Folkeopplysnings-My

Kjære lesere. 

I dag skal jeg gi mitt bidrag til folkeopplysningen med å forklare dere om ting som er uvirksomme, bedragerske eller som slett ikke finnes.

Illustrasjonsobjektet er: Lyset. 

Mange snakker positive opplevelser med lys, og jeg vet om mennesker dere andre kjenner fra media som hevder dette. Jeg nevner ikke navn, for My er ikke den som henger ut noen. 

Nå er det vel et allment kjent fenomen at lys ikke har noen tetthet, noen masse*, men jeg vil likevel gjøre en demonstrasjon: Jeg tar på meg en av de tetteste sovemaskene mine og bilder et skjerf rundt. 

Så fører jeg ved hjelp av en assistent hånda gjennom en lyskjegle fra en diodelampe, fra en gammeldags glødelampe, fra et stearinlys og fra en sprekk i rullegardina, samt gjennom kullsvart mørke. Og jeg vet ikke hva som er hva, det vet bare assistenten. 

Kjente jeg noe? Vi ser bort fra forsøket med lys fra et stearinlys, der My kom i skade for å komme bort i flammen og ble påvirket av en sammenfallende faktor. Denne delen av forsøket ble tatt bort på grunn av uvitenskapelighet. (Og dessuten direkte ondsinnet uoppmersomhet fra assistens side, vil My tilføye.)

Men ellers? Her kan My rapportere en svak tendens til et slags kilende vindblaff i to av tilfellene, diodelampen og – aha! kullsvart mørke! Der hadde vi flaks, og kunne med større sikkerhet enn forventet vise at lys er helt umerkelig og at en hver opplevelse av lys må skylles placeboeffekten. 

( *Det er mulig fysikere kan måle en ørliten grad av masse i lys, men siden My ikke har hatt fysikk siden 1969, går vi ikke i detaljer her. Men alle forstår jo at dette i så fall handler om veldig små mengder.)

Helt i samme gate som lys, er melk, så da går vi rett over til dette. 

Mange hevder at de ikke tåler melk. Man kan ha både allergi og melkeintolertanse. Er melkeintolerante mennesker mindre tolerante på andre livsområder? 

Dette eksperimentet vil vi ikke få svar på før seinere. Vi skulle måle opp fire meter melk, en meter til hver av forsøkspersonene, men fikk problemer med plasstillitsvalgte av renholderne, som hevdet at forsøket ikke holdt forskningsetiske standarder i forhold til renholderes arbeidssituasjon.

Studien ble derved avbrutt, og gjenopptas når vi får flere forskningsmidler fra Dagros Meieridistrusjon.

Vi håper du ble klokere og nå føler deg tryggere på egne valg!

Interiør-My

Interiørpludring uten et bilde. ( Men kanskje seinere?)

Etter en sommer med bare fokus på maling på veranda og hagegjerde, kom høsten, og MY ble konfrontert med det faktum at stua egentlig ikke var ferdig flyttet inn i etter at jeg fikk nøklene sist i juni i fjor. 

Tre av naboene har i siste tida vært innom og blitt vist rundt for å se «hvordan jeg har det» og vips – ser man rundt seg med et nytt blikk. Nåja. Ikke «man», men My. My er, som mange vet ganske i stand til å bare se det hun ser rett på, og har derved sikkert mer tendens til å bli hjemblind enn de fleste. 

Jeg hadde tre små rammer på den ene stueveggen der to av dem inneholdt bilder som egentlig skulle være et annet sted, og i den tredje stod det: «fint bilde kommer her». Og på den andre veggen var det ikke mye bedre. 

Jeg har et gammelt trehvitt bord med klaffer. Jeg liker faktisk gulnet trehvitt, men det er tørt og litt oppskrapet, og selv om de tre gode pinnestolene med avslitt lakk for mitt indre blikk hadde den røde fargen de sammen med klappstolen skulle males med, så var det nok bare jeg som så både det og den fine glansen bordet skulle få med pussing og bivoks.

Sofaen min hadde jeg kjøpt på Fretex for 200 kr fordi jeg ikke turte å røre fondet som skulle dekke sånt som uoppdagede mangler ved heimen eller i verste fall en bratt rentestigning. Sofaen er fin, den, men passer verken My sin foretrukne sittestilling eller resten av møbleringa. 

Jeg hadde også rett etter overtakelsen greid å kjøpe meg et sofabord som nok var optimistisk stort til den vesle stua.  Det må doneres til Syltegeek. 

Stua har vært grei nok å sitte i, jobbe i, spise i, men halvparten av møblene hadde altså en imaginær merkelapp med «skal bli bedre en dag». De var derfor ikke helt sikre på hvor de egentlig skulle stå, og hadde en tendens til å plassere seg litt usikkert her og der i stua lik gjester som ikke kjenner hverandre og har fått Mozell til velkomstdrikk.

Sånn kunne jeg ikke ha det.

Det første jeg gjorde, var å google på male pinnestoler eller male møbler. Og det var mange forslag til hvordan det kunne bli når man bare malte sine fantastiske loppisfunn osv. Det trengte jeg i grunnen ikke. Jeg har egne drømmer og fantasier om å få det penere rundt meg, og trenger ikke se en nymalt, hvit pinnestol dandert med tyll og en rosa blomst i en sølvsprayet fløtemugge på stolsetet for å se lyset. 

Jeg kan godt se at tyll kan være fint (andre steder enn i mitt hjem) og at det går an å få ting man ikke liker til å få nytt liv med en boks spraymaling. Men det jeg trengte, var å vite litt om hvordan man faktisk maler en pinnestol. 

Å male en pinnestol er nemlig noe herk! For når har du egentlig sett alle sidene av en rundstokk? Ja, nettopp. Den har jo ingen sider. Man må male helt rundt, og når er det? Og malingen må ligge i et jevnt lag rundt hele stokken. Og så har den jo utskårne spor som det ikke skal legge seg maling i, for da renner det… 

Jeg visste ikke alt om dette, men jeg har nå levd noen år på kloden, og selv om jeg ikke har malt så mye på mange år, så husket jeg at noe kan være plundrete å få til, og at man kunne trenge noen tips.

Men tipsene glimrer med sitt fravær på Internett. De interiørbloggene jeg har funnet handler bare enten om fotograferte stilleben av ting i eget hjem eller bilder av det ferdige resultatet av oppussingen. Det finnes sogar stilleben av malerkost og dels avreven tapet, men lite om hvordan man utfører arbeidet. 

My sitt beste råd tror jeg må være å ta nok pauser. For jo lengre man har malt, jo mer overbevist er en om at nå er det bra nok, selv om malingen har rent et sted der man ikke så før det hadde tørket. Eller selv om man har greid å male tre strøk uten å dekke all heftgrunningen. 

Ja, heftgrunning! Det er visst fine greier. Fungerer som vanlig vannbasert maling, og strykes på rengjort og litt slipt gjenstand. Det var visst hva jeg skulle hatt på skapdørene på kjøkkenet. Du må vente til neste høst med å få en endelig evaluering av heftgrunninga. Da skal jeg rapportere om malinga sitter fast på pinnestolene. Men etter en del strev og møye - og egentlig mye arbeidsglede også - ble møblene fine.

Det blir akkurat sånn en godt voksen dame vil ha det, helt fritt for hønsenetting og gamle, avflassa vinduskarmer på veggen, og med to taburetter og en liten krakk dels i samme rødfargen, samt i en brunfarge som matcher uten for stor kontrast. Damer på min alder synes det kan være beroligende for blikket å ha flere ting i samme fargeskala og flere småmøbler i samme farge. 

Så har jeg vært litt vill og gæren og printet ut et sitat av Søren Kierkegaard og satt i ei av bilderammene. Der har jeg herma etter et interiørblad. Og så har jeg funnet kunstkort til de andre rammene på Blaafargeverket.

Og etter hvert skal jeg lage et (enda villere og gærnere) arrangement av det gamle trillebordet til TV-en og ett til to små klappbord ( hvis Jysk har et til!) til sofabord. Noe av det i de samme to fargene som stoler og annet. Tanken var at sofabordet skal kunne utvides uten stilbrudd eller styr og ståk når det samles mer enn to i sofaene. 

Stua vil garantert få uroinnslag nok fra alle My sine til en hver tid pågående prosjekter, som rydding i papirer, sying, pågående sortering av alle sekker og håndvesker som nylig har vært i bruk, av aviser, bøker, PC og av og til et tørkestativ ved ovnen. My trenger ikke så mye stilleben av levd liv når hun har tilstrekkelig tilgang til gjenstander fra liv som leves akkurat nå.

Nei, jeg har ikke fått slipt bordet enda. Håper å rekke det før det blir for kaldt og rått å stå ute med det. Bone det, kan jeg gjøre inne. Noen småmøbler savner siste strøket med maling. Det skal gjøres på neste godværsdag. Jeg bruker oljemaling og da bør man stå ute.

Klappstolen kan få være lyslakkert fram til våren. Eller jeg maler den inne en gang jeg skal være lite hjemme, så den kan tørke i fred. For kanskje jeg likevel faller for en kontrastfarge på den klappstolen når alt er satt pent på plass og jeg ser hvordan det blir. Faren kan jo være at stua får for mye preg av seint søttitall med sitt dempede rødt og brunt. Og med furubordet. (Eller kanskje det er gran? En del furu er jo gran, sånn hva møbler angår.)

Og om fem uker kommer to to-seters sofaer. Brune, veldig vanlige, til å sitte godt i, ikke til å være blikkfang. Da kan det være Interiør-My trår til med noen bilder på bloggen etter hvert.

Den røde sofaen, som er god å sitte i, ikke slitt og ikke for grell i fargen skal gis bort, og de som har orket å lese helt hit, kan bare ringe, maile eller legge inn en kommentar om at de vil ha den. Må hentes i Drammen.

Å oppfylle gamle drømmer.

…som også handler om fatigue, å male møbler og om det indre barnet eller kanskje heller den indre førti-femtiåringen.

Har du en drøm som aldri ble oppfylt? Et sted du ikke kom til, en kjæreste du ikke fikk eller boka du aldri skrev?

Noen ganger forandrer betingelsene seg, og man finner ut at drømmen endelig lar seg gjennomføre: Man får råd til å reise til – la oss si - New York, drømmemannen har åpenbart sluttet å lete etter drømmekvinnen og virker faktisk interessert, eller man får kanskje noen til bords i et selskap som gjerne vil være medforfatter på Boka. Så må vi vurdere om drømmen fortsatt er aktuell.

Riktignok har ingen av disse tingene hendt meg, men jeg har hatt andre drømmer. 

De fleste som leser denne bloggen vet vel at jeg var nokså syk i mange år. I to-tre år var hendene mine så svake at selv det å skrive mitt tredelte navn krevde to pauser om det skulle se ut som det skulle. Dessuten var jeg alltid trett. Ikke søvnig, så mye, men trett som etter en natt med alt for lite søvn eller som når man står opp første dagen etter er skikkelig influensa. Eller noe midt i mellom. Fatigue, er det medisinske navnet på tilstanden.

Noen sier (måtte eksperter korrigere meg) at en enkel måte å skille depresjon fra fatigue på, er at den deprimerte har ikke lyst til så mye, synes det meste er håpløst, mens personen med fatigue som symptom sitter og ivrer etter å gjøre både det ene og det andre og kan til og med ha en del uferdige prosjekter man så inderlig gjerne ville gjøre at man prøvde, selv om kreftene viste seg ikke å strekke til. 

Det passer i hvert fall på meg. Jeg lå der og drømte om alt jeg skulle gjøre om jeg ble bedre. Selv om jeg etter hva legene sa ikke hadde så veldig mye grunn til optimisme.

Jeg hadde nettopp flyttet inn i min egen leilighet etter å ha bodd til leie i flere år da jeg ble syk. Heldigvis rakk jeg å male alt unntatt entreen før jeg ble syk. Dvs. jeg burde nok ikke malt ferdig, men det visste jeg ikke før flere måneder etter at jeg var ferdig, og min stå-på-iver var nok en medvirkende årsak til at jeg ble så svak i hendene i lang tid etterpå.

Så ble jeg jo litt bedre, heldige meg. Og da kom er periode på ti år da jeg malte litt småtteri. Først et par vinduskarmer. Alle veggene i stua, (et strøk i samme farge som sist for å slippe to strøk). Og jeg brukte en hel sommer på det, siste veggen tok jeg i september. Året før det malte jeg en soveromsvegg med hjelp av en datter. Da hadde vi levd i år med en farge som ble veldig feil. 

Jeg gjorde akkurat det jeg måtte, og med mange pauser. Og drømte om å sy, male entreen, male møbler. I ukeblader er det mange bilder av hvor fint det kan bli når man maler møbler fra loppemarked. Femten år før, hadde jeg holdt på litt med sånt. Jeg visste det var morsomt. 

Så vant jeg i helselotto og ble aldri verre og bare bedre av den skremmende sykdommen min. Og nå maler jeg.

I fjor var jeg nokså forsiktig, og fikk til og med en venninne til å male første strøket på soverommet, mens jeg tok noen kjøkkenskapdører. Må jeg ta neste strøk til våren, får jeg leve med det, tenkte jeg. Men det gikk helt greit. 

At det gikk greit betyr ikke at jeg ikke var stiv i skulderen etterpå og måtte ta magnesium utover anbefalt maxdose. (Legen har vurdert at det tåler jeg.) Men så var det bare å hvile og gå på igjen. 

Og dette har vært en drømmesommer! Jovisst har det vært regn og kaldt, og ikke har jeg reist bort, heller. Men jeg har malt! 

Jeg har malt min andel av borettslagets stakitt, og vel så det. Og jeg har malt verandaen min, slik alle i borettslaget skulle gjøre i år. Vindussprosser og det hele. ( Takk, magnesium.) Kanskje jeg skal takke regnværet også, for at jeg har fått tatt de pausene jeg skulle. 

Men jeg har kost meg og kjent at noe har falt på plass inni meg. Riktignok bor jeg nå i et helt annet borettslag enn da jeg var så syk. Der hadde jeg så lyst til å gjøre noe med gjerdet ut mot veien. Det så for ille ut. 

Jammen, driver jeg og oppfyller drømmer som har gått ut på dato, da? 

Slikt bør man absolutt spørre seg om. Har jeg programmer liggende på vent i hjernen som skulle vært slettet fordi de ikke er aktuelle lenger? 

Jeg tror ikke det. Stakittet her og nå trengte også maling. Det burde vært malt dobbelt så langt stakitt, men det var det ikke nok andelseiere som ville eller kunne i år. 

Hos oss får vi tilbakebetalt 200 kr i måneden om vi gjør dugnadsarbeid, og de som ikke vil, har tid eller kan, får det ikke. Veldig rimelig. Jeg skulle ønske det var sånn der jeg bodde da jeg ikke kunne bruke armene (men gikk greit på beina mine). Da var jeg «en som skulket dugnaden». Det er ingen sykmelding på dugnadsarbeid, og jeg vil forresten betakke meg for et styre som skal sitte og vurdere hvem som har en verdig grunn til å slippe. 200 kr måneden for å slippe å bli sett stygt på og å beholde følelsen av å ta sin del av ansvaret er greit.

Nå skriver jeg meg bort igjen, godtfolk. Jeg holdt på med å begrunne at jeg gledet meg over at jeg denne gangen var en som fikk vært med å gjøre dugnad og bidro til å ha et pent gjerde foran huset.

Nå maler jeg pinnestoler, og det er et pirkearbeid. (My kunne skrevet en hel bloggpost om det å male en rundstokk. Helt rundt. Men jeg avstår.) Og det koster penger med maling, (måtte ha heftgrunning også), god kost og alt annet. Jeg kunne trolig kjøpt tre stoler fra IKEA så billig at jobben med å male ikke ville være verdt pengene.

I skrivende stund, der tre stoler er grunnet og to malt, og My er sliten og støl, er jeg særs bevisst på dette regnestykket. Det hadde vært fint å sykle langs elva i dette godværet.

Men så er det mer:

Pinnestolene kommer fra mors og fars hjem, det gjør det litt koselig å ha akkurat dem. Og ikke liker jeg bruk-og-kast, heller. Og framfor alt: jeg har drømt så lenge om å male møbler. 

Vi har så mange rare lag i bevisstheten vår. Inni oss er vi både fem, femten og førti-femti. ( Vel det siste gjelder noen av oss). 

Og akkurat som jeg har en femåring som husker hvor dumt det var når de voksne… , så har jeg en femtiåring som så gjerne vil male møbler, men hun klarer det ikke, og hun tror ikke hun noen gang vil bli så frisk at hun kan klare det mer i livet.

Det er ikke alltid femåringen inni oss vet med hele seg at nå er hun voksen og kan bestemme selv og ta igjen. Og femtiåringen inni oss er ikke alltid bedre oppdatert på sine greier.

Det er også litt henne jeg maler for.  Og det er et viktig arbeid, for da blir hun minnet om at jeg er frisk, nå.

Finans-My

Å være flink med penger kan være så mye. 

Jeg har levd nesten uten inntekt for mange år siden og greide å lage god og sunn mat av billige råvarer, samtidig som jeg sydde bukser til min eldste datter av beina på mine avlagte slengbukser osv. Så sånn sett er jeg flink.

Å la være å bruke penger når jeg har dem, er jeg muligens mindre flink til, men jeg kan om jeg vil.

Å selge og kjøpe leiligheter har jeg hatt litt dreisen på, bortsett fra at det jeg har tjent på det gikk med til de ekstra utgiftene det var å bytte leilighet en gang mer enn jeg burde. 

Men noen stor forretningskvinne er ikke My. Flink til å selge i betydningen å få folk begeistret for en sak. Men jeg vil ikke stå i en butikk og juge om hvor bra ting er. Og selge truser, pastiller og whatnot som mersalg. Og jeg har aldri hatt aksjer, for da ville jeg ikke fått sove om natta.

Men nå snakker de om å binde renta på lån. Det MÅ lønne seg, sier de,  siden renta ikke har vært så lav som nå på innmari lenge. Det høres logisk ut. Det ville jeg virkelig trodd. Men.

Når man binder renta, går man med på å betale litt mer i rente mot en forsikring om at den ikke vil stige på et visst antall år. Du vedder på en måte med banken om hvor mye og hvor fort renten vil stige, og har du mer greie på sånt enn banken, så tjener du på avtalen. Eller du bare betaler for at renten skal være forutsigbar fordi du vet du ikke vil greie å sette litt penger (det beløpet du vil betale mer i rente hver måned) i banken som buffer.

Siden jeg for min del klarer å sette det beløpet i banken, og siden jeg ikke kan tenke meg at jeg er bedre enn banken til å spå om renteutviklinga, så er jeg skeptisk til å binde renta på det lille lånet mitt. Enda alt jeg kan forstå om penger og marked tilsier at renta ikke kan gå nedover, bare oppover.

Hva er det banken skjønner, som gjør at den mener det vil lønne seg for den å binde renta mi? Og som jeg ikke skjønner? For det er ingen som pålegger banken å gjøre en slik avtale. Vel?

Men har jeg bundet renta, så kan jeg vel ikke flytte lånet? Er det DET? At det kan lønne seg så mye for banken å gi meg ei rente de på noen år kan tape litt på for at jeg ikke skal flytte lånet mitt til en konkurrent? 

Da vil jeg sannelig vurdere akkurat det: Sjekke lånebetingelsene et annet sted. Kanskje et sted der de ikke tilbyr å fryse renta? 

Så innmari smart!

Det er bare det at når en har tenkt ut noe innmari smart om et område en ikke kan en døyt om… så er det gjerne en viktig faktor eller to inne i bildet som man ikke vet noe om og dermed ikke har tatt med i beregninga.

Men snart er det sikkert ti-kroners marked på dagligvare-butikken. Der har jeg full oversikt. Det er mye lettere å vurdere holdbarheten på en boks makrell i tomat enn om banken med de gode betingelsene vil kunne gå konkurs.

....hvis banken min går konkurs, slipper jeg å betale tilbake lånet mitt, da?