lørdag 7. mai 2011

Om å bli tråkket på

Noen har tråkket stygt på en venninne av meg. En meget ansvarsbevisst og på ingen måte lat person som har fått uførepensjon fordi hun er så uheldig å ha blitt såpass plaget av sin MS at hun ikke kan jobbe, blir i vennelag servert en sukkersøt oppfordring om å “ta tak i livet sitt”. -Tror jeg det var. Jeg var ikke der. Jeg vet bare at hun er dypt såret.
Nå sitter hun der og kan ikke “ta igjen”. For man blir ofte såpass paff og slått i bakken når noen brått og uventet sparker en så ettertrykkelig der det gjør mest vondt, at man får ikke servert den optimalt høflige og samtidig pedagogisk riktige uttalelsen som får den andre til å skjønne at hun eller han har vært langt mer uforskammet enn man har lov å være i pent selskap.
Og hvordan sier man fra etterpå? Hvordan sier man generelt sett fra etterpå at noen i sin uforstand har påført en annen et dypt sår i sjela? For “de” burde jo få vite om det?
For selv om Sokrates var noe i overkant optimistisk da han sa at om mennesket visste hva som var godt, så ville det også gjøre det, så er det vel et snev av sannhet i det at man er snillere om man vet at det man gjør er slemt, man søker mer informasjon før man handler eller uttaler seg, om man innser at ens innsikt i den aktuelle sak er nokså begrenset, man viser mer empati med andre om man har lært at en sak kan se annerledes ut fra et annet perspektiv enn ens eget. Vel?
Jeg ble for en tid siden selv ettertrykkelig tråkket på av noen som jeg tror var mennesker med evne til empati. Disse var helsearbeidere, og selv om jeg ikke vet hva som utløste den vanvittige situasjonen, regner jeg med tidspress og underbemanning må ha vært medvirkende. Og kanskje et behov for å parkere en pårørende ettertrykkelig på sidelinja fordi hun etterspurte tjenester man hadde knapphet på, og gjorde det på en slik måte at de ble konfrontert med hvor lite de strakk til. Et høflig “Jeg skjønner dere har lite folk” og “Hvis dere vil kan jeg gjerne…” av en pårørende med fagkunnskaper kan antagelig være vel så provoserende som en usaklig kjeftesmelle, fordi man innerst inne ikke like lett kan forsvare seg mot det og avfeie det som etterspørres som unødvendig.
Uansett, min venninne og jeg og mange med oss, vi sitter der og har fått nok et ettertrykkelig spark i en hverdag som var utfordrende nok fra før, og det på grunn av andre menneskers uforstand.
Eller ER det uforstand? For jeg tenker at både min situasjon og min venninnes handler kanskje like gjerne om at utøveren har et bilde av verden som man ønsker å beholde for en hver pris?
Uten myten om trygdemisbrukerne, kan man ikke like lett kreve skattelette og et politisk styre med mindre offentlig velferd, for eksempel. Og uten myten om den pårørende som en fiende man må “sette grenser for” i stedet for å samarbeide med, kan en helsearbeider tvinges til et mer nyansert og krevende bilde av sin pasient, og dermed i enda større grad konfronteres med hvordan knappe ressurser tvinger en til faglig utilstrekkelighet.
Uansett er det sånn at det ikke er lett å forsvare seg. Å kreve et nytt og konfronterende møte med den som begikk overgrepet er krevende for den som føler seg angrepet, og ville i de fleste tilfeller bli oppfattet som melodramatisk, og dermed neppe tjene til sin hensikt.
Å ta saken opp i offentligheten er heller ikke lett. Blir man konkret, blir det “sosialporno”, noe i hvert fall verken min venninne eller jeg ønsker. Blir det generelt, er det en utfordring å få belyst saken slik at den forstås av andre enn dem som allerede er enige.