Solskinnshistorier

En venninne jeg nesten bare kjenner fra nettet tok med seg mannen sin og kom to formiddager og hjalp meg å skru sammen IKEA-møbler, flytte på to digre garderobeskap hvorav det ene dessuten måtte repareres og montere ferdig min doble sovesofa som hadde vært ” ærsj-men-det-får-greie-seg-montert i en del år. Pluss litt annet.
Jeg er ikke flink til å be om hjelp, men denne venninnen senset desperasjonen min. Og kanskje uttrykte jeg den ekstra mye fordi jeg ikke tenkte på henne som nær i en Real Life-sammenheng?
Jeg vet ikke hvordan det skulle gått, jeg, uten ”Bærum Kriseteam”…

Og nå har jeg ikke nevnt hun som brukte en hel fridag på å kjøre meg hjem fra IKEA, eller broren min som jobbet hardt og gratis med flyttelass på henger. Kjøringa gikk greit for caravan-mannen, men han bar med sin dårlige rygg og organiserte og stablet. Og så de andre vennene som kom og hjalp til med lemping og han som beriket Teigen avfallstasjon på Nesodden for meg. Og den sterke broren til min egentlig-ikke-svigersvigerdatter som bar to esker bøker om gangen og sikkert hadde hyggeligere ting å bruke søndagen til.

Siste, nei nest siste takk går til hun som kjøpte leiligheten min til 100 000 mer enn jeg hadde turt å håpe på og som mottok alt jeg ikke fikk med meg med et stort smil og takk. OK hun fikk et kjøkkenbord jeg egentlig hadde tenkt å ta med også, men det var henne vel unt. Håper hun trives.

Har jeg glemt noen nå? Akergruppen!!! Venninnene fra sykepleierskolen stilte kvinnsterkt opp og pakket ned både det ene og både det andre.

Det blir for langt å skrive om ordføreren. NEI! Han var ikke en nettdate! Eller annen date. Dessuten er han på det mitt barnebarn kaller ”det blå laget”. Men takket være han kan jeg mer om håndball for herrer enn jeg noensinne har hatt behov for å vite. Og ikke planlagt kunnskapservervelse kan være nyttig, det. Men nå skulle jeg ikke skrive om ordføreren, så da tenker jeg vi nøyer oss med dette.

Flytting

Hvis det skulle vise seg at det ikke finnes annet enn retrospektive beskrivelser av det å flytte, så overrasker det i hvert fall ikke tante My.

Det er så travelt, så inni granskauen travelt og voldsomt og mye, og når rygg eller armer eller føtter ikke orker mer og setter seg ned for å hvile, så er hjernen opptatt med å organisere klesskapene eller sette opp en liste over hva som skal kjøpes ved neste IKEA-besøk eller finne ut hvilken bank som det er lurt å være bestevenner med i forhold til den nåværende situasjon. Eller sjela er opptatt av å kjenne etter eller kanskje ikke kjenne etter, men reagere likevel i forhold til alt som blir dratt opp av minner og savn og nye ahaer og folk man blir kjent med og folk man aldri ser mer. Og er det ikke det, så er det ordføreren. (Jeg kommer muligens til det. )

Plutselig ble den bloggen et imperativ. Et fortelle-om-alt-det-spennende-som-skjer-når-man-flytter-imperativ.

Solskinnshistorier er det mange av. Det meste som ikke handler om å være dønn sliten eller finne en håpløs fastlege og et kor som heller ikke satt som et skudd, det handler om solskinn og bra opplevelser.