I høst ble det satt fokus på at vi vanlig opplyste mennesker bør gå mer inn i kommentarfeltene og skrive der. Alt for mange hadde trukket seg unna denne egentlig fantastiske anledningen til å la folkets røst høres. De flyktet på grunn av innlegg preget av usaklighet, hets og interne diskusjoner om hvem som hadde skrevet det dummeste innlegget og hvem som burde brenne hvor. Ved at de mer dialogføre trakk seg tilbake, var kommentarfeltet blitt en kloakk, og man fryktet at de gjenstående kloakkvasserne derfor trodde seg å representere det ganske folk.
Ta del i kommentarene! lød oppfordringene. Øk Folkets Opplysning! Ta kommetarfeltet tilbake!
Og noen av oss listet oss nølende rundt hjørnet til kommentarfeltet, både i den hensikt å være samfunnsnyttige natteravner på Nettet og gi vårt bidrag til En Bedre Verden, men sannelig også fordi vi var like prekesjuke som dem som til vanlig frekventerte disse spaltene og hadde en egeninteresse i å rødde opp.
Så ikke!
Mitt første besøk sendte meg hodestups tilbake til den trygge gruppa med følgere på Twitter. Hvordan snakker man til voksne folk som kommer med kjønnede karakteristikker av for dem helt ukjente mennesker som bare hadde et annet synspunkt enn dem selv? Jeg har alltid vært opptatt av å snakke et språk mottakeren kan forstå, men jeg får meg faktisk ikke til å si til en fremmed person at kanskje han er redd for at tissefanten hans er noe i minste laget, siden han er så motstander av…. ettellerannet. Selv om det på hans språk bare betydde: «Jeg kan ikke si meg enig i det der. Har du tenkt på at….»
Siden har jeg bare gått inn og lest litt, sånn for å se om noen har vært modigere og flinkere enn jeg og har gått inn og fått aksept for en kommunikasjonsform bittelittegrann mer i retning av læreboknormalen og skikk og bruk. Det har ikke sett lyst ut.
Så ble et viktig tema tatt opp i en kronikk i en herværende dagsavis. Kronikken var et svar på en artikkel skrevet av velutdannede mennesker, som, om enn noe usaklig, var så pen i språket og så rimelig i mange av sine påstander at jeg forventet at kronikken kunne ha et kommentarfelt selv tanteMy orket å lese i. Kanskje skrive i?
Men kanskje kommentarfeltet som kommunikasjonsform ikke kan reddes? Så langt består halvparten av innleggende i dette kommentarfeltet av svar og gjensvar fra en person som så fryktelig gjerne vil at a skal være b, og som for eksempel bruker uttrykk som «det er helt sikkert at» om ting man i en normal diskusjon kunne satt henne til veggs med og fastslått uriktigheten av. Men slik fungerer ikke kommentarfeltets naturlover for kommunikasjon. Den ene( My-self) og andre prøver å forklare ting, men det går åpenbart ikke inn. Man ender opp med en gjeng folk som forklarer og forklarer til kommentarfeltet er langt som et vondt år. ( Riktignok forklarer noen så bra og ryddig at My kunne holdt kjeft i utgangspunklet, og i det minste gjort kommentarfeltet ti linjer kortere). Men det hjelper ikke. Det hjelper ikke å forklare noe for folk som har bestemt seg for at a er b.
Vår folkekjære dikter Alf Prøysen døde før har kunne oppleve kommentarfeltets forbannelse , men ikke desto mindre har han beskrevet fenomenet godt: «æille tala sjøl om sitt å ingen høre på».
Kanskje man heller kunne tatt de sinte inn i sin stue? (De som ikke er av den typen som truer med uslettelse og gir kjønnede karakteristikker. ) Man kunne gitt dem en kopp te og sagt:
- Du høres så bestemt ut, når du hevder dette. Har du opplevd noe i forhold til det? … -Ja, naboen din, sa du. … -Mmm …-Og hun gjorde det bare for å være ekkel mot deg, altså? Hvorfor tror du det? … -Det var sikkert ubehagelig for deg, uansett. …- Hvordan vet du det? …Jeg har ikke hørt om en slik studie, men jeg vet om en som viser det motsatte, du kan godt får lå- … -Ikke det, nei. … Ja, du føler deg sikker på at det vil vise seg at du har rett…. - Men foreløpig så… - Ja, men da er vi enige om at dette tror du, men du vet det ikke, ikke sant? Da skriver jeg det i kommentarfeltet, jeg, at vi har snakket sammen In Real Life, og du skulle bare så veldig gjerne ønske at dette var sant?
Au, min fineste tekanne! I tusen knas…
torsdag 26. januar 2012
fredag 20. januar 2012
Å pakke for katastrofen.
Uka hadde vært masete. Hysterisk masete, og da snakker jeg bokstavelig. De siste gangene noe dukket opp, ble jeg hysterisk av stress og tretthet, og måtte snakke beroligende til meg selv. Da det ikke hjalp, heller, og jeg begynte å kaste innholdet i ryggsekken min ut over golvet i desperasjon for å finne - åh, jeg hadde glemt hva jeg bare måtte finne!- snappet jeg opp et råd fra en klokere del av meg, nesten overdøvet av kaotiske førstetanker og et nervesystem bunnskrapet for viktige transmittor-substanser:
«Rydd den dømrade sekken! Det tar ikke lenger tid, og du trenger alt sammen om du snart må forlate den halvtømte tekoppen og løpe av sted til denellerannen som trenger deg neste gang.» Mitt Beroligende Jeg måtte ha fått lagt inn replikken i en pause mens Hysteriske Jeg trakk pusten, for jeg fanget opp rådet, sugde det begjærlig til meg og begynte å rydde sekken.
Jeg ryddet den grundig og relativt fornuftig. La til en del gjenstander som kunne være gode om det oppstod uforutsette katastrofer, og det kjentes godt. Jeg tømte håndveska også og koordinerte innholdet med sekken. ( Jeg veksler mellom å bruke veske og sekk.) Gutta på transmittorsubstansproduksjonen nikket anerkjennende med hodet og bestemte seg for å kjøre full produksjon av snille og nyttige ting som serotonin og sånn.
Re opp sengen? Ja! Nei! Pakke en kurv med alt jeg trenger for å kunne styrte ut av huset og Redde Noen. Det var lurt. Det var faktisk lurt. Da jeg hadde gjort dette ble jeg enda mer rolig, og resten av morgenens aktiviteter ble så normale, at jeg skal ikke trette dere med dem.
Det var først dagen etter, da jeg stussende løftet på kurven med «styrte-ut-av-huset-remedier» at jeg fikk reflektert over hva jeg hadde gjort dagen før.
Det hadde vært så mye travelhet, hjelping av andre, ispedd brått oppstått behov for håndverker i egen bolig, at det hadde fått mitt ubevisste mentale jeg til å tro at dette bare ville fortsette, mest sannsynlig også eskalere. Ved å pakke «styrte-av-sted-kurven» og sørge for en ryddig håndveske, snakket jeg beroligende til den delen av meg selv som var så hysterisk at hun ikke hadde evnen til å lytte til andre meldinger som: «Syk Pike1 har det bra og ingen ting skjer før til uka, Syk Pike2 har det ikke bra, men det eneste fornuftige er å vente en liten stund mens hun hviler, Frisk Pike kan unnvære meg i dag, varmtvannstanken er byttet, og det verste som skjer om jeg ikke får tak i snekker i dag, er at jeg ikke får tak i oppbevaringsboksene i plastikk før over helga.» Hysteriske Jeg ville ikke hørt annet enn: «Jeg er ikke interessert i problema dine, dette går så bra, så».
Men nå ble det: «Hurra, hun har hørt oss, hun forbereder seg på katastrofen, på praktisk detaljnivå». Da kan vi gå og legge oss litt, og Hun kan ta seg en kopp te til. Urtete.
Hadde jeg ikke oppdaget denne responsen, ville jeg ikke visst at mitt ubevisste jeg bare ventet på katastrofer. Det så til de grader at jeg ikke lenger hadde gode evner til planlegging i her og nå situasjonene slik de faktisk var.
Nei, dette er ikke et generelt råd til alle om å pakke små beredskapskurver for tenkte katastrofer å sette rundt i huset. Sjansen er sikkert stor for at det bare fører deg til nærmeste DPS.
---
... På forespørsel: Jeg tror ikke det vil bringe den som trenger det raskere til lenge ønsket DPS. Faren er sikkert at DPS når du endelig kommer ditt vil fokusere på at alle problemer i bunnen og grunnen kommer fra tvangsatferden å pakke katastrofekurver.
«Rydd den dømrade sekken! Det tar ikke lenger tid, og du trenger alt sammen om du snart må forlate den halvtømte tekoppen og løpe av sted til denellerannen som trenger deg neste gang.» Mitt Beroligende Jeg måtte ha fått lagt inn replikken i en pause mens Hysteriske Jeg trakk pusten, for jeg fanget opp rådet, sugde det begjærlig til meg og begynte å rydde sekken.
Jeg ryddet den grundig og relativt fornuftig. La til en del gjenstander som kunne være gode om det oppstod uforutsette katastrofer, og det kjentes godt. Jeg tømte håndveska også og koordinerte innholdet med sekken. ( Jeg veksler mellom å bruke veske og sekk.) Gutta på transmittorsubstansproduksjonen nikket anerkjennende med hodet og bestemte seg for å kjøre full produksjon av snille og nyttige ting som serotonin og sånn.
Re opp sengen? Ja! Nei! Pakke en kurv med alt jeg trenger for å kunne styrte ut av huset og Redde Noen. Det var lurt. Det var faktisk lurt. Da jeg hadde gjort dette ble jeg enda mer rolig, og resten av morgenens aktiviteter ble så normale, at jeg skal ikke trette dere med dem.
Det var først dagen etter, da jeg stussende løftet på kurven med «styrte-ut-av-huset-remedier» at jeg fikk reflektert over hva jeg hadde gjort dagen før.
Det hadde vært så mye travelhet, hjelping av andre, ispedd brått oppstått behov for håndverker i egen bolig, at det hadde fått mitt ubevisste mentale jeg til å tro at dette bare ville fortsette, mest sannsynlig også eskalere. Ved å pakke «styrte-av-sted-kurven» og sørge for en ryddig håndveske, snakket jeg beroligende til den delen av meg selv som var så hysterisk at hun ikke hadde evnen til å lytte til andre meldinger som: «Syk Pike1 har det bra og ingen ting skjer før til uka, Syk Pike2 har det ikke bra, men det eneste fornuftige er å vente en liten stund mens hun hviler, Frisk Pike kan unnvære meg i dag, varmtvannstanken er byttet, og det verste som skjer om jeg ikke får tak i snekker i dag, er at jeg ikke får tak i oppbevaringsboksene i plastikk før over helga.» Hysteriske Jeg ville ikke hørt annet enn: «Jeg er ikke interessert i problema dine, dette går så bra, så».
Men nå ble det: «Hurra, hun har hørt oss, hun forbereder seg på katastrofen, på praktisk detaljnivå». Da kan vi gå og legge oss litt, og Hun kan ta seg en kopp te til. Urtete.
Hadde jeg ikke oppdaget denne responsen, ville jeg ikke visst at mitt ubevisste jeg bare ventet på katastrofer. Det så til de grader at jeg ikke lenger hadde gode evner til planlegging i her og nå situasjonene slik de faktisk var.
Nei, dette er ikke et generelt råd til alle om å pakke små beredskapskurver for tenkte katastrofer å sette rundt i huset. Sjansen er sikkert stor for at det bare fører deg til nærmeste DPS.
---
... På forespørsel: Jeg tror ikke det vil bringe den som trenger det raskere til lenge ønsket DPS. Faren er sikkert at DPS når du endelig kommer ditt vil fokusere på at alle problemer i bunnen og grunnen kommer fra tvangsatferden å pakke katastrofekurver.
søndag 8. januar 2012
Trangsyn og vidsyn på voiden.
Einstein sa at det eneste som var uendelig, var universet og den menneskelige dumhet. Og så modererte han seg hva universet angikk. Der var han ikke sikker likevel.
Men vi gjør vel så godt vi kan, vi små mennesker. Vi prøver å forstå ved å legge våre tidligere erfaringer til grunn. Jo mer vi lærer, leser og opplever, jo større er sjansen for at vi oppdager noe som er så vanskelig at vi i hvert fall ikke selv forstår det og heller ikke finner noen som har svaret. Vi lærer at ikke alle svar ligger rundt neste sving. Og vi oppdager at svar vi har lært eller tenkt oss fram til og kanskje trodd på i lang tid, viser seg ikke å stemme. Det kan være ubehagelig for vårt ego, men sannelig også ganske lærerikt om vi velger å ta det inn over oss. Noen ganger må vi ta det inn over oss nesten om vi vil eller ikke, fordi omgivelsene gjør det, og vi ledes med.
Av og til står vi på vårt, likevel, spesielt de klokeste og de dummeste av oss, for å si det forenklet. Det kan handle om et behov for trygghet, manglende overskudd til å gjøre plass for nye tanker eller kanskje til og med at man har investert penger eller omdømme i den foreldede kunnskapen. Eller at man har den indre styrke man trenger for å ikke la seg suggerere av massen. Hva er hva her? Kanskje det bestemmes den allmenne konsensus, og så endres det med tida?
Det som har fått meg til å gruble over den menneskelige dumhet i dag, er all skråsikker-heten omkring 22.juli-terroren. Dette kan jeg trygt blogge om uten å frykte for en ubehagelig intellektuell kuvending med et første. Media er full av hån ovenfor psykiatrikyndige som synser i vei uten å ha møtt terroristen. Beredskaps-erfarne som vurderer akuttberedskapen ut fra en oversikt vi har nå, men som de ikke hadde da, får også hoderystende kommentarer. De mindre bastante motforestillingene, er kanskje de som havner i bakgrunnen, enda det er dem vi trenger mest.
Men samme media er også talerør for de skråsikre ytringene som ikke er fra kunnskapsrike og reflekterte folk, men også små verdensmestere som har lagt sine egne erfaringer til grunn og ikke ser noen grunn til å tro at det finnes korrigerende kunnskap eller informasjon der utenfor den mentale hageporten. Jeg kaller dem «Ingen-skal-komme-og-fortelle-meg-mennesker». Og man håper selvfølgelig at man selv ikke inkluderes i gruppen.
Fenomenet er ikke nytt. Jeg husker dem alt som voksne fra oppveksten, derpå klassekamerater, kolleger og andre rundt meg. Og jeg husker da også egne bestemte standpunkter, helst fra da jeg både var ungdom og bodde i ei trang, lita bygd. Menn¬esket greier vel ikke å kjenne igjen egne dumheter før årene har falmet dem noe.
I ei trang bygd med manglende tilgang til informasjon er det ikke rart at selv velmenende mennesker som gjorde så godt de kunne, endte opp med holdninger og oppfatninger som med tida ble enkle å harselere med for den etterpåkloke.
I vår tid, har jeg forstått at de trangeste bygdene befinner seg på Internett.
Vi har fått verden inn i stua, og verden har blitt skremmende stor. Vi må bygge opp skillevegger og lage trygge rom i dette kontorlandskapet av en verden. Og vi lager forumer og grupper, og vi har venner og følgere. Ofte lykkes vi å bygge opp igjen et greit og oversiktelig virtuelt nabolag. Med omsorg, nærhet og informasjonsutveksling. Sladder og intriger. Vennlige hei og arrogante jeg-ser-deg-ikke. Lesing høyt fra avisen for hverandre (også kalt linker). Nye bekjente og vedlikehold av sosialt nettverk, gjerne til bruk i Real Life.
I mye skiller dette seg stort fra min barndoms grønne skogbygd: Man kan bosette seg i mange ulike grender og delta i et vell av sanitetsforeninger og ungdomsgjenger samtidig, og uten at noen bryr seg nevneverdig med om man omgås folk de andre ikke kjenner eller om en «har glømt å’n kommer fra», som min far uttrykte det. Noen har også ulike identiteter og lever i ulik grad flere parallelle liv samtidig oftest uten at dette er grunnlag for hverken kritikk eller straff.
Men man kan velge hovedsakelig å holde seg i et veldig trangt virtuelt bygdelag der man er garantert å ikke bli utfordret i sine oppfatninger av forstyrrende informasjon.
Men vi gjør vel så godt vi kan, vi små mennesker. Vi prøver å forstå ved å legge våre tidligere erfaringer til grunn. Jo mer vi lærer, leser og opplever, jo større er sjansen for at vi oppdager noe som er så vanskelig at vi i hvert fall ikke selv forstår det og heller ikke finner noen som har svaret. Vi lærer at ikke alle svar ligger rundt neste sving. Og vi oppdager at svar vi har lært eller tenkt oss fram til og kanskje trodd på i lang tid, viser seg ikke å stemme. Det kan være ubehagelig for vårt ego, men sannelig også ganske lærerikt om vi velger å ta det inn over oss. Noen ganger må vi ta det inn over oss nesten om vi vil eller ikke, fordi omgivelsene gjør det, og vi ledes med.
Av og til står vi på vårt, likevel, spesielt de klokeste og de dummeste av oss, for å si det forenklet. Det kan handle om et behov for trygghet, manglende overskudd til å gjøre plass for nye tanker eller kanskje til og med at man har investert penger eller omdømme i den foreldede kunnskapen. Eller at man har den indre styrke man trenger for å ikke la seg suggerere av massen. Hva er hva her? Kanskje det bestemmes den allmenne konsensus, og så endres det med tida?
Det som har fått meg til å gruble over den menneskelige dumhet i dag, er all skråsikker-heten omkring 22.juli-terroren. Dette kan jeg trygt blogge om uten å frykte for en ubehagelig intellektuell kuvending med et første. Media er full av hån ovenfor psykiatrikyndige som synser i vei uten å ha møtt terroristen. Beredskaps-erfarne som vurderer akuttberedskapen ut fra en oversikt vi har nå, men som de ikke hadde da, får også hoderystende kommentarer. De mindre bastante motforestillingene, er kanskje de som havner i bakgrunnen, enda det er dem vi trenger mest.
Men samme media er også talerør for de skråsikre ytringene som ikke er fra kunnskapsrike og reflekterte folk, men også små verdensmestere som har lagt sine egne erfaringer til grunn og ikke ser noen grunn til å tro at det finnes korrigerende kunnskap eller informasjon der utenfor den mentale hageporten. Jeg kaller dem «Ingen-skal-komme-og-fortelle-meg-mennesker». Og man håper selvfølgelig at man selv ikke inkluderes i gruppen.
Fenomenet er ikke nytt. Jeg husker dem alt som voksne fra oppveksten, derpå klassekamerater, kolleger og andre rundt meg. Og jeg husker da også egne bestemte standpunkter, helst fra da jeg både var ungdom og bodde i ei trang, lita bygd. Menn¬esket greier vel ikke å kjenne igjen egne dumheter før årene har falmet dem noe.
I ei trang bygd med manglende tilgang til informasjon er det ikke rart at selv velmenende mennesker som gjorde så godt de kunne, endte opp med holdninger og oppfatninger som med tida ble enkle å harselere med for den etterpåkloke.
I vår tid, har jeg forstått at de trangeste bygdene befinner seg på Internett.
Vi har fått verden inn i stua, og verden har blitt skremmende stor. Vi må bygge opp skillevegger og lage trygge rom i dette kontorlandskapet av en verden. Og vi lager forumer og grupper, og vi har venner og følgere. Ofte lykkes vi å bygge opp igjen et greit og oversiktelig virtuelt nabolag. Med omsorg, nærhet og informasjonsutveksling. Sladder og intriger. Vennlige hei og arrogante jeg-ser-deg-ikke. Lesing høyt fra avisen for hverandre (også kalt linker). Nye bekjente og vedlikehold av sosialt nettverk, gjerne til bruk i Real Life.
I mye skiller dette seg stort fra min barndoms grønne skogbygd: Man kan bosette seg i mange ulike grender og delta i et vell av sanitetsforeninger og ungdomsgjenger samtidig, og uten at noen bryr seg nevneverdig med om man omgås folk de andre ikke kjenner eller om en «har glømt å’n kommer fra», som min far uttrykte det. Noen har også ulike identiteter og lever i ulik grad flere parallelle liv samtidig oftest uten at dette er grunnlag for hverken kritikk eller straff.
Men man kan velge hovedsakelig å holde seg i et veldig trangt virtuelt bygdelag der man er garantert å ikke bli utfordret i sine oppfatninger av forstyrrende informasjon.
Abonner på:
Innlegg (Atom)