Dorullnisser og andre sosiale tilfeller

 Dette er en årgangsartikkel fra papirbloggen Inger Johannes Juletidende.  Første utgave av artikkelen stod i 2000, eller årgang 3, som det heter i Juletidendekretser.

I de seinere årene har Juletidenden hatt en deltidsansatt journalist kalt Vinkorknissen. Det er dem som hevder at han er Redaktørens Alter Ego. Og mellom Redaktøren og Inger Johanne er det nok ikke helt enkelt å vite forskjellen, heller.

VinKork, som han etter hvert kaller seg, har bare et ønske til jul, og det er at denne artikkelen skal komme på bloggen.  Jo, og så var det ett til: At Rema i Vinjesgate skal få inn mer av den alkoholfrie drikken Santaclausthaler. Men vi veit det siste er usannsynlig, så derfor kommer nå VinKorks ønskereprise om VKN sin opprinnelse.  De som har fulgt oss en stund, vet at det ikke tok mange julene før Vinkorknissen fikk lurt seg til å stå i settekassehylla som helårsnisse. Og som med oss alle, så har han gjennomgått en utvikling og – skal vi si – åndelig vekst?

Slik skrev jeg i år 2000:

Blant den julepynten jeg tar fram hvert år, er Vinkorknissen. Han er skapt av en kork fra en rødvinsflaske, en liten dott saueull og en rød lue som er sydd av en bit avlagt, rød ullstillongs.

Nissen har betrodd meg at hans høyeste ønske er å være Konge. Betroelser skal man ta imot med respekt, men Konge? Heldigvis slapp ikke den bløte vitsen om Kong Alkohol ut av meg før jeg rakk å tenke meg om.

Men å gi en vinkork kongestatus i jula, vinkorken som lettsindig lar seg trekke opp uten hensyn til om innholdet den har beskyttet skal brukes til hygge og glede  eller overstadig rus og derpå følgende elendighet… Og mens stereoanleggene og muligens en og annen levende stemme synger om «en konge stor»… Blir ikke dette noe blasfemisk, selv om man tar hensyn til at nissen kom til landet lenge før Jesusbarnet?

Det jeg kunne gjøre i sakens anledning, var under visse betingelser å utrope han til hersker over settekassehylla i stua 14 dager omkring vintersolverv.

Betingelsene var som følger: Vinkorknissen skal hver dag sende vennlige og kjærlige vibrasjoner til alle som drikker så mye at det blir leit for noen (seg selv eller andre). Disse vibrasjonene vil roe sjelen og for noens tilfelle redusere alkoholbehov som utelukkende skyldes «gruff».

Heldigvis sier loven om ekkoeffekten ved gode vibrasjoner at de vil spre seg stadig mer effektivt for en hver som har behov for dem.

Nissen aksepterte betingelsene straks. 

For øvrig er jeg glad i dorullnisser.

Fenomenet dorullnisser har sitt navn etter sitt tidligste opphav som ble produsert i barnehager der utgifter til materiale skulle matche lønnen for førskolelærere. Ur-dorullnissen var laget av inner­hylsen fra en toalettrull, nennsomt dekorert med rødt glanspapir. Etter måten vakker, men muligens på grunn av sitt opphavssted ikke helt akseptabel for alle som dekorasjon på spisebordet.

For ikke å terge dem med hygieniske mot-forestillinger lager vi i vår familie dorullnissene av tørkerullinnmater og andre hylser. Man kan også forsøke seg med tomme medisin-eller krydderglass med pålimt vattkule, men må da være forberedt på motstand fra dorullpuristene.

Mange damer på min alder har en eske eller fem med tøyrester man "skal lage noe av en gang" Fint å lime på som nissetøy. I den umiddelbare nærhet av mine stoffesker kom jeg over noen fravokste, røde strømpebukser i ull og bomull som passet til luer. Som tidligere Steiner­skolemamma har jeg også en eske med rester etter produksjon av dukker fylt med kardet ull  som blir til skjegg. - Jeg synes de blir ganske fine, jeg!

Ærlig talt: Stygge grelle plastengler og nisser med de mest groteske ansiktsuttrykk selges i hopetall uten at noen utgyter særlig mange estetiske motforestillinger på kultursidene i Dagbla’. Det er dorullnissene  jeg har sett mest latterliggjort i media av de samme folkene som smiler hånlig av hvite plastmøbler i hagen og hever sushi og caffelatte til skyene. Jålekopper!

Ingen tjener penger på dorullnisser. De tjener ikke kapitalismen. Det gir avspenning og ro å pusle med å lage dorullnisser, slik at man lindrer uro på andre måter enn ved å shoppe.

("Ett lyckligt folk är olönsamt, det är så lite dom vill ha", sang Hoola Bandoola i min ungdom.)

GI DORULLNISSEN DEN PLASS DEN FORTJENER I NORSK FOLKEKULTUR! DORULLNISSER I ALLE HJEM, FOREN DERE!I

Telefonsnakkere. Hva er å være tilgjengelig.

Jeg kjenner noen få mennesker som bare har fasttelefon. Dessuten har jeg oppdaget at det er nyttig å spørre alle fra ca 60-70 år som gir meg sitt mobilnummer om de også bruker sms. Det er det nemlig ikke alle som gjør. Telefonsnakkerne er nemlig flere enn dem som bare har fasttelefon.

Nå mener jeg ikke verken å bruke benevninga «telefonsnakkere» som noe negativt eller å antyde at disse er de eneste som snakker i telefonen. Jeg setter selv pris på en god telefonsamtale med slekt og venner. Eller for å avklare mer komplekse ting. Jeg prøver bare å finne et ord for dem som bruker telefonsnakking som den foretrukne kommunikasjonsmåten når man skal ha tak i noen, gi en beskjed, gjøre en avtale. Sånn vi alle gjorde før, men som nå er blitt så sjelden at det er praktisk å ha et ord for det.

Særlig fasttelefontilhengerne begrunner ofte valget sitt med at de ikke ønsker å være tilgjengelige til en hver tid. En prisverdig holdning. Men etter min mening er det ikke det de gjør.

Vi som har mobiltelefon, setter ofte telefonen på lydløs, eller skrur den av. Det er det få fasttelefonbrukere som gjør. Det er nok lettere for oss med mobil. Mobiltelefonen gjør det lett å se hvem som har ringt, og er det ukjent nummer, tar vi den kanskje ikke selv om vi ser eller hører at den ringer. Vi googler nummeret og SÅ ringer vi evt tilbake. Vi gjør oss ikke mer tilgjengelige enn så. Det kan vi mene mye om, men ikke akkurat nå. 

Etter noen år med mobiltelefon, får vi som bruker mye sms ( eller mail chat osv,)et nytt forhold til å ta en telefon. Jeg for min del ringer i hvert fall ikke til hvem som helst når som helst. Det føles litt frekt å ringe til folk jeg ikke kjenner kanskje midt i middagen, eller når de ser på nyhetene. Og når har de egentlig kommet hjem fra jobben? Dessuten er jeg vant til å kunne ordne ting kjapt via sms, og å sette meg ned å ta en telefon, blir en omstendelig ting jeg skal gjøre siden. 

Det hender til og med at jeg sender en sms: Har du tid til en telefonprat om en kvarters tid? Og svaret kan kanskje være: «Koselig! Men om en halv time?» Så greit.  

Jeg merker at den nye vanen kan gå ut over kontakten med gode telefonsnakkervenner. Ikke alle leser mailen sin hver dag, og jeg tror det i ekstra stor grad gjelder telefonsnakkere. Helt i orden. Men når man heller ikke kan sende en sms: «Sendt deg mail, les før i morgen kl 15», så må man bry dem med en telefon, selv om de står midt oppi noe. Eller man utsetter eller dropper hele greia.

Jeg er veldig opptatt av at personer uten mail skal få all informasjon som mailmottakere får. Dette har jeg lært i organisasjonsarbeid. Jeg har i flere år printet ut fellesmailer og sendt i posten eller levert når vi møtes. Så inkluderer man dem som ikke har mail.  

Nå nylig sendte jeg en slik mailutskrift sammen med en oppfordring til å ringe eller sende sms når brevet var mottatt og det jeg spurte om var avklart. Det gjør jeg ikke igjen. Dette var nemlig en telefonsnakker som ikke sendte sms. Og som, vil jeg tro, mente at det var jeg som burde ringt i utgangspunktet. Jeg hørte i hvert fall ikke noe. Men jeg trodde han var på ferie…

Her om dagen skulle jeg prøve å samle meg og to andre til et møte i forkant av en sammenkomst. Det er jo effektivt for travle folk. Og travle må de være, så vanskelig det er å få tak i dem. Jeg fikk ideen under ei uke sammenkomsten, men… Hvordan få tak i folka? Den ene har fasttelefon og mail som besvares ryddig. (Men det er ikke hver dag han er ved datamaskinen, skulle det vise seg.) Best å finne ut om han kan først. Den andre kunne nemlig bare ringes til, og det… var så plundrete.

Jeg fikk jo ikke kalt inn til noe møte.

For ikke lenge siden var det en anledning der jeg trodde vi alle (samme trio) skulle være til stede. Normalt ville jeg sendt en sms til begge. Kommer du? Har du undersøkt om..? Kan du ta med..? At jeg måtte finne tid til å ringe, kom jeg på alt for seint. Jeg er jo ikke vant til det, lenger. 

Før alle telefonsnakkende lesere (som nok er i fåtall, siden de er lite eller ikke på Internett) blir alt for provoserte, skal jeg skynde meg å si at: JA, jeg skal begynne å forholde meg annerledes til telefonsnakkere. Det går sikkert lettere nå når jeg har blitt oppmerksom på hvor utfordringen ligger. Jeg skal prøve å huske at jeg må planlegge i god tid, og at ansvaret for å tilrettelegge kommunikasjonen er mitt. De gjør jo som de alltid har gjort, det er jo alle vi andre som har begynt med noe nytt. 

Men dere kan godt tenke på at vi andre hver dag og i kommunikasjon med de aller fleste opererer innenfor en annen tidsramme og en annen måte å tenke på. Og man kan da ikke bare ringe hjem til folk en ikke kjenner så godt? Uten å ha sendt en tekstmelding en gang?

Så hvis noe er viktig for dere, kan dere huske på å være den som ringer, dere som kan konseptet. Men er det fortsatt litt dyrt å ringe til mobil, eller?

I det jeg skulle poste denne, ringte naboen. Ville jeg gå tur om en halv time? Ja! Det ville jeg. Og det var da helt greit at hun ringte og telefonsnakket. Midt i gjennomlesinga og postinga. Men vi kjenner jo hverandre, da.  Og mora mi ville sikkert syntes det var tullete å ikke bare ta trappa, ikke ringe for noe sånt.