Sant og nært på nett.

Jeg liker å snakke med folk på Internett. Et kort twitring til alle, og så responderer den som kjenner for det, som interesserer seg for saken. En treffer flere, men bryr færre.

Fje sbok a er litt likedan. Der har jeg en begrensing til venner. Jeg skjønner aldri de FBreglene helt, og der er jeg nok i godt selskap, men det man skriver kan vel uansett spres uten ens kontroll, så jeg regner det også som nokså åpent.

Noen ganger ønsker en å snakke med mange, men samtidig unngå andre. Ungdommer har det ofte slik. Hvordan sikre seg at mødre og andre ikke leser det de skriver? Det er visst ikke vanntette systemer, har jeg latt meg fortelle.

En digresjon: For en fire-fem år siden fant jeg ei lita gruppe på FB som het: «Den dagen mora mi er på FB går jeg ut.» Jeg (50+)meldte meg straks inn, i protest. Etter et par måneder, hadde de gått ut av gruppa alle, så jeg kunne forlate den jeg og. Såpass må en få lov å ta igjen, vel?

Tilbake til saken:
Noen ganger vil jeg diskutere noe som kan provosere noen. Akkurat da vil jeg kanskje ikke bruke krefter på en del av dem som er svært uenige. Jeg er kanskje ikke ferdig med å tenke, og vil ha argumenter fra noen som tenker i samme baner som meg. Av og til er situasjonen slik at man der og da ønsker seg innspill fra en som ikke argumenterer intenst f. eks. fra et ståsted som berører helt andre grunnleggende verdier eller som er ekstremt emosjonelt berørt av saken. Og enda oftere er det hensynet til den andre som avholder en fra å provosere.

Et annet eksempel: Hvis jeg som sykepleier skulle mistenke eller vite fra offentlig informasjon at en kjent person har en sykdom, og jeg hadde faglige tanker omkring det, er heller ikke Internett stedet man kan snakke om slikt.

I blant har en behov for å samtale om emner som berører andre mennesker uten at det er sladring. Det kan bli ubehagelig på nett. «En tidligere kollega» eller «en venninne» kan vel være greit nok om det som nevnes ikke er for spesielt. Men hvis en av mine døtre snakket om «mora mi», så har de bare ei mor, og alle ville vite det var meg. Ting de i en vennegjeng eller i familiekrets ellers kunne sagt om meg på en måte jeg ville hatt stor forståelse for, kunne vært tungt å svelge om en så det på nett. Jeg iler med å forsikre om at dette var et tenkt eksempel. Jeg har bare to døtre, og de er identifiserbare… Dobbelteksempel!

Og noen ganger er jeg sliten i hodet og ordene kommer ikke så perfekt ut. Jeg kan ha lyst til å si noe likevel. Det blir som forskjellen på hva man kan si rundt lunsjbordet, for ikke å si frokostbordet, til forskjell fra på et møte. Jeg har lyst til å si noe, kanskje til og med helst skrive, men ikke ut i det offentlige, og så sitter jeg her i min husstand bestående av en person. Å sette ord på egne tanker, og få litt respons på dem, er for mange av oss en viktig del av tenkingen. Det må en få gjort, akkurat som en må bevege kroppen, trekke frisk luft, se nye steder, smake nye ting…

Hvor i huleste skriver en det da?

Jeg har noen ganger prøvd meg med fellesmailer. ( Med adressene i blindfeltet, men med opplysning om at det var en fellesmail.) Jeg gjorde mer av det før, da jeg og andre ikke var på Twitter og FB og et par forum. Men hvis jeg gjør det nå, og selv om folk vet det er en fellesmail, så kan noen komme til å føle en forpliktelse til å svare. Det ville vel være nokså urettferdig dersom jeg sendte noe til 12 stk, og så skulle hver av dem sette seg ned med et individuelt svar. I tillegg er det nok mange som synes en mail kommer mer innenfor privatsfæren og føler at de må lese grundig, ta inn over seg og at dette er rettet spesielt til dem. Så å prate i fellesmailer var lettere før.

Jeg har ikke funnet noe svar på hvor en kunne skrive dette som er mellom den lukkede samtalen og den offentlige.

Blogg er absolutt ikke tingen. Selv i blogger som pleier å omhandle både personlige og familiære ting, så er det ting en aldri nevner. Du kan gå bakover og lete så grundig du vil i min blogg, men det står ikke noe om den kjæresten som det ble slutt med. (Det er greiere for meg å bruke eksemplet nå, når det har gått lang tid.) «Fimbulvinteren» i familien vår, som er tida mellom desember 2009 og våren 2010, er heller ikke mye nevnt. Da døde to nære familiemedlemmer i løpet av kort tid, og rett etter handlet det om alvorlig sykdom og en sterkt berørt familie. Men det ville vært helt umulig å skrive noe om dette.

Dette gjør at våre bevegelser ute på nettet vil gi et veldig sensurert bilde også av oss som blogger og twitrer om det trivielle og nære. Det kan bli som disse bloggene om innredning. Vi ser bilder av vinduskarmen og den stylede enden av sofaen, men bare av og til kan vi ane på grunn av ting som skimtes i bakgrunnen eller gjenstander vi har sett på andre bilder at vi ser ikke hele historien. Vi ser taklampa til 20 000, men det er ikke meningen vi skal se skjøteledningene som må til fordi familien ikke tok seg råd til elektriker… Eller vi kan tilfeldig oppdage ved å se mange bilder etter hverandre at noen på et tidspunkt har flyttet ut av leiligheten.
Har andre noe med det, da? Innredningsdetaljer er jo like fine med eller uten historien om skilsmissen. Forargelsen over NAV-systemer kan være like godt begrunnet uten at man får vite hvem og hva slags sykdom.

Og så kom jeg på en annen ting om informasjon man ikke alltid får: Jeg skrev ovenfor at to nære familiemedlemmer døde. I virkeligheten var den ene min eksmann og døtrenes far, og egentlig ikke et familiemedlem av meg. Dette er et eksempel på en unøyaktighet som man kan velge fordi det gir et strammere og mer lettlest språk og er presist nok til at man får fram poenget.

Du får vite det vi forteller. Og nå forteller jeg deg at jeg fikk tid til å skrive denne bloggposten fordi jeg ble sittende i pyjamas og strikkejakke og skrive straks jeg kom på det, og at jeg burde innledet dagen med helt andre ting. Og så vet jeg godt at jeg allerede egentlig har fortalt at jeg i blant sitter alene og savner et oppvakt menneske å snakke med, selv om jeg først nå kom på at det kunne være en fin illustrasjon å si det med rene ord.

De villfarne

En av de bra tingene som skjer etter 22. juli, er at noen villfarne mennesker våkner opp.

Nei! Jeg er ikke ute etter å villfarenerklære mennesker med annet syn enn jeg selv, eller mer spesifikt de høyreekstreme. Men noen mennesker har selv våkent opp og sett at de har vært i en boble. Nå skjems de eller forskrekkes på annet vis og gjør en forandring.

Noen voksne har fortsatt å leke politi og røver i voksen alder og kost seg med det. Noen har kanskje fått en lindring fra avmakts- eller underlegenhetsfølelse eller gitt uttrykk for sinne og frustrasjon ved å snakke som om det var sant at de kunne tenke seg å sperre politikere inne og bombe dem eller selv direkte henrette dem..

Ok, de har kanskje fremdeles sitt islamfiendtlige syn. (Jeg vil ikke kalle det islamofobisk. Det er å sykeliggjøre et synspunkt annerledes enn ens eget. ) Men de våkner opp og blir seg bevisst at de faktisk har sagt at de har til ønske om å begå massemord på sine meningsmotstandere, og NOEN HAR TATT DEM PÅ ALVOR.

I prinsippet, men med mer omseggripende konsekvenser blir det som å si «jeg elsker deg» når man mener «jeg vil i buksa på deg». Den som kommer med slike unøyaktige ytringer har kanskje en forestilling om at den andre forstår like godt som en selv at det er en metafor, et språkbilde, en lek. Men der kan man ta sørgelig feil.

Også før 22. juli har mennesker latt seg hisse opp av andres snakk og utført vold og drap og blitt overrasket over at man faktisk ikke fikk støtte der de hadde ventet det. Men denne gangen fikk det er uhyggelig større omfang.

Noen «villfarne barn», som Ole Paus kaller dem, stopper faktisk opp og innser at de har lekt en lek som var farligere enn de forestilte seg. Menneskesinnene er så forskjellige. Og tenk om de hadde blitt trukket inn i sin egen metafor?

Det er mye vi håper på nå i tida etter 22. juli. En av de tingene jeg håper vil vare, er at mange av de sinte og frustrerte guttungene av begge kjønn og i alle aldre slutter å la sin frustrasjon få utløp ved å snakke om alle de skal drepe.