mandag 20. august 2012

Så var de i gang igjen, da!


Frisk augustmorgen med duskregn i lufta og i følge Nitimen og avisa er det nå striskjorte og havrelefse igjen fra i dag. Familiens unge går i gang med et nytt semester og det store flertall av venner og bekjente skal på jobben. 

Det er på sånne dager jeg føler meg Ufør. Kunne vært en slang for Uttafør.

Om sommeren kan vi som ikke er verken på jobb eller skole bli lokket til å tro at vi bare har en veldig lang sommerferie, men den 20. august nytter ikke det. 

Men hvorfor kan jeg ikke Bare… 

Rådene er fortsatt overraskende mange om hvordan jeg kan komme tilbake til yrkeslivet 59 år gammel. Noen av dem hadde fungert om jeg ikke hadde vært borte i ca 15 år. ( Hvem skulle trodd jeg etter hvert skulle bli så frisk som nå? ) Noen bærer preg av klokkertro på at de snublesteiner jeg har støtt på sikkert bare er en illusjon. Selv utenfor NAV kan man komme til å møte forestillingen at om man egentlig ikke er motivert. 

Men, kanskje er jeg ikke det, heller?

Jeg har denne uførepensjonen som jeg klarer meg på, og har ingen dragning til lekkert-luksus-og-imponere-venna. Den er tilstrekkelig til at jeg ikke motiveres til å gjøre flere stunt i NAVs regi, der NAV vel strengt talt heller ikke er særlig motivert for et felles prosjekt i den hensikt å gi meg en strukturert aktivitet som i tillegg til lønn bringer meg ut av huset, gir meg noen å spise lunsj med og er en mulighet til å gi av det jeg måtte ha av ressurser til beste for samfunnet. 

Hos dem er det nok alderen min som står i veien for en hver velvillighet. Hva meg selv angår, skyldes uviljen tidligere erfaring med at jeg har kunnet bruke ressursene mine nettopp fordi jeg ikke må delta på håpløse sysselsettingstiltak og motivasjonskurs med selvfølgeligheter jeg har lært meg og integrert i ti-år tilbake. Eller har solid bakgrunn for å være uenig i. 

Å spise lunsjen alene, har jeg vennet meg til, og da prater jeg med folk på Internett i stedet. Ut av huset kan jeg komme ved å gå på trening eller på andre vis. Det er en mer strukturert tilværelse som frister.

Eller for å være dønn ærlig: En strukturert tilværelse ikke bare frister, men den oppleves som absolutt nødvendig. 

I Det Frivillige, der vi uføre ofte er sysselsatt med løse avtaler og engasjementer av ulik varighet, er det nettopp den løse strukturen som dominerer. Man kan ha noen deadliner. Hvorfor tror du ellers jeg sitter her og blogger, om jeg ikke skulle ha adresselista til sangkoret ferdig til i kveld, siden jeg er assisterende sekretær i Sangkoret?

Men man kommer ikke vandrende inn på kontoret om morgenen, der man starter arbeidsøkta med å rydde fram lista på skrivebordet og gå i gang med den fordi det er den tingen man åpenbart bør gjøre i dag. Jeg går ikke forbi lederen og hun andre sekretæren og konfronteres med deres oppgaver som jeg kunne avlastet dem med om lista mi snart var ferdig. 

For ikke å snakke om at jeg kunne avsløres i å blogge i arbeidstida. Noe jeg uansett ikke ville funnet på.

Så da må man bare Være Strukturert, Ha Viljestyrke og Ansvarsfølelse, så går det så bra, så. Kan du ikke Bare…, sier de kloke, da. Du må Bare. 

Og jeg prøver. 

I USA finnes en hjemmeside mest for husmødre som har falt helt av lasset og vasser rundt i sitt eget kaos. Flylady, heter den. Den er for fremmedkulturell til at den er dirkete anvendbar, og henvender seg nok i hovedsak til personer som har et større kaos i sitt liv enn undertegnede, i tillegg til at hovedstrukturen er bygd opp omkring å være hjemme og stelle for Hubbie.

Og for noen av oss er en struktur avhengig av at den er linket til andres struktur for at store deler av den ikke skal forvitre. Og nå er jeg halvveis til lunsj (en struktur jeg har klart å innarbeide) uten å ha gjort annet vettugt enn… Kortversjonen er: Ikke mye. 

Jeg får trøste meg med at noen har en blogg de skulle ha postet på, det er alt for lenge siden de har… Der er jeg ikke, gitt!

...

Ha-ha! 

Nå fikk jeg en sms fra lederen i sangkoret, en generell en om at nå møtes vi i kveld. Hvis jeg skynder meg litt, nå, så kan jeg skrive i svaret: «Jeg er snart ferdig med lista. Eller noe sånn. Takk og pris for mobil og Internett. 

Mer om ustruktur og utsettelsesatferd siden. 
Jeg må jobbe!

Ingen kommentarer: