torsdag 13. april 2017

En kvinne av mange ord.


Da jeg var ung ( hå hå, ja, ja…) brukte man uttrykket « en mann av få ord».  Det skulle ikke uttrykke noe ideal, egentlig, muligens en normalvariant. En som ikke sa så mye. Gjerne en som ikke hadde så god kontakt med følelsene sine. Av og til sosialt klønete, andre ganger mer arrogant.  I Agatha Christies romaner snakket disse mennene gjerne uten substantiv og pronomen.  

( Men skulle jeg nå gitt et eksempel på hvordan disse mennene snakket, er ville jeg følt at det måtte skrives i klamme. Eller petit. Enda jeg mener at det ville beriket teksten. Jeg kommer tilbake til dette. Og hadde jeg kunnet litteraturteoretikernes ord for dette jeg gjør nå, i denne parentesen, kunne jeg brukt det ordet for å få sagt på knappeste måte noe om at hele klammen er litt ironisk ment, men ikke bare. For, som Johan Herman Wessel så fint sa det: «Den som tager spøk for spøk, og alvor kun alvorlig, osv»,. 

Men siden jeg ikke har dette fine, presise ordet, må jeg bare håpe at budskapet likevel når hjem. Antageligvis til andre enn de som ville fanget opp det litt imponerende faguttrykket.)

Det er ei stund siden jeg var ung, og ordknapphetens kunst er i mellomtiden hevet opp til høyder jeg bare kan drømme om. (Rettelse: Jeg er ikke en gang i stand til å drømme om noe sånt. ) Vi lever i en verden der tekster formidles i store  mengder gjennom Internett, og man må beskytte seg ved å for det første ikke lese alt, og for det andre ved å skumlese det man velger å feste oppmerksomheten ved. 

Og her sitter jeg og sånne som meg med alle våre ord og tenker lange og ordrike tankerekker om hva som har skjedd og hvorfor, for ikke å snakke om hva man kan gjøre i sakens anledning. Men vi kan ikke få råd fra de ordknappe som mestrer strategien, for de har ikke fått med seg essensen i det jeg vil formidle fordi de bare har snappet opp tilfeldige brokker som på ingen måte er representative for hovedbudskapet. 

Henger du med? Ok. Da handler setningen over antageligvis ikke om deg. 

Hadde jeg vært ute etter mange likes på FB, kunne jeg skrevet kortere statuser. Og med bilde. Og av og til gjør jeg det, for å kunne si «hei» til flere. Så jeg mestrer vel noen av ordknapphetens regler. Når ting ikke er så viktig , i hvert fall. Bortsett fra at det også er viktig å si «hei» til folk. Men dere skjønner vel hva jeg mener.

Tekstmeldingene kom for allerede mange år siden inn som en fantastisk læringsarena for oss som bruker mange ord. Der måtte vi skjerpe oss om vi ikke skulle bruke opp tekstmeldingene våre midt i måneden. Og sånne som oss lærte oss forkortinger også. Som riktignok ganske raskt ikke ble så nyttige likevel, når man både fikk smarttelefoner med masse herlig skriveplass samt ubegrenset bruk av SMS og en læringsarena som forsvant like brått og unødvendig som en sykehjemsplass i Oslo.

En forkorting vi  ordglade med hell kan lære er TLDR. Det handler ikke om Tender Loving … Dear…. R…. ettellerannet.  Det betyr: Too long. Did not read. Ikke at jeg faktisk får den TLDR-en som svar fra folk. Men den uttrykker vel det som ligger bak manglende respons eller enda verre: total misforståelse.

For det som virkelig er ulykka, er at når vi ordglade virkelig trenger å få formidlet noe av praktisk og kanskje viktig art, så kommer vi ikke gjennom til folk/etater/annet.  Og i hvert fall ikke til dem som ikke er for velvillig innstilt i utgangspunktet. De svarer på noe annet enn jeg har spurt om ( og uvisst av hvilken naturlov: da kan også de av og til bruke mange og lange ord.) Eller: «Dette har vi snakket om/ har jeg svart på». ( «Nei, det har vi ikke! Det er du som tror du vet hva jeg vil si». «Åh, ikke hu kjerringa nå igjen.»)

Akkurat dette kan også handle om hersketeknikken å svare på noe helt annet enn man blir spurt om hvis man får et vanskelig spørsmål, og jo flere ord man bruker på svaret, jo mindre tid er det igjen  «å bruke på denne saken». 

Forresten har jeg også opplevd å komme gjennom og få fortgang i saker bare fordi de ikke orker «hu kjerringa nå igjen». Men det gjelder bare i mindre saker som «er dere ferdig med å undersøke om dattera mi får ny mobil på forsikringa?Ja, det var jeg som ringte i formiddag. Stenger dere fire? Da ringer jeg igjen før det, jeg!» Men med åra har ordningen blitt sånn at man bare får fylle ut et skjema, så den strategien min er vel gått ut på dato, som kjerringa sjøl. 

Men jeg har altså fått veldig lyst til å lære meg ordknapphetens hemmelighet. Når jeg er i land som snakker et språk jeg ikke kan, blir jeg fascinert og vil lære. Hadde jeg vært lenger i Italia og Spania hadde jeg nok blitt ferdig med Duolingokursene og gått over på mer avansert læring. Men ordknappheten er jo rundt meg hele tiden, og hvorfor fascineres jeg ikke i like stor grad av den og går inn for læring?

Det finnes ingen ordknapphetsduolingo. Det skulle vi hatt.  


Eller et retteprogram som langer rød krøllestrek under «det begynte med at» og «egentlig var det sånn» og annet rusk i lyttesystemet til de moderne. Jeg skulle hatt noen bedre eksempler, men da hadde jeg vel ikke trengt programmet.

Men helt seriøst og uten ironi: Jeg kunne godt komprimert denne bloggposten. Kanskje helt ned til en akseptabel FB-status. Den ville sikkert  sett helt fin ut. Men den ville ikke uttrykt det jeg ville si. Ja vel. Jeg hadde kanskje fått ti ganger så mange lesere. Men hva så?

Ingen kommentarer: