Fett, altså,

… er jammen ikke lett å bli klok på.

Da jeg fikk skolekjøkken i sjuende (i det Herrens og Fruens år 1967) sa frøken Lannem at vi ikke måtte bruke for mye fett i maten, og at gamle oppskrifter inneholdt for mye fett. 

Det var første gang jeg lærte noe om fett, og Magrest Mulig var en sannhet som holdt seg i mange år, selv om vi snart fikk høre at soyamargarin var bedre enn Melange, for Melange, fikk man hjerteinfarkt av. Og av smør, om man ikke var antroposof. 

Antroposofene, som sier mye både klokt og sprøtt, lå minst 25 år foran alle andre i å snakke om at herding av fett, som i soyamargarin var enda skumlere enn smør, som var naturlig stivt. (Hva som er riktig i skrivende stund, slåss de lærde om, tror jeg, men mer om det etter hvert.)

Så tidlig var det bare mettet, umettet og flerumettet fett som var inndelingen. I tillegg til at det var viktig med mengden, som helt til Atkins og Hexeberg kom på banen skulle være liten, selv om man etter noen år lot oss få vite at om vi ikke fikk i oss et minimum sunt fett, dannet kroppen fett av karbohydrater, og det var av den slemme typen som leiret seg i blodåreveggen.

Ser dere: De forandrer på det Hele Tiden. 

Det begynner å bli noen år siden «Omegaen kom». Man kunne kategorisere fettet etter hvordan fettsyrene i fettet kjedet seg sammen. Omega 3 var bra, omega 9 danner kroppen selv, om man ikke heter Udo, og omega 6 (unntatt alfalinolensyren, selvfølgelig!) var betennelsesdannende i de mengdene vi brukte i vårt modere kosthold, og her falt den tidligere så lovpriste soyamargarinen fra sin pidestall med et fett klask. 

Eller gjorde den det? 

Det som skjedde later til å ha fulgt den samme lovmessighet som protestantismen da den katolske kirken mistet monopolet sitt. Det dannet seg små grupper av ivrige rettroende som innbyrdes var sterkt uenige: Smør, Brelett, kolesterolsenkende margarin og «ingenting» på brødskiva. Og i steikepanna helte noen olivenolje, men ikke jomfruolje, for når den ble varm, ble den verre enn verst, mens rapsolje, derimot, i hvert fall den som var foredlet så den tålte oppvarming, kunne man bruke.

De fleste brød seg søtten og dessuten gjaldt nok ikke gatekjøkkenmat, for der skjedde stekingen uten ens kontroll, og kunne følgelig ikke lastes en og da sikkert heller ikke belaste ens kropp. 

TanteMy hadde akkurat lært seg å ikke steike maten i olivenolje, men i rapsolje og å helle den dyreste og fineste jomfruolja i suppa etter at den var kommet i tallerkenen, og jeg trodde neste prosjekt handlet om å finne ut hva den melkeintolerante kroppen likte best: Smør eller melkefri margarin med rapsolje og «vegetabilsk olje». 

Da kom neste slag, og det er det som akkurat nå holder på å gjøre meg helt Klin Kokos.
( Ja, jeg vet den var billig, men jeg bare måtte!)

 

Kokosfett!

Kokosfett omtales som både det mest erkesunne og mest farlige av alt fett som finnes i menneskeføde. Og hva er hva?

Hvis man skal stole på Internett, (og det skal man selvfølgelig ikke), så er palmeolje laget av oljepalmen, og ikke av kokosnøtter, som jeg hittil har trodd. Og som vel alle vet nå, er nesten alt som deklareres som «vegetabilsk olje» palmeolje.  Hm.. Vegetabilsk, det høres jo vitterlig ut som noen som kommer fra grønnsaker, hva? Ikke gulrøtter, kanskje, for gulrøtter er ikke så fett, men tenk avokado… Men som sagt: Glem det!

Men det betyr at jeg må finne en annen melkefri margarin enn det blå begeret de har på Meny til mitt prosjekt: Smør eller margarin?

Men hva er forskjellen på Delfiafett og Cocosa? Bortsett fra prisen og konsistensen? 

Dette har jeg lest meg fram til om kokosfett:


IKKE ta det jeg sier for god fisk. Dette er tross alt Internett, ikke sant! Der folk slåss for å slippe å kvitte seg med troingen og overbevisningene sine med alt de har av virkemidler, der skråsikker gjengivelse av info fritt etter hukommelsen og lettere justert for å passe med den sannheten man føler seg komfortabel med, framstår som både mer lettlest og hyggelig enn mer tørre gjengivelser av ernæringsfysiologi, i varierende grad finansiert av og tro mot offentlige eller kommersielle interesser.

Datt du av, nå?

Jeg sa bare at det er mange påstander på Internett du ikke må stole på. Men hittil ser det sånn ut for meg:

Cocosa skal være veldig skånsomt presset, uten oppvarming. Delfiafett er mye mer herdet. Noen sier det er masse transfett i delfiafett, noen sier at det er noe. 

Noen sier at når en varmer opp olje til steiking i panna, blir den så forandret og skadelig at det er bedre å bruke delfiafett, mens de fleste (i juli 2012) fortsatt mener at delfiafett er verst.

Det finnes en Cocosavariant noen anbefaler til steiking, men den dyreste blir ødelagt av steiking.

Det som overrasker meg mest, er at jeg ikke finner noe særlig om Delfiafett på nettet. Ingen produktinfo med innholds-deklarasjon, heller. Og selv om ernæringsfysiologene sikkert er både tørrere og kjedeligere, så finner jeg lite fra dem også. Kanskje er det et mye brukt søkeord jeg har glippet?

Er jeg heldig nå, så får jeg noen kildehenvisninger her i kommentarfeltet eller på Fac e book, Google+ eller Twitter?

F Paulun er en svensk ernæringsfysiolog som ser ut til å vite mye og er flink til å forklare, men han ser nesten alt i et fettforbrenningsperspektiv, og det gjør han litt tunglest likevel om man for eksempel primært leter etter fett som ikke stimulerer betennelsestilstander. Og så selger han visst noen produkter? Og masse bøker. 

(Jeg liker best kilder som ikke selger noe. Men hva er å selge? Noen forskere shopper ære og berømmelse.)

Her skriver han om kokosfett, og han er positiv, gutten! http://www.paulun.se/page5504412.aspx

Og da sier han for eksempel: «Vanligt kokosfett som du köper i block i mejerikylen har också god kvalitet och är mycket prisvärt.» Og det tror jeg betyr at delfiafett er billig og greit.

Og han er av dem som sier at alle de sunne oljene blir ødelagt i panna når du steiker.  Han virker imidlertid helt uinteressert i foredlingsprosessen og hva den gjør med fettet. Det som gjør at Delfiafettet utvinnes i større mengder enn Cocosa og at det er stivt. Hadde han sagt at det ikke er så farlig, så var det en vurdering av en ernæringsfysiolog å ta med seg. Og da måtte han vel lagt på litt info om hvorfor. Men nei. Han bare sier ikke noe om det. Hopper over temaet.

Så tanteMy føler at hun kanskje ikke har fått et godt nok argument for å begynne å steike i Delfiafett.

Men så har vi den lille ekle erfaringen med legemidler: Når et veldig billig preparat plutselig viser seg å være riktig bra mot noe, så er det ingen som vil verken forske eller markedsføre, for det er jo ingen penger i det! Kan det være sånn med Delfiafett?

Du må da ikke kaste den fine der!

Jeg er født 8 år etter 2. verdenskrig og av foreldre med en grunnholdning om å ta vare på og spare. 

Pappa lappet gummistøvler med lapper fra gamle gummistøvler han sparte på. 

Mamma gjemte på gamle klær, gamle melkespann og, som noen har lest på den andre bloggen min, My sitt kjøkken, tapet hun til og med sprekken i plastboksen til margarin ut fra en gammel sannhet om at det alltid lønte seg å reparere framfor å kjøpe nytt.

Og jeg liker heller ikke å kaste ting. Da jeg for noen år tilbake flyttet fra en leilighet med et loft som dekket hele leiligheten hadde jeg spart på alle mine og svigermors gamle gardiner fra minst 20 år tilbake og kunne plukke ett par ut av haugen til eget bruk før resten gikk til Fretex. For i mellomtiden var tekstiler blitt så billige, og den nyetablerte ungdommen ville dessuten heller ha et svart fleecepledd klippet i to til soveromsgardiner enn en av 25 fag fra mors loft. Og det forstår jeg egentlig godt.

Når jeg skal kvitte meg med ting, gir jeg det heller til loppemarked, Fretex eller når det gjelder det beste: til Fattighuset. Men det er vel når man finner ut at ingen av disse vil ha sakene at man innser at man lagrer en del søppel. 

Ellers er vi en familie der mange liker gjenbruk, og spisebordet jeg fikk brukt i 2004, har vært kjøkkenbord hos både meg og min mor, skrivebord hos meg igjen, spisebord hos datteren min før det endte i den nye stua mi. OK, jeg skal slipe det litt og sette det inn med møbelvoks, men da kommer det til å bli fint sammen med de tre pinnestolene fra kjøkkenet hos mor og far.

Mor og fars Hackmannbestikk fra 60-årene er det hyggelig å se i skuffen hos datteren, så blir ikke det hverdagslige fra mors hjem helt borte. Men obs, det er visst blitt kult igjen, også!

Jeg fortsetter jeg å lagre relativt mye, for jeg har jo erfart at etter 10 år er det ting man glemte å gi til loppis som kommer til heder og verdighet igjen i egen stue fordi det enten er blitt moderne igjen eller man har forandret mening om det på annet vis. 

For 12-13 år siden ga skjebnen meg noen få nådeår på universitetet. Det kom ikke så mye ut av ex phil og mitt grunnfag i sykepleievitenskap som det burde (les om NAV andre steder på bloggen min), men det var en lykkelig tid da jeg fikk vokse og strekke meg. 

Og notatene har jeg enda. Selv om det meste er skrevet på PC er det printet ut på papir og med blyantnotater i margen igjen. Jeg får ikke bruk for det, og mye av det har nok gått ut på dato også, men en stor eske med permer fulle av papir opptar verdifull bodplass og har overlevd to flyttinger og en mellomlanding på datterens gjesterom med nøye utvalgte ting på Eurobox. Av og til leser jeg litt og finner ting jeg ser jeg trygt kan kaste. I volum tilsvarende et par damemagasiner.

Men ellers også, sparer jeg på gamle ting. 

Mammas sukkersekk, spart under Krigen, i bomull med trykket tekst kan nok mange forstå at jeg sparer, selv om planen om å lage sofapute av den ikke fungerer med den sofaen jeg har nå. Du får kjøpt etterligninger til 285 kr stykket eller mer. Uten innerpute.

Men plastlokk fra bokser med appelsinmarmelade, smøreost og geitost… 

Jeg er nok en av få som vet at det blå, runde lokket til ekte geitost, 750 gram passer perfekt på de billige Pokal kaffeglassene fra IKEA som finnes i mange hjem. Holder teen/kaffen varm. Og at lokket til de runde plasteskene det har vært soyaost i dekker 350-tekoppene fra samme firma. Hvis jeg kan avstå et. De boksene rommer nemlig perfekt tre riskaker, så de ikke blir knust i håndveska. Og selvfølgelig middagrester. Og ananasringer. Både lokket og boksen tåler oppvaskmaskin. Og et annet plastlokk dekker akkurat de små ildfaste skålene som kan settes fram og tilbake på et pent dekket bord. 

Men de plastlokkene som følger med hermetikkboksene med nøtter kastet jeg nylig sju av. De passer ikke på noe jeg har, og jeg får stadig nye. Da jeg var liten, ville man fått et sånt lokk i butikken første gangen man kjøpte nøtter, og så spart på det, og boksen kom bare med folielokket.

Selvfølgelig sparte jeg skaftet til den gamle langkosten. Litt penger sparte jeg på å ikke kjøpe skaft til den nye verandakosten, og så er et slitt skaft mye bedre å holde i.

Jeg tror jeg hopper over å skrive om skoesker som lever i beste velgående 20 år etter at barnet brukte cherroxstøvler str 28. Og tomme isbokser der 5-10 oppi hverandre ikke fyller mye i det øverste kjøkkenskapet eller boden, tar vel alle med litt praktisk sans vare på. 

Men kanskje det bare er meg som kan velge den ene pastasausen framfor den andre fordi jeg ser at glasset er litt videre enn de vanlige syltetøyglassene og akkurat har åpning stor nok til til en halv løk. Du kan ikke oppbevare en halv løk i kjøleskapet i annet enn et slikt glass. Likeså sitron. Men ikke bland glassene. Løklukt kan til og med overleve oppvaskmaskinen.

De som sier at man sparer på en del ting for å holde tida litt fast, har helt rett. Den flyr så fort forbi at jeg tror det kan være både hyggelig og innsiktsgivende å kunne hente litt av den tilbake og se på den med det perspektivet 10-15 års tilbakeblikk gir. 

Men de 15 yoghurtbegrene som står på fryseren i boden, skal jeg kaste i plastavfallet når jeg er ferdig med å male, sammen med de tre gule plastbrettene det har vært kyllingfilet på før de tok turen i oppvaskmaskinen. I mens har noen av dem de vært nyttige å legge malerkosten på.