I fjor var det elektrisk ryggmassasjepute vi stresset rundt og skulle kjøpe til hverandre. I år har de valgt en annen vinkling: Flanell!
Når vi løper gjennom gatene, vekslende svette og varme inni butikkene og hutrende ute i kulda, tyggende på tre hveteboller med rosiner fra kiosken, som får bli dagens middag, blir blikket fanget at et beroligende og stemingsfullt bilde: Det er der vi skulle vært! Kanskje vi kommer dit snart? Når vi bare har vært snille gutter og jenter lenge nok?
Bildet er omtrent som så: En reklameplakat av en ung, vakker, slank og profesjonelt stylet dame i rød og rødrutete flanellspysj. Rødt ullpledd (nå kun kr 499) ligger bak henne i stolen, og hun har myke, tykke laddesokker på føttene. Hun sitter kanskje ved peisen og dessuten nipper hun til en kopp kakao. Trolig en av årets få, når vi ser på hennes slanke skikkelse.
Men hun utstråler fred. Fred og ro. God tid. Tid til å nyte. Tid til å la roen synke inn, og har hun ei bok liggende på bordet ved siden av seg, er vi sikre på at hun får lest den.
Vi vil dit. Snart!
Klart vi kan komme dit!
Pysjen er til salgs til egen julepris, og dessuten har alle butikkjedene en egen variant. Minst en. Laddesokker og pledd også.
Pledd har jeg forresten hjemme, rødt ullpledd… Faktisk er det til og med penere enn det på bildet. Og pysj… min er ikke rød, men god å ha på seg og jeg har en diger tykk rød strikkejakke å ta på utenpå sånn tidlig om morgen når jeg nettopp har satt opp varmen. Deilige laddesokker har jeg da også hjemme, hjemstrikket av Svigerinnen. Og te (som jeg foretrekker for kakao).
Men jeg vet disse tingene virker litt langt borte. Det skal bakes pepperkaker og pakkes inn gaver og strykes julegardiner. Vaskes og ryddes aldri så lite. Planlegge julens aktiviteter og finne dager da alle ikke alt er bedt et annet sted.
Jeg skjønner at mens man har koblet inn kjøpeprogrammet i hodet sitt, så kan man lett fristes til å få en følelse av at når man spør seg om man mangler noe mer nå, så kan føttene automatisk føre en inn der plakaten av jenta i flanellspysjen henger.
Snu! Gå hjem nå. Så rekker du kanskje en buss tidligere hjem og får tid til en halv time med beina på en krakk. I eller uten pysj.
søndag 13. desember 2009
onsdag 18. november 2009
Alle som har samme diagnose skal være like lenge sykmeldt, sier statsministeren.
Har det rablet for Jens? Herregud, er det ingen som kan si det til han, da? Han har jo ei søster som er lege. Kan ikke hun si det, da? Kjære vene, her sitter mannen og styrer et land, og så skjønner han ikke noe så basalt! Nå ble jeg nesten like redd som om Frp hadde vunnet stortingsvalget.
Jeg trodde vi hadde et håp om at når NAV bare hadde kommet seg ørlittegrann m hodet over vannet, så ville de ansatte der bli såpass skolerte at de ville slutte å tro at når man hadde en diagnose på et medlem av folketrygden, så visste man akkurat hvor syk den personen var. Jeg har MS. Etter dette systemet er jeg VELDIG SYK. Ok, det gjorde at jeg fikk uførepensjon da jeg måtte, og jeg har hatt lett for å bli trodd på plager. Dessverre ikke ditto fulgt opp den tida jeg klamret meg til det å være yrkesaktiv.
Det er jo ille, men vi har ristet litt på hodet og nærmest ledd litt også av de naive NAV-ansatte, for vi trodde jo ikke dette skulle fortsette i all evighet.
Men nå…
Nå sier landet statsminister at han vil at alle med samme diagnose automatisk skal ha like lang sykmelding. Jeg skjønner at noen kan tro det er lurt. De som ikke vet noe om medisin, men som har skjønt at noen fastleger er for slepphendte med sin sykmelding, ser nok et poeng. Og klart det er fint om alle som er like syke får lik sykmelding. Men dette kan man da ikke lese ut fra en diagnose! Og selv om han ikke skjønner det sjøl, så må da vel noen kunne si det til han? Han har da rådgivere.
Nei nå ble jeg redd. Ikke bare for dette. Men tenk på alle ting i et land denne mannen bestemmer, og så setter han seg SÅ dårlig inn i ting. Jeg skal ALDRI MER stemme på noen som samarbeide med den fyren der.
Jeg trodde vi hadde et håp om at når NAV bare hadde kommet seg ørlittegrann m hodet over vannet, så ville de ansatte der bli såpass skolerte at de ville slutte å tro at når man hadde en diagnose på et medlem av folketrygden, så visste man akkurat hvor syk den personen var. Jeg har MS. Etter dette systemet er jeg VELDIG SYK. Ok, det gjorde at jeg fikk uførepensjon da jeg måtte, og jeg har hatt lett for å bli trodd på plager. Dessverre ikke ditto fulgt opp den tida jeg klamret meg til det å være yrkesaktiv.
Det er jo ille, men vi har ristet litt på hodet og nærmest ledd litt også av de naive NAV-ansatte, for vi trodde jo ikke dette skulle fortsette i all evighet.
Men nå…
Nå sier landet statsminister at han vil at alle med samme diagnose automatisk skal ha like lang sykmelding. Jeg skjønner at noen kan tro det er lurt. De som ikke vet noe om medisin, men som har skjønt at noen fastleger er for slepphendte med sin sykmelding, ser nok et poeng. Og klart det er fint om alle som er like syke får lik sykmelding. Men dette kan man da ikke lese ut fra en diagnose! Og selv om han ikke skjønner det sjøl, så må da vel noen kunne si det til han? Han har da rådgivere.
Nei nå ble jeg redd. Ikke bare for dette. Men tenk på alle ting i et land denne mannen bestemmer, og så setter han seg SÅ dårlig inn i ting. Jeg skal ALDRI MER stemme på noen som samarbeide med den fyren der.
mandag 9. november 2009
En helt vanlig, middelmådig prinsesse
Av og til under jeg på om jeg tilhører en gruppe mennesker der uvanlig mange interesserer seg for det oversanselige. Engler og auraer og underbevisstheten og det der.
Enten er det slik, eller så tilhører journalister en gruppe der interessen for og kunnskapen om dette er uvanlig skrint til stede.
”Lysfontene”, sa prinsessa vår, og straks kastet hele mediaverdenen seg rundt og brukte ordet for alt det var verdt. Skulle tro de trodde prinsessa hadde funnet på ordet selv. Vet dere, jeg tror mange trodde det.
Jeg tror ikke det er så farlig å bruke ord som lysfontene. Man må bare ikke være prinsesse. Den arme dama har nok egentlig lært seg fra barnsben at det er mange ting personer i hennes situasjon ikke må si fordi det blir vridd på. Men jenta var forelska på den tida, og det har vi vel alle lært på så ymse vis, at en forelskelse nedsetter den kritiske sansen.
Prinsessa prøver nå å livnære seg på sin interesse for new age og sine åndelige åpenbaringer. Det er hun sannelig ikke alene om. Det drøsser av middelmådige ”terapeuter”, coacher og healere. Innimellom finnes det noen veldig dyktige eller begavede også. Det er vel ikke noen grunn til å tro at prinsessa tilhører den siste gruppa. Men mange har nok fått mye glede av konsultasjoner eller leksjoner hos de mer middelmådige også. Men hva er galt med at prinsessa kanskje ikke er av landets ypperste?? MÅ man være superb i all sin ferd bare fordi man er prinsesse?
De fleste av oss er vel middelmådige? Middelmådige leger og sykepleiere, middelmådige politikere, middelmådige saksbehandlere, middelmådige foreldre. Og det går så bra så.
Men fordi denne damen er prinsesse, strømmer folk til skolen hennes, foredragene hennes, hun kommer på Skavlan osv.
Skulle hun droppet prinsessetittelen sin? Hadde det gjort noen forskjell? - Hvem er hun der uten etternavn? - Nei, aner ikke, jeg, men hun driver visst en engleskole… Vi veit det ikke ville vært sånn. Det ville kanskje fungert med barn av skuespillere og store navn i næringslivet, men Märta Louise har vært vist fram så mye gjennom hele livet at alle selvsagt ville fått med seg hvem hun er, med eller uten prinsessetittel.
Er det urettferdig at hun får så mye gratis oppmerksomhet på produktet sitt? Jeg synes ikke det. Hun fikk ikke være i fred i russetida, hun har hatt journalister i buskene når hun har møtt kjærester osv osv, dette synes jeg sannelig er en grei kompensasjon, jeg.
OK, hun rappet merkenavn fra en bekjent av meg uten å sjekke om det var brukt fra før. Sikkert ikke å lett å venne seg til å være en av folket og følge reglene som da gjelder. Men vi får håpe hun har lært.
Det eneste som bekymrer meg, er om en del av de tingene hun snakker om blir noe forenklet og forflatet framstilt nå når akkurat prinsessa har blitt så mye talerør for det framfor folk med en enda bedre innsikt og formidlingsevne. Det er en del folk som kan dette bedre enn Märta. Men på den annen side. Nå når hun fram til folk som aldri ville hørt om det uten henne.
Til slutt har jeg to ønsker. (I eventyrene er det tre, men jeg er litt beskjeden). Jeg ønsker at media skal sette ørlitegrann kvalifiserte journalister på saken. Og så ønsker jeg henne lykke til og alt godt.
Enten er det slik, eller så tilhører journalister en gruppe der interessen for og kunnskapen om dette er uvanlig skrint til stede.
”Lysfontene”, sa prinsessa vår, og straks kastet hele mediaverdenen seg rundt og brukte ordet for alt det var verdt. Skulle tro de trodde prinsessa hadde funnet på ordet selv. Vet dere, jeg tror mange trodde det.
Jeg tror ikke det er så farlig å bruke ord som lysfontene. Man må bare ikke være prinsesse. Den arme dama har nok egentlig lært seg fra barnsben at det er mange ting personer i hennes situasjon ikke må si fordi det blir vridd på. Men jenta var forelska på den tida, og det har vi vel alle lært på så ymse vis, at en forelskelse nedsetter den kritiske sansen.
Prinsessa prøver nå å livnære seg på sin interesse for new age og sine åndelige åpenbaringer. Det er hun sannelig ikke alene om. Det drøsser av middelmådige ”terapeuter”, coacher og healere. Innimellom finnes det noen veldig dyktige eller begavede også. Det er vel ikke noen grunn til å tro at prinsessa tilhører den siste gruppa. Men mange har nok fått mye glede av konsultasjoner eller leksjoner hos de mer middelmådige også. Men hva er galt med at prinsessa kanskje ikke er av landets ypperste?? MÅ man være superb i all sin ferd bare fordi man er prinsesse?
De fleste av oss er vel middelmådige? Middelmådige leger og sykepleiere, middelmådige politikere, middelmådige saksbehandlere, middelmådige foreldre. Og det går så bra så.
Men fordi denne damen er prinsesse, strømmer folk til skolen hennes, foredragene hennes, hun kommer på Skavlan osv.
Skulle hun droppet prinsessetittelen sin? Hadde det gjort noen forskjell? - Hvem er hun der uten etternavn? - Nei, aner ikke, jeg, men hun driver visst en engleskole… Vi veit det ikke ville vært sånn. Det ville kanskje fungert med barn av skuespillere og store navn i næringslivet, men Märta Louise har vært vist fram så mye gjennom hele livet at alle selvsagt ville fått med seg hvem hun er, med eller uten prinsessetittel.
Er det urettferdig at hun får så mye gratis oppmerksomhet på produktet sitt? Jeg synes ikke det. Hun fikk ikke være i fred i russetida, hun har hatt journalister i buskene når hun har møtt kjærester osv osv, dette synes jeg sannelig er en grei kompensasjon, jeg.
OK, hun rappet merkenavn fra en bekjent av meg uten å sjekke om det var brukt fra før. Sikkert ikke å lett å venne seg til å være en av folket og følge reglene som da gjelder. Men vi får håpe hun har lært.
Det eneste som bekymrer meg, er om en del av de tingene hun snakker om blir noe forenklet og forflatet framstilt nå når akkurat prinsessa har blitt så mye talerør for det framfor folk med en enda bedre innsikt og formidlingsevne. Det er en del folk som kan dette bedre enn Märta. Men på den annen side. Nå når hun fram til folk som aldri ville hørt om det uten henne.
Til slutt har jeg to ønsker. (I eventyrene er det tre, men jeg er litt beskjeden). Jeg ønsker at media skal sette ørlitegrann kvalifiserte journalister på saken. Og så ønsker jeg henne lykke til og alt godt.
torsdag 15. oktober 2009
Er det Gud som er død?
Nietche hevdet jo at ”Gud er død”. Og en vittig sjel har for øvrig i ettertid føyd til under det sitatet: ”Nietche er død. Gud.”
Tidligere i livet var jeg mye i Luthersk-kristent miljø. Og før det igjen var jeg både døpt og konfirmert der. Siden var jeg der mest sånn på siden, riktignok, men har man en sterk fornemmelse av noe religiøst og ønsker kontakt med det, er det i Norge ikke så uvanlig å oppsøke Den norske (og lutherske) kirke.
Og jeg tror nok at Gud er der. Særlig fordi jeg tror Gud er overalt. Men også fordi der hvor mennesker er sammen om det å få kontakt med Gud, der må det være mye Gud.
Men når det har gått en tid siden jeg har hatt kontakt med tradisjonelt kristent miljø, skvetter jeg litt når jeg konfronteres med visse formuleringer man møter der. En julaften for ca 25 år siden, satte vi på TV-andakten på julaften. Den ble raskt skrudd av, men femåringen vår gikk likevel halve julaften og sa: ”Gud har mistet menneskene” Det hadde presten sagt. (Sant. Jeg hørte det selv.)
For litt siden var jeg på kor-seminar. Mange av sangene vi trente på var kristne sanger, blant annet en afrikansk som het Siyahamba. Veldig fin. Men så skulle vi synge den på norsk. ”Vi marsjerer i vår herres lys”. Da skvatt jeg igjen, gitt. Det hørtes så – militært og voldelig ut. Egentlig blasfemisk. Men da jeg tenkte tilbake i tida, så var det jo mye Guds hær og Guds stridsmann og jeg vet ikke hva. Og at Gud er Herren. Jo… jeg er med på det at Gud er noe som er større og mektigere enn jeg, men jeg tror jeg langt foretrekker å si Gud Moder og Gud fader.
OK, kanskje man skulle moderere seg på kritikk av ordet Herren? Bildet er jo fra en tid med mye klasseskille og der allmuen var uopplyst og trengte styring og ledelse. Ikke alle Herrer hold folk nede for å beskytte sine privilegier. Men noen gjorde det. Kanskje de fleste i utgangspunktet beskyttet privilegiene sine, om enn ikke alltid med brutalitet og utbytting. Men dermed synes jeg ikke metaforen passer så godt på Gud / Det guddommelige fordi en Herre var en som var av samme slag, bare heldigere i utgangspunktet. På grunn av disse privilegiene.
Nei… Jeg holder på det at jeg ikke vil kalle Gud en Herre. Selv ikke en god og rettferdig Herre. Frue er for øvrig ingen god sammenligning, for i den tiden der disse metaforene er hentet fra, var en Frue ikke det samme som en Herre, ofte helt annerledes i forhold til rolle og makt
Når verden forandrer seg, vil også ord og uttrykk endre seg og få en annen valør. Plutselig blir kulturskatter som bøker og sanger ”feil”. Slik er det jo også med barnelitteratur om ”negerkonger” osv, samt Margrethe Munthe og annet. Det er klart det blir et kulturtap. Man mister kultur fordi den går ut på dato, om papiret den er skrevet på er beskyttet etter alle kunstens regler og teksten også finnes digitalt. Særlig må dette ofte og merkbart gjelde i forhold til religiøsitet, som ofte passer så godt å bli uttrykt via metaforer.
For så betyr metaforen plutselig noe helt annet enn det man ville uttrykke!
Nei, Gud er ikke død. Men metaforene står nok og råtner på rot.
Tidligere i livet var jeg mye i Luthersk-kristent miljø. Og før det igjen var jeg både døpt og konfirmert der. Siden var jeg der mest sånn på siden, riktignok, men har man en sterk fornemmelse av noe religiøst og ønsker kontakt med det, er det i Norge ikke så uvanlig å oppsøke Den norske (og lutherske) kirke.
Og jeg tror nok at Gud er der. Særlig fordi jeg tror Gud er overalt. Men også fordi der hvor mennesker er sammen om det å få kontakt med Gud, der må det være mye Gud.
Men når det har gått en tid siden jeg har hatt kontakt med tradisjonelt kristent miljø, skvetter jeg litt når jeg konfronteres med visse formuleringer man møter der. En julaften for ca 25 år siden, satte vi på TV-andakten på julaften. Den ble raskt skrudd av, men femåringen vår gikk likevel halve julaften og sa: ”Gud har mistet menneskene” Det hadde presten sagt. (Sant. Jeg hørte det selv.)
For litt siden var jeg på kor-seminar. Mange av sangene vi trente på var kristne sanger, blant annet en afrikansk som het Siyahamba. Veldig fin. Men så skulle vi synge den på norsk. ”Vi marsjerer i vår herres lys”. Da skvatt jeg igjen, gitt. Det hørtes så – militært og voldelig ut. Egentlig blasfemisk. Men da jeg tenkte tilbake i tida, så var det jo mye Guds hær og Guds stridsmann og jeg vet ikke hva. Og at Gud er Herren. Jo… jeg er med på det at Gud er noe som er større og mektigere enn jeg, men jeg tror jeg langt foretrekker å si Gud Moder og Gud fader.
OK, kanskje man skulle moderere seg på kritikk av ordet Herren? Bildet er jo fra en tid med mye klasseskille og der allmuen var uopplyst og trengte styring og ledelse. Ikke alle Herrer hold folk nede for å beskytte sine privilegier. Men noen gjorde det. Kanskje de fleste i utgangspunktet beskyttet privilegiene sine, om enn ikke alltid med brutalitet og utbytting. Men dermed synes jeg ikke metaforen passer så godt på Gud / Det guddommelige fordi en Herre var en som var av samme slag, bare heldigere i utgangspunktet. På grunn av disse privilegiene.
Nei… Jeg holder på det at jeg ikke vil kalle Gud en Herre. Selv ikke en god og rettferdig Herre. Frue er for øvrig ingen god sammenligning, for i den tiden der disse metaforene er hentet fra, var en Frue ikke det samme som en Herre, ofte helt annerledes i forhold til rolle og makt
Når verden forandrer seg, vil også ord og uttrykk endre seg og få en annen valør. Plutselig blir kulturskatter som bøker og sanger ”feil”. Slik er det jo også med barnelitteratur om ”negerkonger” osv, samt Margrethe Munthe og annet. Det er klart det blir et kulturtap. Man mister kultur fordi den går ut på dato, om papiret den er skrevet på er beskyttet etter alle kunstens regler og teksten også finnes digitalt. Særlig må dette ofte og merkbart gjelde i forhold til religiøsitet, som ofte passer så godt å bli uttrykt via metaforer.
For så betyr metaforen plutselig noe helt annet enn det man ville uttrykke!
Nei, Gud er ikke død. Men metaforene står nok og råtner på rot.
mandag 12. oktober 2009
VG-da! Dere juger og narrer!
Her om dagen leste jeg noe meget foruroligende på forsiden av VG. Det stod at statsministerens kone var alvorlig skadet i en hjemmeulykke.
Jeg har sett bilder av damen og lest intervju med henne, og da berører det en nok mer enn når det har skjedd med en ukjent kvinne.
Men i tillegg var dette kona til han som nettopp skulle i gang med å lede regjeringen i fire nye år framover. Han hadde en viktig jobb foran seg, og så var altså kona han skikkelig dårlig. Kanskje hun ville dø? Satt han på sykehuset hos henne? Eller satt han på statsministerens kontor og hoppet i stolen når telefonen ringte? ( Eller når sekretæren kom inn, kanskje?) Stakkars mann! Og hvordan kunne dette berøre styringen av landet?
Jeg var temmelig kjapp med å få på PC-en da jeg kom hjem. Hvordan gikk det med henne?
Uff! Typisk! Etter litt leting nedover på avissiden, fant jeg ”nyheten”. Det viste seg altså at dette lå et par måneder tilbake i tid. Og skikklig hjernerystelse hadde hun fått, men ikke verre enn at hun hadde vært og stemt ved valget.
Jeg vet nok om hodetraumer til å vite at dette ikke var en pyttsann-historie, men likevel føler jeg meg lurt. Statsministeren som hadde en viktig og travel tid foran seg var ikke under dobbelt press. Dette var bevisst villedende informasjon. Ikke for første gang. Men ærlig talt, VG, er dere ikke flaue en gang? ALLE skjønner jo at dere gjorde det med vilje.
Hvis jeg hadde løpt for å varsle en brann, og noen hadde gitt meg en tilsvarende villedende informasjon om hvor jeg fant en brannalarm eller telefon, tror jeg de kunne blitt straffet dersom dette førte til at brannen fikk bedre tak. Når det er åpenbart at informasjonen var gitt i bevisst villedende hensikt, er det like godt med løgn.
Folk fortsetter å kjøpe VG. Eller tilsvarende aviser som med vilje narrer oss. Er vi blitt helt dumme, som aksepterer slikt?
Jeg har sett bilder av damen og lest intervju med henne, og da berører det en nok mer enn når det har skjedd med en ukjent kvinne.
Men i tillegg var dette kona til han som nettopp skulle i gang med å lede regjeringen i fire nye år framover. Han hadde en viktig jobb foran seg, og så var altså kona han skikkelig dårlig. Kanskje hun ville dø? Satt han på sykehuset hos henne? Eller satt han på statsministerens kontor og hoppet i stolen når telefonen ringte? ( Eller når sekretæren kom inn, kanskje?) Stakkars mann! Og hvordan kunne dette berøre styringen av landet?
Jeg var temmelig kjapp med å få på PC-en da jeg kom hjem. Hvordan gikk det med henne?
Uff! Typisk! Etter litt leting nedover på avissiden, fant jeg ”nyheten”. Det viste seg altså at dette lå et par måneder tilbake i tid. Og skikklig hjernerystelse hadde hun fått, men ikke verre enn at hun hadde vært og stemt ved valget.
Jeg vet nok om hodetraumer til å vite at dette ikke var en pyttsann-historie, men likevel føler jeg meg lurt. Statsministeren som hadde en viktig og travel tid foran seg var ikke under dobbelt press. Dette var bevisst villedende informasjon. Ikke for første gang. Men ærlig talt, VG, er dere ikke flaue en gang? ALLE skjønner jo at dere gjorde det med vilje.
Hvis jeg hadde løpt for å varsle en brann, og noen hadde gitt meg en tilsvarende villedende informasjon om hvor jeg fant en brannalarm eller telefon, tror jeg de kunne blitt straffet dersom dette førte til at brannen fikk bedre tak. Når det er åpenbart at informasjonen var gitt i bevisst villedende hensikt, er det like godt med løgn.
Folk fortsetter å kjøpe VG. Eller tilsvarende aviser som med vilje narrer oss. Er vi blitt helt dumme, som aksepterer slikt?
onsdag 23. september 2009
Omega 3 er visst ikke så nyttig ved MS. Men skal dette hemmeligholdes, eller?
I går var jeg på et foredrag med en av de norske spesialistene på MS. Hun refererte fra et par internasjonale kongresser om temaet og interessante ting ble fortalt. Det mest interessante var at Omega 3 tydeligvis ikke har noen effekt i forhold til å bremse og forebygge MS.
Det er en ting mange mennesker med MS, og det medisinske miljøet, selvfølgelig, har ventet på en stund nå, denne forskningen som er gjort om omega 3 i litt høye doser. Studien ble utført sammen med en legemiddelprodusent for et av betainterferonpreparatene ( Det er den medisinen de utviklet for å bremse MS tidlig på nittitallet). Jeg tror det var sånn at de ga bare omega 3 i et halvt år eller var det tre måneder? Og så fikk man i tillegg betainterferon til omega 3-en.
Det har drøyd og drøyd før vi fikk resultatene. Det viste seg at studien ikke var ferdig enda likevel. Så skulle ting skrives, og det er jo etterarbeid på et forskningsarbeid, man skal telle opp og skrive og rapportere, for å si det enkelt.
Så vi har ventet tålmodig og tenkt at ekspertene vet så mange vanskelige ting vi små ikke vet, og de kommer vel med informasjon så fort de kan. De vet vi venter.
Så det opplevdes som litt av en bombe hun slapp på det lille møtet i Øvre Eiker. Ingen hadde hørt om det verken i aviser, på Internett eller TV. Ikke på hjemmesiden til MS-forbundet, en gang, dit jeg til og med henviser sykepleierstudenter og sier de finner det mest oppdaterte. Dagsrevyen og TV2 er muligens mer opptatt av å fortelle om ting som muligens virker dersom det har virket på en gjeng rotter, men vi har da seriøse formidlingskanaler for almuen?
Ikke nok med det: Deltagerne i denne OFAMS studien hadde ikke fått vite det, de heller. Og de har ventet på informasjon, veldig! Og det VET forskningsmiljøet. At de heller intet visste, fant jeg ut da jeg snakket om det på Forumet om MS (det jeglinker til på sida her). Men til min store forskrekkelse, kunne en der innen si at det at omega 3-ikke hadde innfridd forventningene, hadde hun hørt en annen nevrolog et annet sted i landet fortelle alt for 3 uker siden.
Dette er rart. Hvorfor informerer de ikke om sånt med en gang og til alle? Hva er det jeg ikke har forstått? Og hva mer er det vi ikke får vite? ( sa hun, lettere paranoid)
Etterskrift:
Jeg har fått referert at det medisinske miljøet venter på noen under-analyser. Dermed er det ikke publisert fakta. Det er visst slik at en ikke kan skrive noe, men tydeligvis snakke om dette. ( Og det JEG skriver, kommer nok inn under "snakke", he he...
Om de har brukt veldig lang tid på subanalysene sine, det har jeg ikke kompetanse til å vurdere. Se ikke bort fra at jeg kommer tilbake til saken, evt også med prinsippielle funderinger.
Det er en ting mange mennesker med MS, og det medisinske miljøet, selvfølgelig, har ventet på en stund nå, denne forskningen som er gjort om omega 3 i litt høye doser. Studien ble utført sammen med en legemiddelprodusent for et av betainterferonpreparatene ( Det er den medisinen de utviklet for å bremse MS tidlig på nittitallet). Jeg tror det var sånn at de ga bare omega 3 i et halvt år eller var det tre måneder? Og så fikk man i tillegg betainterferon til omega 3-en.
Det har drøyd og drøyd før vi fikk resultatene. Det viste seg at studien ikke var ferdig enda likevel. Så skulle ting skrives, og det er jo etterarbeid på et forskningsarbeid, man skal telle opp og skrive og rapportere, for å si det enkelt.
Så vi har ventet tålmodig og tenkt at ekspertene vet så mange vanskelige ting vi små ikke vet, og de kommer vel med informasjon så fort de kan. De vet vi venter.
Så det opplevdes som litt av en bombe hun slapp på det lille møtet i Øvre Eiker. Ingen hadde hørt om det verken i aviser, på Internett eller TV. Ikke på hjemmesiden til MS-forbundet, en gang, dit jeg til og med henviser sykepleierstudenter og sier de finner det mest oppdaterte. Dagsrevyen og TV2 er muligens mer opptatt av å fortelle om ting som muligens virker dersom det har virket på en gjeng rotter, men vi har da seriøse formidlingskanaler for almuen?
Ikke nok med det: Deltagerne i denne OFAMS studien hadde ikke fått vite det, de heller. Og de har ventet på informasjon, veldig! Og det VET forskningsmiljøet. At de heller intet visste, fant jeg ut da jeg snakket om det på Forumet om MS (det jeglinker til på sida her). Men til min store forskrekkelse, kunne en der innen si at det at omega 3-ikke hadde innfridd forventningene, hadde hun hørt en annen nevrolog et annet sted i landet fortelle alt for 3 uker siden.
Dette er rart. Hvorfor informerer de ikke om sånt med en gang og til alle? Hva er det jeg ikke har forstått? Og hva mer er det vi ikke får vite? ( sa hun, lettere paranoid)
Etterskrift:
Jeg har fått referert at det medisinske miljøet venter på noen under-analyser. Dermed er det ikke publisert fakta. Det er visst slik at en ikke kan skrive noe, men tydeligvis snakke om dette. ( Og det JEG skriver, kommer nok inn under "snakke", he he...
Om de har brukt veldig lang tid på subanalysene sine, det har jeg ikke kompetanse til å vurdere. Se ikke bort fra at jeg kommer tilbake til saken, evt også med prinsippielle funderinger.
søndag 20. september 2009
Når mat ikke er naturlig
Naturlig kosthold er for det første et paradoks. Vil man bare spise i vei, uten å måtte tenke over noe som helst og bare ta det man får lyst på og som faller en inn, så får man ”vaffal” ikke i seg naturlig mat. Det som får overtaket da, er reklamen og tilvenning til kjappe smaksopplevelser, (først og fremst store mengder sukker). Så vil man ha i seg sunn mat, mat kroppen egentlig skulle hatt en naturlig trang til å etterspørre, så må man tenke mye og bruke en god del viljestyrke. Pluss penger og tid i mange butikker.
Så har noen av oss tilleggsutfordringer. Jeg synes sannelig det virker som om temmelig mange av oss har tilleggsutfordringer.
Jeg er allergisk mot en del matvarer: Rå epler, gulrøtter pærer og poteter, dessuten valmuefrø, paranøtter, erter, kirsebær… og av og til hasselnøtter og mandler. Valnøtter har jeg tålt godt til i dag. Oh… det klør i ørene, nå er det snart bare solsikkefrø det går bra med, men de inneholder mye muggsoppsporer som kanskje trigger trøttheten min selv om jeg ikke klør… Hjelp!
Nevnte jeg melkeintoleransen og at magen egentlig aldri har det bra med for mye hvete?
I tillegg til det, vil jeg svært gjerne spise ren og organisk dyrket mat, helst med mindre sukker enn det ferdigmat inneholder. Og ikke så mye fett og i hvert fall ikke det transfettet som er i kjøpte kjeks. Og så skal det ikke legge seg på buken, snarere få bukfett til å forlate åstedet.
For å toppe det hele drikker jeg te i stedet for kaffe. ( Når noen har fått satt på tevann, er kaffepausen over…)
…? Nei. Da får jeg migrene.
Da har jeg ikke nevnt at den for tiden hjemmeboende datteren er vegetarianer. Og melkeintolerant, men det siste er jo ”naturlig” i vårt hjem.
Så har vi barnebarnet som er kresen. Ikke verre enn andre på seks år, men det er så det holder, det! Og nesten-veggis er hun. Men drikker ku-melk, (med kalsium og B12 som alle små barn trenger og som vi dermed må huske å kjøpe).
Det er når jeg tenker på alt dette, at det er lite oppløftende å lese at unge diabetikere har mer nervøs anoreksi enn gjennomsnittet fordi de må tenke så mye over hva de spiser, og det er visst ikke bra for dem.
Livet blir dessuten tungvint som mat-sær.
Man kan ikke stikke innom og bare kjøpe med seg noe som helst for å bli sunt og kjapt mett. Er det fritt for melk og ost, så er det garantert erter i det, eller så har det et fettinnhold på nivå med wienerpølser.
Jo, jeg kan en linsesuppe som går fort, og en fiskesuppe når Datteren ikke skal ha mat. Men man kan ikke ha det hver dag. Eller kanskje man kan ha suppe hver dag?
Og havregrøt. Det er min faste frokost. Barnebarnet elsker takk og lov havregrøt med usøtet eplemos. En Grei Ting. Nå har jeg fått lokket henne til å spise litt rå gulrot, selv om det ikke er favorittmaten, og holder tomlene for at hun ikke har arvet mormors gulrotallergi.
Om jeg har prøvd å bare blåse i alt sammen og spise uten å tenke så mye?
Jeg HAR det, ja. Bortsett fra melk, det går bare alt for dårlig med mer enn litt ost av rette slaget og i små mengder.
En natt hadde jeg så vondt i magen etter all hveten og pizzaosten at jeg nesten ikke sov. Allergien gikk det bedre med, jeg bare doblet dosen allergitabletter. Men jeg la på meg og trigget sukkersuget mitt så jeg sliter med det enda.
Så savner man barndommens klassikere, og det er derfor ”jukse ost” , soya-yoghurt og havrefløte kommer inn i bildet.
Det blir forresten stadig mer naturlig å spise sær mat. Man får soyamelk på kafeene og speltbunn og glutenfri bunn på pizzeriaen. Snart har de nok soyapølser og speltmel på Kiwi og Rema, Kanskje det bare handler om å holde ut.
Så har noen av oss tilleggsutfordringer. Jeg synes sannelig det virker som om temmelig mange av oss har tilleggsutfordringer.
Jeg er allergisk mot en del matvarer: Rå epler, gulrøtter pærer og poteter, dessuten valmuefrø, paranøtter, erter, kirsebær… og av og til hasselnøtter og mandler. Valnøtter har jeg tålt godt til i dag. Oh… det klør i ørene, nå er det snart bare solsikkefrø det går bra med, men de inneholder mye muggsoppsporer som kanskje trigger trøttheten min selv om jeg ikke klør… Hjelp!
Nevnte jeg melkeintoleransen og at magen egentlig aldri har det bra med for mye hvete?
I tillegg til det, vil jeg svært gjerne spise ren og organisk dyrket mat, helst med mindre sukker enn det ferdigmat inneholder. Og ikke så mye fett og i hvert fall ikke det transfettet som er i kjøpte kjeks. Og så skal det ikke legge seg på buken, snarere få bukfett til å forlate åstedet.
For å toppe det hele drikker jeg te i stedet for kaffe. ( Når noen har fått satt på tevann, er kaffepausen over…)
…? Nei. Da får jeg migrene.
Da har jeg ikke nevnt at den for tiden hjemmeboende datteren er vegetarianer. Og melkeintolerant, men det siste er jo ”naturlig” i vårt hjem.
Så har vi barnebarnet som er kresen. Ikke verre enn andre på seks år, men det er så det holder, det! Og nesten-veggis er hun. Men drikker ku-melk, (med kalsium og B12 som alle små barn trenger og som vi dermed må huske å kjøpe).
Det er når jeg tenker på alt dette, at det er lite oppløftende å lese at unge diabetikere har mer nervøs anoreksi enn gjennomsnittet fordi de må tenke så mye over hva de spiser, og det er visst ikke bra for dem.
Livet blir dessuten tungvint som mat-sær.
Man kan ikke stikke innom og bare kjøpe med seg noe som helst for å bli sunt og kjapt mett. Er det fritt for melk og ost, så er det garantert erter i det, eller så har det et fettinnhold på nivå med wienerpølser.
Jo, jeg kan en linsesuppe som går fort, og en fiskesuppe når Datteren ikke skal ha mat. Men man kan ikke ha det hver dag. Eller kanskje man kan ha suppe hver dag?
Og havregrøt. Det er min faste frokost. Barnebarnet elsker takk og lov havregrøt med usøtet eplemos. En Grei Ting. Nå har jeg fått lokket henne til å spise litt rå gulrot, selv om det ikke er favorittmaten, og holder tomlene for at hun ikke har arvet mormors gulrotallergi.
Om jeg har prøvd å bare blåse i alt sammen og spise uten å tenke så mye?
Jeg HAR det, ja. Bortsett fra melk, det går bare alt for dårlig med mer enn litt ost av rette slaget og i små mengder.
En natt hadde jeg så vondt i magen etter all hveten og pizzaosten at jeg nesten ikke sov. Allergien gikk det bedre med, jeg bare doblet dosen allergitabletter. Men jeg la på meg og trigget sukkersuget mitt så jeg sliter med det enda.
Så savner man barndommens klassikere, og det er derfor ”jukse ost” , soya-yoghurt og havrefløte kommer inn i bildet.
Det blir forresten stadig mer naturlig å spise sær mat. Man får soyamelk på kafeene og speltbunn og glutenfri bunn på pizzeriaen. Snart har de nok soyapølser og speltmel på Kiwi og Rema, Kanskje det bare handler om å holde ut.
Abonner på:
Innlegg (Atom)