Falske referanser.

Det hender noen faller for fristelsen å styrke sine utsagn ved å referere ukorrekt til autoriteter. 

Gjør man det i det offentlige rom, vil det oftest føre til konfrontasjoner og korrigeringer, slik at resultatet blir mer i retning vanære enn det å imponere med ny og interessant informasjon, eller fungere som en god begrunnelse for ens valg. Dette gjør nok fenomenet mindre utbredt utenfor kommentarfeltenes mer særegne kultur.

Men i enda engere forsamlinger, i det private rom, er fenomenet mer utbredt. Noen vil kanskje bare være den som vet best, eller man ønsker ( ubevisst) ikke at fakta skal gripe forstyrrende inn i ens valg av handlinger og holdninger. 

Før kjente jeg en som pleide referere legen sin, og det kan kanskje være utbredt. Som sykepleier var det av og til lett å si at dette kan han ikke ha sagt om han er ved sine fulle fem, fordi… , eller «sa han det, er det brudd på taushetsplikt/ tjenesteforsømmelse da kan du melde han!» Men om de sluttet å referere til legen om sine underlige forestillinger om helse eller det bare var jeg som fikk slippe å høre det, tør jeg ikke si, gitt!

Jeg tror ikke alltid fenomenet handler om løgn og uhederlighet. Man husker feil, eller føler seg så overbevist om at det er sånn at man dikter opp en referanse for å bli ferdig med diskusjonen. For eksempel når man diskuterer med tanteMy, som har en stygg tendens til å henge seg opp i detaljer. 

Vi har vel opplevd det alle, skulle jeg tro. For 30 år siden drakk jeg appelsinjuice til frokost på grunn av C-vitaminene. Økonomien min var trang, og juice var dyrt, men C-vitaminene kunne forsvare det. Det tok tid før jeg trodde på informasjonen om at det ikke er så mye C-vitaminer i juice på kartong…

I vårt moderne samfunn er det lettere å sjekke fakta. Man trenger ikke vente til det kommer svar på avisartikkelen neste uke, eller til man treffer noen som jobber med emnet: TanteMy søker på Google. 

Dette tjener flere gode ting: Først og fremst kan man sjekke om opplysningen faktisk er sann, eller om man er utsatt for fenomenet jeg beskrev ovenfor. Det kan være greit. Jeg elsker faktisk å skravle om trivialiteter, men har jeg i samtalens løp fått høre at kaffetrakteren ble så mye renere når man etter å ha brukt rensemiddel også kjørte den gjennom med eddik, så vil jeg det skal være sant.

(Eksemplet er funnet på av meg her. Og jeg kan informere dere om at det er stikk motsatt. Eddik renser dessverre ikke like godt som rensemiddelet man får kjøpt i dyre, små poser. Referanse: Forsøk på eget kjøkken uten kontrolltest.)

Dessuten kan det være behagelig for ens ego om man har måttet akseptere en rekke påstander man sterkt betviler, om man i det minste på tomannshånd med sin Google etterpå kan få bekreftet sine antagelser. Det kan også hjelpe meg til raskere å komme til «jasså-sier-du-det-stadiet» i samtalen. Er det så nøye, da? Jeg sjekker etterpå for egen del. Dette kan bidra til fred og fordragelighet. Med mindre man ender opp som spesielt utvalgt for å høre disse påstandene.

Men har man smarttelefon og vil være grei (eller slem?), kan en jo ta det med en gang, og sette den irriterende personen på plass med et vennlig: «Jeg skal sjekke det, jeg, så slipper vi å lure.» 

Unge mennesker som opplever dette og skjønner nok at det er godt ment og hindrer utvikling av en uvane alle andre enn de selv er oppmerksomme på. 

Når mennesker har gjort dette i årevis, er nok vanene så uløselig knyttet til deres personlighet at man skal være i en terapeutsituasjon for over hode å overveie en slik konfrontasjon. Ellers kan vedkommende gå rett i psykose. Det har jeg lest en vitenskapelig artikkel om av en velrennomert psykiater. 

NEIDA! Lurte deg! Det har jeg ikke!