onsdag 23. januar 2013

Skriv om Java så selv en 50+ kan forstå det.



Denne bloggposten fikk ikke en eneste "liker" da jeg la den ut på FB. Nå er ikke tanteMy en fjortis som samler på "likes", men en dame som gjerne vil ut og påvirke verden med både det ene budskapet og det andre, DET er hun. Så da får jeg skrive om litt, da. Redigere. Og lage de avsnittene jeg glemte i farten også.

Jeg tenkte dette ville gi gjenkjenning hos andre som også synes det er mye nylæring og enda mer avlæring med data og Internett. Og kanskje bevisstgjøre ungdommen om hvordan vi har det når vi "ber om hjelp til noe vi kunne funnet ut selv". Som jeg mistenker dem for å tenke.

Noen ganger snakker man om å uttrykke seg så ti års barn kan forstå det. Det er lenge siden et oppstyltret og høytidelig språk ble ansett som tegn på et hode sprekkfylt av lærdom.

Når det handler om datamaskiner, smarttelefoner og disse elektroniske platene man kan gå på nett med og lese bøker på, er vi en gruppe som er større enn dere tenker på.  Vi trenger ting forklart på en måte som alle normale personer på 50+ som ikke er spesielt trent med data kan forstå. Det får vi sjelden!
Her om dagen fikk jeg, i likhet med en stor del av befolkningen ikke gått inn på nettbanken min. Jeg ble sterkt frarådet dette mange steder på Internett fordi det lille, grå feltet, der hvor en en skulle skrive inn fødsel-og personnummer, tallet man får opp på nettbankbrikka og siden den egne koden, dette feltet var ikke sikkert lenger. Systemet bak det feltet var levert av et firma som het Java, og det hadde alvorlige svakheter. Det blir litt som når IKEA tilbakekaller en barnestol fordi den kan velte, bare at dette var mer omfattende.
Først trodde jeg ikke noe på det. Stadig vekk kommer det statuser på Facebook og mailer der de advarer mot dette og hint, råder en til å hoste seg gjennom en hjertestans og lignende. En oppfordres til å spre det «gode» budskap videre, og det gjør folk. Hoax, heter det, og er en lek barnslige datakyndige driver med oss i denne sammenhengen troskyldige sjeler.
I et døgn trodde jeg Java-advarslen var Hoax. Jeg mener: en stor, sterk bank kjøper vel tryggere tjenester enn som så! Men det var jammen meg sant, gitt!
Det ironiske var at jeg og en venninne nettopp hadde følt behov for å forsikre oss om  det var like trygt å gå på nettbanken via smarttelefonene våre som via PCen. Men nå viste det seg å være motsatt. App på mobilen var tryggest.
( Dere som ikke har sånn smarttelefon med internett på, dere kan ikke gjøre dette uansett. En app er for øvrig forkortelse for applikasjon, et lite program, ofte gratis, som man kan hente via Internett legge inn på smartelefonen. Når man har det.)
Etter hvert fikk de ordnet det på et vis, da, og banken sa vi skulle bruke en ny Javavariant. Hadde noen kjøpt en barnestol til barnebarnet som ble tilbakekalt, hadde de nok tatt med seg pengene de fikk tilbake og gått til et annet møbelvarehus for å skaffe ny stol. Men sånn gjorde ikke banken vår. Ikke min og sikkert ikke din, heller. Så da måtte kundene slette den gamle Javaen og hente ned en ny Java fra Internett.

Selv om det var veldig tydelig forklart, fant jeg det tryggest å be «Barnet» på 32 om å gjøre det for meg. Enda hadde jeg trøbbel med å komme inn i nettbanken. Til slutt greide vi det. Og da måtte jeg bruke en ny nettleser, en som jeg bare brukte til nettbanken.
Nei, nei, nei, ikke slutt å lese, nå skal jeg forklare hva en nettleser er:
Internett Explorer er en nettleser, og så er det andre som heter Firefox og Opera og andre. Det er litt som når du kan se på TV gjennom Get, Canal digital eller EB-nett. Du får se det samme…. Nei, filler’n,  det er ikke  helt likt, men det er i hvert fall flere sånne nettlesere å velge mellom, og du kan finne de samme tingene på Internett gjennom alle sammen. Men det ser litt annerledes ut før du kommer inn der du skal lese.
De fleste har Internett Explorer fordi det er det Microsoft sier du skal velge. De er på lag. 

 
Men tilbake til meg som skulle gå inn på nettbanken igjen. Nettleseren Firefox advarte meg og sa at denne Javaen her var ikke helt trygg den heller. Men nettleseren Opera sa det var i orden. Så da gjorde vi det sånn at jeg åpner Opera hver gang jeg skal i nettbanken, og så finner jeg alt det andre på Internett ved å åpne Firefox.

( Jeg bruker Firefox i stedet for Internett Explorer fordi den lar meg ta bort reklamen når jeg leser aviser, det har ikke noe med Java og nettbank å gjøre.)
Det kan godt hende at det ikke er tryggere å åpne nettbanken min i Opera. Kanskje det er som når det står på ei T-skjorte at den skal vaskes på 30 grader, bare for å være sikker på ikke å få klager hvis den  kryper, mens skjorta i virkeligheten tåler både 60 og kanskje 95 grader. Kanskje Firefox bare var ekstra nøye med å advare?  Jeg vet ikke helt sikkert.  Men mange sier det er sikrere å ha en nettleser der en bare åpner banken og ikke noe annet. Akkurat som folk med alvorlige smittsomme sykdommer blir isolert og ikke er sammen med andre.
For å bruke denne nye Javaen var altså det beste banken min kunne komme opp med.
Det skal være noen banker der man kan komme inn på nettbanken uten Java. Men da må jeg bytte bank.

Jeg er sånn som bytter bank på grunn av servicenivået. Dessuten bruker jeg litt tid på å sette meg inn i hvordan nettbanken til den nye banken ser ut. Jeg er sikker på at det er flere enn jeg blant 50+ som synes å lære seg ny nettbank er litt krevende. På tredje plass hos meg, handler det om lånet mitt. Jeg har (som mange på 50+) et lite lån, så ulike betingelser der får ikke så stort utslag.

Men jeg liker jo heller ikke å tenke på at det liksom kan ligge et stort Javadyr i buskene som brått hopper fram og glefser et stort hull i veggen til bankkontoen min! Så hva gjør jeg? Og hvor farlig er det?
Det kommer i blant artikler på Internett som forklarer hva som er bra og dårlig med disse ulike Javaene. Men jeg skjønner jo ikke hva de sier. «Angrepene forsøker å utnytte en applet kjørende i browser», sier de. Og lignende kryptiske greier.

Jeg trodde jeg hadde løst en viktig kode da jeg skjønte at cookies ikke handlet om småkaker med sjokoladebiter i. Og at jeg måtte sette PCen på ei rist selv om jeg hadde brannmur. Men slikt er ikke nok til å knekke kodene i disse artiklene. Jeg kan faktisk ikke bruke det jeg leser som solid bakgrunn for egne meninger.
Jeg må stole på «Barnet» og byttehandle med å bake knekkebrød eller montere ny varmelist. Men tenk på dem som ikke har noe «Barn». Og tenk om jeg ikke oppdager det i tide neste gang det dukker opp farlige ting i noe med tillitvekkende navn som Java, Darjeeling eller Earl Grey?

søndag 6. januar 2013

NYMOTENS HUSSTELL


I en foranderlig verden skifter autoriteter. Ofte er det vi som har levd en stund -
(- sa jeg «vi som har levd en stund»? Milde måne, det hørtes ut som Odd Grythe eller Trim for eldre. Samma det. Skriv det du skulle, nå, My.)

I noen overraskende situasjoner er det vi med lang livserfaring som bittert nok må akseptere at de surt ervervede erfaringskunnskapene våre blir modifisert av unge nerder med fysikk- og kjemi­kunnskaper eller bare en generell skolering i å etterprøve kunnskap. Tilfeldig sammenfall. Dokumentasjon som ikke svarer med praksis. Nye arbeidsforhold og hjelpemidler. «Nå jobber du tungvint, tante!» «Men den blir da like god uten.» «Jeg tror ikke hu kjerringa som skreiv den kokeboka gjorde det sånn sjøl, for det funker ikke.»

Og før alle kunnskapsrike husmødre av begge kjønn blir alt for provosert, iler jeg med å legge til at vi fortsatt har mye å lære de unge. Noen ganger der det utrolig hva de ikke kan. Men mer om det må du lete etter i en annen bloggpost. Tilbake til denne saken:

Mitt første møte med teknologiens seier over husmødre var rundt 1980, da oppvaskmaskinene kom. At de både vasket renere og brukte mindre energi ble det mobilisert mye krefter for å prøve å motbevise. Og heldigvis bråkte de første maskinene, og oppvaskmidlet slet på det pene serviset. Så fikk de litt tid på seg, de gamle husmødrene. 

De. For her var jeg ung. Og fikk min første oppvaskmaskin i 1981, 28 år gammel. (Nei, vi var ikke rike, men vi hadde utedo og manglet bad, og oppvaskmaskinen var et forsøk på kompensering.)
Men jeg forstår de frustrerte. Her hadde de stått og vasket opp i alle de år, eller gjort en enda større bragd: fått familien til å hjelpe til. Og så kommer det bare en maskin og…

Av og til har jeg forstått ting av meg selv. Som at å kjevle en paideigbunn er raskt om man kan kjevle, men de fleste merker ikke forskjellen om du trykker deigen tynt ut i formen. Kanskje blir det litt bedre med kjevling. Men det er andre anstrengelser som gir mer utslag. Men begredelig er det for oss som kan kunsten å kjevle. Heldigvis er det kult med hjemmelagede pepperkaker om vi føler for å briljere. 

Mange råd om huslige sysler er nok basert på erfaring uten teoretisk bakgrunns­kunnskap. Og det kan av og til rote oss like langt ut på viddene som teoretisk kunnskap uten erfaring.

En venninne av meg hadde etter mange år oppdaget at kakene hennes basert på at smør og sukker røres hvitt ble bedre når hun hadde det travelt. For da rørte hun ikke deigen til det ble «hvitt og skummende» som det stod i oppskriften hennes. Noe alle med  foodprosessor ser i bruksanvisningen at de må unngå, og som faktisk kalles å overarbeide deigen. 

Men hvorfor stod det slik i oppskriften, da? Jeg gjetter på at den var laget av en husmor eller kokk som egentlig aldri tok seg tid til å stå og røre så lenge bortsett fra når hun skulle lage smørkrem oppå kaker. Men som pliktskyldigst formante til dette, siden dette var finest i krem og sikkert best også i kakedeig.

Nylig leste jeg at en med fysikk- og kjemikunnskaper hadde funnet ut at ved å koke gulrøtter i trykkoker og ved å øke pH-verdien ved å tilsette litt natron, forkortet man tiden før karamelliseringen i gulroten oppstod. http://hobbykokken.no/2011/12/14/karamellisert-gulrotsuppe/ Det kunne din bestemor aldri sagt. Men noen ganger visste hun slikt likevel. Intuitivt. (Men går vi for langt inn på det, ødelegger jeg noe av grunnlaget for denne bloggposten.)

Av og til overnatter jeg et sted der jeg velger en kokebok for nerder som sengelektyre. http://www.cookingforgeeks.com/  Den møter nerdene der de er, fulle av teorikunnskaper og -tørst der de står hjelpeløse på et kjøkken og er sultne. Ei bok som tar seg tid til å svare på hvorfor teflonbelegget slipper pannekakene, men ikke panna. Og hvordan nerden kan lage mat med helt andre prinsipper og uten å føle seg fremmedgjort mellom grytene. 

For meg er det mest interessant og fremmedkulturelt.

Av og til står kanskje gammel kunnskap i veien for å finne ny. Vi har hatt bakepapir i mange år. Men siden jeg husker at det kom, må vi ha vært uten på 60-tallet. Og så lenge jeg har levd, har vi dessuten hatt muligheten til å pensle matpapir med fett. Men at man kan lage billige og sunne knekkebrød ved å smøre røre ut over bakepapirkledd plate og steike, har vi nettopp funnet ut. Jeg tror det trengtes en uttynning i bestanden av oss som kan kjevle, før menneskeheten var moden for å ta inn over seg denne måten å lage knekkebrød på.

Andre «sannheter» vi kan gi slipp på (om vi vil) er visstnok: Man trenger ikke å fjerne skummet når man koker bønner. De fleste småkakene vi baker til jul tåler å fryses. ( Og det gjør bønner også. ) Helkorn i brød ikke gir noen helsegevinst. Det går ufordøyd gjennom. Myten er oppstått etter en omfattende, men ukorrekt oversettelse av «wholemeal», som betyr sammalt mjøl. Soyamargarin, brød og poteter er muligens ikke så sunt som vi trodde heller. Og det er visst best å vaske golvet med bare vann og mikrofiberklut. Eller... jeg mener mopp.

Ungdom sier fortørnet til sin mor: Når vasket du egentlig sist oppvaskkosten din i oppvaskmaskinen? Og slenger våt oppvaskklut og svamp i mikrobølgeovnen et minutt på full styrke for å fjerne mikrober. Men flinke til å vaske inne i kjøleskapet er de ikke alltid, med mindre hyllene kan kjøres i oppvaskmaskinen og det finnes en egen sprayflaske merket: «Kjøleskapsrens».

Kanskje skal vi ikke være for kategoriske. Det er ofte de unge som har googlet og funnet ut at oppvaskmiddel kan brukes til mye av den huslige rengjøringen der  rengjøringsmiddel tilsettes vaskevannet, mens mor har skapet fullt av flasker.

Hva er sunt, hva er lettvint og hva er verdt strevet? Noen ganger er det viktig for oss godt voksne at ting smaker slik det gjorde da vi var unge eller minner oss om fortida på annet vis. Selv om det ikke er så sunt som vi trodde. Selv om det er en enklere måte å gjøre ting på. Og selv om det bare er vi selv som har sansen for det.

Andre ganger kan man finne ut at det er greit å gjøre ting på en ny måte, selv om man blir bevisstgjort om at man har brukt noen timer av sitt liv på noe man ikke hadde behøvd. Om man hadde visst det man visste nå. 

Men slik er jo alltid livet.

lørdag 5. januar 2013

Vi som elsker å hate Facebook.




Jeg ser ikke bort fra at denne overskriften er brukt av andre. Vi er tross alt mange, og det er vel begrenset hvordan man kan variere sin ambivalente relasjon til dette mediet. Så da lar jeg tittelen stå. 

Det har gått opp for meg at alle som blogger eller er skrivende mennesker på annet vis og har en Facebookerfaring visstnok har nedtegnet og delt tankene sine omkring dette med de andre. Utover på FB-statusen, vel å merke. Her har jeg begått en større unnlatelsessynd. Riktignok omtalte jeg FB i bloggposten «Sant og nært på nettet». Men det var ikke nok. Har jeg kommet i tanker om.

Hvorfor er jeg på FB. Og skulle jeg ikke gå ut? 


Jeg tonet veldig ned min FB-aktivitet for en tid tilbake. Slettet alle bilder, hadde ikke en gang profilbilde. Skrev at jeg var 100 år og en del annet ufarliggjørende tull. Tanken var å være så lite på FB at ingen ville henvende seg til meg, men nok til at jeg selv siden kunne få tak i det som var lagt ut om meg.


Så ble det nødvendig å være litt mer aktiv. Men, å, så forsiktig i begynnelsen. Jeg er fortsatt nesten ikke med i grupper, jeg sier nei til alle invitasjoner der jeg gjennomskuer systemet for å si nei, og jeg klikker av for privat så ofte jeg husker det på Spotify. Jeg annonserte for over et år siden at nå kom jeg til å forsvinne snart, for FB er skikkelig teit. Men så ble jeg mer aktiv. Nå har jeg til og med bilder der igjen.


For jeg liker å treffe folk.


Det er folk jeg bare ser en gang i året, men som jeg kan prate med på FB. Det er folk jeg ser enda sjeldnere som jeg da ikke mister helt kontakten med. Jeg er venner med folk fra studiene og tidligere arbeidsplass. Jeg har fått kontakt med flere jeg praktisk talt ikke har sett siden jeg var barn eller veldig ung. Det er jo så hyggelig, selv om kontakten kanskje svarer til å av og til se dem på bussen.

Verden er blitt så stor. Vi treffer ikke de nærmeste ved postkassa, på butikken og bussen og båten. Ser dem ikke gå over torget eller prater med noen som traff dem i forrige uke. Men nå på FB.


Trenger vi det, da?


Der er vi sikkert forskjellige, men jeg tviler på at jeg er alene om å sette pris på slik menneskekontakt. Men kanskje er det en relevant faktor at jeg praktisk talt ikke har fb-venner jeg ikke har møtt IRL (In Real Life). Jeg skjønner ikke helt hva man skal med andre. Opplys meg gjerne.


En faktor i mitt liv, er at jeg har flyttet mye. Jeg er aldri mer der jeg vokste opp, og det er jo ofte ikke de andre jeg vokste opp med, heller. Jeg har også flyttet fra der jeg bodde mens ungene vokste opp, der jeg jobbet på kommunenes største arbeidsplass. Dessuten har jeg dessverre vært uførepensjonert i over 10 år. Det betyr at jeg er mer hjemme enn andre og ser færre folk. Nei, jeg er ikke ensom og isolert! Men for meg har det ført til at jeg i større grad sitter igjen med de dype og nære samtalene med familie og venner, og oppdager at mer overfladisk kontakt har en verdi i seg selv. Noen å kommentere trivialitetene til uten at det skal føre til en grundigere analyse… 


Og selv om jeg snakker mye i telefonen med dem eller stikker innom mine barn og andre av de nære, så synes jeg det er hyggelig å logge inn om morran og av og til lese at Datter spiser havregrøt og hører på sånn musikk. Det gjør sikkert mange av de nære vennene hennes også. En liten triviell ytring som ikke sier så mye for andre, kan av og til fortelle mye mer for den som faktisk kjenner dem godt.


Så når noen snakker foraktelig om folk som skriver på FB hva de spiser til middag, kjenner jeg meg provosert. Det er jo sånt folk snakker med hverandre om. Folk snakker med hverandre om så mange ulike ting i verden. Så får en snakke med dem en liker å snakke med og nikke kort til dem som kan forventes å involvere en i huslige betraktninger man ikke interesserer seg for eller politiske ytringer man vet man vil være uenig i. 


Hvis du kommer over torget og to du kjenner står og diskuterer noe du synes er trivielt og kjedelig, så er det jo opp til deg å gå videre. Du skriver ikke et sinna innlegg i lokalavisa om hvor kjedelige ting folk snakker om på torget eller bussholdeplassen. «Vi må få opp kvaliteten på samtaler i det offentlige rom!» Nei.


En større utfordring for mange av oss som fortsatt har flere års erfaring med skrivemaskin enn med PC, er å finne ut av alle innstilliger på for eksempel FB. ( Jeg er på twitter også, men der er det enklere) Det gjør det ikke lettere at Facebook ikke ulik en desperat mann på byen prøver å ta seg litt til rette og tar korte svar og sammenfallende handlinger som bekreftelse på at man er klar for noe mer. 


Man må bedrive aktiv grensesetting. 


NEI, jeg vil ikke spille. Og ikke det spillet, heller. Og jeg vil ikke stå på en automatisk bursdagsliste. Og da jeg i min uskyld gikk inn og lyttet på en spilleliste en venninne snakket om, hevdet FB at jeg heretter ønsker å gå inn på Spotify via dem. Nei. Takk. 


Plutselig var jeg meldt inn i ei gruppe, også. Det er visst bare å melde seg ut igjen.


Så har FB inndeling i «nære venner» og  bare «venner». Trolig kan man kategorisere sine fb-venner i dem som vil høre at nå har jeg ryddet ut nissene etter jula og dem som blir gal av å måtte skrolle forbi sånne ting. Og dem som ikke orker link til lengre kronikker. Og de som vil ha begge. Og de som ikke vil ha noen av dem, men bare vil stikke innom og se om det har vært noe av interesse i det siste. Det er ikke sikkert denne inndelingen dekker akkurat dine behov.


Men skrolle forbi, kan du vel? Uten å bli provosert av hva dem du har valgt å legge til som venner skriver?