De villfarne

En av de bra tingene som skjer etter 22. juli, er at noen villfarne mennesker våkner opp.

Nei! Jeg er ikke ute etter å villfarenerklære mennesker med annet syn enn jeg selv, eller mer spesifikt de høyreekstreme. Men noen mennesker har selv våkent opp og sett at de har vært i en boble. Nå skjems de eller forskrekkes på annet vis og gjør en forandring.

Noen voksne har fortsatt å leke politi og røver i voksen alder og kost seg med det. Noen har kanskje fått en lindring fra avmakts- eller underlegenhetsfølelse eller gitt uttrykk for sinne og frustrasjon ved å snakke som om det var sant at de kunne tenke seg å sperre politikere inne og bombe dem eller selv direkte henrette dem..

Ok, de har kanskje fremdeles sitt islamfiendtlige syn. (Jeg vil ikke kalle det islamofobisk. Det er å sykeliggjøre et synspunkt annerledes enn ens eget. ) Men de våkner opp og blir seg bevisst at de faktisk har sagt at de har til ønske om å begå massemord på sine meningsmotstandere, og NOEN HAR TATT DEM PÅ ALVOR.

I prinsippet, men med mer omseggripende konsekvenser blir det som å si «jeg elsker deg» når man mener «jeg vil i buksa på deg». Den som kommer med slike unøyaktige ytringer har kanskje en forestilling om at den andre forstår like godt som en selv at det er en metafor, et språkbilde, en lek. Men der kan man ta sørgelig feil.

Også før 22. juli har mennesker latt seg hisse opp av andres snakk og utført vold og drap og blitt overrasket over at man faktisk ikke fikk støtte der de hadde ventet det. Men denne gangen fikk det er uhyggelig større omfang.

Noen «villfarne barn», som Ole Paus kaller dem, stopper faktisk opp og innser at de har lekt en lek som var farligere enn de forestilte seg. Menneskesinnene er så forskjellige. Og tenk om de hadde blitt trukket inn i sin egen metafor?

Det er mye vi håper på nå i tida etter 22. juli. En av de tingene jeg håper vil vare, er at mange av de sinte og frustrerte guttungene av begge kjønn og i alle aldre slutter å la sin frustrasjon få utløp ved å snakke om alle de skal drepe.