Hvorfor jeg ikke har farrismaskin, og egentlig handler dette om traumer, ikke mine, da…

Jeg skulle gjerne hatt en farrismaskin, men den har sånn ekkel knapp. Trykker jeg litt feil, klyper jeg meg. Skikkelig! Så det vil jeg på ingen måte ha. Og er jeg på besøk hos noen som har sånn, vil jeg bare ha farris om noen lager til meg. 

Jeg har ikke tenkt så mye over dette valget mitt. Jeg bor i Drammen som har av det beste vannet i Norge og siden jeg ikke har bil, er det tungt å bære hjem Farris. Som jeg drikker en del av.  Men jeg vil ikke ha farrismaskin og klype meg!

For litt siden lærte jeg at denne uforklarlig sterke aversjonen hadde en årsak beskrevet av dem som kan noe om traumer. Dissosiasjon, heter det. 

Dissosiasjon er å slette minner så fullstendig vekk at de ikke kan hentes fram igjen. Eller kanskje man ikke en gang har lagret dem som minner. Dette skjer når folk har opplevd fæle ting. Man snakker mest om dette fenomenet der unger har blitt utsatt for overgrep, og så er det sikkert aktuelt i forhold til krig. Og annet. 

Slik var det ikke med meg. Neida, neida.! Jeg bare kløp meg noe så uhyggelig kraftig da jeg var 9 år. 

Det vil si, jeg knuste faktisk en fingertupp og fikk også skade på de to på hver side. Jeg husker det ikke. Jeg husker øyeblikket rett før, og jeg husker at jeg stod og stirret på de blodige fingertuppene mine. Og alt etterpå. Hvordan vi kom til legen, at jeg ble sydd, og at det var vondt etterpå. Og det ble ofte snakket om dette dette når vi som var der da møttes. Jeg var på ferie hos tanta mi da det skjedde. I hennes 70-årsdag 30-35 år etter kom naboen som hadde kjørt meg til legen bort og spurte hvordan det gikk med fingeren. Og tante snakket om hvor leit hun syntes det var at det hadde skjedd mens jeg var hos henne.

Det tok veldig mange år siden jeg koblet dette til min skrekk for å klype meg.  Nå er jeg så vant til å overreagere, slik jeg innledet med å forklare om farrismaskinen, at jeg ikke tenker så mye over det. Men min høyre ringfinger har litt behov for at jeg holder litt rundt den av og til mens jeg skriver dette, merker jeg. 

Hadde ikke hendelsen med den klemte fingeren blitt snakket om, hadde jeg vel aldri forstått hvorfor jeg er så hysterisk omkring klyping og aktivt unngår situasjoner der det kan skje. Men etter den gangen jeg kom på sammenhengen første gang, har det blitt litt bedre.  Jeg blir ikke lenger urolig om noen står og holder hånda si i en dørkarm, for eksempel, dersom man har rimelig kontroll på døra… Kanskje jeg til og med- Nei! Jeg skal ikke ha farrismaskin!

Men når det traumatiske er en forbudt ting som det ties om, må jo dette bli så mye verre. Samtidig som det er en verre ting i seg sjøl. Når det handler om et seksuelt overgrep mot barn -  da er det også noen som har vært slem og sveket tillit ( Til forskjell fra min snille tante som bebreidet seg sånn. Men man kan jo ikke fotfølge en niåring…). 

Mange barn har glemt overgrepet. Men kroppen husker. Den husker bevisstløst og vet ikke hva den husker. Men den husker og reagerer. Reagerer irrasjonelt og vet ikke hvorfor.

Noen tviler visst på at man kan glemme ubehagelige ting slik at det er helt borte fra minnet. Jeg tror på at det går an. 

BadevektMy har kort møte med matbloggMy

My har tatt fram badevekta si igjen. Et kjapt, lite ( ja! lite!) stunt i juni og sommergarderoben vil sitte greiere. Trene, riktignok mest for å bli sterkere, og det skal absolutt fortsette ut over juni. Samt spise litt sunnere, riktignok mest for resten av helsa, men litt mindre magefett er sikkert også en helsegevinst. 

Jeg vil aldri spise så lite at jeg ikke blir mett til måltidene. Spiser frokost også. Og blir en frossen mot kvelden, har en spist for lite. Usunt for kroppen, og de som vil gå ned i vekt gjør ikke det når de blir frosne av sult, for da har stoffskiftet gått ned. 

Matblogg skal jeg ikke begynne med, men det hender jo jeg forteller om mat mens jeg pluderer. ( Under badevektblogginga i 2013 skrev jeg jo om salat på glass og moset grønnsaksuppe.) 

Og pinseaften frokost fikk jeg lyst på vafler.

Pinsevaffel

Tips 1: Hvis du mikser i blender, begynn med vannet, så fester det seg ikke mjøl i bunnen. 

Tips 2: Ta hvete i stedet for spelt om du har det, og er du tom for havregryn, kan du kanskje bruke opp den gamle myslien du har bakerst i skapet, men sjekk holdbarhetsdatoen, og så har mysli litt annet næringsinnhold enn havregryn.
Tips 3: Det blir mindre søl å veie, da kan du bare sette bollen på vekta og trykke den til 0 for hver gang du har oppi noe. 

Tips 4: Du kan sikkert steike lapper av røra om du ikke har vaffeljern. Tror nok pannekaker kan bli fillete.

Tips 5: Vafler til overs kan fryses og varmes kjapt i brødrister.

1.5 dl vann

60g (1 dl) sammalt spelt

15 g (1/4 dl) siktet spelt 

25g ( 1/2 dl + 1ss) havregryn 

50 g lett cottage cheese ( du kan godt slompe litt, se hva et helt beger veier)

75 g (litt under 1 dl) «nøytral» soyayoghurt.
1/4 ts salt. 

2 egg

Bland sammen. Ta eggene bare med helt til slutt, ikke kjør eggene lenger enn akkurat så det blander seg. La det stå litt om du ikke er veldig sulten eller travel.  Steik i vaffeljern. Det blir 6 plater. 

Næringsinnhold 6 vaffelplater:
571 kcal,
protein:            35,3 gram/ 26%,
karbohydrater: 64,9 gram/ 47%,
fett:                  16,7 / 27%

Jadda, jadda, 1 plate blir da  91-92 kcal 

Til kaloritellere og andre slankere:
Kaloritellere som bytter med melkeyoghurt: Soyayoghurt har 50 Kcal pr dl. 

Ja, og om du må bruke 1/4 ts fett til sammen i vaffeljernet, så blir det 10 kcal til.

Det er oppskrift på noen veldig greie proteinrundstykker på nett som metter veldig. ( Google sjøl. ) Lett å bake, av BAKEPULVER, hadde ikke giddet bake dem om jeg ikke hadde fått hos Anita Nabo, men de var GODE!

Og så finnes det flere apper som veldig, veldig lett lager oversikt over hva en får i seg. Av og til oppdager en at noe var så energitett at det ikke er verdt det, mens annet ( en porsjon is og jordbær, for eksempel! finner jeg ingen grunn til å avstå fra.)  Appene har en gratis intro-versjon som mange av oss greier oss fint med. Og etter en stund har en jo så feelingen med hva en spiser at en ikke trenger app.

Appen min trodde jeg hadde spist alle vaflene til frokost, stakkar. (Jeg gjemte 2 til seinere i dag, men jeg orker ikke involvere appen i alle detaljer.) Men appen syntes dette var en helt grei frokost! Den skryter, maser og kommer med milde bebreidelser den appen. Skjønner at noen blir litt sprø av det…

En kvinne av mange ord.

Da jeg var ung ( hå hå, ja, ja…) brukte man uttrykket « en mann av få ord».  Det skulle ikke uttrykke noe ideal, egentlig, muligens en normalvariant. En som ikke sa så mye. Gjerne en som ikke hadde så god kontakt med følelsene sine. Av og til sosialt klønete, andre ganger mer arrogant.  I Agatha Christies romaner snakket disse mennene gjerne uten substantiv og pronomen.  

( Men skulle jeg nå gitt et eksempel på hvordan disse mennene snakket, er ville jeg følt at det måtte skrives i klamme. Eller petit. Enda jeg mener at det ville beriket teksten. Jeg kommer tilbake til dette. Og hadde jeg kunnet litteraturteoretikernes ord for dette jeg gjør nå, i denne parentesen, kunne jeg brukt det ordet for å få sagt på knappeste måte noe om at hele klammen er litt ironisk ment, men ikke bare. For, som Johan Herman Wessel så fint sa det: «Den som tager spøk for spøk, og alvor kun alvorlig, osv»,. 

Men siden jeg ikke har dette fine, presise ordet, må jeg bare håpe at budskapet likevel når hjem. Antageligvis til andre enn de som ville fanget opp det litt imponerende faguttrykket.)

Det er ei stund siden jeg var ung, og ordknapphetens kunst er i mellomtiden hevet opp til høyder jeg bare kan drømme om. (Rettelse: Jeg er ikke en gang i stand til å drømme om noe sånt. ) Vi lever i en verden der tekster formidles i store  mengder gjennom Internett, og man må beskytte seg ved å for det første ikke lese alt, og for det andre ved å skumlese det man velger å feste oppmerksomheten ved. 

Og her sitter jeg og sånne som meg med alle våre ord og tenker lange og ordrike tankerekker om hva som har skjedd og hvorfor, for ikke å snakke om hva man kan gjøre i sakens anledning. Men vi kan ikke få råd fra de ordknappe som mestrer strategien, for de har ikke fått med seg essensen i det jeg vil formidle fordi de bare har snappet opp tilfeldige brokker som på ingen måte er representative for hovedbudskapet. 

Henger du med? Ok. Da handler setningen over antageligvis ikke om deg. 

Hadde jeg vært ute etter mange likes på FB, kunne jeg skrevet kortere statuser. Og med bilde. Og av og til gjør jeg det, for å kunne si «hei» til flere. Så jeg mestrer vel noen av ordknapphetens regler. Når ting ikke er så viktig , i hvert fall. Bortsett fra at det også er viktig å si «hei» til folk. Men dere skjønner vel hva jeg mener.

Tekstmeldingene kom for allerede mange år siden inn som en fantastisk læringsarena for oss som bruker mange ord. Der måtte vi skjerpe oss om vi ikke skulle bruke opp tekstmeldingene våre midt i måneden. Og sånne som oss lærte oss forkortinger også. Som riktignok ganske raskt ikke ble så nyttige likevel, når man både fikk smarttelefoner med masse herlig skriveplass samt ubegrenset bruk av SMS og en læringsarena som forsvant like brått og unødvendig som en sykehjemsplass i Oslo.

En forkorting vi  ordglade med hell kan lære er TLDR. Det handler ikke om Tender Loving … Dear…. R…. ettellerannet.  Det betyr: Too long. Did not read. Ikke at jeg faktisk får den TLDR-en som svar fra folk. Men den uttrykker vel det som ligger bak manglende respons eller enda verre: total misforståelse.

For det som virkelig er ulykka, er at når vi ordglade virkelig trenger å få formidlet noe av praktisk og kanskje viktig art, så kommer vi ikke gjennom til folk/etater/annet.  Og i hvert fall ikke til dem som ikke er for velvillig innstilt i utgangspunktet. De svarer på noe annet enn jeg har spurt om ( og uvisst av hvilken naturlov: da kan også de av og til bruke mange og lange ord.) Eller: «Dette har vi snakket om/ har jeg svart på». ( «Nei, det har vi ikke! Det er du som tror du vet hva jeg vil si». «Åh, ikke hu kjerringa nå igjen.»)

Akkurat dette kan også handle om hersketeknikken å svare på noe helt annet enn man blir spurt om hvis man får et vanskelig spørsmål, og jo flere ord man bruker på svaret, jo mindre tid er det igjen  «å bruke på denne saken». 

Forresten har jeg også opplevd å komme gjennom og få fortgang i saker bare fordi de ikke orker «hu kjerringa nå igjen». Men det gjelder bare i mindre saker som «er dere ferdig med å undersøke om dattera mi får ny mobil på forsikringa?Ja, det var jeg som ringte i formiddag. Stenger dere fire? Da ringer jeg igjen før det, jeg!» Men med åra har ordningen blitt sånn at man bare får fylle ut et skjema, så den strategien min er vel gått ut på dato, som kjerringa sjøl. 

Men jeg har altså fått veldig lyst til å lære meg ordknapphetens hemmelighet. Når jeg er i land som snakker et språk jeg ikke kan, blir jeg fascinert og vil lære. Hadde jeg vært lenger i Italia og Spania hadde jeg nok blitt ferdig med Duolingokursene og gått over på mer avansert læring. Men ordknappheten er jo rundt meg hele tiden, og hvorfor fascineres jeg ikke i like stor grad av den og går inn for læring?

Det finnes ingen ordknapphetsduolingo. Det skulle vi hatt.  

Eller et retteprogram som langer rød krøllestrek under «det begynte med at» og «egentlig var det sånn» og annet rusk i lyttesystemet til de moderne. Jeg skulle hatt noen bedre eksempler, men da hadde jeg vel ikke trengt programmet.

Men helt seriøst og uten ironi: Jeg kunne godt komprimert denne bloggposten. Kanskje helt ned til en akseptabel FB-status. Den ville sikkert  sett helt fin ut. Men den ville ikke uttrykt det jeg ville si. Ja vel. Jeg hadde kanskje fått ti ganger så mange lesere. Men hva så?