Er tetrakter noe å trakte etter, tro?

Jeg misunner dere kaffedrikkere!

Ikke akkurat den svarte guffa dere slurper i dere mens vi tedrikkere kan bøtte nedpå kopper med aromatisk, gyllengul væske. Jeg har virkelig problemer med å forstå hvordan man kan putte sånt som kaffe ned i en nyvåken mage. For meg er dette noe man til nød nipper til sammen med en god sjokoladekake eller en is. Og da helst i varianten 3 deler koffeinfri og en del koffeinholdig for ikke å bli hyper. 

Men dere kommer så lett til ting, dere kaffedrikkere. Det er liksom kaffe som gjelder over alt. 

Til og med kortet med stempel hos Narvesen og Seven-i-leven kalles kaffekort. Selv om jeg bare har vært borti baker Klausen i Drammen som med en oppgitt mine avviser kortet mitt: «Du kan da ikke stemple te på et Kaffekort? Det heter jo Kaffekort, ikke sant?» Kreps med skytteascendant som jeg er, prøvde jeg vennlig å forklare Damen bak Disken at det faktisk stemples for te i alle kiosker og kaffehus unntatt hos dem, men jeg er redd eksemplaret bak disken hadde lagt større glede av å være Den som Bestemmer enn å lære noe om verden utenfor Gullskogen senter. 

Hadde dette vært tedrikkerens eneste traume, skulle jeg ikke kostet på meg en bloggpost i sakens anledning. Men det er mer.  

Og da tenker jeg ikke på det at en termokanne som det har vært te på lar seg vaske så kaffedrikkeren kan bruke den etterpå. Men, jo! La oss ta det også: 

Måtte ingen få tilgang til Kantina på jobben, Kjøkkenet på samfunnshuset, bedehuset eller partikontoret uten å høytidelig skrive under på at de aldri skal helle kaffe på ei termokanne reservert for te. Men la meg derved ikke spre rykter om SV Drammen sitt partikontor. Der er tekanna som den skal. Der respekterer de jo så klart minoritetene.

Men den kaffetørste kan nemlig fylle kaffetrakteren om kvelden med vann og kaffe, og så kan de svinge innom kjøkkenet på vei til badet og trykke på knappen. Rett fra dusjen kan så kaffedrikkeren trekke inn den –for kafferdrikkeren – liflige duft av nylaget kaffe. 

Mens tedrikkeren… Hun kan gjerne ha fylt vannkokeren i går kveld og trykke på knappen på vei til badet, hun også, men når hun kommer ut fra badet er vannet blitt kaldt igjen, og teen ligger tørt og godt i teboksen. Eller hun kan vente med dusjen til hun har helt vann over teen, men da er teen for sterk og dessuten for kald når morgenens renselsesprosedyre er til ende. Atter andre, kanskje særlig de som ikke skal på jobben, kan forsinkes i sitt morgentoalett fordi de blir heftet med bryggingen og drikkingen av morgenens varme drikk. Det blir uansett ugreit. 

I dag syklet tanteMy forbi Elkjøp og kom i skade for å rusle inn og «se på ting». Der hadde de elektrisk tebrygger!

Nå er tanteMy grunnet et lengre livs erfaringer en anelse skeptisk av natur. Hvis dette fungerte, i vår tid der man lager elektriske apparater for de mest umulige ting, som egne sjokoladesmeltere, dyrere enn en billig mikrobølgeovn (som i tillegg kan desinfisere kjøkkenkluten og dessuten varme og koke mat), muffinsjern ( egentlig munkejern, så klart, men muffins er et ord som selger bedre)gafler som snurrer spaghettien til tonen av den italienske nasjonalsangen og kakespader som synger bursdagssangen. Egne kaffetraktere som bare vil lage kaffe av noen rådyre småbegre med kaffe tilpasset hver enkelt maskin, men det vil de til gjengjeld med glede… 

Hvor var vi? Jo, elektriske duppeditter. Mange av dem, og til de utroligste formål.

Men hvorfor hadde ingen da funnet opp tetrakteren? Før nå? 

TanteMy åpnet esken og fisket fram brukanvisningen. Var dette dagen da man for 299kr kunne få orden på sine morgenritualer ( «Never a morning fool») en gang for alle?

 Og dette var lovende: Den kunne lage tynn te, middels og sterk. Det måtte bety at den kunne fremstille noe skvip som enkelte kaller te, men i tillegg noe som var litt sterkere. TanteMy satset 299 kroner med skjelvende plastkort.

Først måtte man kjøre igjennom en liter vann for å få vekk fabrikkstøv og dampe av litt plastaroma. Greit nok, det må en med alle vannkokere. 

Neste gjennomkjøring frambragte en væske som var vesentlig brunere enn vann. Den smakte kun plast. 

My prøvde med teposer, 3 stk for å få sterk te. Da den elektriske tekanna antydet at bryggingen var ferdig, var væsken klar og teposene klamme. OK, det var jeg som ikke hadde satt røret i midten skikkelig på plass. Men lukten av varm, ny plast begynte nå å bli mindre gjennomtrengende, så aldri så galt… 

Vi lesser på med 3 ss Kee Mun-te, passer på at alle deler er der de skal og kjøyr! 

Denne gangen greide tebryggeren å frembringe noe som minnet om sånn te man får om man dypper en tepose 4-5 ganger opp og ned i en kopp varmt vann og så legger den til side. ( Om vi ser bort fra det lille hintet av plast.)  En del mennesker vil kalle dette te. Disse menneskene vil nok ha tid til å vente på at teen trekker i en kopp, mens de strekker seg etter ei skål å legge posen på. 

Er det lov å lage og selge sånt? 

I morgen skal jeg prøve å lage te med teposer igjen. Bare for å ha gjort det med røret riktig plassert i kolben. Men en av de første dagene skal jeg pakke tebryggeren ned i esken sin, feste den forsvarlig i kurven foran på sykkelen min og tråkke i vei til Elkjøp, medbringende kvitteringen. 

Antakelig er den beste måten å få te kjapt om morgenen å trekke teen om kvelden, sette den tildekket i kjøleskapet natten over, og så varme den til drikketemperatur på induksjonsovnen om morgenen. Den blir i hvert fall mange hakk bedre enn i den elektriske tebryggeren.

Eller bo sammen med noen som står opp en halv time før en. Og kan lage te. Men det hørtes nokså komplisert ut.