Du må da ikke kaste den fine der!

Jeg er født 8 år etter 2. verdenskrig og av foreldre med en grunnholdning om å ta vare på og spare. 

Pappa lappet gummistøvler med lapper fra gamle gummistøvler han sparte på. 

Mamma gjemte på gamle klær, gamle melkespann og, som noen har lest på den andre bloggen min, My sitt kjøkken, tapet hun til og med sprekken i plastboksen til margarin ut fra en gammel sannhet om at det alltid lønte seg å reparere framfor å kjøpe nytt.

Og jeg liker heller ikke å kaste ting. Da jeg for noen år tilbake flyttet fra en leilighet med et loft som dekket hele leiligheten hadde jeg spart på alle mine og svigermors gamle gardiner fra minst 20 år tilbake og kunne plukke ett par ut av haugen til eget bruk før resten gikk til Fretex. For i mellomtiden var tekstiler blitt så billige, og den nyetablerte ungdommen ville dessuten heller ha et svart fleecepledd klippet i to til soveromsgardiner enn en av 25 fag fra mors loft. Og det forstår jeg egentlig godt.

Når jeg skal kvitte meg med ting, gir jeg det heller til loppemarked, Fretex eller når det gjelder det beste: til Fattighuset. Men det er vel når man finner ut at ingen av disse vil ha sakene at man innser at man lagrer en del søppel. 

Ellers er vi en familie der mange liker gjenbruk, og spisebordet jeg fikk brukt i 2004, har vært kjøkkenbord hos både meg og min mor, skrivebord hos meg igjen, spisebord hos datteren min før det endte i den nye stua mi. OK, jeg skal slipe det litt og sette det inn med møbelvoks, men da kommer det til å bli fint sammen med de tre pinnestolene fra kjøkkenet hos mor og far.

Mor og fars Hackmannbestikk fra 60-årene er det hyggelig å se i skuffen hos datteren, så blir ikke det hverdagslige fra mors hjem helt borte. Men obs, det er visst blitt kult igjen, også!

Jeg fortsetter jeg å lagre relativt mye, for jeg har jo erfart at etter 10 år er det ting man glemte å gi til loppis som kommer til heder og verdighet igjen i egen stue fordi det enten er blitt moderne igjen eller man har forandret mening om det på annet vis. 

For 12-13 år siden ga skjebnen meg noen få nådeår på universitetet. Det kom ikke så mye ut av ex phil og mitt grunnfag i sykepleievitenskap som det burde (les om NAV andre steder på bloggen min), men det var en lykkelig tid da jeg fikk vokse og strekke meg. 

Og notatene har jeg enda. Selv om det meste er skrevet på PC er det printet ut på papir og med blyantnotater i margen igjen. Jeg får ikke bruk for det, og mye av det har nok gått ut på dato også, men en stor eske med permer fulle av papir opptar verdifull bodplass og har overlevd to flyttinger og en mellomlanding på datterens gjesterom med nøye utvalgte ting på Eurobox. Av og til leser jeg litt og finner ting jeg ser jeg trygt kan kaste. I volum tilsvarende et par damemagasiner.

Men ellers også, sparer jeg på gamle ting. 

Mammas sukkersekk, spart under Krigen, i bomull med trykket tekst kan nok mange forstå at jeg sparer, selv om planen om å lage sofapute av den ikke fungerer med den sofaen jeg har nå. Du får kjøpt etterligninger til 285 kr stykket eller mer. Uten innerpute.

Men plastlokk fra bokser med appelsinmarmelade, smøreost og geitost… 

Jeg er nok en av få som vet at det blå, runde lokket til ekte geitost, 750 gram passer perfekt på de billige Pokal kaffeglassene fra IKEA som finnes i mange hjem. Holder teen/kaffen varm. Og at lokket til de runde plasteskene det har vært soyaost i dekker 350-tekoppene fra samme firma. Hvis jeg kan avstå et. De boksene rommer nemlig perfekt tre riskaker, så de ikke blir knust i håndveska. Og selvfølgelig middagrester. Og ananasringer. Både lokket og boksen tåler oppvaskmaskin. Og et annet plastlokk dekker akkurat de små ildfaste skålene som kan settes fram og tilbake på et pent dekket bord. 

Men de plastlokkene som følger med hermetikkboksene med nøtter kastet jeg nylig sju av. De passer ikke på noe jeg har, og jeg får stadig nye. Da jeg var liten, ville man fått et sånt lokk i butikken første gangen man kjøpte nøtter, og så spart på det, og boksen kom bare med folielokket.

Selvfølgelig sparte jeg skaftet til den gamle langkosten. Litt penger sparte jeg på å ikke kjøpe skaft til den nye verandakosten, og så er et slitt skaft mye bedre å holde i.

Jeg tror jeg hopper over å skrive om skoesker som lever i beste velgående 20 år etter at barnet brukte cherroxstøvler str 28. Og tomme isbokser der 5-10 oppi hverandre ikke fyller mye i det øverste kjøkkenskapet eller boden, tar vel alle med litt praktisk sans vare på. 

Men kanskje det bare er meg som kan velge den ene pastasausen framfor den andre fordi jeg ser at glasset er litt videre enn de vanlige syltetøyglassene og akkurat har åpning stor nok til til en halv løk. Du kan ikke oppbevare en halv løk i kjøleskapet i annet enn et slikt glass. Likeså sitron. Men ikke bland glassene. Løklukt kan til og med overleve oppvaskmaskinen.

De som sier at man sparer på en del ting for å holde tida litt fast, har helt rett. Den flyr så fort forbi at jeg tror det kan være både hyggelig og innsiktsgivende å kunne hente litt av den tilbake og se på den med det perspektivet 10-15 års tilbakeblikk gir. 

Men de 15 yoghurtbegrene som står på fryseren i boden, skal jeg kaste i plastavfallet når jeg er ferdig med å male, sammen med de tre gule plastbrettene det har vært kyllingfilet på før de tok turen i oppvaskmaskinen. I mens har noen av dem de vært nyttige å legge malerkosten på.