søndag 8. juli 2018

Grått til ulyst


I leiligheten jeg nettopp kjøpte, er kjøkkengolvet det eneste som er grått,  samt de mørkegrå flisene på badet. Det er jeg veldig fornøyd med. Stua har riktignok mye i «greige», mellomtingen mellom beige og grått. Det opplever jeg som en helt annen farge. Skikkelig grått orker jeg ikke. 

Jeg har vært veldig glad i grått før, men etter hvert som det har spredd seg så mye, har jeg blitt grundig lei. Gråmalte trehus, særlig når flere hus har denne fargen synes jeg er spesielt trist. Og det halvåret jeg gikk på visninger, fikk jeg absolutt overdose av grått interiør. Det er lysegrå vegger som selger, nemlig! ( Vel, lysegrått er en enkel farge å male over. Kanskje det er litt av grunnen.)

Neineinei, jeg sier ikke at jeg blir trist av å være på besøk hjemme hos deg og deg og deg som har mye i grått. Hjemme hos andre tror jeg de fleste blir lite stressa over innredning som ikke samsvarer med ens egen smak, med mindre man har veldig dårlig jeg-du-sortering eller er av de visuelt sensitive som for eksempel blir svimmel av småmønstrete flater.

Og grått kan etter min smak være en stilig bakgrunn mot fargeklatter som klarrødt eller kongeblått. Hvis det bare ikke hadde vært så mye av det…

Og hvis ikke nesten alle innredningsdetaljer man får kjøpt nå er i grått eller for å matche grått…

Stua i leiligheten jeg forlot, hadde jeg malt i en en slags beige med mye rødt i. Ikke helt pudderrosa, men en snev i den retningen. Mot den fargen ble grått helt krise.. (Det ble forresten orange også, en farge jeg særlig om høsten liker å pynte med.) 

Men kanskje begynte min ulyst mot grått da.

Men her jeg bor nå, er det befriende lite grått, bortsett fra dette plastjøkkengolvet som optimistisk forsøker å få meg til å tro at det er laget av brede treplanker som er luta og/eller oljet lysegrått. Det blir like vellykka som å tro man kan fremstå med vepsetalje om man klemmer et bredt belte mellom bilring 1 og 2 i stedet for å slippe magen fri.


Men egentlig skulle jeg bare fortelle dere at nå har jeg funnet koden så jeg fikk åpna bloggen min igjen, og kanskje får jeg litt bedre tid nå og kan pludre mine trivialiteter på detaljnivå ut på nettet til dem som faktisk leser dem. 


onsdag 21. juni 2017

Hvorfor jeg ikke har farrismaskin, og egentlig handler dette om traumer, ikke mine, da…


Jeg skulle gjerne hatt en farrismaskin, men den har sånn ekkel knapp. Trykker jeg litt feil, klyper jeg meg. Skikkelig! Så det vil jeg på ingen måte ha. Og er jeg på besøk hos noen som har sånn, vil jeg bare ha farris om noen lager til meg. 

Jeg har ikke tenkt så mye over dette valget mitt. Jeg bor i Drammen som har av det beste vannet i Norge og siden jeg ikke har bil, er det tungt å bære hjem Farris. Som jeg drikker en del av.  Men jeg vil ikke ha farrismaskin og klype meg!


For litt siden lærte jeg at denne uforklarlig sterke aversjonen hadde en årsak beskrevet av dem som kan noe om traumer. Dissosiasjon, heter det. 

Dissosiasjon er å slette minner så fullstendig vekk at de ikke kan hentes fram igjen. Eller kanskje man ikke en gang har lagret dem som minner. Dette skjer når folk har opplevd fæle ting. Man snakker mest om dette fenomenet der unger har blitt utsatt for overgrep, og så er det sikkert aktuelt i forhold til krig. Og annet. 

Slik var det ikke med meg. Neida, neida.! Jeg bare kløp meg noe så uhyggelig kraftig da jeg var 9 år. 

Det vil si, jeg knuste faktisk en fingertupp og fikk også skade på de to på hver side. Jeg husker det ikke. Jeg husker øyeblikket rett før, og jeg husker at jeg stod og stirret på de blodige fingertuppene mine. Og alt etterpå. Hvordan vi kom til legen, at jeg ble sydd, og at det var vondt etterpå. Og det ble ofte snakket om dette dette når vi som var der da møttes. Jeg var på ferie hos tanta mi da det skjedde. I hennes 70-årsdag 30-35 år etter kom naboen som hadde kjørt meg til legen bort og spurte hvordan det gikk med fingeren. Og tante snakket om hvor leit hun syntes det var at det hadde skjedd mens jeg var hos henne.

Det tok veldig mange år siden jeg koblet dette til min skrekk for å klype meg.  Nå er jeg så vant til å overreagere, slik jeg innledet med å forklare om farrismaskinen, at jeg ikke tenker så mye over det. Men min høyre ringfinger har litt behov for at jeg holder litt rundt den av og til mens jeg skriver dette, merker jeg. 

Hadde ikke hendelsen med den klemte fingeren blitt snakket om, hadde jeg vel aldri forstått hvorfor jeg er så hysterisk omkring klyping og aktivt unngår situasjoner der det kan skje. Men etter den gangen jeg kom på sammenhengen første gang, har det blitt litt bedre.  Jeg blir ikke lenger urolig om noen står og holder hånda si i en dørkarm, for eksempel, dersom man har rimelig kontroll på døra… Kanskje jeg til og med- Nei! Jeg skal ikke ha farrismaskin!

Men når det traumatiske er en forbudt ting som det ties om, må jo dette bli så mye verre. Samtidig som det er en verre ting i seg sjøl. Når det handler om et seksuelt overgrep mot barn -  da er det også noen som har vært slem og sveket tillit ( Til forskjell fra min snille tante som bebreidet seg sånn. Men man kan jo ikke fotfølge en niåring…). 


Mange barn har glemt overgrepet. Men kroppen husker. Den husker bevisstløst og vet ikke hva den husker. Men den husker og reagerer. Reagerer irrasjonelt og vet ikke hvorfor.

Noen tviler visst på at man kan glemme ubehagelige ting slik at det er helt borte fra minnet. Jeg tror på at det går an. 

lørdag 3. juni 2017

BadevektMy har kort møte med matbloggMy

My har tatt fram badevekta si igjen. Et kjapt, lite ( ja! lite!) stunt i juni og sommergarderoben vil sitte greiere. Trene, riktignok mest for å bli sterkere, og det skal absolutt fortsette ut over juni. Samt spise litt sunnere, riktignok mest for resten av helsa, men litt mindre magefett er sikkert også en helsegevinst. 

Jeg vil aldri spise så lite at jeg ikke blir mett til måltidene. Spiser frokost også. Og blir en frossen mot kvelden, har en spist for lite. Usunt for kroppen, og de som vil gå ned i vekt gjør ikke det når de blir frosne av sult, for da har stoffskiftet gått ned. 

Matblogg skal jeg ikke begynne med, men det hender jo jeg forteller om mat mens jeg pluderer. ( Under badevektblogginga i 2013 skrev jeg jo om salat på glass og moset grønnsaksuppe.) 
Og pinseaften frokost fikk jeg lyst på vafler.

Pinsevaffel
Tips 1: Hvis du mikser i blender, begynn med vannet, så fester det seg ikke mjøl i bunnen. 
Tips 2: Ta hvete i stedet for spelt om du har det, og er du tom for havregryn, kan du kanskje bruke opp den gamle myslien du har bakerst i skapet, men sjekk holdbarhetsdatoen, og så har mysli litt annet næringsinnhold enn havregryn.
Tips 3: Det blir mindre søl å veie, da kan du bare sette bollen på vekta og trykke den til 0 for hver gang du har oppi noe. 
Tips 4: Du kan sikkert steike lapper av røra om du ikke har vaffeljern. Tror nok pannekaker kan bli fillete.
Tips 5: Vafler til overs kan fryses og varmes kjapt i brødrister.


1.5 dl vann
60g (1 dl) sammalt spelt
15 g (1/4 dl) siktet spelt 
25g ( 1/2 dl + 1ss) havregryn 
50 g lett cottage cheese ( du kan godt slompe litt, se hva et helt beger veier)
75 g (litt under 1 dl) «nøytral» soyayoghurt.
1/4 ts salt. 
2 egg

Bland sammen. Ta eggene bare med helt til slutt, ikke kjør eggene lenger enn akkurat så det blander seg. La det stå litt om du ikke er veldig sulten eller travel.  Steik i vaffeljern. Det blir 6 plater. 

Næringsinnhold 6 vaffelplater:
571 kcal,
protein:            35,3 gram/ 26%,
karbohydrater: 64,9 gram/ 47%,
fett:                  16,7 / 27%

Jadda, jadda, 1 plate blir da  91-92 kcal 

Til kaloritellere og andre slankere:
Kaloritellere som bytter med melkeyoghurt: Soyayoghurt har 50 Kcal pr dl. 

Ja, og om du må bruke 1/4 ts fett til sammen i vaffeljernet, så blir det 10 kcal til.

Det er oppskrift på noen veldig greie proteinrundstykker på nett som metter veldig. ( Google sjøl. ) Lett å bake, av BAKEPULVER, hadde ikke giddet bake dem om jeg ikke hadde fått hos Anita Nabo, men de var GODE!

Og så finnes det flere apper som veldig, veldig lett lager oversikt over hva en får i seg. Av og til oppdager en at noe var så energitett at det ikke er verdt det, mens annet ( en porsjon is og jordbær, for eksempel! finner jeg ingen grunn til å avstå fra.)  Appene har en gratis intro-versjon som mange av oss greier oss fint med. Og etter en stund har en jo så feelingen med hva en spiser at en ikke trenger app.

Appen min trodde jeg hadde spist alle vaflene til frokost, stakkar. (Jeg gjemte 2 til seinere i dag, men jeg orker ikke involvere appen i alle detaljer.) Men appen syntes dette var en helt grei frokost! Den skryter, maser og kommer med milde bebreidelser den appen. Skjønner at noen blir litt sprø av det…

torsdag 13. april 2017

En kvinne av mange ord.


Da jeg var ung ( hå hå, ja, ja…) brukte man uttrykket « en mann av få ord».  Det skulle ikke uttrykke noe ideal, egentlig, muligens en normalvariant. En som ikke sa så mye. Gjerne en som ikke hadde så god kontakt med følelsene sine. Av og til sosialt klønete, andre ganger mer arrogant.  I Agatha Christies romaner snakket disse mennene gjerne uten substantiv og pronomen.  

( Men skulle jeg nå gitt et eksempel på hvordan disse mennene snakket, er ville jeg følt at det måtte skrives i klamme. Eller petit. Enda jeg mener at det ville beriket teksten. Jeg kommer tilbake til dette. Og hadde jeg kunnet litteraturteoretikernes ord for dette jeg gjør nå, i denne parentesen, kunne jeg brukt det ordet for å få sagt på knappeste måte noe om at hele klammen er litt ironisk ment, men ikke bare. For, som Johan Herman Wessel så fint sa det: «Den som tager spøk for spøk, og alvor kun alvorlig, osv»,. 

Men siden jeg ikke har dette fine, presise ordet, må jeg bare håpe at budskapet likevel når hjem. Antageligvis til andre enn de som ville fanget opp det litt imponerende faguttrykket.)

Det er ei stund siden jeg var ung, og ordknapphetens kunst er i mellomtiden hevet opp til høyder jeg bare kan drømme om. (Rettelse: Jeg er ikke en gang i stand til å drømme om noe sånt. ) Vi lever i en verden der tekster formidles i store  mengder gjennom Internett, og man må beskytte seg ved å for det første ikke lese alt, og for det andre ved å skumlese det man velger å feste oppmerksomheten ved. 

Og her sitter jeg og sånne som meg med alle våre ord og tenker lange og ordrike tankerekker om hva som har skjedd og hvorfor, for ikke å snakke om hva man kan gjøre i sakens anledning. Men vi kan ikke få råd fra de ordknappe som mestrer strategien, for de har ikke fått med seg essensen i det jeg vil formidle fordi de bare har snappet opp tilfeldige brokker som på ingen måte er representative for hovedbudskapet. 

Henger du med? Ok. Da handler setningen over antageligvis ikke om deg. 

Hadde jeg vært ute etter mange likes på FB, kunne jeg skrevet kortere statuser. Og med bilde. Og av og til gjør jeg det, for å kunne si «hei» til flere. Så jeg mestrer vel noen av ordknapphetens regler. Når ting ikke er så viktig , i hvert fall. Bortsett fra at det også er viktig å si «hei» til folk. Men dere skjønner vel hva jeg mener.

Tekstmeldingene kom for allerede mange år siden inn som en fantastisk læringsarena for oss som bruker mange ord. Der måtte vi skjerpe oss om vi ikke skulle bruke opp tekstmeldingene våre midt i måneden. Og sånne som oss lærte oss forkortinger også. Som riktignok ganske raskt ikke ble så nyttige likevel, når man både fikk smarttelefoner med masse herlig skriveplass samt ubegrenset bruk av SMS og en læringsarena som forsvant like brått og unødvendig som en sykehjemsplass i Oslo.

En forkorting vi  ordglade med hell kan lære er TLDR. Det handler ikke om Tender Loving … Dear…. R…. ettellerannet.  Det betyr: Too long. Did not read. Ikke at jeg faktisk får den TLDR-en som svar fra folk. Men den uttrykker vel det som ligger bak manglende respons eller enda verre: total misforståelse.

For det som virkelig er ulykka, er at når vi ordglade virkelig trenger å få formidlet noe av praktisk og kanskje viktig art, så kommer vi ikke gjennom til folk/etater/annet.  Og i hvert fall ikke til dem som ikke er for velvillig innstilt i utgangspunktet. De svarer på noe annet enn jeg har spurt om ( og uvisst av hvilken naturlov: da kan også de av og til bruke mange og lange ord.) Eller: «Dette har vi snakket om/ har jeg svart på». ( «Nei, det har vi ikke! Det er du som tror du vet hva jeg vil si». «Åh, ikke hu kjerringa nå igjen.»)

Akkurat dette kan også handle om hersketeknikken å svare på noe helt annet enn man blir spurt om hvis man får et vanskelig spørsmål, og jo flere ord man bruker på svaret, jo mindre tid er det igjen  «å bruke på denne saken». 

Forresten har jeg også opplevd å komme gjennom og få fortgang i saker bare fordi de ikke orker «hu kjerringa nå igjen». Men det gjelder bare i mindre saker som «er dere ferdig med å undersøke om dattera mi får ny mobil på forsikringa?Ja, det var jeg som ringte i formiddag. Stenger dere fire? Da ringer jeg igjen før det, jeg!» Men med åra har ordningen blitt sånn at man bare får fylle ut et skjema, så den strategien min er vel gått ut på dato, som kjerringa sjøl. 

Men jeg har altså fått veldig lyst til å lære meg ordknapphetens hemmelighet. Når jeg er i land som snakker et språk jeg ikke kan, blir jeg fascinert og vil lære. Hadde jeg vært lenger i Italia og Spania hadde jeg nok blitt ferdig med Duolingokursene og gått over på mer avansert læring. Men ordknappheten er jo rundt meg hele tiden, og hvorfor fascineres jeg ikke i like stor grad av den og går inn for læring?

Det finnes ingen ordknapphetsduolingo. Det skulle vi hatt.  


Eller et retteprogram som langer rød krøllestrek under «det begynte med at» og «egentlig var det sånn» og annet rusk i lyttesystemet til de moderne. Jeg skulle hatt noen bedre eksempler, men da hadde jeg vel ikke trengt programmet.

Men helt seriøst og uten ironi: Jeg kunne godt komprimert denne bloggposten. Kanskje helt ned til en akseptabel FB-status. Den ville sikkert  sett helt fin ut. Men den ville ikke uttrykt det jeg ville si. Ja vel. Jeg hadde kanskje fått ti ganger så mange lesere. Men hva så?

søndag 11. desember 2016

FROSKEHISTORIE NÅR TING VIRKER HÅPLØST.


 En gang var jeg hos en vismann. Denne vismannen var psykiater, (og egentlig skulle jeg vært hos nevrolog. Men det visste ingen av oss. Men det skal han ha: Han syntes ikke jeg kvalifiserte til noen psykiatridiagnose.)

Uansett hadde jeg det ugreit, og følte vel at ingen egentlig kunne hjelpe meg. Da fortalte han en froskehistorie. Jeg gjengir den etter hukommelsen:


”Det var en gang en frosk som hoppet bortover en vei. Så falt den ned i et hull, og kom seg ikke opp. 

Etter en stund kom en annen frosk hoppende, oppdaget frosken i hullet, og ville hjelpe. Frosken på veien strakte seg så langt den kunne ned i hullet, og frosken i hullet strakte seg så langt den kunne oppover. Og da kunne de nesten nå hverandre. Det manglet bare tre froskecentimeter. Og begge prøvde å strekke seg enda litt, men fortsatt manglet det to froskecentimeter.

”Da kan jeg ikke hjelpe deg”, sa frosken på veien og hoppet videre.

Da han om kvelden var på vei hjem, møtte han frosken som hadde sittet i hullet. ”Hvordan kom du deg opp?” spurte han.

”Jo, først satt jeg bare der og var temmelig forbanna på deg fordi du lot meg sitte igjen i hullet, men så….”  
- ”


Og der stoppet vismannen min jammen å fortelle, og så sa han: ”Nå vil jeg at du gjør ferdig historien til neste gang.”
…..

Du kan jo prøve du og. Særlig om du skulle identifisere deg litt med frosken, og samtidig er så glad i å lage tekst som jeg. Noe jeg tror Sverre visste at jeg var.

Situasjonen min følte jeg meg nokså fortapt i. Og med en gang ble jeg litt snurt. Men jeg tror aldri jeg har måttet gi opp å lage ferdig en fortelling!

Men hvis det ikke passer for deg å lage en egen slutt, kan du få vite hva jeg fortalte neste gang.

….

”…Men så tenkte jeg at en frosk kan jo hoppe høyere enn to froskelengder pluss to froskecentimeter? Og så tok jeg sats og hoppet ut.”
”Men hvorfor gjorde du ikke det med en gang” ville den andre frosken vite.
”Jeg vet ikke. Men jeg trengte ikke vite det for å kunne hoppe.”


Det kan hende denne historien ikke framstår som like meningsfull for andre som for meg. Men om du nå holder på å bli like forbanna som frosken i hullet, så husk at slutten av historien er bare min. Du ville enten laget en helt egen slutt på historien, hele historien kunne vært en annen, eller vismannen ville brukt en annen strategi, hvis det ikke var det å fortelle historier som var din styrke.

Men jeg ville bare dele dette som ga meg et indre bilde av og en tro på at det kan bli som Olav Hauge sier i diktet ”Det er den draumen”:
”at me ei morgonstund skal glida inn
på ein våg me ikkje har visst um.”


God søndag. Eller annen dag.

søndag 13. november 2016

DIY = ødelegg dyre ting ved å leike deg med dem


 Jeg hadde en slapp dag på sofaen. Prøvde å ta pause fra skjermen, og grep bunken med gamle interiørblader.

DIY betyr Do It Yourself. Småfiksing, småsnekring, sy noe til huset. Dette drev vi jo på med før og.  Av og til var det greit å lage ting selv av noe man har eller rimelige materialer. Penger å spare, og ofte ble det ikke så verst.

Så ikke nå. Nå kjøper du en fire, fem kosteskaft, maler dem og knytter den sammen med ei skinnreim ( som du nok også må kjøpe). Og vips ( nåja, vips og vips…. Men etter hvert. Kanskje. ) Så har du en stumtjener som koster mer enn dobbelt så mye som en du kan kjøpe i butikken. ( Hvis  du ikke måtte kjøpe maling eller kost). Bare at den butikkkjøpte nok ikke velter så lett. Når du endelig har fått samlet stokkene med skinnreima. Kanskje du må på butikken igjen etter en  mer medgjørlig type skinnreim. Og så må du nok skråsage noen av kosteskaftene. Og dra tilbake til butikken og kjøpe møbelknotter. Men før eller seinere…. Og hvis ikke, så er det mye kjekt å lage av kosteskaft!

Eller du kan kan leke vesle Jensemann og lage en spekefjøl helt selv. Kjøp en hylleplate, sag den i to. Skru i kroken fra en kleshenger og heng plata på veggen. Heng den litt lavt så man ikke kan se at du ikke fikk til å sage plata pent og rett over. Og hvis plata sprekker når du skruer i kleshengerkroken er det fint det er igjen mer av hylleplata, så kan du prøve en gang til. Kanskje du har fått litt øvelse i mens så kroken kommer rett så ikke fjøla blir hengende skrått på veggen?

Og så kan du ta en lampeskjerm i glass og lime på noe i bunnen så den fungerer som vase. Til tørre ting. Husk å si det siste til alle i huset…

Hvis du mangler et småbord, er det bare å ta en litt brei drivtømmerplanke du har liggende og legge oppå et stativ du ikke har bruk for til noe annet, og: sim sala bim, har du et stilig bord.  Som du må huske å sette ting midt på, så ikke hele dømrade plata tipper.

Konkurrenten prøver å treffe Folket med litt rimeligere løsninger:
Hvordan skifte stil på soverommet med nytt dynetrekk. La putetrekket være i en annen farge for en litt mer avslappet stil. Hvis ( og bare hvis) katten matcher dynetrekkets farge, kan den oppfordres til å bruke senga til dagsoving.

Neste måned:

Vi pynter til jul med naturgreiner fra trær som ikke vokser i din del av landet, dekorert med taperuller, papirsakser, litt gavebånd og morsomme til- og-fra-lapper.

søndag 23. oktober 2016

Synkehull.


 Jeg hadde kasta meg på ocsober/ sober october. Mest av prinsipp.

Ikke ocsober som i Australia, der det er organisert og man betaler bot til hva-var-det-nå om man sprekker. Men bare for å ta en måned utenom ferie og julebord der man kan bevisstgjøre seg hvordan det blir når man ikke drikker alkohol i det hele tatt. Uansett hva.

Vi lever i et samfunn der det er blitt veldig stuereint å ruse seg litt, bare det skjer med det levertoksiske middelet alkohol. Hva skjer når man går på fest med Farris og eplemost? Med meg sjøl? Med de andre?

Og hva med fredagskosen mo aleine? Er ”Nytt på nytt” egentlig morsomt når det ikke er på en seng av rød Bag-in-box eller Aass fatøl / IPA?

Det ble ikke så utfordrende som jeg hadde trodd, siden helsa plutselig forlangte at jeg meldte avbud til to damemiddager. Og at samme helse også hadde nytte av at jeg gikk for Farris og Aass Uten om jeg kjente for å nippe til noe som ikke var te når jeg var aleine i heimen.

Det kommer en damefest til før oktober er over, og den vil jeg heldigvis være frisk nok til å delta på. Her har vertinna som fra før er av de svært moderate uttrykt at hun også synes det er greiest uten for mye alkohol, sånn for egen del, så da får jeg vel litt drahjelp der og. I den grad det trengs.

Mindre stuereint er det blitt med nikotininntak, men der har jeg dessuten vært røykfri i 30 år i år, og har aldri snust, så jeg har ingen avhengighet å teste ut på det området.

Men en annen temmelig stuerein greie her i landet er Innkjøp av Unyttige Gjenstander. Heretter omtalt som IUG. En trend jeg i den grad trygda tillater har tillatt meg så smått å hengi meg til.

Det begynte med at jeg for 9 år siden gjorde et godt hussalg og et huskjøp som ikke var helt dumt, det, heller, etter i mange år å ha hatt det temmelig knapt økonomisk. Da ble det innkjøpt en del ting det er bra å ha, og jeg unnet meg litt kjøperus med IUG i tillegg.

Jeg roet IUG-en  litt etter hvert som kjøpegleden avtok. Og hva som er vill shopping og IUG kan jo defineres ulikt avhengig av samfunnet man bor i, og særlig hvem man omgås. Til å bo i Norge, er jeg vel fortsatt av de nøkterne.  Og har man hatt huslån i den tida renten var på 18 %, tenker man på boliglånsrente på + - 3% som en unntakstilstand, og setter penger i banken for å demme opp for hva som ev. måtte komme.

Det er ikke bare renten som kan gå opp. Vi er flere som får penger fra NAV som uansett økonomi sørger for å ha et lite beløp i banken til å kunne dekke opp dersom NAV plutselig finner det for godt å ikke betale ut trygd på grunn av rot i systemet. Eller de som styrer landet skal ”finne ut” det vi trygda har oppdaget for lenge siden: Det skal lønne seg å jobbe. Og dermed kan trygda bli redusert. ( Blir ikke det litt som å slutte å gi folk rullestoler fordi det skal lønne seg å gå?)

Så det er best å ha litt penger på bok. For oss som på noe som helst vis får det til, vel å merke.

Men den siste tida har jeg stadig ligge litt bakpå med sparing. Jeg har satt 2000 inn på sparekontoen for store huslige utgifter og tatt ut den ene tusenlappen siste uka før det kommer penger inn på kontoen. Eller om jeg står der i butikken uten nok penger på det vanlige kortet, så har jeg dratt kredittkortet.  Som jeg ALLTID nedbetaler til null om det ikke er fult kredittbeløp den 20. Det er ikke det.  Men jeg må slutte og tro at jeg sparer så mye penger som jeg tror.

Så gikk komfyren min i stykker etter bare 5 år. (Ikke kjøp utstillingsmodell som kjøregutta leverer med transportskade. Denne hadde i tillegg Indre Skader som ikke lot seg diagnostisere, og som forkortet levealderen. Komfyrens, ikke min, heldigvis. …) Jeg så en innmari fin komfyr som kostet 2000 kroner ekstra. Så jeg bestemte meg for å kjøpe den, mot å spare 2000 kr av  det andre forbruket denne måneden. Ja. Jeg vet at det er noe gærent med logikken om man kaller dette å bruke mindre penger. Men hvis en ikke tenker alt for nøye etter, så funker det!

Så nå er jeg altså i gang med å ikke bruke så mye penger en måned. ( Hysj!)  Delmål 1 er å ikke ta ut sparepenger i slutten av måneden pga IUG. Går dette bra og jeg har lykkes med å i løpet av 4 uker å forvandle meg til en mer prinsippfast person, skal neste måned* der igjen delmål 2 være å sette et ekstra beløp inn på sparekontoen ”Store elektriske utgifter”, der jeg sparer 7200 i året, men der det nå står 350 kroner…

*Neste måned er november/ desember. Det går nok ikke det…

Men hvordan det nå enn måtte gå i november, og selv om jeg faktisk alt har brukt 2000 kroner for mye fordi jeg kjøpte en dyr komfyr, så blir jeg for tida veldig bevisstgjort på min IUG-rus. OK. Ikke rus, kanskje. Men jeg snakker om den der strategien man bruker for å fylle hullet av tomhet eller å stille frustrasjon uten å drikke alkohol eller i ett kjør spise kosemat som etter hvert ikke engang fungerer skikkelig som kosemat fordi man spiser det hele tida. Daggammel kneip med ikke helt nyåpna gulost spist når man er sulten, smaker jo bedre enn marsipankakestykke nr 2 på fredagskvelden. Vi vet jo det, alle sammen.  Det er like sant som at man blir ikke gladere av pils nr 3 ( tallet varierer nok med kroppsvekt og alkoholvaner, men prinsippet…)

Jeg har alt i ei tid spist litt mindre kosemat. Så der har jeg nesten blitt en litt mer prinsippfast person. Så nå lurer jeg:

Hva skjer med det store hullet man prøver å fylle med alt dette dersom man klarer å la være? Blir det et synkehull, eller er det som de små hullene hos tannlegen, de som tetter seg med ny emalje, bare man er flink med tannpuss og litt fluor?

Men da må jeg altså bli en ny og mer prinsippfast person. Midt i julestria.

Kanskje det kommer en artikkel om dette i Inger Johannes Juletidende.