Jeg har nettopp sett filmen Lasse og Geir, for øvrig helt i tråd med min tendens til å løpe etter trikker som har gått. Jeg er like gammel som de to hovedrolleinnehaverne, men jeg fikk aldri sett filmen den gangen i 76. Jeg fryktet nok at den skulle være for urolig den gangen.
Jeg var vel ikke noen tilhenger av the Establishment sjøl, men jeg likte å Tenke nøye over saken og vurdere ting Seriøst, gjerne fra sidelinja selv i forhold til der jeg følte meg litt mer hjemme, blant unge antroposofer.
Men denne filmen slapp meg aldri. Det er blitt så referert til at jeg tenkte jeg hadde mistet noe. Og så må jeg også få tilstå at det faktum at jeg gikk forbi da de gjorde innspilling av en scene oppe på Bogerud, gjorde at jeg følte en viss personlig tilknytning til filmen. ”Så spennende! De spiller inn En Film.” Ung nok da til å være offer for den misoppfatning at den verden som eksponeres i media er den mest virkelige.
Så lånte jeg filmen på biblioteket til slutt.
Hoverollene spilles av to unge gutter med intelligente og følsomme ansikter. De snakker noe som for meg virker som vestkant med lett Club7-preg. De ble seinere lyrikere begge to, vet jeg som kikker på dem med framtidas overlegne mulighet til å google dem over 30 år etter. De var amatørskuespillere, ikke ble de skuespillere seinere, heller. Kunne ikke Wam og Wennerød funnet noen gutter fra Bøler med litt karakter fra Livet i ansiktene? Da kunne dessuten kanskje en filminnspilling gitt de guttene en mulighet de ikke ville fått ellers til å gjøre noe interessant med et liv som stod i fare for å gå i vranglås? Disse guttene ser ut som frikersoss som leker slemme. Og Geir klarer det ikke engang, han høres ut som en sosialarbeider som prøver å infiltrere et miljø av belasta ungdom. For den som ser på han 30 år etter.
Filmreplikkene er mye sitert, og jeg spør meg hvorfor? Er ”snurp smella osv” morsomt for andre enn dem som sitter og ser på en film på et vorspiel der en sitter og venter på at alkoholen skal ha virket tilstrekkelig til at det skal oppleves meningsfylt på byen?
Men den gangen var det ikke dvd, og filmen ble godt tatt imot. Så kanskje ”snurp smella” var morsomt da? Glemselens slør og livserfaringens forvrenging gjør det vanskelig for meg å forstå det i dag.
Litt underlig i forhold til det råe i filmen er det også med den langsomme dvelingen det var ved scenene i filmer den gangen. Lasse bruker en evighet på å ta mat ut av kjøleskapet og smøre ei skive. Selv en voksen dame som jeg blir utålmodig og spoler litt på filmen. Hva har tida gjort med oss? Vi er omprogrammert til raske skifter nå for å kunne ta inn den økende informasjonsstrømmen.
Når jeg hørte hvordan faren til Geir snakket til han, kom jeg på at voksne snakket nokså respektløst til ungdom før. Gjør de det nå også? VI, mener jeg…
Jeg fryktet at filmen skulle være for rå den gangen. Nå skulle det ikke mye klipping til før man kunne vist den på barnetv.
Er det tida som har forandret seg sånn?
fredag 27. februar 2009
fredag 20. februar 2009
Jeg er visst for BREIAL. *rødme*
Jeg skriver en del i det forumet på Nettet som jeg har linket til her. Jeg får av og til noen hint om at jeg tar for mye plass der. – Tenk, lille meg på 1,55 cm ta for mye plass, og nå som jeg har gått ned 3 kg også…
Neida, jeg har fatta poenget. Og det er noe i kritikken. Jeg skal jobbe hardt med saken og tar det mer høytidelig enn det høres ut som nå.
Men KJÆRE ALLE (?) LESERE av bloggen min. Kan dere ikke flere legge inn noen kommentarer av og til? Jeg liker så godt den nettpraten en gjør utenom mail, der flere deltar. Av og til kan det skje på fjesboka så lenge jeg er der, og når en ”gammel dame” fatter teknologien, så skal jeg legge meg inn på twitter også. Hadde en artig tre-kvinns dialog om Enneagrammet, for eksempel på fjesboka. De to andre kjente ikke hverandre. Om jeg får til å skravle på bloggen, så kan jeg holde meg til korte og sakelige innlegg på "Øistein's".
Jeg tror det handler litt om at jeg sitter for mye på PCen også, får skjerpe meg der og få lest bøker og en rimelig del av ukas Morgenbladet.
Men nå altså: Skravle, anyone?
Neida, jeg har fatta poenget. Og det er noe i kritikken. Jeg skal jobbe hardt med saken og tar det mer høytidelig enn det høres ut som nå.
Men KJÆRE ALLE (?) LESERE av bloggen min. Kan dere ikke flere legge inn noen kommentarer av og til? Jeg liker så godt den nettpraten en gjør utenom mail, der flere deltar. Av og til kan det skje på fjesboka så lenge jeg er der, og når en ”gammel dame” fatter teknologien, så skal jeg legge meg inn på twitter også. Hadde en artig tre-kvinns dialog om Enneagrammet, for eksempel på fjesboka. De to andre kjente ikke hverandre. Om jeg får til å skravle på bloggen, så kan jeg holde meg til korte og sakelige innlegg på "Øistein's".
Jeg tror det handler litt om at jeg sitter for mye på PCen også, får skjerpe meg der og få lest bøker og en rimelig del av ukas Morgenbladet.
Men nå altså: Skravle, anyone?
fredag 13. februar 2009
NAV
Alle er enige som at NAV fungerer elendig. Nåja, ikke alle, men forferdelig mange. Jeg er blant dem, og jeg har en sterk tro på at om at om NAV for lenge siden hadde brukt mindre krefter på å unnskylde påstander om arroganse og kunnskapsløshet og i stedet forsøkt å se med åpne øyne på saken, kunne kanskje noe vært gjort før finanskrisen. Kanskje til og med før den omorganiseringen som de har gitt skylda for all misfungeringa og som har fått dem til å oppfordre medlemmene av folketrygden om å være litt rause og avstå fra noen år med brukbar trygdetjeneste så de fikk områdd seg litt.
(Jo, du, det har de gått ut og bedt om...)
Men jeg synes synd på mange av dem som jobber i NAV, og jo lenger ned i systemet de jobber, jo mer synd synes jeg på dem. Mitt inntrykk er at de ikke blir hørt særlig mye, og at opplæringen er dårlig. Eller… er den det? Kanskje det handler om utgangspunktet til mange som jobber der?
Hva gjorde i sin tid at den enkelte trygdefunksjonær ble ansatt. At hun kjente noen? At hun kunne skrive på maskin? At hun måtte slutte i en jobb som var fysisk tung? Av dem som ble ansatt for en del år siden, har jeg hørt om mange tilfeller der det var sånn. Nå vet jeg det ofte blir ansatt saksbehandlere med juridiske fag eller annen relevant udanning, og derfor er det et rent lotteri å få tildelt en saksbehandler i den etaten.
Men hva med en ikke alt for velutdannet og ikke alt for intelligent person som har jobbet innenfor et system der en del av kulturen er en overordnet mistro ovenfor folketrygdens medlemmer? Hvor mye kan vi vente at hun skal være i stand til å forstå? Når hun er lært opp til å vurdere alle med samme diagnose likt, og ikke har noen medisinsk kunnskap, så har kanskje den som har Den Fryktede Sykdommen Multippel Sklerose (Dagbladets meget brukte betegnelse) en fordel, men stakkars den som har vondt i ryggen, for dem har hun i alle år hørt er juksemakere.
(Jeg har selv hørt hvordan de som har ryggplager blir omtalt i møter hos trygdeetaten. Noen ”glemte at det var brukerrepresentanter til stede”.)
Det kan godt hende ryggplager er lett å overdrive. Noen sier det er vanskelig å bevise at folk ikke har ryggplager. Hvis det er sant, da… Men skal alle med vond rygg kollektivt straffes fordi det kan være brodne kar i gruppa?
Jeg er forresten glad jeg ikke er sigøyner og har en vanskelig diagnostiserbar sykdom som fibromyalgi eller ME. DA tror jeg du har tapt, for i det vesle sigøynermiljøet har nå noen kreative damer resirkulert babyer og folkeregistrert dem flere ganger. Hva med å kreve DNA-test for alle babyer som er født uten helsepersonell til stede? I stedet for å gjøre omtrent det samme som disse damene, å resirkulere historiene om lurendreierne så folk tror at det er sånn de fleste som søker ytelser fra folketrygden er.
En ting mange tydeligvis ikke har tenkt på, er at jo mer man snakker i media om folk som utnytter trygdesystemet, jo mer legitimerer man for en del borgere å prøve seg på juks, for å få ”sin rettferdige del”.
Men en form for trygdesvindel er temmelig akseptert: I høst opererte jeg øyelokkene mine. Jeg ble oppfordret til det av øyelegen, for jeg hadde nokså mye synsfeltutfall på begge sider, og etter noen år med ”omvendt jåleri” (skulle ikke ha noen skjønnhets¬operasjon, nei) innså jeg at det var lurt. Men jeg skjønte jo fort på helsepersonellet på klinikken at de trodde jeg gjorde det av kosmetiske årsaker. Det kom til uttrykk på en vennlig og aksepterende måte, for all del. Men det må bety at det er nokså mange som får gjort kosmetiske inngrep på folketrygdens regning mens man begrunner det med funksjonsproblemer. Sigøynere er ikke overrepresentert her, for øvrig.
Og så er det en ting til som har forundret meg: De samme menneskene som klager over ”trygdemisbrukerne” kan prestere å si ting som ”jeg tar denne regninga, jeg, så skriver jeg det som arbeidslunsj” når de er ute med en venn. Skattesnyteri er tydeligvis OK. Er ikke det å lure til seg offentlige midler, da?
Nå har NAV i tillegg sendt en hel gjeng ”ærlige slitere” på sosialen. Da ble det mer bråk enn vanlig, gitt! Dels fordi det skjedde med så mange på en gang. Og sikkert ikke minst fordi dette er friske folk som orker å bli forbanna og protestere høyt. De av dem som ikke er knekt av det traumet det er å miste jobben.
Problemet er at det er så ille i NAV at folk som ikke har opplevd systemet tror ikke at det kan være sant. Og så fortsetter det.
(Jo, du, det har de gått ut og bedt om...)
Men jeg synes synd på mange av dem som jobber i NAV, og jo lenger ned i systemet de jobber, jo mer synd synes jeg på dem. Mitt inntrykk er at de ikke blir hørt særlig mye, og at opplæringen er dårlig. Eller… er den det? Kanskje det handler om utgangspunktet til mange som jobber der?
Hva gjorde i sin tid at den enkelte trygdefunksjonær ble ansatt. At hun kjente noen? At hun kunne skrive på maskin? At hun måtte slutte i en jobb som var fysisk tung? Av dem som ble ansatt for en del år siden, har jeg hørt om mange tilfeller der det var sånn. Nå vet jeg det ofte blir ansatt saksbehandlere med juridiske fag eller annen relevant udanning, og derfor er det et rent lotteri å få tildelt en saksbehandler i den etaten.
Men hva med en ikke alt for velutdannet og ikke alt for intelligent person som har jobbet innenfor et system der en del av kulturen er en overordnet mistro ovenfor folketrygdens medlemmer? Hvor mye kan vi vente at hun skal være i stand til å forstå? Når hun er lært opp til å vurdere alle med samme diagnose likt, og ikke har noen medisinsk kunnskap, så har kanskje den som har Den Fryktede Sykdommen Multippel Sklerose (Dagbladets meget brukte betegnelse) en fordel, men stakkars den som har vondt i ryggen, for dem har hun i alle år hørt er juksemakere.
(Jeg har selv hørt hvordan de som har ryggplager blir omtalt i møter hos trygdeetaten. Noen ”glemte at det var brukerrepresentanter til stede”.)
Det kan godt hende ryggplager er lett å overdrive. Noen sier det er vanskelig å bevise at folk ikke har ryggplager. Hvis det er sant, da… Men skal alle med vond rygg kollektivt straffes fordi det kan være brodne kar i gruppa?
Jeg er forresten glad jeg ikke er sigøyner og har en vanskelig diagnostiserbar sykdom som fibromyalgi eller ME. DA tror jeg du har tapt, for i det vesle sigøynermiljøet har nå noen kreative damer resirkulert babyer og folkeregistrert dem flere ganger. Hva med å kreve DNA-test for alle babyer som er født uten helsepersonell til stede? I stedet for å gjøre omtrent det samme som disse damene, å resirkulere historiene om lurendreierne så folk tror at det er sånn de fleste som søker ytelser fra folketrygden er.
En ting mange tydeligvis ikke har tenkt på, er at jo mer man snakker i media om folk som utnytter trygdesystemet, jo mer legitimerer man for en del borgere å prøve seg på juks, for å få ”sin rettferdige del”.
Men en form for trygdesvindel er temmelig akseptert: I høst opererte jeg øyelokkene mine. Jeg ble oppfordret til det av øyelegen, for jeg hadde nokså mye synsfeltutfall på begge sider, og etter noen år med ”omvendt jåleri” (skulle ikke ha noen skjønnhets¬operasjon, nei) innså jeg at det var lurt. Men jeg skjønte jo fort på helsepersonellet på klinikken at de trodde jeg gjorde det av kosmetiske årsaker. Det kom til uttrykk på en vennlig og aksepterende måte, for all del. Men det må bety at det er nokså mange som får gjort kosmetiske inngrep på folketrygdens regning mens man begrunner det med funksjonsproblemer. Sigøynere er ikke overrepresentert her, for øvrig.
Og så er det en ting til som har forundret meg: De samme menneskene som klager over ”trygdemisbrukerne” kan prestere å si ting som ”jeg tar denne regninga, jeg, så skriver jeg det som arbeidslunsj” når de er ute med en venn. Skattesnyteri er tydeligvis OK. Er ikke det å lure til seg offentlige midler, da?
Nå har NAV i tillegg sendt en hel gjeng ”ærlige slitere” på sosialen. Da ble det mer bråk enn vanlig, gitt! Dels fordi det skjedde med så mange på en gang. Og sikkert ikke minst fordi dette er friske folk som orker å bli forbanna og protestere høyt. De av dem som ikke er knekt av det traumet det er å miste jobben.
Problemet er at det er så ille i NAV at folk som ikke har opplevd systemet tror ikke at det kan være sant. Og så fortsetter det.
onsdag 11. februar 2009
Bevisstløs bruk av skjellsord.
Mange voksne ville bli svært provosert dersom de selv eller deres døtre blir kalt ”hore” av barn og yngre ungdommer. Men nå har faktisk nesten det samme skjedd med ordet ”hore” som med ”dame”. Det har mistet sin opprinnelige betydning. ”Hore” brukt av ungdommer er fortsatt et nedsettende uttrykk, men det er ikke en påstand om at man mener den angjeldende har utvist usømmelig seksuell aktivitet, evt. i ervervs øyemed.
Hvis en voksen person kalte meg hore, ville jeg muligens meldt han for ærekrenkende atferd. Om en ungdom sa det, ville jeg satt det i klasse med ”drittkjerring”, Ikke så hyggelig, men ingen påstand om annet enn at vedkommende ikke likte meg.
Det ser ut som ungdom har ikke alltid noe forhold til hva ord egentlig betyr. Det vanligste skjellsordet på gutter er ”homo”. Dette er kanskje mer bekymringsfullt, for egentlig betyr det: ”Jeg liker deg ikke og vil si noe stygt til deg, jeg later som jeg tror din seksuelle preferanse er for ditt eget kjønn.” Og det underforståtte budskapet er da at det er en fornærmelse å bli oppfattet som homofil.
Vi som er glad i språk og synes at det er interessant at Åsmund og Espen er to dialektformer av samme navnet og at Åmot betyr elvemøte, synes det er klønete og litt stakkarslig å bruke ord feil slik barn og yngre ungdom bruker ”hore” og ”homo”, og noen av oss har tenkt at: stakkars de er så små og uskyldige at de ikke vet hva det de sier betyr. Men det er muligens ikke slik. Det er kanskje slik at de gir en god dag i noe vi synes er viktig.
Så har skjedd før…
Nå har barn og ungdom begynt å bruke ”Jøde” som skjellsord også. Men de mener ikke noe vondt med det…
Jeg har sagt det før, jeg begynner å bli ei gammel dame som er redd for ungdommer som uten å ville andre noe vondt heller Plumbo i trusa på en kamerat og nå også mental Plumbo på folk.
Og jeg ER fortsatt bekymra for at sånne får lov å gå ut på veien alene
Hvis en voksen person kalte meg hore, ville jeg muligens meldt han for ærekrenkende atferd. Om en ungdom sa det, ville jeg satt det i klasse med ”drittkjerring”, Ikke så hyggelig, men ingen påstand om annet enn at vedkommende ikke likte meg.
Det ser ut som ungdom har ikke alltid noe forhold til hva ord egentlig betyr. Det vanligste skjellsordet på gutter er ”homo”. Dette er kanskje mer bekymringsfullt, for egentlig betyr det: ”Jeg liker deg ikke og vil si noe stygt til deg, jeg later som jeg tror din seksuelle preferanse er for ditt eget kjønn.” Og det underforståtte budskapet er da at det er en fornærmelse å bli oppfattet som homofil.
Vi som er glad i språk og synes at det er interessant at Åsmund og Espen er to dialektformer av samme navnet og at Åmot betyr elvemøte, synes det er klønete og litt stakkarslig å bruke ord feil slik barn og yngre ungdom bruker ”hore” og ”homo”, og noen av oss har tenkt at: stakkars de er så små og uskyldige at de ikke vet hva det de sier betyr. Men det er muligens ikke slik. Det er kanskje slik at de gir en god dag i noe vi synes er viktig.
Så har skjedd før…
Nå har barn og ungdom begynt å bruke ”Jøde” som skjellsord også. Men de mener ikke noe vondt med det…
Jeg har sagt det før, jeg begynner å bli ei gammel dame som er redd for ungdommer som uten å ville andre noe vondt heller Plumbo i trusa på en kamerat og nå også mental Plumbo på folk.
Og jeg ER fortsatt bekymra for at sånne får lov å gå ut på veien alene
Abonner på:
Innlegg (Atom)