Fett, altså,

… er jammen ikke lett å bli klok på.

Da jeg fikk skolekjøkken i sjuende (i det Herrens og Fruens år 1967) sa frøken Lannem at vi ikke måtte bruke for mye fett i maten, og at gamle oppskrifter inneholdt for mye fett. 

Det var første gang jeg lærte noe om fett, og Magrest Mulig var en sannhet som holdt seg i mange år, selv om vi snart fikk høre at soyamargarin var bedre enn Melange, for Melange, fikk man hjerteinfarkt av. Og av smør, om man ikke var antroposof. 

Antroposofene, som sier mye både klokt og sprøtt, lå minst 25 år foran alle andre i å snakke om at herding av fett, som i soyamargarin var enda skumlere enn smør, som var naturlig stivt. (Hva som er riktig i skrivende stund, slåss de lærde om, tror jeg, men mer om det etter hvert.)

Så tidlig var det bare mettet, umettet og flerumettet fett som var inndelingen. I tillegg til at det var viktig med mengden, som helt til Atkins og Hexeberg kom på banen skulle være liten, selv om man etter noen år lot oss få vite at om vi ikke fikk i oss et minimum sunt fett, dannet kroppen fett av karbohydrater, og det var av den slemme typen som leiret seg i blodåreveggen.

Ser dere: De forandrer på det Hele Tiden. 

Det begynner å bli noen år siden «Omegaen kom». Man kunne kategorisere fettet etter hvordan fettsyrene i fettet kjedet seg sammen. Omega 3 var bra, omega 9 danner kroppen selv, om man ikke heter Udo, og omega 6 (unntatt alfalinolensyren, selvfølgelig!) var betennelsesdannende i de mengdene vi brukte i vårt modere kosthold, og her falt den tidligere så lovpriste soyamargarinen fra sin pidestall med et fett klask. 

Eller gjorde den det? 

Det som skjedde later til å ha fulgt den samme lovmessighet som protestantismen da den katolske kirken mistet monopolet sitt. Det dannet seg små grupper av ivrige rettroende som innbyrdes var sterkt uenige: Smør, Brelett, kolesterolsenkende margarin og «ingenting» på brødskiva. Og i steikepanna helte noen olivenolje, men ikke jomfruolje, for når den ble varm, ble den verre enn verst, mens rapsolje, derimot, i hvert fall den som var foredlet så den tålte oppvarming, kunne man bruke.

De fleste brød seg søtten og dessuten gjaldt nok ikke gatekjøkkenmat, for der skjedde stekingen uten ens kontroll, og kunne følgelig ikke lastes en og da sikkert heller ikke belaste ens kropp. 

TanteMy hadde akkurat lært seg å ikke steike maten i olivenolje, men i rapsolje og å helle den dyreste og fineste jomfruolja i suppa etter at den var kommet i tallerkenen, og jeg trodde neste prosjekt handlet om å finne ut hva den melkeintolerante kroppen likte best: Smør eller melkefri margarin med rapsolje og «vegetabilsk olje». 

Da kom neste slag, og det er det som akkurat nå holder på å gjøre meg helt Klin Kokos.
( Ja, jeg vet den var billig, men jeg bare måtte!)

 

Kokosfett!

Kokosfett omtales som både det mest erkesunne og mest farlige av alt fett som finnes i menneskeføde. Og hva er hva?

Hvis man skal stole på Internett, (og det skal man selvfølgelig ikke), så er palmeolje laget av oljepalmen, og ikke av kokosnøtter, som jeg hittil har trodd. Og som vel alle vet nå, er nesten alt som deklareres som «vegetabilsk olje» palmeolje.  Hm.. Vegetabilsk, det høres jo vitterlig ut som noen som kommer fra grønnsaker, hva? Ikke gulrøtter, kanskje, for gulrøtter er ikke så fett, men tenk avokado… Men som sagt: Glem det!

Men det betyr at jeg må finne en annen melkefri margarin enn det blå begeret de har på Meny til mitt prosjekt: Smør eller margarin?

Men hva er forskjellen på Delfiafett og Cocosa? Bortsett fra prisen og konsistensen? 

Dette har jeg lest meg fram til om kokosfett:


IKKE ta det jeg sier for god fisk. Dette er tross alt Internett, ikke sant! Der folk slåss for å slippe å kvitte seg med troingen og overbevisningene sine med alt de har av virkemidler, der skråsikker gjengivelse av info fritt etter hukommelsen og lettere justert for å passe med den sannheten man føler seg komfortabel med, framstår som både mer lettlest og hyggelig enn mer tørre gjengivelser av ernæringsfysiologi, i varierende grad finansiert av og tro mot offentlige eller kommersielle interesser.

Datt du av, nå?

Jeg sa bare at det er mange påstander på Internett du ikke må stole på. Men hittil ser det sånn ut for meg:

Cocosa skal være veldig skånsomt presset, uten oppvarming. Delfiafett er mye mer herdet. Noen sier det er masse transfett i delfiafett, noen sier at det er noe. 

Noen sier at når en varmer opp olje til steiking i panna, blir den så forandret og skadelig at det er bedre å bruke delfiafett, mens de fleste (i juli 2012) fortsatt mener at delfiafett er verst.

Det finnes en Cocosavariant noen anbefaler til steiking, men den dyreste blir ødelagt av steiking.

Det som overrasker meg mest, er at jeg ikke finner noe særlig om Delfiafett på nettet. Ingen produktinfo med innholds-deklarasjon, heller. Og selv om ernæringsfysiologene sikkert er både tørrere og kjedeligere, så finner jeg lite fra dem også. Kanskje er det et mye brukt søkeord jeg har glippet?

Er jeg heldig nå, så får jeg noen kildehenvisninger her i kommentarfeltet eller på Fac e book, Google+ eller Twitter?

F Paulun er en svensk ernæringsfysiolog som ser ut til å vite mye og er flink til å forklare, men han ser nesten alt i et fettforbrenningsperspektiv, og det gjør han litt tunglest likevel om man for eksempel primært leter etter fett som ikke stimulerer betennelsestilstander. Og så selger han visst noen produkter? Og masse bøker. 

(Jeg liker best kilder som ikke selger noe. Men hva er å selge? Noen forskere shopper ære og berømmelse.)

Her skriver han om kokosfett, og han er positiv, gutten! http://www.paulun.se/page5504412.aspx

Og da sier han for eksempel: «Vanligt kokosfett som du köper i block i mejerikylen har också god kvalitet och är mycket prisvärt.» Og det tror jeg betyr at delfiafett er billig og greit.

Og han er av dem som sier at alle de sunne oljene blir ødelagt i panna når du steiker.  Han virker imidlertid helt uinteressert i foredlingsprosessen og hva den gjør med fettet. Det som gjør at Delfiafettet utvinnes i større mengder enn Cocosa og at det er stivt. Hadde han sagt at det ikke er så farlig, så var det en vurdering av en ernæringsfysiolog å ta med seg. Og da måtte han vel lagt på litt info om hvorfor. Men nei. Han bare sier ikke noe om det. Hopper over temaet.

Så tanteMy føler at hun kanskje ikke har fått et godt nok argument for å begynne å steike i Delfiafett.

Men så har vi den lille ekle erfaringen med legemidler: Når et veldig billig preparat plutselig viser seg å være riktig bra mot noe, så er det ingen som vil verken forske eller markedsføre, for det er jo ingen penger i det! Kan det være sånn med Delfiafett?