enkel målbar verdi. Har vi hatt det veldig ille, kan normalt hverdagsbra være himmerike en stund. Litt handler det om endorfiner, der produksjonen får et løft av smerter og ubehag. Rett etter at en sterk redsel eller smerte har gått over, kan en føle seg rent salig en stund fordi det fortsatt er mye endorfin i kroppen. Det er omtrent sånn det virker. Det er flere årsaker også, med mer psykologisk forklaring. Jeg kunne googlet og tenkt etter og fått det mer medisinsk korrekt, men som sagt: Lynkjapt er ikke tenkeapparatet mitt likevel, og dessuten har jeg så mye annen tenking jeg ligger etter med.
Men jeg har likevel prioritert å tenke på dette: Når målet ikke er subjektivt velbefinnende, men å vurdere om en behandling har virket, og legen spør pasienten rett etter at noe veldig ubehagelig har endret seg, kan hun komme til å synes at hun er helt symptomfri. For sånn føles det. Og om vi «er blitt litt verre igjen» noen dager seinere, så har vi kanskje ikke blitt det, vi er bare ikke lykksalige lenger over å ikke være så innmari sjuke som vi var innledningsvis.
Og så har jeg jammen kostet på meg å tenke på en ting til: Det er jo bra vi er laget sånn at vi venner oss til at ting ikke er helt bra. Da har vi det bedre i livet vårt. Det snakker de som studerer mestring mye om.
Men i en del sammenhenger er det viktig å være bevisst på om man vil vite noe om mestring eller bedring. Tenker jeg.
søndag 21. august 2011
Sant og nært på nett.
Jeg liker å snakke med folk på Internett. Et kort twitring til alle, og så responderer den som kjenner for det, som interesserer seg for saken. En treffer flere, men bryr færre.
Fje sbok a er litt likedan. Der har jeg en begrensing til venner. Jeg skjønner aldri de FBreglene helt, og der er jeg nok i godt selskap, men det man skriver kan vel uansett spres uten ens kontroll, så jeg regner det også som nokså åpent.
Noen ganger ønsker en å snakke med mange, men samtidig unngå andre. Ungdommer har det ofte slik. Hvordan sikre seg at mødre og andre ikke leser det de skriver? Det er visst ikke vanntette systemer, har jeg latt meg fortelle.
En digresjon: For en fire-fem år siden fant jeg ei lita gruppe på FB som het: «Den dagen mora mi er på FB går jeg ut.» Jeg (50+)meldte meg straks inn, i protest. Etter et par måneder, hadde de gått ut av gruppa alle, så jeg kunne forlate den jeg og. Såpass må en få lov å ta igjen, vel?
Tilbake til saken:
Noen ganger vil jeg diskutere noe som kan provosere noen. Akkurat da vil jeg kanskje ikke bruke krefter på en del av dem som er svært uenige. Jeg er kanskje ikke ferdig med å tenke, og vil ha argumenter fra noen som tenker i samme baner som meg. Av og til er situasjonen slik at man der og da ønsker seg innspill fra en som ikke argumenterer intenst f. eks. fra et ståsted som berører helt andre grunnleggende verdier eller som er ekstremt emosjonelt berørt av saken. Og enda oftere er det hensynet til den andre som avholder en fra å provosere.
Et annet eksempel: Hvis jeg som sykepleier skulle mistenke eller vite fra offentlig informasjon at en kjent person har en sykdom, og jeg hadde faglige tanker omkring det, er heller ikke Internett stedet man kan snakke om slikt.
I blant har en behov for å samtale om emner som berører andre mennesker uten at det er sladring. Det kan bli ubehagelig på nett. «En tidligere kollega» eller «en venninne» kan vel være greit nok om det som nevnes ikke er for spesielt. Men hvis en av mine døtre snakket om «mora mi», så har de bare ei mor, og alle ville vite det var meg. Ting de i en vennegjeng eller i familiekrets ellers kunne sagt om meg på en måte jeg ville hatt stor forståelse for, kunne vært tungt å svelge om en så det på nett. Jeg iler med å forsikre om at dette var et tenkt eksempel. Jeg har bare to døtre, og de er identifiserbare… Dobbelteksempel!
Og noen ganger er jeg sliten i hodet og ordene kommer ikke så perfekt ut. Jeg kan ha lyst til å si noe likevel. Det blir som forskjellen på hva man kan si rundt lunsjbordet, for ikke å si frokostbordet, til forskjell fra på et møte. Jeg har lyst til å si noe, kanskje til og med helst skrive, men ikke ut i det offentlige, og så sitter jeg her i min husstand bestående av en person. Å sette ord på egne tanker, og få litt respons på dem, er for mange av oss en viktig del av tenkingen. Det må en få gjort, akkurat som en må bevege kroppen, trekke frisk luft, se nye steder, smake nye ting…
Hvor i huleste skriver en det da?
Jeg har noen ganger prøvd meg med fellesmailer. ( Med adressene i blindfeltet, men med opplysning om at det var en fellesmail.) Jeg gjorde mer av det før, da jeg og andre ikke var på Twitter og FB og et par forum. Men hvis jeg gjør det nå, og selv om folk vet det er en fellesmail, så kan noen komme til å føle en forpliktelse til å svare. Det ville vel være nokså urettferdig dersom jeg sendte noe til 12 stk, og så skulle hver av dem sette seg ned med et individuelt svar. I tillegg er det nok mange som synes en mail kommer mer innenfor privatsfæren og føler at de må lese grundig, ta inn over seg og at dette er rettet spesielt til dem. Så å prate i fellesmailer var lettere før.
Jeg har ikke funnet noe svar på hvor en kunne skrive dette som er mellom den lukkede samtalen og den offentlige.
Blogg er absolutt ikke tingen. Selv i blogger som pleier å omhandle både personlige og familiære ting, så er det ting en aldri nevner. Du kan gå bakover og lete så grundig du vil i min blogg, men det står ikke noe om den kjæresten som det ble slutt med. (Det er greiere for meg å bruke eksemplet nå, når det har gått lang tid.) «Fimbulvinteren» i familien vår, som er tida mellom desember 2009 og våren 2010, er heller ikke mye nevnt. Da døde to nære familiemedlemmer i løpet av kort tid, og rett etter handlet det om alvorlig sykdom og en sterkt berørt familie. Men det ville vært helt umulig å skrive noe om dette.
Dette gjør at våre bevegelser ute på nettet vil gi et veldig sensurert bilde også av oss som blogger og twitrer om det trivielle og nære. Det kan bli som disse bloggene om innredning. Vi ser bilder av vinduskarmen og den stylede enden av sofaen, men bare av og til kan vi ane på grunn av ting som skimtes i bakgrunnen eller gjenstander vi har sett på andre bilder at vi ser ikke hele historien. Vi ser taklampa til 20 000, men det er ikke meningen vi skal se skjøteledningene som må til fordi familien ikke tok seg råd til elektriker… Eller vi kan tilfeldig oppdage ved å se mange bilder etter hverandre at noen på et tidspunkt har flyttet ut av leiligheten.
Har andre noe med det, da? Innredningsdetaljer er jo like fine med eller uten historien om skilsmissen. Forargelsen over NAV-systemer kan være like godt begrunnet uten at man får vite hvem og hva slags sykdom.
Og så kom jeg på en annen ting om informasjon man ikke alltid får: Jeg skrev ovenfor at to nære familiemedlemmer døde. I virkeligheten var den ene min eksmann og døtrenes far, og egentlig ikke et familiemedlem av meg. Dette er et eksempel på en unøyaktighet som man kan velge fordi det gir et strammere og mer lettlest språk og er presist nok til at man får fram poenget.
Du får vite det vi forteller. Og nå forteller jeg deg at jeg fikk tid til å skrive denne bloggposten fordi jeg ble sittende i pyjamas og strikkejakke og skrive straks jeg kom på det, og at jeg burde innledet dagen med helt andre ting. Og så vet jeg godt at jeg allerede egentlig har fortalt at jeg i blant sitter alene og savner et oppvakt menneske å snakke med, selv om jeg først nå kom på at det kunne være en fin illustrasjon å si det med rene ord.
Fje sbok a er litt likedan. Der har jeg en begrensing til venner. Jeg skjønner aldri de FBreglene helt, og der er jeg nok i godt selskap, men det man skriver kan vel uansett spres uten ens kontroll, så jeg regner det også som nokså åpent.
Noen ganger ønsker en å snakke med mange, men samtidig unngå andre. Ungdommer har det ofte slik. Hvordan sikre seg at mødre og andre ikke leser det de skriver? Det er visst ikke vanntette systemer, har jeg latt meg fortelle.
En digresjon: For en fire-fem år siden fant jeg ei lita gruppe på FB som het: «Den dagen mora mi er på FB går jeg ut.» Jeg (50+)meldte meg straks inn, i protest. Etter et par måneder, hadde de gått ut av gruppa alle, så jeg kunne forlate den jeg og. Såpass må en få lov å ta igjen, vel?
Tilbake til saken:
Noen ganger vil jeg diskutere noe som kan provosere noen. Akkurat da vil jeg kanskje ikke bruke krefter på en del av dem som er svært uenige. Jeg er kanskje ikke ferdig med å tenke, og vil ha argumenter fra noen som tenker i samme baner som meg. Av og til er situasjonen slik at man der og da ønsker seg innspill fra en som ikke argumenterer intenst f. eks. fra et ståsted som berører helt andre grunnleggende verdier eller som er ekstremt emosjonelt berørt av saken. Og enda oftere er det hensynet til den andre som avholder en fra å provosere.
Et annet eksempel: Hvis jeg som sykepleier skulle mistenke eller vite fra offentlig informasjon at en kjent person har en sykdom, og jeg hadde faglige tanker omkring det, er heller ikke Internett stedet man kan snakke om slikt.
I blant har en behov for å samtale om emner som berører andre mennesker uten at det er sladring. Det kan bli ubehagelig på nett. «En tidligere kollega» eller «en venninne» kan vel være greit nok om det som nevnes ikke er for spesielt. Men hvis en av mine døtre snakket om «mora mi», så har de bare ei mor, og alle ville vite det var meg. Ting de i en vennegjeng eller i familiekrets ellers kunne sagt om meg på en måte jeg ville hatt stor forståelse for, kunne vært tungt å svelge om en så det på nett. Jeg iler med å forsikre om at dette var et tenkt eksempel. Jeg har bare to døtre, og de er identifiserbare… Dobbelteksempel!
Og noen ganger er jeg sliten i hodet og ordene kommer ikke så perfekt ut. Jeg kan ha lyst til å si noe likevel. Det blir som forskjellen på hva man kan si rundt lunsjbordet, for ikke å si frokostbordet, til forskjell fra på et møte. Jeg har lyst til å si noe, kanskje til og med helst skrive, men ikke ut i det offentlige, og så sitter jeg her i min husstand bestående av en person. Å sette ord på egne tanker, og få litt respons på dem, er for mange av oss en viktig del av tenkingen. Det må en få gjort, akkurat som en må bevege kroppen, trekke frisk luft, se nye steder, smake nye ting…
Hvor i huleste skriver en det da?
Jeg har noen ganger prøvd meg med fellesmailer. ( Med adressene i blindfeltet, men med opplysning om at det var en fellesmail.) Jeg gjorde mer av det før, da jeg og andre ikke var på Twitter og FB og et par forum. Men hvis jeg gjør det nå, og selv om folk vet det er en fellesmail, så kan noen komme til å føle en forpliktelse til å svare. Det ville vel være nokså urettferdig dersom jeg sendte noe til 12 stk, og så skulle hver av dem sette seg ned med et individuelt svar. I tillegg er det nok mange som synes en mail kommer mer innenfor privatsfæren og føler at de må lese grundig, ta inn over seg og at dette er rettet spesielt til dem. Så å prate i fellesmailer var lettere før.
Jeg har ikke funnet noe svar på hvor en kunne skrive dette som er mellom den lukkede samtalen og den offentlige.
Blogg er absolutt ikke tingen. Selv i blogger som pleier å omhandle både personlige og familiære ting, så er det ting en aldri nevner. Du kan gå bakover og lete så grundig du vil i min blogg, men det står ikke noe om den kjæresten som det ble slutt med. (Det er greiere for meg å bruke eksemplet nå, når det har gått lang tid.) «Fimbulvinteren» i familien vår, som er tida mellom desember 2009 og våren 2010, er heller ikke mye nevnt. Da døde to nære familiemedlemmer i løpet av kort tid, og rett etter handlet det om alvorlig sykdom og en sterkt berørt familie. Men det ville vært helt umulig å skrive noe om dette.
Dette gjør at våre bevegelser ute på nettet vil gi et veldig sensurert bilde også av oss som blogger og twitrer om det trivielle og nære. Det kan bli som disse bloggene om innredning. Vi ser bilder av vinduskarmen og den stylede enden av sofaen, men bare av og til kan vi ane på grunn av ting som skimtes i bakgrunnen eller gjenstander vi har sett på andre bilder at vi ser ikke hele historien. Vi ser taklampa til 20 000, men det er ikke meningen vi skal se skjøteledningene som må til fordi familien ikke tok seg råd til elektriker… Eller vi kan tilfeldig oppdage ved å se mange bilder etter hverandre at noen på et tidspunkt har flyttet ut av leiligheten.
Har andre noe med det, da? Innredningsdetaljer er jo like fine med eller uten historien om skilsmissen. Forargelsen over NAV-systemer kan være like godt begrunnet uten at man får vite hvem og hva slags sykdom.
Og så kom jeg på en annen ting om informasjon man ikke alltid får: Jeg skrev ovenfor at to nære familiemedlemmer døde. I virkeligheten var den ene min eksmann og døtrenes far, og egentlig ikke et familiemedlem av meg. Dette er et eksempel på en unøyaktighet som man kan velge fordi det gir et strammere og mer lettlest språk og er presist nok til at man får fram poenget.
Du får vite det vi forteller. Og nå forteller jeg deg at jeg fikk tid til å skrive denne bloggposten fordi jeg ble sittende i pyjamas og strikkejakke og skrive straks jeg kom på det, og at jeg burde innledet dagen med helt andre ting. Og så vet jeg godt at jeg allerede egentlig har fortalt at jeg i blant sitter alene og savner et oppvakt menneske å snakke med, selv om jeg først nå kom på at det kunne være en fin illustrasjon å si det med rene ord.
lørdag 6. august 2011
De villfarne
En av de bra tingene som skjer etter 22. juli, er at noen villfarne mennesker våkner opp.
Nei! Jeg er ikke ute etter å villfarenerklære mennesker med annet syn enn jeg selv, eller mer spesifikt de høyreekstreme. Men noen mennesker har selv våkent opp og sett at de har vært i en boble. Nå skjems de eller forskrekkes på annet vis og gjør en forandring.
Noen voksne har fortsatt å leke politi og røver i voksen alder og kost seg med det. Noen har kanskje fått en lindring fra avmakts- eller underlegenhetsfølelse eller gitt uttrykk for sinne og frustrasjon ved å snakke som om det var sant at de kunne tenke seg å sperre politikere inne og bombe dem eller selv direkte henrette dem..
Ok, de har kanskje fremdeles sitt islamfiendtlige syn. (Jeg vil ikke kalle det islamofobisk. Det er å sykeliggjøre et synspunkt annerledes enn ens eget. ) Men de våkner opp og blir seg bevisst at de faktisk har sagt at de har til ønske om å begå massemord på sine meningsmotstandere, og NOEN HAR TATT DEM PÅ ALVOR.
I prinsippet, men med mer omseggripende konsekvenser blir det som å si «jeg elsker deg» når man mener «jeg vil i buksa på deg». Den som kommer med slike unøyaktige ytringer har kanskje en forestilling om at den andre forstår like godt som en selv at det er en metafor, et språkbilde, en lek. Men der kan man ta sørgelig feil.
Også før 22. juli har mennesker latt seg hisse opp av andres snakk og utført vold og drap og blitt overrasket over at man faktisk ikke fikk støtte der de hadde ventet det. Men denne gangen fikk det er uhyggelig større omfang.
Noen «villfarne barn», som Ole Paus kaller dem, stopper faktisk opp og innser at de har lekt en lek som var farligere enn de forestilte seg. Menneskesinnene er så forskjellige. Og tenk om de hadde blitt trukket inn i sin egen metafor?
Det er mye vi håper på nå i tida etter 22. juli. En av de tingene jeg håper vil vare, er at mange av de sinte og frustrerte guttungene av begge kjønn og i alle aldre slutter å la sin frustrasjon få utløp ved å snakke om alle de skal drepe.
Nei! Jeg er ikke ute etter å villfarenerklære mennesker med annet syn enn jeg selv, eller mer spesifikt de høyreekstreme. Men noen mennesker har selv våkent opp og sett at de har vært i en boble. Nå skjems de eller forskrekkes på annet vis og gjør en forandring.
Noen voksne har fortsatt å leke politi og røver i voksen alder og kost seg med det. Noen har kanskje fått en lindring fra avmakts- eller underlegenhetsfølelse eller gitt uttrykk for sinne og frustrasjon ved å snakke som om det var sant at de kunne tenke seg å sperre politikere inne og bombe dem eller selv direkte henrette dem..
Ok, de har kanskje fremdeles sitt islamfiendtlige syn. (Jeg vil ikke kalle det islamofobisk. Det er å sykeliggjøre et synspunkt annerledes enn ens eget. ) Men de våkner opp og blir seg bevisst at de faktisk har sagt at de har til ønske om å begå massemord på sine meningsmotstandere, og NOEN HAR TATT DEM PÅ ALVOR.
I prinsippet, men med mer omseggripende konsekvenser blir det som å si «jeg elsker deg» når man mener «jeg vil i buksa på deg». Den som kommer med slike unøyaktige ytringer har kanskje en forestilling om at den andre forstår like godt som en selv at det er en metafor, et språkbilde, en lek. Men der kan man ta sørgelig feil.
Også før 22. juli har mennesker latt seg hisse opp av andres snakk og utført vold og drap og blitt overrasket over at man faktisk ikke fikk støtte der de hadde ventet det. Men denne gangen fikk det er uhyggelig større omfang.
Noen «villfarne barn», som Ole Paus kaller dem, stopper faktisk opp og innser at de har lekt en lek som var farligere enn de forestilte seg. Menneskesinnene er så forskjellige. Og tenk om de hadde blitt trukket inn i sin egen metafor?
Det er mye vi håper på nå i tida etter 22. juli. En av de tingene jeg håper vil vare, er at mange av de sinte og frustrerte guttungene av begge kjønn og i alle aldre slutter å la sin frustrasjon få utløp ved å snakke om alle de skal drepe.
lørdag 11. juni 2011
om å lyve
http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article4145195.ece
Aftenposten har en artikkel om å lyve.
Den har vel kommet opp etter at en del profilerte menn har blamert seg offentlig og har prøvd å lyve seg fra det. Og i noen tilfeller vet man vel ikke sikkert hva som var sant, heller.
Det refereres i all rettferdighets navn også i teksten til kvinner som har løyet, men akkurat de nyeste sakene er om sånt som om Strauss-Kahn og Svenskekongen.
Det er mange grunner til at folk lyver, og ofte blir det verre enn verst når folk blir tatt på fersk gjerning og fortsetter hjelpeløst å lyve videre. Men det er klart: Har ikke folk bevis, så kan en komme langt med å blånekte. Men man mister kanskje tillit likevel selv om det mangler bevis eller utsagn står mot utsagn. Men man slipper den forsmedelige innrømmelsen.
Folk som lyver mye, har det ofte som livsstil. Ofte er det en unødvendig uvane i likhet med neglebiting. Disse menneskene venner seg til å si “Dette har jeg ordnet” når man blir minnet om en forglemmelse, og straks skal ta tak i den. Man sier “Dette har jeg gjort” når det er en annen som har stått for slitet eller åndsevnene. Man underbygger sin påstand med å henvise til en autoritet man slett ikke har forhørt seg med, eller – man legger på litt for å gjøre en historie morsommere eller ens bragd litt større.
Det mange av disse siste ikke har forstått, er at når det gjelder småting, gidder ikke folk konfrontere. Det blir så pinlig. Det er ikke verdt det. Alle på jobben, i vennekretsen eller hvor det nå enn finnes en liten småløgner vet så godt at man må trekke fra litt når vedkommende person ytrer seg. Den som gjerne vil gjelde for autoritet, vil muligens merke at han eller hun ikke spørres så ofte som de selv gjerne vil, noen får nokså lite kred for bragder de faktisk har utført uten vitner, fordi de andre i all stillhet eller seg i mellom mistenker en for å ha løyet dem på seg, og noen blir kanskje dobbeltsjekket på informasjonen sin. Om det er så viktig at folk gidder.
Men de underholdende skrønefortellerne kan vel komme til å oppleve det samme som Ambjørnsens Elling: Sykepleieren hadde avslørt at alt var oppspinn, men Kjell Bjarne sa: “Det driter vel jeg, i, fortell det en gang til, da!”
Jeg kjenner vel en fire-fem personer som konsekvent lyver nokså mye om småting. ( I tillegg kommer de jeg aldri avslører.) Jeg skjønner ikke helt at de gidder. Det er vel et behov for å være flinkere, morsommere, klokere. Da handler det jo om sårbarhet. Så da sier jeg i hvert fall ikke noe.
Aftenposten har en artikkel om å lyve.
Den har vel kommet opp etter at en del profilerte menn har blamert seg offentlig og har prøvd å lyve seg fra det. Og i noen tilfeller vet man vel ikke sikkert hva som var sant, heller.
Det refereres i all rettferdighets navn også i teksten til kvinner som har løyet, men akkurat de nyeste sakene er om sånt som om Strauss-Kahn og Svenskekongen.
Det er mange grunner til at folk lyver, og ofte blir det verre enn verst når folk blir tatt på fersk gjerning og fortsetter hjelpeløst å lyve videre. Men det er klart: Har ikke folk bevis, så kan en komme langt med å blånekte. Men man mister kanskje tillit likevel selv om det mangler bevis eller utsagn står mot utsagn. Men man slipper den forsmedelige innrømmelsen.
Folk som lyver mye, har det ofte som livsstil. Ofte er det en unødvendig uvane i likhet med neglebiting. Disse menneskene venner seg til å si “Dette har jeg ordnet” når man blir minnet om en forglemmelse, og straks skal ta tak i den. Man sier “Dette har jeg gjort” når det er en annen som har stått for slitet eller åndsevnene. Man underbygger sin påstand med å henvise til en autoritet man slett ikke har forhørt seg med, eller – man legger på litt for å gjøre en historie morsommere eller ens bragd litt større.
Det mange av disse siste ikke har forstått, er at når det gjelder småting, gidder ikke folk konfrontere. Det blir så pinlig. Det er ikke verdt det. Alle på jobben, i vennekretsen eller hvor det nå enn finnes en liten småløgner vet så godt at man må trekke fra litt når vedkommende person ytrer seg. Den som gjerne vil gjelde for autoritet, vil muligens merke at han eller hun ikke spørres så ofte som de selv gjerne vil, noen får nokså lite kred for bragder de faktisk har utført uten vitner, fordi de andre i all stillhet eller seg i mellom mistenker en for å ha løyet dem på seg, og noen blir kanskje dobbeltsjekket på informasjonen sin. Om det er så viktig at folk gidder.
Men de underholdende skrønefortellerne kan vel komme til å oppleve det samme som Ambjørnsens Elling: Sykepleieren hadde avslørt at alt var oppspinn, men Kjell Bjarne sa: “Det driter vel jeg, i, fortell det en gang til, da!”
Jeg kjenner vel en fire-fem personer som konsekvent lyver nokså mye om småting. ( I tillegg kommer de jeg aldri avslører.) Jeg skjønner ikke helt at de gidder. Det er vel et behov for å være flinkere, morsommere, klokere. Da handler det jo om sårbarhet. Så da sier jeg i hvert fall ikke noe.
lørdag 7. mai 2011
Om å bli tråkket på
Noen har tråkket stygt på en venninne av meg. En meget ansvarsbevisst og på ingen måte lat person som har fått uførepensjon fordi hun er så uheldig å ha blitt såpass plaget av sin MS at hun ikke kan jobbe, blir i vennelag servert en sukkersøt oppfordring om å “ta tak i livet sitt”. -Tror jeg det var. Jeg var ikke der. Jeg vet bare at hun er dypt såret.
Nå sitter hun der og kan ikke “ta igjen”. For man blir ofte såpass paff og slått i bakken når noen brått og uventet sparker en så ettertrykkelig der det gjør mest vondt, at man får ikke servert den optimalt høflige og samtidig pedagogisk riktige uttalelsen som får den andre til å skjønne at hun eller han har vært langt mer uforskammet enn man har lov å være i pent selskap.
Og hvordan sier man fra etterpå? Hvordan sier man generelt sett fra etterpå at noen i sin uforstand har påført en annen et dypt sår i sjela? For “de” burde jo få vite om det?
For selv om Sokrates var noe i overkant optimistisk da han sa at om mennesket visste hva som var godt, så ville det også gjøre det, så er det vel et snev av sannhet i det at man er snillere om man vet at det man gjør er slemt, man søker mer informasjon før man handler eller uttaler seg, om man innser at ens innsikt i den aktuelle sak er nokså begrenset, man viser mer empati med andre om man har lært at en sak kan se annerledes ut fra et annet perspektiv enn ens eget. Vel?
Jeg ble for en tid siden selv ettertrykkelig tråkket på av noen som jeg tror var mennesker med evne til empati. Disse var helsearbeidere, og selv om jeg ikke vet hva som utløste den vanvittige situasjonen, regner jeg med tidspress og underbemanning må ha vært medvirkende. Og kanskje et behov for å parkere en pårørende ettertrykkelig på sidelinja fordi hun etterspurte tjenester man hadde knapphet på, og gjorde det på en slik måte at de ble konfrontert med hvor lite de strakk til. Et høflig “Jeg skjønner dere har lite folk” og “Hvis dere vil kan jeg gjerne…” av en pårørende med fagkunnskaper kan antagelig være vel så provoserende som en usaklig kjeftesmelle, fordi man innerst inne ikke like lett kan forsvare seg mot det og avfeie det som etterspørres som unødvendig.
Uansett, min venninne og jeg og mange med oss, vi sitter der og har fått nok et ettertrykkelig spark i en hverdag som var utfordrende nok fra før, og det på grunn av andre menneskers uforstand.
Eller ER det uforstand? For jeg tenker at både min situasjon og min venninnes handler kanskje like gjerne om at utøveren har et bilde av verden som man ønsker å beholde for en hver pris?
Uten myten om trygdemisbrukerne, kan man ikke like lett kreve skattelette og et politisk styre med mindre offentlig velferd, for eksempel. Og uten myten om den pårørende som en fiende man må “sette grenser for” i stedet for å samarbeide med, kan en helsearbeider tvinges til et mer nyansert og krevende bilde av sin pasient, og dermed i enda større grad konfronteres med hvordan knappe ressurser tvinger en til faglig utilstrekkelighet.
Uansett er det sånn at det ikke er lett å forsvare seg. Å kreve et nytt og konfronterende møte med den som begikk overgrepet er krevende for den som føler seg angrepet, og ville i de fleste tilfeller bli oppfattet som melodramatisk, og dermed neppe tjene til sin hensikt.
Å ta saken opp i offentligheten er heller ikke lett. Blir man konkret, blir det “sosialporno”, noe i hvert fall verken min venninne eller jeg ønsker. Blir det generelt, er det en utfordring å få belyst saken slik at den forstås av andre enn dem som allerede er enige.
Nå sitter hun der og kan ikke “ta igjen”. For man blir ofte såpass paff og slått i bakken når noen brått og uventet sparker en så ettertrykkelig der det gjør mest vondt, at man får ikke servert den optimalt høflige og samtidig pedagogisk riktige uttalelsen som får den andre til å skjønne at hun eller han har vært langt mer uforskammet enn man har lov å være i pent selskap.
Og hvordan sier man fra etterpå? Hvordan sier man generelt sett fra etterpå at noen i sin uforstand har påført en annen et dypt sår i sjela? For “de” burde jo få vite om det?
For selv om Sokrates var noe i overkant optimistisk da han sa at om mennesket visste hva som var godt, så ville det også gjøre det, så er det vel et snev av sannhet i det at man er snillere om man vet at det man gjør er slemt, man søker mer informasjon før man handler eller uttaler seg, om man innser at ens innsikt i den aktuelle sak er nokså begrenset, man viser mer empati med andre om man har lært at en sak kan se annerledes ut fra et annet perspektiv enn ens eget. Vel?
Jeg ble for en tid siden selv ettertrykkelig tråkket på av noen som jeg tror var mennesker med evne til empati. Disse var helsearbeidere, og selv om jeg ikke vet hva som utløste den vanvittige situasjonen, regner jeg med tidspress og underbemanning må ha vært medvirkende. Og kanskje et behov for å parkere en pårørende ettertrykkelig på sidelinja fordi hun etterspurte tjenester man hadde knapphet på, og gjorde det på en slik måte at de ble konfrontert med hvor lite de strakk til. Et høflig “Jeg skjønner dere har lite folk” og “Hvis dere vil kan jeg gjerne…” av en pårørende med fagkunnskaper kan antagelig være vel så provoserende som en usaklig kjeftesmelle, fordi man innerst inne ikke like lett kan forsvare seg mot det og avfeie det som etterspørres som unødvendig.
Uansett, min venninne og jeg og mange med oss, vi sitter der og har fått nok et ettertrykkelig spark i en hverdag som var utfordrende nok fra før, og det på grunn av andre menneskers uforstand.
Eller ER det uforstand? For jeg tenker at både min situasjon og min venninnes handler kanskje like gjerne om at utøveren har et bilde av verden som man ønsker å beholde for en hver pris?
Uten myten om trygdemisbrukerne, kan man ikke like lett kreve skattelette og et politisk styre med mindre offentlig velferd, for eksempel. Og uten myten om den pårørende som en fiende man må “sette grenser for” i stedet for å samarbeide med, kan en helsearbeider tvinges til et mer nyansert og krevende bilde av sin pasient, og dermed i enda større grad konfronteres med hvordan knappe ressurser tvinger en til faglig utilstrekkelighet.
Uansett er det sånn at det ikke er lett å forsvare seg. Å kreve et nytt og konfronterende møte med den som begikk overgrepet er krevende for den som føler seg angrepet, og ville i de fleste tilfeller bli oppfattet som melodramatisk, og dermed neppe tjene til sin hensikt.
Å ta saken opp i offentligheten er heller ikke lett. Blir man konkret, blir det “sosialporno”, noe i hvert fall verken min venninne eller jeg ønsker. Blir det generelt, er det en utfordring å få belyst saken slik at den forstås av andre enn dem som allerede er enige.
lørdag 30. april 2011
Jeg leter etter en ny leilighet.
Jeg forstår ikke hvordan folk klarer å bestemme noe så viktig så kjapt som mange gjør. Mange bruker kortere tid på å se på bolig enn på ny TV, sies det. Men man ser vel ikke ser all researchen folk gjør utenom visningen. Men likevel.
Tida en har til disposisjon til å finne noe av interesse, er ikke lang, i hvert fall ikke om en har solgt. Og når ikke har solgt, vet en jo oftest ikke hvor mye en har å kjøpe for.
Selv er jeg i den situasjonen at jeg bor midlertidig etter boligsalget, og kan dermed hengi meg uhemmet til boligkjøpets grublerier og undersøkelser. At jeg i tillegg har eid to andre leiligheter i samme størrelse og prisklasse, samt bodd til leie i flere enn de fleste, gir vel en viss bakgrunn for egne meninger, selv om det også kan få en til å henge seg opp i uvesentlige detaljer, mye lik en kroniker (eller hypokonder også) som søker opp mengder av medisinsk kunnskap på Internett uten å ha basal faglig utdannelse.
Nå sitter jeg her igjen med en liten, grei leilighet jeg kan by på. Jeg har råd, det er grenser for hvor dyrt det kan bli, selv om vi skulle bli fler som byr og det blir budrunde. Er det ikke rart, forresten, at en budrunde kan oppleves så ulikt avhengig av om en selger eller kjøper?
Etter en rekke visninger der jeg alltid endte med å ikke finne noen av leilighetene som gode nok, har jeg måttet innse at jeg må fire på noen krav for å finne noe. Gjennomtenkt firing på krav på generelt grunnlag, er jo greit nok. Hvis annen etasje skal være eneste aktuelle alternativ i blokk uten heis, så må man kanskje ville fullrenovere badet? Eller omvendt. Det er bare å bestemme seg for hva som er viktig.
Skal jeg bo mer sentralt, må jeg i hvert fall gå ned i antall soverom, den er grei. Og det skal uansett være gode boder og ryddig borettslag.
Men så kommer disse små tingene som en ikke har tenkt over, fordi de bare dukker opp i enkelttilfeller. Samtidig har man en konkret leilighet som lokker med sitt tilbud om å bli et hjem, og tenk så koselig å kunne… og der kunne jeg ha en sånn… og så greit med… KABOOOM, så dukker den lille filledetaljen opp. ER det så liten filledetalj? Den vil påvirke min hverdag i mange år. Men så er man så lei, og det frister å dytte alle betenkeligheter til side og slå til og Være Ferdig.
Jeg blir veldig obs på det her jeg sitter og skriver på min PC. Jeg prøvde å finne ut en del om PC-er, selv om dette ikke er noe jeg kan særlig mye om. Men sånn burde den være, og ikke sånn… Så bråbestemte jeg meg likevel, fordi det lokket slik å endelig få meg en PC jeg kunne ta med meg ut i stua og alt det andre som skulle bli så bra, og denne var på tilbud. Æsj. Den var ikke bra! Tenk om jeg gjør sånn med en leilighet? At jeg blir så lei at jeg bare bråbestemmer meg og tar en dårlig?
Nå har jeg vært etdøgnsforelsket i to ulike leiligheter der jeg har forlatt den overbevist om at jeg ville prøve å få kjøpt den og skiftet mening etter å ha sovet på det.
Det er godt at man ikke må slå til på stedet. Like dumt som om en straks skulle tatt med seg hjem en trivelig kar en treffer om en aldri så mye får en umiddelbar følelse av å ha møtt en tvillingsjel.
Å gjennomskue disse tingene som lokker oss uten saklig grunn, er ikke alltid lett. Hvorfor blir jeg så sjarmert av terrasso i trappeoppgangen? Jeg tror det er fordi de hadde det på den barneskolen jeg gikk på. Men terrasso er solid også, så det er jo ikke farlig. Men kanskje noe ved kjøkkeninnredningen minner om en hyggelig venninnes kjøkken? Kan dette få en til å overse fuktighetsmerker i kanten av bunnplata under oppvaskkummen? Svaret er ja. Selv vi som overser den lekre sofaen og for vårt indre blikk prøver å få plass til den vi selv har (samt god stol!), og husker ting som sidebord og vedkurv osv, lar vi oss nok lure vi også, gjerne av en assosiasjon til noe emosjonelt vi ikke er bevisst på. Eller at vi faktisk glemmer å sjekke en detalj fordi vi har sett på så mange leiligheter og sjekket den detaljen fjorten ganger før. Kanskje er det enda skumlere om en har gjennomskuet en del ting, fordi en tror en er flink og kan tenke på alt.
Jeg prøver å ha is i magen, men det kjennes for å være ærlig mest ut som en dobbel softis.
Tida en har til disposisjon til å finne noe av interesse, er ikke lang, i hvert fall ikke om en har solgt. Og når ikke har solgt, vet en jo oftest ikke hvor mye en har å kjøpe for.
Selv er jeg i den situasjonen at jeg bor midlertidig etter boligsalget, og kan dermed hengi meg uhemmet til boligkjøpets grublerier og undersøkelser. At jeg i tillegg har eid to andre leiligheter i samme størrelse og prisklasse, samt bodd til leie i flere enn de fleste, gir vel en viss bakgrunn for egne meninger, selv om det også kan få en til å henge seg opp i uvesentlige detaljer, mye lik en kroniker (eller hypokonder også) som søker opp mengder av medisinsk kunnskap på Internett uten å ha basal faglig utdannelse.
Nå sitter jeg her igjen med en liten, grei leilighet jeg kan by på. Jeg har råd, det er grenser for hvor dyrt det kan bli, selv om vi skulle bli fler som byr og det blir budrunde. Er det ikke rart, forresten, at en budrunde kan oppleves så ulikt avhengig av om en selger eller kjøper?
Etter en rekke visninger der jeg alltid endte med å ikke finne noen av leilighetene som gode nok, har jeg måttet innse at jeg må fire på noen krav for å finne noe. Gjennomtenkt firing på krav på generelt grunnlag, er jo greit nok. Hvis annen etasje skal være eneste aktuelle alternativ i blokk uten heis, så må man kanskje ville fullrenovere badet? Eller omvendt. Det er bare å bestemme seg for hva som er viktig.
Skal jeg bo mer sentralt, må jeg i hvert fall gå ned i antall soverom, den er grei. Og det skal uansett være gode boder og ryddig borettslag.
Men så kommer disse små tingene som en ikke har tenkt over, fordi de bare dukker opp i enkelttilfeller. Samtidig har man en konkret leilighet som lokker med sitt tilbud om å bli et hjem, og tenk så koselig å kunne… og der kunne jeg ha en sånn… og så greit med… KABOOOM, så dukker den lille filledetaljen opp. ER det så liten filledetalj? Den vil påvirke min hverdag i mange år. Men så er man så lei, og det frister å dytte alle betenkeligheter til side og slå til og Være Ferdig.
Jeg blir veldig obs på det her jeg sitter og skriver på min PC. Jeg prøvde å finne ut en del om PC-er, selv om dette ikke er noe jeg kan særlig mye om. Men sånn burde den være, og ikke sånn… Så bråbestemte jeg meg likevel, fordi det lokket slik å endelig få meg en PC jeg kunne ta med meg ut i stua og alt det andre som skulle bli så bra, og denne var på tilbud. Æsj. Den var ikke bra! Tenk om jeg gjør sånn med en leilighet? At jeg blir så lei at jeg bare bråbestemmer meg og tar en dårlig?
Nå har jeg vært etdøgnsforelsket i to ulike leiligheter der jeg har forlatt den overbevist om at jeg ville prøve å få kjøpt den og skiftet mening etter å ha sovet på det.
Det er godt at man ikke må slå til på stedet. Like dumt som om en straks skulle tatt med seg hjem en trivelig kar en treffer om en aldri så mye får en umiddelbar følelse av å ha møtt en tvillingsjel.
Å gjennomskue disse tingene som lokker oss uten saklig grunn, er ikke alltid lett. Hvorfor blir jeg så sjarmert av terrasso i trappeoppgangen? Jeg tror det er fordi de hadde det på den barneskolen jeg gikk på. Men terrasso er solid også, så det er jo ikke farlig. Men kanskje noe ved kjøkkeninnredningen minner om en hyggelig venninnes kjøkken? Kan dette få en til å overse fuktighetsmerker i kanten av bunnplata under oppvaskkummen? Svaret er ja. Selv vi som overser den lekre sofaen og for vårt indre blikk prøver å få plass til den vi selv har (samt god stol!), og husker ting som sidebord og vedkurv osv, lar vi oss nok lure vi også, gjerne av en assosiasjon til noe emosjonelt vi ikke er bevisst på. Eller at vi faktisk glemmer å sjekke en detalj fordi vi har sett på så mange leiligheter og sjekket den detaljen fjorten ganger før. Kanskje er det enda skumlere om en har gjennomskuet en del ting, fordi en tror en er flink og kan tenke på alt.
Jeg prøver å ha is i magen, men det kjennes for å være ærlig mest ut som en dobbel softis.
søndag 30. januar 2011
Visning av bolig. Andres perspektiv.
Jeg har nettopp solgt leiligheten min, og den ble selvfølgelig ryddet og ordnet slik at de som kom og så på den fikk et greit inntrykk av den.
Men det har jo gått sånn inflasjon i rydding for visning at det helst ikke skal være tegn til levd liv i boligen. Do-kosten bør man hensynsfullt gjemme i likhet med andre koster til tenner og oppvask, dersom disse skulle ha en synlig plassering til daglig. Familiebilder skal det ikke være, og det skal være tomme, rene flater.
Jeg ble litt sprø av det en stund.
I begynnelsen var det veldig greit. Både flytteforberedende rydding i kott og skap og denne “stylingen” fikk vekk smårusk og somlerask som for lengst skulle vært ryddet på plass, kastet eller bragt videre. Det ble på mange måter mye finere.
Så medførte visningsmoduset at jeg måtte ha et par hyller og kurver der jeg raskt kunne stappe bort ting som til en hver tid viste at det faktisk ble levd et liv i denne boligen. Stikk i strid med hva man skulle tro, ble dermed en del ting borte fordi jeg ryddet for mye. Jeg har nemlig aldri vært noen overflaterydder, jeg. I skuffer og skap er det alltid et visst grunnsystem. Å bare stappe ting vekk så det skal se bra ut utenpå har jeg således lite trening i.
Det er ikke bare for å kaste folk blår i øynene, heller. Ja, for det gjør man: når det skal være så mye tomme flater, så får en jo veldig mye illusjon av lys og luft, da. Husk det når du er på visning. Skriv en liste over de småtingene du alltid har framme, og tenk: Hvor har de det? Kurven med skjerf og votter. Oppvaskkluten. Skittentøykurven? Alle har jo sånt. Har faktisk disse tingene en grei, skjult plass i denne boligen, eller er det stappet innerst i skapet eller bak julepyntesken i boden?
På en annonsert visning, rydder en jo ekstra grundig, men hva gjør man når man på en times varsel blir bedt om å vise boligen dagen etter den annonserte visningen og det henger vått og nyvasket tøy på badet? Jeg lot de minste tingene henge og stappet resten i to bæreposer og la det i skatollet, hvor ingen skulle se. Man kan jo ikke få noe godt visuelt inntrykk av et bad fullt av håndklær? Og med en genser til tørk aldri så diskret bak spisebordet i stua?
Eller da noen kom dagen før annonsert visning, det også med kort varsel. Samme kveld skulle noen komme og hente ting jeg skulle gi bort. Men hvor mye får du sett av et gjesterom med ei lagerhylle stående midt i rommet? Jeg fant et sted i kjelleren de potensielle kjøperne ikke skulle gå, og dro den ned dit, sammen med et par halvpakkede esker. Jeg bor heldigvis et sted der folk ikke stjeler.
Helga etter var det ikke visning, men vips, så kunne det vel komme noen likevel. Derfor måtte lys, blomster og andre duppeditter stå sånn at det så greit ut for dem som skulle s mitt hjem fra utenfraperspektivet. Hvorfor tror du ellers en epleallergiker som jeg har røde epler i keramikkbollen på kjøkkenbordet? De matcher kjøkkengardinene, så nemlig!
Siden jeg skal flytte, så rydder jeg jo litt i gamle gjemmer også og finner mye fint. Men jeg hadde jo så lyst til å henge en nyoppdaget kopi av intervjuet av min venninne i Klassekampen fra 1979 på korktavla på gjesterommet sammen med en tegning min datter lagde som femåring og en gammel, kjær, men for en stund glemt “Knøttenestripe” For ikke å snakke om hvor fint det hadde vært å flytte tavla ut i gangen et par uker, bytte den ut med bildet som henger der. Det var helt utenkelig, enda så koselig det hadde vært å ha å se på litt.
Jeg får litt for mye utenfraperspektiv i eget hode også, og det er jammen det verste. Jeg lurer på om det ser kulere ut å ha Morgenbladet på sofabordet framfor ukebladet jeg nettopp har lest i. Og det er mer sprøtt enn noe, for for det første har jeg også utenom visningsmoduset et helt greit sted å legge bort både ukeblader og aviser, og dessuten er det mer sannsynlig at målgruppa leser ukebladet framfor Morgenbladet og slett ikke lar seg imponere av mitt intellektuelle alternativ til VG.
Jeg lar være å henge inn den dyre linskjorta mi på soverommet, mens velurdressen som er grei å ha på til jeg har drukket morgenteen min, blir rullet sammen og stappet ned i trådkurven. Foran og med retta ut, så det skal se fint ut om noen skal se inni skapet.
Det bør visst også synes at en har ryddig og ikke for anstrengt økonomi. Mine gamle BBB-reoler er slitt og til og med litt flisete et par steder. De har flyttet MANGE ganger siden 1975-79. Men jeg har ingen styling-måte som kan vise folk at jeg hadde kunnet byttet dem ut om jeg ville, men at jeg faktisk er litt glad i dem. I hvert fall har jeg vært det til nå. Men fra 2. posisjon ser de litt stusselige ut, de gjør det… Kanskje jeg bør skaffe meg nye når jeg kommer i ordnede former igjen?
Hjelp! Kunne noen være så snille å kjøpe leiligheten min snart før jeg ble rar! Jeg var ikke i tvil om at handelen ville gå greit selv om ingen avtale var gjort etter ei uke. Det tok lengre tid sist, og jeg var riktig fornøyd med handelen til slutt. Så der stresset jeg ikke. Selgermoduset mitt hadde jeg det bra i. Utflyttingen min vil nok også foregå i rolige og etter måten ustressa former.
Men da jeg fikk solgt etter under to uker, og ble befridd fra å leve lenger i et hjem ordnet etter utenfraperspektiv, ble jeg nesten mer lettet over det siste enn over at jeg fikk en grei pris for boligen.
Nå HAR jeg flyttet oppslagstavla ut i gangen og hengt opp noen av “nostalgi-tingene” som jeg vil se på til jeg pakker alt ned om ei uke eller to. Men den nye vanen med å svinse innom alle rom og “se over” og plukke smårot før jeg setter meg ned, forlater huset eller går til ro, DEN vil jeg være glad om jeg kan holde på.
Men det har jo gått sånn inflasjon i rydding for visning at det helst ikke skal være tegn til levd liv i boligen. Do-kosten bør man hensynsfullt gjemme i likhet med andre koster til tenner og oppvask, dersom disse skulle ha en synlig plassering til daglig. Familiebilder skal det ikke være, og det skal være tomme, rene flater.
Jeg ble litt sprø av det en stund.
I begynnelsen var det veldig greit. Både flytteforberedende rydding i kott og skap og denne “stylingen” fikk vekk smårusk og somlerask som for lengst skulle vært ryddet på plass, kastet eller bragt videre. Det ble på mange måter mye finere.
Så medførte visningsmoduset at jeg måtte ha et par hyller og kurver der jeg raskt kunne stappe bort ting som til en hver tid viste at det faktisk ble levd et liv i denne boligen. Stikk i strid med hva man skulle tro, ble dermed en del ting borte fordi jeg ryddet for mye. Jeg har nemlig aldri vært noen overflaterydder, jeg. I skuffer og skap er det alltid et visst grunnsystem. Å bare stappe ting vekk så det skal se bra ut utenpå har jeg således lite trening i.
Det er ikke bare for å kaste folk blår i øynene, heller. Ja, for det gjør man: når det skal være så mye tomme flater, så får en jo veldig mye illusjon av lys og luft, da. Husk det når du er på visning. Skriv en liste over de småtingene du alltid har framme, og tenk: Hvor har de det? Kurven med skjerf og votter. Oppvaskkluten. Skittentøykurven? Alle har jo sånt. Har faktisk disse tingene en grei, skjult plass i denne boligen, eller er det stappet innerst i skapet eller bak julepyntesken i boden?
På en annonsert visning, rydder en jo ekstra grundig, men hva gjør man når man på en times varsel blir bedt om å vise boligen dagen etter den annonserte visningen og det henger vått og nyvasket tøy på badet? Jeg lot de minste tingene henge og stappet resten i to bæreposer og la det i skatollet, hvor ingen skulle se. Man kan jo ikke få noe godt visuelt inntrykk av et bad fullt av håndklær? Og med en genser til tørk aldri så diskret bak spisebordet i stua?
Eller da noen kom dagen før annonsert visning, det også med kort varsel. Samme kveld skulle noen komme og hente ting jeg skulle gi bort. Men hvor mye får du sett av et gjesterom med ei lagerhylle stående midt i rommet? Jeg fant et sted i kjelleren de potensielle kjøperne ikke skulle gå, og dro den ned dit, sammen med et par halvpakkede esker. Jeg bor heldigvis et sted der folk ikke stjeler.
Helga etter var det ikke visning, men vips, så kunne det vel komme noen likevel. Derfor måtte lys, blomster og andre duppeditter stå sånn at det så greit ut for dem som skulle s mitt hjem fra utenfraperspektivet. Hvorfor tror du ellers en epleallergiker som jeg har røde epler i keramikkbollen på kjøkkenbordet? De matcher kjøkkengardinene, så nemlig!
Siden jeg skal flytte, så rydder jeg jo litt i gamle gjemmer også og finner mye fint. Men jeg hadde jo så lyst til å henge en nyoppdaget kopi av intervjuet av min venninne i Klassekampen fra 1979 på korktavla på gjesterommet sammen med en tegning min datter lagde som femåring og en gammel, kjær, men for en stund glemt “Knøttenestripe” For ikke å snakke om hvor fint det hadde vært å flytte tavla ut i gangen et par uker, bytte den ut med bildet som henger der. Det var helt utenkelig, enda så koselig det hadde vært å ha å se på litt.
Jeg får litt for mye utenfraperspektiv i eget hode også, og det er jammen det verste. Jeg lurer på om det ser kulere ut å ha Morgenbladet på sofabordet framfor ukebladet jeg nettopp har lest i. Og det er mer sprøtt enn noe, for for det første har jeg også utenom visningsmoduset et helt greit sted å legge bort både ukeblader og aviser, og dessuten er det mer sannsynlig at målgruppa leser ukebladet framfor Morgenbladet og slett ikke lar seg imponere av mitt intellektuelle alternativ til VG.
Jeg lar være å henge inn den dyre linskjorta mi på soverommet, mens velurdressen som er grei å ha på til jeg har drukket morgenteen min, blir rullet sammen og stappet ned i trådkurven. Foran og med retta ut, så det skal se fint ut om noen skal se inni skapet.
Det bør visst også synes at en har ryddig og ikke for anstrengt økonomi. Mine gamle BBB-reoler er slitt og til og med litt flisete et par steder. De har flyttet MANGE ganger siden 1975-79. Men jeg har ingen styling-måte som kan vise folk at jeg hadde kunnet byttet dem ut om jeg ville, men at jeg faktisk er litt glad i dem. I hvert fall har jeg vært det til nå. Men fra 2. posisjon ser de litt stusselige ut, de gjør det… Kanskje jeg bør skaffe meg nye når jeg kommer i ordnede former igjen?
Hjelp! Kunne noen være så snille å kjøpe leiligheten min snart før jeg ble rar! Jeg var ikke i tvil om at handelen ville gå greit selv om ingen avtale var gjort etter ei uke. Det tok lengre tid sist, og jeg var riktig fornøyd med handelen til slutt. Så der stresset jeg ikke. Selgermoduset mitt hadde jeg det bra i. Utflyttingen min vil nok også foregå i rolige og etter måten ustressa former.
Men da jeg fikk solgt etter under to uker, og ble befridd fra å leve lenger i et hjem ordnet etter utenfraperspektiv, ble jeg nesten mer lettet over det siste enn over at jeg fikk en grei pris for boligen.
Nå HAR jeg flyttet oppslagstavla ut i gangen og hengt opp noen av “nostalgi-tingene” som jeg vil se på til jeg pakker alt ned om ei uke eller to. Men den nye vanen med å svinse innom alle rom og “se over” og plukke smårot før jeg setter meg ned, forlater huset eller går til ro, DEN vil jeg være glad om jeg kan holde på.
Abonner på:
Innlegg (Atom)