Så var de i gang igjen, da!

Frisk augustmorgen med duskregn i lufta og i følge Nitimen og avisa er det nå striskjorte og havrelefse igjen fra i dag. Familiens unge går i gang med et nytt semester og det store flertall av venner og bekjente skal på jobben. 

Det er på sånne dager jeg føler meg Ufør. Kunne vært en slang for Uttafør.

Om sommeren kan vi som ikke er verken på jobb eller skole bli lokket til å tro at vi bare har en veldig lang sommerferie, men den 20. august nytter ikke det. 

Men hvorfor kan jeg ikke Bare… 

Rådene er fortsatt overraskende mange om hvordan jeg kan komme tilbake til yrkeslivet 59 år gammel. Noen av dem hadde fungert om jeg ikke hadde vært borte i ca 15 år. ( Hvem skulle trodd jeg etter hvert skulle bli så frisk som nå? ) Noen bærer preg av klokkertro på at de snublesteiner jeg har støtt på sikkert bare er en illusjon. Selv utenfor NAV kan man komme til å møte forestillingen at om man egentlig ikke er motivert. 

Men, kanskje er jeg ikke det, heller?

Jeg har denne uførepensjonen som jeg klarer meg på, og har ingen dragning til lekkert-luksus-og-imponere-venna. Den er tilstrekkelig til at jeg ikke motiveres til å gjøre flere stunt i NAVs regi, der NAV vel strengt talt heller ikke er særlig motivert for et felles prosjekt i den hensikt å gi meg en strukturert aktivitet som i tillegg til lønn bringer meg ut av huset, gir meg noen å spise lunsj med og er en mulighet til å gi av det jeg måtte ha av ressurser til beste for samfunnet. 

Hos dem er det nok alderen min som står i veien for en hver velvillighet. Hva meg selv angår, skyldes uviljen tidligere erfaring med at jeg har kunnet bruke ressursene mine nettopp fordi jeg ikke må delta på håpløse sysselsettingstiltak og motivasjonskurs med selvfølgeligheter jeg har lært meg og integrert i ti-år tilbake. Eller har solid bakgrunn for å være uenig i. 

Å spise lunsjen alene, har jeg vennet meg til, og da prater jeg med folk på Internett i stedet. Ut av huset kan jeg komme ved å gå på trening eller på andre vis. Det er en mer strukturert tilværelse som frister.

Eller for å være dønn ærlig: En strukturert tilværelse ikke bare frister, men den oppleves som absolutt nødvendig. 

I Det Frivillige, der vi uføre ofte er sysselsatt med løse avtaler og engasjementer av ulik varighet, er det nettopp den løse strukturen som dominerer. Man kan ha noen deadliner. Hvorfor tror du ellers jeg sitter her og blogger, om jeg ikke skulle ha adresselista til sangkoret ferdig til i kveld, siden jeg er assisterende sekretær i Sangkoret?

Men man kommer ikke vandrende inn på kontoret om morgenen, der man starter arbeidsøkta med å rydde fram lista på skrivebordet og gå i gang med den fordi det er den tingen man åpenbart bør gjøre i dag. Jeg går ikke forbi lederen og hun andre sekretæren og konfronteres med deres oppgaver som jeg kunne avlastet dem med om lista mi snart var ferdig. 

For ikke å snakke om at jeg kunne avsløres i å blogge i arbeidstida. Noe jeg uansett ikke ville funnet på.

Så da må man bare Være Strukturert, Ha Viljestyrke og Ansvarsfølelse, så går det så bra, så. Kan du ikke Bare…, sier de kloke, da. Du må Bare. 

Og jeg prøver. 

I USA finnes en hjemmeside mest for husmødre som har falt helt av lasset og vasser rundt i sitt eget kaos. Flylady, heter den. Den er for fremmedkulturell til at den er dirkete anvendbar, og henvender seg nok i hovedsak til personer som har et større kaos i sitt liv enn undertegnede, i tillegg til at hovedstrukturen er bygd opp omkring å være hjemme og stelle for Hubbie.

Og for noen av oss er en struktur avhengig av at den er linket til andres struktur for at store deler av den ikke skal forvitre. Og nå er jeg halvveis til lunsj (en struktur jeg har klart å innarbeide) uten å ha gjort annet vettugt enn… Kortversjonen er: Ikke mye. 

Jeg får trøste meg med at noen har en blogg de skulle ha postet på, det er alt for lenge siden de har… Der er jeg ikke, gitt!

...

Ha-ha! 

Nå fikk jeg en sms fra lederen i sangkoret, en generell en om at nå møtes vi i kveld. Hvis jeg skynder meg litt, nå, så kan jeg skrive i svaret: «Jeg er snart ferdig med lista. Eller noe sånn. Takk og pris for mobil og Internett. 

Mer om ustruktur og utsettelsesatferd siden. 

Jeg må jobbe!

Falske referanser.

Det hender noen faller for fristelsen å styrke sine utsagn ved å referere ukorrekt til autoriteter. 

Gjør man det i det offentlige rom, vil det oftest føre til konfrontasjoner og korrigeringer, slik at resultatet blir mer i retning vanære enn det å imponere med ny og interessant informasjon, eller fungere som en god begrunnelse for ens valg. Dette gjør nok fenomenet mindre utbredt utenfor kommentarfeltenes mer særegne kultur.

Men i enda engere forsamlinger, i det private rom, er fenomenet mer utbredt. Noen vil kanskje bare være den som vet best, eller man ønsker ( ubevisst) ikke at fakta skal gripe forstyrrende inn i ens valg av handlinger og holdninger. 

Før kjente jeg en som pleide referere legen sin, og det kan kanskje være utbredt. Som sykepleier var det av og til lett å si at dette kan han ikke ha sagt om han er ved sine fulle fem, fordi… , eller «sa han det, er det brudd på taushetsplikt/ tjenesteforsømmelse da kan du melde han!» Men om de sluttet å referere til legen om sine underlige forestillinger om helse eller det bare var jeg som fikk slippe å høre det, tør jeg ikke si, gitt!

Jeg tror ikke alltid fenomenet handler om løgn og uhederlighet. Man husker feil, eller føler seg så overbevist om at det er sånn at man dikter opp en referanse for å bli ferdig med diskusjonen. For eksempel når man diskuterer med tanteMy, som har en stygg tendens til å henge seg opp i detaljer. 

Vi har vel opplevd det alle, skulle jeg tro. For 30 år siden drakk jeg appelsinjuice til frokost på grunn av C-vitaminene. Økonomien min var trang, og juice var dyrt, men C-vitaminene kunne forsvare det. Det tok tid før jeg trodde på informasjonen om at det ikke er så mye C-vitaminer i juice på kartong…

I vårt moderne samfunn er det lettere å sjekke fakta. Man trenger ikke vente til det kommer svar på avisartikkelen neste uke, eller til man treffer noen som jobber med emnet: TanteMy søker på Google. 

Dette tjener flere gode ting: Først og fremst kan man sjekke om opplysningen faktisk er sann, eller om man er utsatt for fenomenet jeg beskrev ovenfor. Det kan være greit. Jeg elsker faktisk å skravle om trivialiteter, men har jeg i samtalens løp fått høre at kaffetrakteren ble så mye renere når man etter å ha brukt rensemiddel også kjørte den gjennom med eddik, så vil jeg det skal være sant.

(Eksemplet er funnet på av meg her. Og jeg kan informere dere om at det er stikk motsatt. Eddik renser dessverre ikke like godt som rensemiddelet man får kjøpt i dyre, små poser. Referanse: Forsøk på eget kjøkken uten kontrolltest.)

Dessuten kan det være behagelig for ens ego om man har måttet akseptere en rekke påstander man sterkt betviler, om man i det minste på tomannshånd med sin Google etterpå kan få bekreftet sine antagelser. Det kan også hjelpe meg til raskere å komme til «jasså-sier-du-det-stadiet» i samtalen. Er det så nøye, da? Jeg sjekker etterpå for egen del. Dette kan bidra til fred og fordragelighet. Med mindre man ender opp som spesielt utvalgt for å høre disse påstandene.

Men har man smarttelefon og vil være grei (eller slem?), kan en jo ta det med en gang, og sette den irriterende personen på plass med et vennlig: «Jeg skal sjekke det, jeg, så slipper vi å lure.» 

Unge mennesker som opplever dette og skjønner nok at det er godt ment og hindrer utvikling av en uvane alle andre enn de selv er oppmerksomme på. 

Når mennesker har gjort dette i årevis, er nok vanene så uløselig knyttet til deres personlighet at man skal være i en terapeutsituasjon for over hode å overveie en slik konfrontasjon. Ellers kan vedkommende gå rett i psykose. Det har jeg lest en vitenskapelig artikkel om av en velrennomert psykiater. 

NEIDA! Lurte deg! Det har jeg ikke!

Er tetrakter noe å trakte etter, tro?

Jeg misunner dere kaffedrikkere!

Ikke akkurat den svarte guffa dere slurper i dere mens vi tedrikkere kan bøtte nedpå kopper med aromatisk, gyllengul væske. Jeg har virkelig problemer med å forstå hvordan man kan putte sånt som kaffe ned i en nyvåken mage. For meg er dette noe man til nød nipper til sammen med en god sjokoladekake eller en is. Og da helst i varianten 3 deler koffeinfri og en del koffeinholdig for ikke å bli hyper. 

Men dere kommer så lett til ting, dere kaffedrikkere. Det er liksom kaffe som gjelder over alt. 

Til og med kortet med stempel hos Narvesen og Seven-i-leven kalles kaffekort. Selv om jeg bare har vært borti baker Klausen i Drammen som med en oppgitt mine avviser kortet mitt: «Du kan da ikke stemple te på et Kaffekort? Det heter jo Kaffekort, ikke sant?» Kreps med skytteascendant som jeg er, prøvde jeg vennlig å forklare Damen bak Disken at det faktisk stemples for te i alle kiosker og kaffehus unntatt hos dem, men jeg er redd eksemplaret bak disken hadde lagt større glede av å være Den som Bestemmer enn å lære noe om verden utenfor Gullskogen senter. 

Hadde dette vært tedrikkerens eneste traume, skulle jeg ikke kostet på meg en bloggpost i sakens anledning. Men det er mer.  

Og da tenker jeg ikke på det at en termokanne som det har vært te på lar seg vaske så kaffedrikkeren kan bruke den etterpå. Men, jo! La oss ta det også: 

Måtte ingen få tilgang til Kantina på jobben, Kjøkkenet på samfunnshuset, bedehuset eller partikontoret uten å høytidelig skrive under på at de aldri skal helle kaffe på ei termokanne reservert for te. Men la meg derved ikke spre rykter om SV Drammen sitt partikontor. Der er tekanna som den skal. Der respekterer de jo så klart minoritetene.

Men den kaffetørste kan nemlig fylle kaffetrakteren om kvelden med vann og kaffe, og så kan de svinge innom kjøkkenet på vei til badet og trykke på knappen. Rett fra dusjen kan så kaffedrikkeren trekke inn den –for kafferdrikkeren – liflige duft av nylaget kaffe. 

Mens tedrikkeren… Hun kan gjerne ha fylt vannkokeren i går kveld og trykke på knappen på vei til badet, hun også, men når hun kommer ut fra badet er vannet blitt kaldt igjen, og teen ligger tørt og godt i teboksen. Eller hun kan vente med dusjen til hun har helt vann over teen, men da er teen for sterk og dessuten for kald når morgenens renselsesprosedyre er til ende. Atter andre, kanskje særlig de som ikke skal på jobben, kan forsinkes i sitt morgentoalett fordi de blir heftet med bryggingen og drikkingen av morgenens varme drikk. Det blir uansett ugreit. 

I dag syklet tanteMy forbi Elkjøp og kom i skade for å rusle inn og «se på ting». Der hadde de elektrisk tebrygger!

Nå er tanteMy grunnet et lengre livs erfaringer en anelse skeptisk av natur. Hvis dette fungerte, i vår tid der man lager elektriske apparater for de mest umulige ting, som egne sjokoladesmeltere, dyrere enn en billig mikrobølgeovn (som i tillegg kan desinfisere kjøkkenkluten og dessuten varme og koke mat), muffinsjern ( egentlig munkejern, så klart, men muffins er et ord som selger bedre)gafler som snurrer spaghettien til tonen av den italienske nasjonalsangen og kakespader som synger bursdagssangen. Egne kaffetraktere som bare vil lage kaffe av noen rådyre småbegre med kaffe tilpasset hver enkelt maskin, men det vil de til gjengjeld med glede… 

Hvor var vi? Jo, elektriske duppeditter. Mange av dem, og til de utroligste formål.

Men hvorfor hadde ingen da funnet opp tetrakteren? Før nå? 

TanteMy åpnet esken og fisket fram brukanvisningen. Var dette dagen da man for 299kr kunne få orden på sine morgenritualer ( «Never a morning fool») en gang for alle?

 Og dette var lovende: Den kunne lage tynn te, middels og sterk. Det måtte bety at den kunne fremstille noe skvip som enkelte kaller te, men i tillegg noe som var litt sterkere. TanteMy satset 299 kroner med skjelvende plastkort.

Først måtte man kjøre igjennom en liter vann for å få vekk fabrikkstøv og dampe av litt plastaroma. Greit nok, det må en med alle vannkokere. 

Neste gjennomkjøring frambragte en væske som var vesentlig brunere enn vann. Den smakte kun plast. 

My prøvde med teposer, 3 stk for å få sterk te. Da den elektriske tekanna antydet at bryggingen var ferdig, var væsken klar og teposene klamme. OK, det var jeg som ikke hadde satt røret i midten skikkelig på plass. Men lukten av varm, ny plast begynte nå å bli mindre gjennomtrengende, så aldri så galt… 

Vi lesser på med 3 ss Kee Mun-te, passer på at alle deler er der de skal og kjøyr! 

Denne gangen greide tebryggeren å frembringe noe som minnet om sånn te man får om man dypper en tepose 4-5 ganger opp og ned i en kopp varmt vann og så legger den til side. ( Om vi ser bort fra det lille hintet av plast.)  En del mennesker vil kalle dette te. Disse menneskene vil nok ha tid til å vente på at teen trekker i en kopp, mens de strekker seg etter ei skål å legge posen på. 

Er det lov å lage og selge sånt? 

I morgen skal jeg prøve å lage te med teposer igjen. Bare for å ha gjort det med røret riktig plassert i kolben. Men en av de første dagene skal jeg pakke tebryggeren ned i esken sin, feste den forsvarlig i kurven foran på sykkelen min og tråkke i vei til Elkjøp, medbringende kvitteringen. 

Antakelig er den beste måten å få te kjapt om morgenen å trekke teen om kvelden, sette den tildekket i kjøleskapet natten over, og så varme den til drikketemperatur på induksjonsovnen om morgenen. Den blir i hvert fall mange hakk bedre enn i den elektriske tebryggeren.

Eller bo sammen med noen som står opp en halv time før en. Og kan lage te. Men det hørtes nokså komplisert ut.