Er det Gud som er død?

Nietche hevdet jo at ”Gud er død”. Og en vittig sjel har for øvrig i ettertid føyd til under det sitatet: ”Nietche er død. Gud.”

Tidligere i livet var jeg mye i Luthersk-kristent miljø. Og før det igjen var jeg både døpt og konfirmert der. Siden var jeg der mest sånn på siden, riktignok, men har man en sterk fornemmelse av noe religiøst og ønsker kontakt med det, er det i Norge ikke så uvanlig å oppsøke Den norske (og lutherske) kirke.

Og jeg tror nok at Gud er der. Særlig fordi jeg tror Gud er overalt. Men også fordi der hvor mennesker er sammen om det å få kontakt med Gud, der må det være mye Gud.

Men når det har gått en tid siden jeg har hatt kontakt med tradisjonelt kristent miljø, skvetter jeg litt når jeg konfronteres med visse formuleringer man møter der. En julaften for ca 25 år siden, satte vi på TV-andakten på julaften. Den ble raskt skrudd av, men femåringen vår gikk likevel halve julaften og sa: ”Gud har mistet menneskene” Det hadde presten sagt. (Sant. Jeg hørte det selv.)

For litt siden var jeg på kor-seminar. Mange av sangene vi trente på var kristne sanger, blant annet en afrikansk som het Siyahamba. Veldig fin. Men så skulle vi synge den på norsk. ”Vi marsjerer i vår herres lys”. Da skvatt jeg igjen, gitt. Det hørtes så – militært og voldelig ut. Egentlig blasfemisk. Men da jeg tenkte tilbake i tida, så var det jo mye Guds hær og Guds stridsmann og jeg vet ikke hva. Og at Gud er Herren. Jo… jeg er med på det at Gud er noe som er større og mektigere enn jeg, men jeg tror jeg langt foretrekker å si Gud Moder og Gud fader.

OK, kanskje man skulle moderere seg på kritikk av ordet Herren? Bildet er jo fra en tid med mye klasseskille og der allmuen var uopplyst og trengte styring og ledelse. Ikke alle Herrer hold folk nede for å beskytte sine privilegier. Men noen gjorde det. Kanskje de fleste i utgangspunktet beskyttet privilegiene sine, om enn ikke alltid med brutalitet og utbytting. Men dermed synes jeg ikke metaforen passer så godt på Gud / Det guddommelige fordi en Herre var en som var av samme slag, bare heldigere i utgangspunktet. På grunn av disse privilegiene.

Nei… Jeg holder på det at jeg ikke vil kalle Gud en Herre. Selv ikke en god og rettferdig Herre. Frue er for øvrig ingen god sammenligning, for i den tiden der disse metaforene er hentet fra, var en Frue ikke det samme som en Herre, ofte helt annerledes i forhold til rolle og makt

Når verden forandrer seg, vil også ord og uttrykk endre seg og få en annen valør. Plutselig blir kulturskatter som bøker og sanger ”feil”. Slik er det jo også med barnelitteratur om ”negerkonger” osv, samt Margrethe Munthe og annet. Det er klart det blir et kulturtap. Man mister kultur fordi den går ut på dato, om papiret den er skrevet på er beskyttet etter alle kunstens regler og teksten også finnes digitalt. Særlig må dette ofte og merkbart gjelde i forhold til religiøsitet, som ofte passer så godt å bli uttrykt via metaforer.

For så betyr metaforen plutselig noe helt annet enn det man ville uttrykke!

Nei, Gud er ikke død. Men metaforene står nok og råtner på rot.