fredag 27. februar 2009

Tida er ikke den samme. Lasse og Geir.

Jeg har nettopp sett filmen Lasse og Geir, for øvrig helt i tråd med min tendens til å løpe etter trikker som har gått. Jeg er like gammel som de to hovedrolleinnehaverne, men jeg fikk aldri sett filmen den gangen i 76. Jeg fryktet nok at den skulle være for urolig den gangen.

Jeg var vel ikke noen tilhenger av the Establishment sjøl, men jeg likte å Tenke nøye over saken og vurdere ting Seriøst, gjerne fra sidelinja selv i forhold til der jeg følte meg litt mer hjemme, blant unge antroposofer.

Men denne filmen slapp meg aldri. Det er blitt så referert til at jeg tenkte jeg hadde mistet noe. Og så må jeg også få tilstå at det faktum at jeg gikk forbi da de gjorde innspilling av en scene oppe på Bogerud, gjorde at jeg følte en viss personlig tilknytning til filmen. ”Så spennende! De spiller inn En Film.” Ung nok da til å være offer for den misoppfatning at den verden som eksponeres i media er den mest virkelige.

Så lånte jeg filmen på biblioteket til slutt.
Hoverollene spilles av to unge gutter med intelligente og følsomme ansikter. De snakker noe som for meg virker som vestkant med lett Club7-preg. De ble seinere lyrikere begge to, vet jeg som kikker på dem med framtidas overlegne mulighet til å google dem over 30 år etter. De var amatørskuespillere, ikke ble de skuespillere seinere, heller. Kunne ikke Wam og Wennerød funnet noen gutter fra Bøler med litt karakter fra Livet i ansiktene? Da kunne dessuten kanskje en filminnspilling gitt de guttene en mulighet de ikke ville fått ellers til å gjøre noe interessant med et liv som stod i fare for å gå i vranglås? Disse guttene ser ut som frikersoss som leker slemme. Og Geir klarer det ikke engang, han høres ut som en sosialarbeider som prøver å infiltrere et miljø av belasta ungdom. For den som ser på han 30 år etter.

Filmreplikkene er mye sitert, og jeg spør meg hvorfor? Er ”snurp smella osv” morsomt for andre enn dem som sitter og ser på en film på et vorspiel der en sitter og venter på at alkoholen skal ha virket tilstrekkelig til at det skal oppleves meningsfylt på byen?

Men den gangen var det ikke dvd, og filmen ble godt tatt imot. Så kanskje ”snurp smella” var morsomt da? Glemselens slør og livserfaringens forvrenging gjør det vanskelig for meg å forstå det i dag.

Litt underlig i forhold til det råe i filmen er det også med den langsomme dvelingen det var ved scenene i filmer den gangen. Lasse bruker en evighet på å ta mat ut av kjøleskapet og smøre ei skive. Selv en voksen dame som jeg blir utålmodig og spoler litt på filmen. Hva har tida gjort med oss? Vi er omprogrammert til raske skifter nå for å kunne ta inn den økende informasjonsstrømmen.

Når jeg hørte hvordan faren til Geir snakket til han, kom jeg på at voksne snakket nokså respektløst til ungdom før. Gjør de det nå også? VI, mener jeg…

Jeg fryktet at filmen skulle være for rå den gangen. Nå skulle det ikke mye klipping til før man kunne vist den på barnetv.

Er det tida som har forandret seg sånn?

2 kommentarer:

Kammerat_Blomst sa...

Oi! Denne filmen har jeg sett mange ganger, og faller helt inn under karakteristikken din av folk som bruker den som vorsefilm.

Til tross for at jeg har sett den så mane ganger slår det meg at jeg har reflektert lite over de aspektene du snakker om, som for eksempel språk, og hvor troverdig skuespillerene tolker rollene. Jeg tror norsk film fra den tida er ganske utilgjegelig et par generasjoner senere, uten at jeg er helt sikker på hvorfor. Små sråklige og kulturelle nyanser, når folk er ironiske eller overdriver noe osv. er vanskelig å få med seg for en som ikke har opplevd tida som beskrives.

Jeg har ikke sett så mye film fra søttitallet, men tilhører (såvidt) en generasjon som har lært det meste de veit om søttitallet fra åpen post. Man glipper ganske mye når man får sitt første møte med noe med ironisk distanse.

Pussig, egentlig, at de har valgt seg ut akkurat Lasse og Geir, som jo (så vidt jeg vet) var filmskapere som sto litt utenforn den helt realsitiske, politiske filmen som dominerte da. Likevel har den kanskje noe av det samme alvoret, og intensiteten som er et så lett offer for ironi.

Du får si ifra hvis jeg driver med historieforfalskning her, eller noe som likner. Jeg har nok mest forestillinger, og lite faktakunnskaper om både film og histore.

tanteMy sa...

Jeg vet ikke om jeg er kompetent til å vurdere historieforfalskning. Nå har jeg fått en kommentar på mail av en venn som "var der" enda tettere enn jeg, og som dessuten så filmen da den var fersk. Han mener det er en del ironi i filmen som jeg ikke har fått med meg. Og det vet vi: Ironi kan være vanskelig å få med seg om en er litt på siden av kulturen, enten fordi det er lenge siden, man har forskjellig nasjonalitet og eller språk eller annet.

Bare det faktum at Geir ( han m glatt hår)har gredd hår i nesten alle scenene er jo rart for oss nå og skaper assosiasjon om veldig prektig. Selv for meg som mesteparten av livet har levd med oppfatningen at hår MÅ gres. Mne det vet intellektet mitt, da, at alle gredde seg den gangen. (Mer og mindre.)

Men så er det jenta han koser med: SKAL hun være klønete-egentlig-prektig-prøver-å-se-raddis-ut, eller er det samme fenomen som med det gredde håret til Geir?

Jeg må ha meg en prat med Han Som Var Der.

Tror det jeg fikk mest utbytte av med filmen, var en masse aha om koder.