CH, eller "Rent-a-husband"

Det var den der innerste døra skyvedørsgarderoben i gangen igjen. Nederst står den skrått på glideskinna. Det gjør at den ikke kan dras de siste 10 cm.  Når jeg setter den parallelt med den ytre døra, vil den ikke gli. Metallbeslagene den glir på kan justeres med en skrue, kanskje løsningen ligger der?  Men der melder jeg pass. Døra fungerer på et vis, og trygghetssøkende som jeg er, tar jeg ikke sjansen på å mekke på måfå og risikere at dørene låser seg og det første gjester får øye på, er støvsuger og mopper.

Og så var det lyset på kjøkkenet. Taklyset består av en klemmelampe fra IKEA, festet på gardinkappa. Jeg har ei lampe i boden, og det er en dobbelt (til og med) stikkontakt i taket. Men ingen krok. Jeg skulle hatt en krok over spise-og-arbeidsbordet i stua også. ( Og en over vedovnen, for rask klestørk om vinteren. Jeg er ikke så hemmet av estetiske krav at jeg ikke tenker praktisk.) Men hull til de krokene må lages med murbor, og det har jeg aldri gjort før. Tenk om jeg ender opp med et lite krater og ingen krok?

Og så burde jeg vasket kjøkkenvifta, men sist jeg demonterte den, måtte naboen og jeg i fellesskap prøve og feile for å få filteret på plass igjen, og sikre den med sånne metallbånd med hull i som du får kjøpt på Cl Oh. Og ingen av oss var til slutt sikre på akkurat hvordan vi hadde fått det til.

Da tenker jeg på min gamle venn CH. ( Han var døpt Carl Henrik, men «det lyder jag inte», som han sa.)

CH var av og til i Oslo, og da bodde han hos oss. Som takk, gikk han rundt i huset og festet, skrudde og reparerte sånt som måtte fikses. Når CH kom i hus var rekkefølgen sånn: 1 Kram. 2 Henge opp jakka. 3 Sette elektrisk drill på lading. Jeg ser ikke en gang bort fra at jeg har byttet om punkt 2 og 3.

Den gangen var jeg syk og hadde veldig svake hender, så hjelpen var enda mer påkrevet da. Egentlig er jeg nokså praktisk av meg, så den gang var jeg en hendig kvinnes sjel i en nesten bokstavelig talt handikappet kvinnes kropp. Heldigvis gikk det over.

Men jeg er født på tidlig femtitall, og vi hadde ikke sløyd på skolen. Det er mye slikt jeg føler meg utrygg på. Dessuten har jeg (fortsatt) en unormalt dårlig retningssans, så hvis jeg driver og skrur på ting, kan jeg plutselig komme til å skru motsatt vei. Såkalt «fikling» er jeg av og til veldig dårlig på, selv om viljen absolutt er til stede.

Jeg er ikke redd for å bruke håndverkere. Jeg har hatt både rørlegger og elektriker her og betalt det de skulle ha. Men noen ganger trenger man bare en handyman. Uavhengig av kjønn, bevares.  En CH, en «Rent-a-husband» hva praktisk husmekking angår. Og han må så gjerne være polsk, bare han snakker norsk. For til små filledetaljer som en vil ha akkurat sånn, må en kunne forklare ting skikkelig. Og så burde det ikke være alt for dyrt. Ellers vil det aldri lønne seg å reparere noen ting, og det vil være billigere å kjøpe nye ting der monteringen ikke er et problem.

Jeg kan mange praktiske ting sjøl, og kanskje det å bytte tjenester hadde vært tingen? Men det må organiseres, og det er noe styr. Noen har foreslått nettdating, men det vil trolig dra med seg noen kompliserende faktorer og ikke være noen garanti for at man oppnår primærmålet. Ikke ligger det i konseptet at behov for mekking i heimen er et akseptabelt fokus, heller.

Døra i gangen glir vel greit nok. Vifta klarer seg også en stund, for det er ikke mye steiking i fettos hos meg. Jeg setter ei ståleselampe ved spisebordet og klapper beroliget på metallbåndet med hull som fungerer bra nok til å sikre at ting kan skrus fast eller sikres når man ikke vet hva den dingsen man egentlig skulle hatt ser ut og heter.

Kanskje jeg skulle ønsket meg et par timer med Rent-a-husband til fødselsdagen min? Men problemet ville vel vært det samme for mine venner: De aner ikke hvor man får tak i en sånn. Eller de har en hjemme som ligger langt etter med sine egne oppgaver.

PS: Jeg er ganske god til å lappe albuene på yndlingsgensere…

Høstrapport fra badevekta.

 «For stor! For stor, Kan syes inn!» Og: «Næmmen-så-fint-den satt-nå!»

Tante My har hentet vintertøyet fram fra boden for en kjapp gjennomgang. Det er det alltid lurt å gjøre tidlig på høsten, så man slipper å impulskjøpe klær man har glemt man hadde maken til når butikkene begynner å fylles med fluffy og ullent i lokkende farger og fasonger.

I år er det ikke bare hukommelsen som trenger en oppfrisking, men hva passer egentlig nå når jeg og badevekta har hatt det lille stuntet i vår? Resultatet var oppmuntrende og dessuten interessant. Jeg oppdager at jeg egentlig bare er vant til å vurdere om klær sitter for trangt. «For stor» har alltid betydd kjekk kamuflasje. Dermed har jeg lagt to ulljakker jeg liker godt i haugen som skal luftes og legges i skapet, men lurer på om de kommer til å ende hos Fretex når jeg har brukt dem et par ganger.

Vekta har holdt seg nede. Krisen jeg beskrev i de to forrige bloggpostene handlet om å bli frustrert over ikke fortsatt å bli overrasket over hvor mye slankere man har blitt. Men så har jeg vennet meg til ikke å bli overrasket, og det gikk greit igjen. Men det holdt på å lure meg inn i tullespising, det gjorde det. 

 Jeg vet ikke om det er regnet ut hvor lenge det er fare for at kroppen (eller var det helt spesifikt fettcellene?) lagrer den gamle kroppsvekten i hukommelsen. Sånn at de plutselig kan våkne en dag og beskjemmet alarmere: «Her mangler det noe! Alle mann til pumpene. Skuff inn! My er sjuk, hun har gått ned 7 kilo, og hun greier ikke legge på seg igjen!»

Jeg har sagt til meg selv, at om det skjer, så skal jeg ned tre kilo til. Det er nemlig først da jeg ikke er å regne som overvektig, i følge de som tolker BMI for personer som ikke er så høye.Vi korte har nemlig litt mindre å gå på, og skal veie litt mindre enn BMI sier. Til dem av dere som bryr seg om sånt.

Dvs, jeg vet ikke om det er tre kilo, kanskje bare to kilo jeg må ned for å være normalvektig. For kanskje har jeg gått ned åtte kilo og ikke sju? Jeg har lånt bort badevekta mi og måler midjemål, samt sjekker hvordan de trangeste buksene og skjørtene sitter når de er nyvasket og jeg ikke nettopp har spist middag.  Jeg har i hvert fall ikke lagt på meg.

Men jeg har altså tenkt å stoppe her, og ikke gidde å anstrenge meg så veldig med å gå ned mer. Det fungerer så fint nå. Jeg synes jeg ser bra ut nå, jeg. Men jeg skal spørre legen min om det med diabetesfare. Sier hun jeg må ned litt til, så får det gjøres.

Kneet mitt gjør det fortsatt litt guffent å gå morgentur og jeg har ikke vært på Pilates enda i høst, men det blir stadig litt bedre. Målet i høst er å trene litt mer, bli sterkere.

Og holde vekta.