Er det Gud som er død?

Nietche hevdet jo at ”Gud er død”. Og en vittig sjel har for øvrig i ettertid føyd til under det sitatet: ”Nietche er død. Gud.”

Tidligere i livet var jeg mye i Luthersk-kristent miljø. Og før det igjen var jeg både døpt og konfirmert der. Siden var jeg der mest sånn på siden, riktignok, men har man en sterk fornemmelse av noe religiøst og ønsker kontakt med det, er det i Norge ikke så uvanlig å oppsøke Den norske (og lutherske) kirke.

Og jeg tror nok at Gud er der. Særlig fordi jeg tror Gud er overalt. Men også fordi der hvor mennesker er sammen om det å få kontakt med Gud, der må det være mye Gud.

Men når det har gått en tid siden jeg har hatt kontakt med tradisjonelt kristent miljø, skvetter jeg litt når jeg konfronteres med visse formuleringer man møter der. En julaften for ca 25 år siden, satte vi på TV-andakten på julaften. Den ble raskt skrudd av, men femåringen vår gikk likevel halve julaften og sa: ”Gud har mistet menneskene” Det hadde presten sagt. (Sant. Jeg hørte det selv.)

For litt siden var jeg på kor-seminar. Mange av sangene vi trente på var kristne sanger, blant annet en afrikansk som het Siyahamba. Veldig fin. Men så skulle vi synge den på norsk. ”Vi marsjerer i vår herres lys”. Da skvatt jeg igjen, gitt. Det hørtes så – militært og voldelig ut. Egentlig blasfemisk. Men da jeg tenkte tilbake i tida, så var det jo mye Guds hær og Guds stridsmann og jeg vet ikke hva. Og at Gud er Herren. Jo… jeg er med på det at Gud er noe som er større og mektigere enn jeg, men jeg tror jeg langt foretrekker å si Gud Moder og Gud fader.

OK, kanskje man skulle moderere seg på kritikk av ordet Herren? Bildet er jo fra en tid med mye klasseskille og der allmuen var uopplyst og trengte styring og ledelse. Ikke alle Herrer hold folk nede for å beskytte sine privilegier. Men noen gjorde det. Kanskje de fleste i utgangspunktet beskyttet privilegiene sine, om enn ikke alltid med brutalitet og utbytting. Men dermed synes jeg ikke metaforen passer så godt på Gud / Det guddommelige fordi en Herre var en som var av samme slag, bare heldigere i utgangspunktet. På grunn av disse privilegiene.

Nei… Jeg holder på det at jeg ikke vil kalle Gud en Herre. Selv ikke en god og rettferdig Herre. Frue er for øvrig ingen god sammenligning, for i den tiden der disse metaforene er hentet fra, var en Frue ikke det samme som en Herre, ofte helt annerledes i forhold til rolle og makt

Når verden forandrer seg, vil også ord og uttrykk endre seg og få en annen valør. Plutselig blir kulturskatter som bøker og sanger ”feil”. Slik er det jo også med barnelitteratur om ”negerkonger” osv, samt Margrethe Munthe og annet. Det er klart det blir et kulturtap. Man mister kultur fordi den går ut på dato, om papiret den er skrevet på er beskyttet etter alle kunstens regler og teksten også finnes digitalt. Særlig må dette ofte og merkbart gjelde i forhold til religiøsitet, som ofte passer så godt å bli uttrykt via metaforer.

For så betyr metaforen plutselig noe helt annet enn det man ville uttrykke!

Nei, Gud er ikke død. Men metaforene står nok og råtner på rot.

VG-da! Dere juger og narrer!

Her om dagen leste jeg noe meget foruroligende på forsiden av VG. Det stod at statsministerens kone var alvorlig skadet i en hjemmeulykke.

Jeg har sett bilder av damen og lest intervju med henne, og da berører det en nok mer enn når det har skjedd med en ukjent kvinne.

Men i tillegg var dette kona til han som nettopp skulle i gang med å lede regjeringen i fire nye år framover. Han hadde en viktig jobb foran seg, og så var altså kona han skikkelig dårlig. Kanskje hun ville dø? Satt han på sykehuset hos henne? Eller satt han på statsministerens kontor og hoppet i stolen når telefonen ringte? ( Eller når sekretæren kom inn, kanskje?) Stakkars mann! Og hvordan kunne dette berøre styringen av landet?

Jeg var temmelig kjapp med å få på PC-en da jeg kom hjem. Hvordan gikk det med henne?

Uff! Typisk! Etter litt leting nedover på avissiden, fant jeg ”nyheten”. Det viste seg altså at dette lå et par måneder tilbake i tid. Og skikklig hjernerystelse hadde hun fått, men ikke verre enn at hun hadde vært og stemt ved valget.

Jeg vet nok om hodetraumer til å vite at dette ikke var en pyttsann-historie, men likevel føler jeg meg lurt. Statsministeren som hadde en viktig og travel tid foran seg var ikke under dobbelt press. Dette var bevisst villedende informasjon. Ikke for første gang. Men ærlig talt, VG, er dere ikke flaue en gang? ALLE skjønner jo at dere gjorde det med vilje.

Hvis jeg hadde løpt for å varsle en brann, og noen hadde gitt meg en tilsvarende villedende informasjon om hvor jeg fant en brannalarm eller telefon, tror jeg de kunne blitt straffet dersom dette førte til at brannen fikk bedre tak. Når det er åpenbart at informasjonen var gitt i bevisst villedende hensikt, er det like godt med løgn.

Folk fortsetter å kjøpe VG. Eller tilsvarende aviser som med vilje narrer oss. Er vi blitt helt dumme, som aksepterer slikt?