søndag 23. oktober 2016

Synkehull.


 Jeg hadde kasta meg på ocsober/ sober october. Mest av prinsipp.

Ikke ocsober som i Australia, der det er organisert og man betaler bot til hva-var-det-nå om man sprekker. Men bare for å ta en måned utenom ferie og julebord der man kan bevisstgjøre seg hvordan det blir når man ikke drikker alkohol i det hele tatt. Uansett hva.

Vi lever i et samfunn der det er blitt veldig stuereint å ruse seg litt, bare det skjer med det levertoksiske middelet alkohol. Hva skjer når man går på fest med Farris og eplemost? Med meg sjøl? Med de andre?

Og hva med fredagskosen mo aleine? Er ”Nytt på nytt” egentlig morsomt når det ikke er på en seng av rød Bag-in-box eller Aass fatøl / IPA?

Det ble ikke så utfordrende som jeg hadde trodd, siden helsa plutselig forlangte at jeg meldte avbud til to damemiddager. Og at samme helse også hadde nytte av at jeg gikk for Farris og Aass Uten om jeg kjente for å nippe til noe som ikke var te når jeg var aleine i heimen.

Det kommer en damefest til før oktober er over, og den vil jeg heldigvis være frisk nok til å delta på. Her har vertinna som fra før er av de svært moderate uttrykt at hun også synes det er greiest uten for mye alkohol, sånn for egen del, så da får jeg vel litt drahjelp der og. I den grad det trengs.

Mindre stuereint er det blitt med nikotininntak, men der har jeg dessuten vært røykfri i 30 år i år, og har aldri snust, så jeg har ingen avhengighet å teste ut på det området.

Men en annen temmelig stuerein greie her i landet er Innkjøp av Unyttige Gjenstander. Heretter omtalt som IUG. En trend jeg i den grad trygda tillater har tillatt meg så smått å hengi meg til.

Det begynte med at jeg for 9 år siden gjorde et godt hussalg og et huskjøp som ikke var helt dumt, det, heller, etter i mange år å ha hatt det temmelig knapt økonomisk. Da ble det innkjøpt en del ting det er bra å ha, og jeg unnet meg litt kjøperus med IUG i tillegg.

Jeg roet IUG-en  litt etter hvert som kjøpegleden avtok. Og hva som er vill shopping og IUG kan jo defineres ulikt avhengig av samfunnet man bor i, og særlig hvem man omgås. Til å bo i Norge, er jeg vel fortsatt av de nøkterne.  Og har man hatt huslån i den tida renten var på 18 %, tenker man på boliglånsrente på + - 3% som en unntakstilstand, og setter penger i banken for å demme opp for hva som ev. måtte komme.

Det er ikke bare renten som kan gå opp. Vi er flere som får penger fra NAV som uansett økonomi sørger for å ha et lite beløp i banken til å kunne dekke opp dersom NAV plutselig finner det for godt å ikke betale ut trygd på grunn av rot i systemet. Eller de som styrer landet skal ”finne ut” det vi trygda har oppdaget for lenge siden: Det skal lønne seg å jobbe. Og dermed kan trygda bli redusert. ( Blir ikke det litt som å slutte å gi folk rullestoler fordi det skal lønne seg å gå?)

Så det er best å ha litt penger på bok. For oss som på noe som helst vis får det til, vel å merke.

Men den siste tida har jeg stadig ligge litt bakpå med sparing. Jeg har satt 2000 inn på sparekontoen for store huslige utgifter og tatt ut den ene tusenlappen siste uka før det kommer penger inn på kontoen. Eller om jeg står der i butikken uten nok penger på det vanlige kortet, så har jeg dratt kredittkortet.  Som jeg ALLTID nedbetaler til null om det ikke er fult kredittbeløp den 20. Det er ikke det.  Men jeg må slutte og tro at jeg sparer så mye penger som jeg tror.

Så gikk komfyren min i stykker etter bare 5 år. (Ikke kjøp utstillingsmodell som kjøregutta leverer med transportskade. Denne hadde i tillegg Indre Skader som ikke lot seg diagnostisere, og som forkortet levealderen. Komfyrens, ikke min, heldigvis. …) Jeg så en innmari fin komfyr som kostet 2000 kroner ekstra. Så jeg bestemte meg for å kjøpe den, mot å spare 2000 kr av  det andre forbruket denne måneden. Ja. Jeg vet at det er noe gærent med logikken om man kaller dette å bruke mindre penger. Men hvis en ikke tenker alt for nøye etter, så funker det!

Så nå er jeg altså i gang med å ikke bruke så mye penger en måned. ( Hysj!)  Delmål 1 er å ikke ta ut sparepenger i slutten av måneden pga IUG. Går dette bra og jeg har lykkes med å i løpet av 4 uker å forvandle meg til en mer prinsippfast person, skal neste måned* der igjen delmål 2 være å sette et ekstra beløp inn på sparekontoen ”Store elektriske utgifter”, der jeg sparer 7200 i året, men der det nå står 350 kroner…

*Neste måned er november/ desember. Det går nok ikke det…

Men hvordan det nå enn måtte gå i november, og selv om jeg faktisk alt har brukt 2000 kroner for mye fordi jeg kjøpte en dyr komfyr, så blir jeg for tida veldig bevisstgjort på min IUG-rus. OK. Ikke rus, kanskje. Men jeg snakker om den der strategien man bruker for å fylle hullet av tomhet eller å stille frustrasjon uten å drikke alkohol eller i ett kjør spise kosemat som etter hvert ikke engang fungerer skikkelig som kosemat fordi man spiser det hele tida. Daggammel kneip med ikke helt nyåpna gulost spist når man er sulten, smaker jo bedre enn marsipankakestykke nr 2 på fredagskvelden. Vi vet jo det, alle sammen.  Det er like sant som at man blir ikke gladere av pils nr 3 ( tallet varierer nok med kroppsvekt og alkoholvaner, men prinsippet…)

Jeg har alt i ei tid spist litt mindre kosemat. Så der har jeg nesten blitt en litt mer prinsippfast person. Så nå lurer jeg:

Hva skjer med det store hullet man prøver å fylle med alt dette dersom man klarer å la være? Blir det et synkehull, eller er det som de små hullene hos tannlegen, de som tetter seg med ny emalje, bare man er flink med tannpuss og litt fluor?

Men da må jeg altså bli en ny og mer prinsippfast person. Midt i julestria.

Kanskje det kommer en artikkel om dette i Inger Johannes Juletidende. 

torsdag 6. oktober 2016

VAK VAK VAK, å se, høre og kjenne.


 Da jeg gikk på en haug med NLP-baserte kurs på nittitallet, var en grunnleggende ting vi lærte at mennesker er ulike når det gjelder visuell, auditiv og kinestetisk preferanse. Eller for å si det på en annen måte: hva folk legger merke til og synes er viktig av hva de ser, hører eller kjenner, er forskjellig.

Det er sikkert ikke bare i NLP og NLP-inspirerte måter å tenke på at man har oppdaget det.

( Så har vi modifiseringer og nyanser, jadda, jadda.)

Jeg kom på det seinest i går, da jeg hadde ei visuell venninne på besøk og vi snakka om fenomenet. Hun har en kjempestilig krakk på kjøkkenet sitt. I støpt betong. Ikke særlig god å sitte på. Men stilig, da! Det synes jeg og.

Men jeg kunne ikke hatt en sånn. Jeg ser den jo, når jeg ser på den. Og synes den er fin. Og dessuten har hun et deilig saueskinn å sitte på, så den er helt grei å sitte på.

- Om skinnet er hvitt eller grått? Nei, det har jeg vel ikke festa meg ved…

Vi satt og drakk te av de nye tekoppene mine. Litt tjukke, tunge, holder godt på varmen. Og en grei farge, som passer til andre ting. Jeg kjøpte to, og da måtte jeg innom to butikker, for de fleste var en anelse ru på drikkekanten, og dermed uaktuelle, selvfølgelig, selv om hanken var god å holde i.

Venninna syntes de var pene. Jeg synes også det. Jeg hadde ikke kjøpt dem om de var stygge, om de var aldri så gode å drikke av.

I en helt annen krok av stua enn der vi satt, hadde jeg liggende en haug med klær, samt symaskinen min på et lite bord. Jeg hadde en del ting å reparere og småsy på, og så hadde jeg ikke blitt ferdig og hadde ikke mulighet til å ta resten  før om ei uke. Siden sy-og-reparasjonstøyet skulle sorteres etterpå før jeg ryddet det, fant jeg det mest praktisk å la det ligge så lenge.

Hadde jeg fått besøk av en mindre tolerant visuell sjel, hadde jeg kanskje måttet skuffe hele syprosjektet unna i poser eller esker på grunn av besøket. Det hadde blitt masete, og det hadde blitt rota sammen. Kanskje det er derfor jeg ikke har venner jeg kunne mistenkt for å bli stressa av å sitte i stua mi hvis det ligger visuelt uregelmessige ting bak ryggen deres…

En fin ting med å ha venner som er fokusert på hva de ser, er at de er raske til å komme med ideer om de blir spurt om hva jeg skal gjøre med den hvite skapdøra mi, og de vet uten å anstrenge seg hva de synes om de ulike gardinalternativene mine. Til forskjell fra de andre vennene som: ”… nei, de vet ikke… jo, kanskje sånn…”

Det endelige valget gjør jeg jo selv. Jeg har en mening om hva jeg liker å se på, når jeg først har begynt å tenke over det. Det er bare at jeg klarer å sjalte ut.

”Det stemmer da ikke!”  hører jeg venner si, nå. ”Du som malte om hele stua di etter et år fordi du ikke klarte å like blåfargen? Og så fint blått den ble malt!” Jammen det var Farge, det…

Farge må være en spesiell underavdeling av det visuelle.  Jeg vet ikke om NLP-folka og andre som har undersøkt dette mener noe om det på mer generell basis. Men for meg er farge den viktige visuelle faktoren. Jeg har kjøpt meg nytt skjerf i byen, bare fordi jeg har gått hjemmefra med feil farge på skjerfet. Og da snakker vi ikke om å matche resten av klærne. Men heller den indre stemningen.

Ja, sånn er det! Farge, det er jo ikke, eller ikke bare noe visuellt, men også noe kinestetisk. Noe man føler.(Når man først har sett den.) Noe som uttrykker en indre stemning. For meg, i alle fall.*

tanteMy forlater så sin datamaskin og går ut i stua for å se på fargene i haugen med hva mange vil kalle sy-rot…..

…. Fargesammensetningen i hvordan ”syrotet” mitt ligger, kunne vært akseptabelt i en sofa med sofaputer… Uten at jeg har tenkt over det.

Sa jeg rot?

Når det gjelder det autitive, det vi hører, er det for meg viktig at lyd er ålreit.

Bakgrunnsstøy er mye vanskeligere for meg å sjalte ut enn rot. Jeg blir stressa av ventemusikk på telefonen og musikk i butikker. Jeg kan roe meg eller peppe meg opp av den rette musikken og tar gjerne bryet med å koble til en god høyttaler om jeg skal høre morgennyhetene litt forsinka på telefonen.

Men jeg kan venne meg til. Jeg hører ikke musikken på treningssenteret lenger. Og den er IKKE min musikk, for å si det sånn. Men jeg kunne aldri venne meg til en ru drikkekant på koppen. Eller en klam akrylgenser.

I NLP lærer man at skal man snakke med folk og bli forstått, er det viktig å være VAK.-bevisst i ordvalget sitt. Så til visuelle venner bør jeg si: ”Jeg skjønner du ser mørkt på dette” framfor ”jeg skjønner dette virker tungt for deg”, og så skal de føle seg bedre forstått.

Hvis jeg finner ut mer om dette med språk i praksis, kanskje det kommer en VAK-bloggpost til. Eller kanskje noen blogglesere har erfart noe om dette?



*For spesielt interesserte: Det er noe som heter synestesi, der sanseinntrykk kobles sammen. Jeg har sjekka. Jeg er ikke synestetiker.