”Minneord”, stod det plutselig på Facebook. En gammel barndomsvenninne av meg
hadde visst… skrevet… et… minn- Nei? … NEI!
Minneordet var OM henne, ikke AV.
Jammen, man kan da ikke tøyse med sånt! For dette kunne da
ikke være sant?
Så kom jeg på at hun hadde hanglet skikkelig for et halvt år
siden. Men hadde hun ikke kommet på
sykehus og blitt bedre, da? Litt før dette skulle vi møttes sammen med en tredje gammel
venninne. Det var blitt utsatt.
Vi er ( var?)… Hvordan omskriver man så man slipper å
forholde seg til verbets tider akkurat nå.? Vi ……… barndomsvenner. Vi gikk sammen
på folkeskolen. Naboer. Venner. Så giftet hun seg, og foreldrene flyttet også,
så vi møttes ikke mer enn en gang på mange år, det var for ca 30 år siden. Men
så fant hun meg på Facebook. Nå lignet hun moren sin litt. Og mest seg selv,
fortsatt. Det så jeg på bildene.
Hun virket ivrig, travel, kreativ. Sånn som hun alltid var. Jeg
gledet meg sånn til å treffe henne. Men
så ble det stille på henne. Og jeg var så travel. Det var hun også. Så var hun
syk. Og jeg var enda mer travel.
Og nå er profilen hennes blitt en minneprofil.
For å gjøre det helt klart: Hun lå ikke syk og vansmektet
fordi jeg ikke tok kontakt. Hun hadde levd over 40 år av livet sitt helt uten
meg. Men jeg visste hvert år på bursdagen hennes at i dag hadde hun bursdag. Det
har neppe gått et år i tida før vi gjenopprettet kontakten uten at jeg har
tenkt på henne på en eller annen måte. Da jeg snakket med datteren min i dag,
brukte jeg uttrykket ”hun venninnen min som døde”. For vi var jo venninner fra
barndommen. Det går da ikke over?
Samtidig vet jeg ikke om jeg kan gå i begravelsen. Om jeg
har rett til det, liksom. Kanskje hvis jeg sitter bakerst?
Gjennom dagen dukker det stadig opp ting som minner om henne. Og det føles som om et møte
mellom oss skulle være nært forestående. Som at jeg skal vise henne ting,
fortelle henne om ting. Nå snart. Mens
det i virkeligheten er blitt til aldri.
Og jeg kjenner sorg over at vi ikke fikk gjenopprettet
kontakten. Over at vennskapet vårt hører til så langt bakover i tid at smerten
over hennes død overskygges av melankolien og ettertenksomheten jeg har omkring
meg og mitt perspektiv i denne sammenhengen. JEG har mistet muligheten til å
gjenoppta kontakten med en savnet barndomsvenninne. JEG må sannelig rydde plass
i livet MITT til de viktige tingene. Sånn at det ikke plutselig er flere som
bare dør uten at jeg får…
Men Hun er den som er død nå. Fine dama.
