mandag 31. oktober 2011

Om myter og mytedreping

Har sett på konferansen «Sykt aktiv» på webkamera i dag.
Jeg skal heller legge inn linker fra selve konferansen etter hvert. Av alt jeg har lært i livet er en ting at jeg trenger ikke gjøre alt helt alene, og det gjelder ikke bare å redde verden, men også prosjektets delmål og referat fra tiltak for dette.

Men i en liten krok av denne konferansen, fanget jeg opp en kommentar på twitter som bekymret meg. Det var en som sa at kronikerne ( ikke «kronikerne», men kronikerne, for øvrig) selv var med på å skape myter om seg selv.

Siden jeg ikke hadde den erfaringen selv, verken fra dem jeg har møtt i egen jobb og samlinger av personer på tvers av diagnoser, ble jeg først irritert. Men jeg forstod at denne personen mente det på alvor, og en annen sa at det er klart at kronikere ( fortsatt uten anførseltegn) skaper myte om seg selv, så tenkte jeg: Her må jeg finne ut på mer enn 140 tegn hvor denne personen hadde disse erfaringene fra. Og forresten er jeg fortsatt ikke sikker på at det er sant.

Nå kjenner jeg pmMS (personer med MS) best, og i vår organisasjon MS-forbundet, satte de til og med mytedrepingen i system en stund, med kursing av egne MS-ambassadører, men det ble det ikke gjort mer med etter en stund, for de fant ut at mytedrepingen var så aktivt tatt tak i at det skjedde av seg selv.

Men det var MS-forbundet.

Men hva er det en del mennesker gjør som skaper myter om dem selv i deres rolle som langtidssyke? Eller er det muligens sånn at det er andres tolkning av oss, slik vi framstår som oss selv som langtidssyke som skaper mytene?

Jeg har et eksempel der det var sånn:
Da jeg begynte å skrive om mine kognitive problemer, var det noen som ikke likte det. Folk kunne komme til å tro at vi som hadde MS var rare og uintelligente og det kunne skape myter om personer med MS. Så viste det seg at det blant annet jeg gjorde, bidro til at når noen med MS snakket langsomt og slepende eller mistet oversikten om noe skjedde for brått, så var det flere enn før som forstod at dette ikke handlet om å være treg, uintelligent eller mistroisk til nye ting. Dette var faktisk akkurat en myte om pmMS som har vært ganske seiglivet og som kom av andres uforstandige feiltolking.

Det finnes sikkert enkeltpersoner av langtidssyke som gjør dumme ting. Det gjør medlemmer av sanitetsforeningen og akademikere og folk som synger i sangkor. Man kan ikke generalisere ut fra det.

Det jeg er ute etter, er: Finnes det ting som gjøres av en større gruppe kronisk syke som fører til at det oppstår myter om dem. Hva er dette for noe?

Jeg er ikke superflink med alle funksjoner på Internett. Hvordan skal jeg få spurt dem hvor de hadde erfaringene sine fra? Kan de ha misforstått noe? Er det noe jeg ikke vet?

Men kanskje jeg kan spørre her?

lørdag 15. oktober 2011

Hva My tenker omkring lavkarbo. Men mest omkring Folkeopplysning.

Jeg har forsømt meg, og iler til med å beklage. Mens alle andre som ytrer seg ut over middagsbordet og kaffekoppen pliktskyldigst har redegjort for sitt forhold til å øke fettmengden og redusere ting som grovbrød, bønner og gulrøtter fra sin diett, har jeg nøyd meg til å lese litt om saken og mumle noe om at jeg syntes Fedon sine ideer holder seg godt.

Men det holder ikke. Å bare mumle og la bloggen tie om saken, mener jeg.

Unnfallenheten krever en lang innledning. Dette er tross alt tanteMy sin blogg, ikke sant? Vennlig råd: er du veldig opptatt av lavkarbo kan du prøve å gå til slutten og skrolle oppover til «Lavkarbo?»

Mange vet at tanteMy er opptatt av Folkeopplysning. Hun har tenkt at når noen ikke vet noe, så kan man fortelle dem det på en pedagogisk, morsom eller oversiktlig måte, og da blir de glade. Særlig hvis det tilpasses den enkeltes foretrukne måte å motta informasjon på. Noen vil ha det lettvint og morsomt. Noen trenger repetisjoner. Noen må ha det skriftelig og med hovedpunktene fremhevet i en ingress eller egen liste. Andre må ha det mer detaljert og med linker eller referanser, og de lærde bør få viktige ord oversatt til akademiske uttrykk innledningsvis,så de raskt føler tillit til det skrevne og forstår hva en mener.

My har vært på kommunikasjonskurs og lært om «Hvem er målgruppa?» og «Når er det allmenn interesse for et Viktig Tema». Der behandlet de også det med at hva som er et viktig tema er en subjektiv faktor, men da var kanskje My på do.

My har i sin menneskekjærlige opplysningsiver mang en gang gått sørgelig på trynet, og etter nye optimistiske forsøk med andre virkemidler atter gått på trynet, og er nå kommet til at det muligens – jeg gjentar MULIGENS - finnes en større mengde mennesker som ikke har det ringeste ønske om å lære om det rette, for dermed i tråd med Sokrates å gjøre det rette.

Jeg er veldig opptatt av at alle skal trekke egne slutninger, og bare skal få solid bakgrunn for egne meninger, som Aftenposten i sin tid kalte det. Jeg mener et godt stykke ned i bevisstheten at jeg ikke har det endelige svaret og at i et godt demokrati er det mangfold og frihet som gjelder. Dessuten kan vi ha sett ulike deler av elefanten. (Se lignelsen under)

Fem personer med bind for øynene hadde sitt første møte med en elefant. Avhengig av om det var ørene, buken, føttene, støttennene eller halen, ga de alle en grundig, men helt forskjellig beskrivelse av elefanten.( Det var egentlig seks personer, men den sjette ble trampet i hjel fordi hun ikke stod stille og bare undersøkte en del. For ikke å skape uro, er denne delen av historien vanligvis fjernet.)

Derfor har jeg ofte prøvd å begrense meg til å oppklare ubestridte feil i folks opplysningsnivå, som at eiendomsmegleren ikke kan garantere mot rentestigning og hvilke krav og begrensninger Lov om burettslag gir et styre, eller forskjellene på Omega 3 og tran som de opplyste ikke er uenige om, og at NAVs pengesekk ikke er uendelig og en støtte fra NAV sine midler til en udokumentert behandling vil føre til at annen behandling ikke kan få støtte.

At følelsesmessig trygghet ikke vil få tankeprosesser til å gå trådløst uavhengig av ødelagt nervevev, er også en opplysning som ikke uten – og kanskje ikke engang med - besvær lar seg formidle verken via pedagogikk med bilder og metaforer eller solide referanser til vitenskapelige undersøkelser.

Ubehagelig ofte har My hatt den sørgelige opplevelsen at personen hun så uegennyttig og menneskekjærlig prøver å opplyse, på sin indre bane sier «la-la-la-la-la, jeg hører ikke hva du sier» mens de mentalt holder seg for ørene med sine inderlige ønsker om hva den ubestridelige sannheten skulle være.

For det er så ubehagelig å måtte innse at man har vært dum og har latt seg lure, at man ikke får det man så inderlig vil, eller at man har oppført seg hensynsløst mot noen fordi man ikke visste bedre. Selv om man ikke har fått kritikk, og selv om man får servert rett i fanget kunnskap nok til enten ikke å gjenta fadesen eller til av og til faktisk å få skaffet seg en mindre del av den håpløse drømmen sin.

Av og til har ikke bare My gått på trynet, men endatil fått seg en på trynet fordi hun ikke klarte å holde kjeft og la fordummingen suse videre. Ingen ting er så fortærende som folk som har rett i noe eller som vet eller gjør ting andre føler at de også burde visst og gjort. Og i vårt opplysningssamfunn, kan det vi synes vi skulle visst og gjort være veldig mye.

De som ikke kjenner meg, kan ut fra dette tro at jeg lever et hybelkaninfritt liv med tellekanter, daglig hjemmelagede grønnsaksmiddager, 30 minutter frisk gåtur hver morgen, har en høyt respektert stilling i samfunnet og hver uke får lest det mest interessante i Morgenbladet.

Saken er vel heller at jeg fordi jeg ikke har alle trådene jeg skulle sendt nervesignaler gjennom trenger en større orden i enkelte ting enn andre, og fordi det blir Virkelig Ubehagelig når jeg ikke fikser dette, så har jeg noen systemer som det er veldig orden på. Og fordi jeg har en veldig detaljfokusert hjerne, så er det en del detaljer jeg kan som andre aldri har orket å sjekke. Men dermed kan man framstå som Provoserende Prektig. For dem som ikke har vært i nærkontakt og sett kaoset som My har i samme grad som de fleste.

Lavkarbo?
Så, så jeg kommer dit straks.

Korrekt utført Lavkarbodiett er en ting, holdt jeg på å si, men det ser ut til å være flere varianter. Jeg har ikke finlest noe som helst, av samme grunn som jeg ikke er kjent i Egersund sentrum eller vet hvordan man lager bernaise. Man kan ikke gå i detalj om alt. Det jeg vet og mener er:

Lavkarbodietten kan brukes til å få folk til å gå ned i vekt, og særlig effektivt har den vist seg å være for svært overvektige. Da er overvekten et så stort problem at helsegevinsten ser ut til å overstige ulempen ved det i utgangspunktet usunne kostholdet.

Det kan trolig også få vekk ti-femten sørgelige kilo fra folk som ikke har karakterstyrke til andre dietter, men liker denne maten så godt at det fungerer, evt har de lav toleranse for å være sultne, men med denne dietten blir de ikke sultne.

Vi som er glade i sukkerkick, trives mindre godt med den. Det blir som å ta en Aass Uten for tørsten, og måtte innse at man faktisk hadde lyst til å bli pils-brisen. Riktignok kan begge disse erfaringene gi nyttig bevisstgjøring.

Men skal lavkarbometoden fungere, må man forstå dietten. Man må følge en diett som helhet og ikke plukke biter. Man må ikke tenke at «bacon er så sunt», nå skal jeg spise mye lavkarbomat, hurra. Med loff til.

Er folk så dumme, slæsj lettlurte?

Dersom du begynte med å lese innledningen på denne bloggposten, så har du hørt om min erfaring med at mange mennesker av bekvemmelighetsårsaker er lettlurte, og i tillegg går de langt for å tviholde på den feilaktige informasjon de har valgt å ta til seg. Andre er helt enkelt dumme, og det er et alvorlig handikap man ikke kan noe for, og som man kanskje bør bli møtt med mer forståelse for. Og i begge disse gruppene finnes det folk som spiser mer usunt enn noensinne, nå med den illusjon at de har slankelegers velsignelse til å gjøre det.

Noen holder også lavkarbodietten gjennom hele frokosten, før de sprekker til lunsj eller i hvert fall ettermiddagskaffen. Men i morgen er det ny frisk og ei pakke til med bacon.

Hvor mange kjenner du som har klart å gå ned med lavkarbo’n? Og da er det uinteressant dersom de ikke har holdt vektreduksjonen i –skal vi si tre måneder- for å være romslige.

-Ikke det, nei.

Nei, tanteMy er ikke motstander av lavkarbo. Hun tror bare ikke det kommer til å redde den norske folkehelsa.

Men kanskje landbruket?

søndag 9. oktober 2011

Utsettelsesatferd kalles ofte prokrastinering

...etter det engelske ordet procrastination. På svensk: uppskjutarbeteende.

Utsettelsesatferd er et karaktertrekk som 1 av 5 har. Det handler om å utsette ting en åpenbart bør gjøre, og ofte gjøre mindre nødvendige ting i stedet. Der og da kan en oppleve det en gjør som rasjonelt, men etterpå ser en gjerne klart at en har lurt seg sjøl. Det er visst vanlig at studenter aldri har det så nyvasket hjemme som rett før et arbeid skal leveres inn eller man skal ta en eksamen.

Altså handler ikke dette om latskap. Skal dere ha det helt vitenskapelig og med referanser får dere google sjøl, se alle ord innledningsvis. Men da jeg googlet rundt i stedet for å støvsuge her om dagen, fant jeg ut litt av dette og litt har jeg tenkt sjøl:

Noen sier det handler om karaktertrekk hos personen, gjerne utviklet ved å ha autoritære foreldre. Det skal også handle om å ikke ha noen forventning om å mestre. Noen oppsøker spenningen ved å være veldig seint ute, men det er nok ikke alle. Og noen er veldig redde for ansvar, og flykter fra ansvaret med å utsette eller til slutt ikke mestre. De som sier de mestrer best under press, tar ofte feil, har noen funnet ut. Argumentet er bare en av de irrasjonelle begrunnelsene for å utsette. Resultatet blir dårligere. Men noen har aldri faktisk opplevd å få til ting uten press. Men da handler det om er/er ikke og ikke om kvaliteten på det en gjør.

I tillegg handler det om situasjoner som gjør det verre. Studenter og andre med fri arbeidstid, men med deadline, kommer lettere inn i en vane med å prokrastinere, og da sier noen at den personens prokrastinerende atferdstrekk forsterkes. Andre med samme utgangspunkt klarer seg fordi situasjonen rundt dem ikke legger til rette for å utsettelsesatferd

Da er det vel snakk om to typer årsaksfaktorer, og når noen er disponert og situasjonen ligger til rette, så blir det skikkelig galt.

How-to-bøker snakker om planlegging og å gjøre det viktigste først, men det er vel som med slankekurene: Problemet er stort og kundegruppen dermed ditto, men vis meg en som har fått det til å fungere med planlegging mot prokrastinering. De fleste som utsetter vet veldig godt at de bare har tida og veien og at den grundige ryddingen til bunns i kjøkkenskapet med stort hell kan tas etterpå.
Et råd som tiltalte meg, var å utsette utsettelsen litt. Da spiller man kanskje på lag med karakterbristen sin. Ja, jeg skal sette over en brøddeig før jeg går på nettbanken, men jeg skal bare finne fram alle regningene først. Og gå inn og ta et overblikk, før jeg begynner bakinga.. Og kanskje jeg kan betale regningene og lese de siste brevene fra banken når jeg først er der inne. Ting blir gjort, men man reduserer kanskje ikke karakterbristen?

Er det å bli overveldet en prokrastinering? Når man er så overveldet av sitt eget kaos at man ikke vet hvor man skal begynne? Hvis rotet er stort eller egen evne til å strukturere kaos er liten, er det uansett ubehagelig å ta tak i saken, og man fristes til å gjøre noe annet i stedet. Jeg går nok inn i utsettelsesatferd dersom jeg skal ta tak i kaosrydding. Strategien som fungerer for meg da er å Ta Bare 3 små ting, helt uten prioritering. (Internt forkortet til TB3.) Prøver du å prioritere, blir det for komplisert, og man ender opp med å ikke få gjort noe. Ved å gjenta TB3, har man tynnet ut i haugen med kaos, og den resterende haugen er ofte etter hvert mulig å få overblikk over.

Hvis man er sliten, enten det er på grunn av tunge oppgaver i hverdagen eller kreftene er redusert av helsemessige årsaker, kan det hjelpe å dele oppgaven opp i korte intervaller.

Dette kan hjelpe mot ulyst også. I fem minutter kan man alltid tvinge seg til nokså mye ubehagelig. Ved ulyst kan man også prøve om det hjelper å si at om jeg er like lei etter fem minutters full innsats, så har jeg lov å ta en pause. For noen er da bøygen overvunnet.

Hvis utsettelsesatferden er angstrelatert, forteller en svensk dame om god erfaring med strategien å stadig eksponere seg for det som skaper angsten. Det kan vel passe med det å tvinge seg i 5 minutter.

Denne bloggposten har jeg utsatt å skrive i mange dager. Jeg har hatt viktigere ting å gjøre først. Men jeg har kjent på fristelsen.

Fyre med ved

Jeg har vokst opp med vedovn.

Et sted vi bodde, hadde vi panelovn på soverommet, for de ekstremt kalde dagene da man trengte å lunke litt på soverommet før en la seg. Jeg mener mor og far syntes en manglende ovn (underforstått vedovn) på soverommet var en like stor mangel ved det huset som at man måtte hente vann i brønnen. Før jeg flyttet hjemmefra, fikk far og mor panelovn på kjøkkenet som de brukte meget forsiktig. Vedfyring var førstevalg.

Siden hadde jeg vedovn av og til fram til 93, og nå har jeg fått det igjen.

Det er åpenbart at vedfyringskompetansen min har lidd under årene med elvarme. Det er ikke som med å sykle, at har du først lært det, kan du det for alltid. Jeg stabler vedskier, blåser, banner og sverter, bokstavelig talt. Før hadde vi et spann med parafinflis, nå har jeg kjøpt små, hvite tennbrikker, helt nødvendige.

Høsten er kommet, og jeg må få litt lunk i rommet. Jeg har ikke satt på varmekablene på badet en gang. En må jo begynne med å legge i ovnen!

Barnelærdom sitter hardt i. Alle har sine eksempler på irrasjonelle prioriteringer som bare kan begrunnes med at det var en ubestridelig sannhet da vi var små. For det er dyrere å fyre med, det forurenser mer, det er tungvint og ikke alltid så effektivt.

Men vedovn gir en egen, god varme i huset. Nå, når det endelig knitrer i ovnen og den har begynt å gi fra seg litt varme. – Men så holder det på å slukke, jeg må ha opp trekken litt. Nå har jeg blitt en sånn som ikke greier å passe ovnen! Før var det en metafor på ikke å ha ting på stell, å være en upraktisk soseladd, uansvarlig eller kanskje fra Byen.

Det er ikke så vanskelig å rydde opp i gamle læresetninger når man bare blir bevisst om dem, og jeg tror heller ikke mine uoppdaterte holdninger om folk som ikke har passing av en vedovn som en automatisk refleks har ødelagt noen relasjoner. Men tenk på alt annet vi har inni oss som vi ikke vet om? Ting vi skulle snudd litt på, sjekket om det fortsatt har gyldighet eller er så viktig.

Psykologer og kanskje enda mer selvutviklingsfolk snakker mye om Det Lille Barnet vi har inni oss. Det som fortsatt er for eksempel fem år. Det lille barnet vårt, kan nok bli litt urolig når sannheter går ut på dato. Det er vel min femåring jeg trøster litt med å legge i ovnen en hustrig søndagsmorgen i oktober. Det kan hun vel få.