søndag 11. desember 2016

FROSKEHISTORIE NÅR TING VIRKER HÅPLØST.


 En gang var jeg hos en vismann. Denne vismannen var psykiater, (og egentlig skulle jeg vært hos nevrolog. Men det visste ingen av oss. Men det skal han ha: Han syntes ikke jeg kvalifiserte til noen psykiatridiagnose.)

Uansett hadde jeg det ugreit, og følte vel at ingen egentlig kunne hjelpe meg. Da fortalte han en froskehistorie. Jeg gjengir den etter hukommelsen:


”Det var en gang en frosk som hoppet bortover en vei. Så falt den ned i et hull, og kom seg ikke opp. 

Etter en stund kom en annen frosk hoppende, oppdaget frosken i hullet, og ville hjelpe. Frosken på veien strakte seg så langt den kunne ned i hullet, og frosken i hullet strakte seg så langt den kunne oppover. Og da kunne de nesten nå hverandre. Det manglet bare tre froskecentimeter. Og begge prøvde å strekke seg enda litt, men fortsatt manglet det to froskecentimeter.

”Da kan jeg ikke hjelpe deg”, sa frosken på veien og hoppet videre.

Da han om kvelden var på vei hjem, møtte han frosken som hadde sittet i hullet. ”Hvordan kom du deg opp?” spurte han.

”Jo, først satt jeg bare der og var temmelig forbanna på deg fordi du lot meg sitte igjen i hullet, men så….”  
- ”


Og der stoppet vismannen min jammen å fortelle, og så sa han: ”Nå vil jeg at du gjør ferdig historien til neste gang.”
…..

Du kan jo prøve du og. Særlig om du skulle identifisere deg litt med frosken, og samtidig er så glad i å lage tekst som jeg. Noe jeg tror Sverre visste at jeg var.

Situasjonen min følte jeg meg nokså fortapt i. Og med en gang ble jeg litt snurt. Men jeg tror aldri jeg har måttet gi opp å lage ferdig en fortelling!

Men hvis det ikke passer for deg å lage en egen slutt, kan du få vite hva jeg fortalte neste gang.

….

”…Men så tenkte jeg at en frosk kan jo hoppe høyere enn to froskelengder pluss to froskecentimeter? Og så tok jeg sats og hoppet ut.”
”Men hvorfor gjorde du ikke det med en gang” ville den andre frosken vite.
”Jeg vet ikke. Men jeg trengte ikke vite det for å kunne hoppe.”


Det kan hende denne historien ikke framstår som like meningsfull for andre som for meg. Men om du nå holder på å bli like forbanna som frosken i hullet, så husk at slutten av historien er bare min. Du ville enten laget en helt egen slutt på historien, hele historien kunne vært en annen, eller vismannen ville brukt en annen strategi, hvis det ikke var det å fortelle historier som var din styrke.

Men jeg ville bare dele dette som ga meg et indre bilde av og en tro på at det kan bli som Olav Hauge sier i diktet ”Det er den draumen”:
”at me ei morgonstund skal glida inn
på ein våg me ikkje har visst um.”


God søndag. Eller annen dag.

søndag 13. november 2016

DIY = ødelegg dyre ting ved å leike deg med dem


 Jeg hadde en slapp dag på sofaen. Prøvde å ta pause fra skjermen, og grep bunken med gamle interiørblader.

DIY betyr Do It Yourself. Småfiksing, småsnekring, sy noe til huset. Dette drev vi jo på med før og.  Av og til var det greit å lage ting selv av noe man har eller rimelige materialer. Penger å spare, og ofte ble det ikke så verst.

Så ikke nå. Nå kjøper du en fire, fem kosteskaft, maler dem og knytter den sammen med ei skinnreim ( som du nok også må kjøpe). Og vips ( nåja, vips og vips…. Men etter hvert. Kanskje. ) Så har du en stumtjener som koster mer enn dobbelt så mye som en du kan kjøpe i butikken. ( Hvis  du ikke måtte kjøpe maling eller kost). Bare at den butikkkjøpte nok ikke velter så lett. Når du endelig har fått samlet stokkene med skinnreima. Kanskje du må på butikken igjen etter en  mer medgjørlig type skinnreim. Og så må du nok skråsage noen av kosteskaftene. Og dra tilbake til butikken og kjøpe møbelknotter. Men før eller seinere…. Og hvis ikke, så er det mye kjekt å lage av kosteskaft!

Eller du kan kan leke vesle Jensemann og lage en spekefjøl helt selv. Kjøp en hylleplate, sag den i to. Skru i kroken fra en kleshenger og heng plata på veggen. Heng den litt lavt så man ikke kan se at du ikke fikk til å sage plata pent og rett over. Og hvis plata sprekker når du skruer i kleshengerkroken er det fint det er igjen mer av hylleplata, så kan du prøve en gang til. Kanskje du har fått litt øvelse i mens så kroken kommer rett så ikke fjøla blir hengende skrått på veggen?

Og så kan du ta en lampeskjerm i glass og lime på noe i bunnen så den fungerer som vase. Til tørre ting. Husk å si det siste til alle i huset…

Hvis du mangler et småbord, er det bare å ta en litt brei drivtømmerplanke du har liggende og legge oppå et stativ du ikke har bruk for til noe annet, og: sim sala bim, har du et stilig bord.  Som du må huske å sette ting midt på, så ikke hele dømrade plata tipper.

Konkurrenten prøver å treffe Folket med litt rimeligere løsninger:
Hvordan skifte stil på soverommet med nytt dynetrekk. La putetrekket være i en annen farge for en litt mer avslappet stil. Hvis ( og bare hvis) katten matcher dynetrekkets farge, kan den oppfordres til å bruke senga til dagsoving.

Neste måned:

Vi pynter til jul med naturgreiner fra trær som ikke vokser i din del av landet, dekorert med taperuller, papirsakser, litt gavebånd og morsomme til- og-fra-lapper.

søndag 23. oktober 2016

Synkehull.


 Jeg hadde kasta meg på ocsober/ sober october. Mest av prinsipp.

Ikke ocsober som i Australia, der det er organisert og man betaler bot til hva-var-det-nå om man sprekker. Men bare for å ta en måned utenom ferie og julebord der man kan bevisstgjøre seg hvordan det blir når man ikke drikker alkohol i det hele tatt. Uansett hva.

Vi lever i et samfunn der det er blitt veldig stuereint å ruse seg litt, bare det skjer med det levertoksiske middelet alkohol. Hva skjer når man går på fest med Farris og eplemost? Med meg sjøl? Med de andre?

Og hva med fredagskosen mo aleine? Er ”Nytt på nytt” egentlig morsomt når det ikke er på en seng av rød Bag-in-box eller Aass fatøl / IPA?

Det ble ikke så utfordrende som jeg hadde trodd, siden helsa plutselig forlangte at jeg meldte avbud til to damemiddager. Og at samme helse også hadde nytte av at jeg gikk for Farris og Aass Uten om jeg kjente for å nippe til noe som ikke var te når jeg var aleine i heimen.

Det kommer en damefest til før oktober er over, og den vil jeg heldigvis være frisk nok til å delta på. Her har vertinna som fra før er av de svært moderate uttrykt at hun også synes det er greiest uten for mye alkohol, sånn for egen del, så da får jeg vel litt drahjelp der og. I den grad det trengs.

Mindre stuereint er det blitt med nikotininntak, men der har jeg dessuten vært røykfri i 30 år i år, og har aldri snust, så jeg har ingen avhengighet å teste ut på det området.

Men en annen temmelig stuerein greie her i landet er Innkjøp av Unyttige Gjenstander. Heretter omtalt som IUG. En trend jeg i den grad trygda tillater har tillatt meg så smått å hengi meg til.

Det begynte med at jeg for 9 år siden gjorde et godt hussalg og et huskjøp som ikke var helt dumt, det, heller, etter i mange år å ha hatt det temmelig knapt økonomisk. Da ble det innkjøpt en del ting det er bra å ha, og jeg unnet meg litt kjøperus med IUG i tillegg.

Jeg roet IUG-en  litt etter hvert som kjøpegleden avtok. Og hva som er vill shopping og IUG kan jo defineres ulikt avhengig av samfunnet man bor i, og særlig hvem man omgås. Til å bo i Norge, er jeg vel fortsatt av de nøkterne.  Og har man hatt huslån i den tida renten var på 18 %, tenker man på boliglånsrente på + - 3% som en unntakstilstand, og setter penger i banken for å demme opp for hva som ev. måtte komme.

Det er ikke bare renten som kan gå opp. Vi er flere som får penger fra NAV som uansett økonomi sørger for å ha et lite beløp i banken til å kunne dekke opp dersom NAV plutselig finner det for godt å ikke betale ut trygd på grunn av rot i systemet. Eller de som styrer landet skal ”finne ut” det vi trygda har oppdaget for lenge siden: Det skal lønne seg å jobbe. Og dermed kan trygda bli redusert. ( Blir ikke det litt som å slutte å gi folk rullestoler fordi det skal lønne seg å gå?)

Så det er best å ha litt penger på bok. For oss som på noe som helst vis får det til, vel å merke.

Men den siste tida har jeg stadig ligge litt bakpå med sparing. Jeg har satt 2000 inn på sparekontoen for store huslige utgifter og tatt ut den ene tusenlappen siste uka før det kommer penger inn på kontoen. Eller om jeg står der i butikken uten nok penger på det vanlige kortet, så har jeg dratt kredittkortet.  Som jeg ALLTID nedbetaler til null om det ikke er fult kredittbeløp den 20. Det er ikke det.  Men jeg må slutte og tro at jeg sparer så mye penger som jeg tror.

Så gikk komfyren min i stykker etter bare 5 år. (Ikke kjøp utstillingsmodell som kjøregutta leverer med transportskade. Denne hadde i tillegg Indre Skader som ikke lot seg diagnostisere, og som forkortet levealderen. Komfyrens, ikke min, heldigvis. …) Jeg så en innmari fin komfyr som kostet 2000 kroner ekstra. Så jeg bestemte meg for å kjøpe den, mot å spare 2000 kr av  det andre forbruket denne måneden. Ja. Jeg vet at det er noe gærent med logikken om man kaller dette å bruke mindre penger. Men hvis en ikke tenker alt for nøye etter, så funker det!

Så nå er jeg altså i gang med å ikke bruke så mye penger en måned. ( Hysj!)  Delmål 1 er å ikke ta ut sparepenger i slutten av måneden pga IUG. Går dette bra og jeg har lykkes med å i løpet av 4 uker å forvandle meg til en mer prinsippfast person, skal neste måned* der igjen delmål 2 være å sette et ekstra beløp inn på sparekontoen ”Store elektriske utgifter”, der jeg sparer 7200 i året, men der det nå står 350 kroner…

*Neste måned er november/ desember. Det går nok ikke det…

Men hvordan det nå enn måtte gå i november, og selv om jeg faktisk alt har brukt 2000 kroner for mye fordi jeg kjøpte en dyr komfyr, så blir jeg for tida veldig bevisstgjort på min IUG-rus. OK. Ikke rus, kanskje. Men jeg snakker om den der strategien man bruker for å fylle hullet av tomhet eller å stille frustrasjon uten å drikke alkohol eller i ett kjør spise kosemat som etter hvert ikke engang fungerer skikkelig som kosemat fordi man spiser det hele tida. Daggammel kneip med ikke helt nyåpna gulost spist når man er sulten, smaker jo bedre enn marsipankakestykke nr 2 på fredagskvelden. Vi vet jo det, alle sammen.  Det er like sant som at man blir ikke gladere av pils nr 3 ( tallet varierer nok med kroppsvekt og alkoholvaner, men prinsippet…)

Jeg har alt i ei tid spist litt mindre kosemat. Så der har jeg nesten blitt en litt mer prinsippfast person. Så nå lurer jeg:

Hva skjer med det store hullet man prøver å fylle med alt dette dersom man klarer å la være? Blir det et synkehull, eller er det som de små hullene hos tannlegen, de som tetter seg med ny emalje, bare man er flink med tannpuss og litt fluor?

Men da må jeg altså bli en ny og mer prinsippfast person. Midt i julestria.

Kanskje det kommer en artikkel om dette i Inger Johannes Juletidende. 

torsdag 6. oktober 2016

VAK VAK VAK, å se, høre og kjenne.


 Da jeg gikk på en haug med NLP-baserte kurs på nittitallet, var en grunnleggende ting vi lærte at mennesker er ulike når det gjelder visuell, auditiv og kinestetisk preferanse. Eller for å si det på en annen måte: hva folk legger merke til og synes er viktig av hva de ser, hører eller kjenner, er forskjellig.

Det er sikkert ikke bare i NLP og NLP-inspirerte måter å tenke på at man har oppdaget det.

( Så har vi modifiseringer og nyanser, jadda, jadda.)

Jeg kom på det seinest i går, da jeg hadde ei visuell venninne på besøk og vi snakka om fenomenet. Hun har en kjempestilig krakk på kjøkkenet sitt. I støpt betong. Ikke særlig god å sitte på. Men stilig, da! Det synes jeg og.

Men jeg kunne ikke hatt en sånn. Jeg ser den jo, når jeg ser på den. Og synes den er fin. Og dessuten har hun et deilig saueskinn å sitte på, så den er helt grei å sitte på.

- Om skinnet er hvitt eller grått? Nei, det har jeg vel ikke festa meg ved…

Vi satt og drakk te av de nye tekoppene mine. Litt tjukke, tunge, holder godt på varmen. Og en grei farge, som passer til andre ting. Jeg kjøpte to, og da måtte jeg innom to butikker, for de fleste var en anelse ru på drikkekanten, og dermed uaktuelle, selvfølgelig, selv om hanken var god å holde i.

Venninna syntes de var pene. Jeg synes også det. Jeg hadde ikke kjøpt dem om de var stygge, om de var aldri så gode å drikke av.

I en helt annen krok av stua enn der vi satt, hadde jeg liggende en haug med klær, samt symaskinen min på et lite bord. Jeg hadde en del ting å reparere og småsy på, og så hadde jeg ikke blitt ferdig og hadde ikke mulighet til å ta resten  før om ei uke. Siden sy-og-reparasjonstøyet skulle sorteres etterpå før jeg ryddet det, fant jeg det mest praktisk å la det ligge så lenge.

Hadde jeg fått besøk av en mindre tolerant visuell sjel, hadde jeg kanskje måttet skuffe hele syprosjektet unna i poser eller esker på grunn av besøket. Det hadde blitt masete, og det hadde blitt rota sammen. Kanskje det er derfor jeg ikke har venner jeg kunne mistenkt for å bli stressa av å sitte i stua mi hvis det ligger visuelt uregelmessige ting bak ryggen deres…

En fin ting med å ha venner som er fokusert på hva de ser, er at de er raske til å komme med ideer om de blir spurt om hva jeg skal gjøre med den hvite skapdøra mi, og de vet uten å anstrenge seg hva de synes om de ulike gardinalternativene mine. Til forskjell fra de andre vennene som: ”… nei, de vet ikke… jo, kanskje sånn…”

Det endelige valget gjør jeg jo selv. Jeg har en mening om hva jeg liker å se på, når jeg først har begynt å tenke over det. Det er bare at jeg klarer å sjalte ut.

”Det stemmer da ikke!”  hører jeg venner si, nå. ”Du som malte om hele stua di etter et år fordi du ikke klarte å like blåfargen? Og så fint blått den ble malt!” Jammen det var Farge, det…

Farge må være en spesiell underavdeling av det visuelle.  Jeg vet ikke om NLP-folka og andre som har undersøkt dette mener noe om det på mer generell basis. Men for meg er farge den viktige visuelle faktoren. Jeg har kjøpt meg nytt skjerf i byen, bare fordi jeg har gått hjemmefra med feil farge på skjerfet. Og da snakker vi ikke om å matche resten av klærne. Men heller den indre stemningen.

Ja, sånn er det! Farge, det er jo ikke, eller ikke bare noe visuellt, men også noe kinestetisk. Noe man føler.(Når man først har sett den.) Noe som uttrykker en indre stemning. For meg, i alle fall.*

tanteMy forlater så sin datamaskin og går ut i stua for å se på fargene i haugen med hva mange vil kalle sy-rot…..

…. Fargesammensetningen i hvordan ”syrotet” mitt ligger, kunne vært akseptabelt i en sofa med sofaputer… Uten at jeg har tenkt over det.

Sa jeg rot?

Når det gjelder det autitive, det vi hører, er det for meg viktig at lyd er ålreit.

Bakgrunnsstøy er mye vanskeligere for meg å sjalte ut enn rot. Jeg blir stressa av ventemusikk på telefonen og musikk i butikker. Jeg kan roe meg eller peppe meg opp av den rette musikken og tar gjerne bryet med å koble til en god høyttaler om jeg skal høre morgennyhetene litt forsinka på telefonen.

Men jeg kan venne meg til. Jeg hører ikke musikken på treningssenteret lenger. Og den er IKKE min musikk, for å si det sånn. Men jeg kunne aldri venne meg til en ru drikkekant på koppen. Eller en klam akrylgenser.

I NLP lærer man at skal man snakke med folk og bli forstått, er det viktig å være VAK.-bevisst i ordvalget sitt. Så til visuelle venner bør jeg si: ”Jeg skjønner du ser mørkt på dette” framfor ”jeg skjønner dette virker tungt for deg”, og så skal de føle seg bedre forstått.

Hvis jeg finner ut mer om dette med språk i praksis, kanskje det kommer en VAK-bloggpost til. Eller kanskje noen blogglesere har erfart noe om dette?



*For spesielt interesserte: Det er noe som heter synestesi, der sanseinntrykk kobles sammen. Jeg har sjekka. Jeg er ikke synestetiker.

onsdag 28. september 2016

Hørte du hva jeg sa nå?


  En gang fikk en kommunal avdeling i kommune x meg skikkelig i vranga. Jeg var blitt pårørende og trodde det betydde at jeg skulle være i dialog og lagspill med hjelperne, mens de helst så at jeg satt på sidelinja. I perioden før vi oppdaget motpartens rolleforventning, var jeg en slitsom pårørende, og de en stor psykisk belastning for meg.

Deretter fulgte en periode der jeg stort sett oppførte meg slik de ønsket.

Så skiftet laget jeg skulle forholde meg til, og jeg gikk inn for å bygge en bedre relasjon denne gangen. Særlig med tanke på at jeg hadde viktige ressurser å bidra med, og at ting hadde fått gå nokså på skjeve og lidd under mangelen på dialog. Joda, visst ville de ha informasjon fra meg. Visst kunne vi ha møter innimellom og planlegge litt sammen.

Men etterpå hadde nok hjelpegruppe 2 fått ”oppdatert info” fra hjelpegruppe 1 og fått vite at her hadde man en vanskelig pårørende man måtte sette grenser for. 

For på møtet opplevde jeg at lederen svarte på noe helt annet enn det jeg spurte om. En helt enkel setning, høflig og uten noen underliggende kritikk ble stilt av meg, og jeg fikk et krasst svar på noe annet jeg verken hadde spurt om eller antydet.

Det var åpenbart at hun hadde gått i skyttergraven og var så sikker på hvor mye dumt jeg ville si at hun ikke hørte hva jeg faktisk sa.

Ja, det var bare det jeg ville si om denne gjengen. Åra har gått, folk er skifta ut, og muligens grunnet den dårlige journallesinga og oppdateringa har alle glemt at jeg brukte å være pårørende fra helvete. Faglig vekst har jeg også observert.


Jeg tror dette å høre det en tror en får høre er et vanlig trekk i den menneskelige psyke. Når noen sier noe annet enn de mener å si, kan jo også den som hører det ofte oppfatte det slik det egentlig var ment, på grunn av sammenhengen eller bakgrunnsinformasjon. Dette er vel samme fenomenet.

Vi lytter nok mindre enn vi bør. Kanskje er det på grunn av den voldsomme informasjons­strømmen vi lever i. Eller kanskje vi mennesker alltid har vært sånn?


Jeg har et eksempel til fra ”det offentlige”. Jeg kjenner en person som er syk, men prøver å komme seg ut i arbeid ved å ta utdanning, og ble veldig syk  på grunn av overbelastning.

Så kom det brev fra Kommunen. ”Nå som du er bitt friskere…. ” Og så ville de fjerne en ytelse. Dette var ikke så rart. Overraskende mange som jobber med helsespørsmål i kommunen har ikke helseutdanning, eller de har jobbet så lenge borte fra feltet at de ikke vet så mye om helse og sykdom lenger. 

Problemet var at det var vanskelig å få kommunisert tilbake at man faktisk ikke var blitt friskere. Var faktisk blitt sykere. Se her. Legeattest.

Og når man etter lang tid faktisk fikk en av dem i tale via telefon, ( nei, jammen: også her en ny person som hadde blitt ”oppdatert” av forgjengeren med desinformasjon) , var opplevelsen akkurat som min over: De hørte ikke hva som faktisk ble sagt, og svarte som om det skulle vært ha sagt noe helt annet som samsvarte med hva de ”visste” om hvordan ting forholdt seg. ( Nei, ikke spør meg hva de hadde gjort med legeattesten. Det har vi i skrivende stund ikke fått mulighet til å finne ut. )

Jeg skal ikke legge ut om hvor mye slit og helsebelastning vanskene med å rette opp dette har ført til. For den som er sjuk og en gjeng som prøver å hjelpe. Men man kan vel forestille seg det. (Hvis man ikke jobber på det aktuelle kontoret, hadde jeg nær sagt.)

Jeg kunne dratt … OK, jeg drar den: Historien om da jeg hadde kjeveabcess der en turnuslege hadde skrevet bihulebetennelse til spesialisten. Og da hjalp det ikke hva jeg deretter sa. Men det gikk for så vidt bra. Den abcessen fikk jeg korrekt behandling for da jeg kom tilbake til spesialisten etter 4 måneder, fordi jeg da insisterte på å informere han om feilen før han fikk ta i meg. Så der satt han utålmodig med neselykta si og måtte høre hva jeg sa og gjenta hva han hadde oppfattet at jeg hadde sagt.

Han kunne kasta meg ut. Men hva hadde jeg å tape? Og så hjalp det kanskje at jeg kunne vært mora hans. Hvilket kunne slått begge veier.

Det er gjort undersøkelser som viser at det står mye feil i pasientjournaler. Og lignende papirer. Jeg skjønner at en del brukere av offentlige ytelser kan bruke litt for mange ord når de skal forklare ting, og at de offentlige hjelperne har så alt for lita tid. Men man kan av den grunn ikke bare lukke ørene for talestrømmen og stole på en rask skumming av eget notat. Jeg er ikke fremmed for at en studie ville vist at man ikke sparer noe tid i det lange løp. I  hvert fall om målet er å yte hjelp eller service i samsvar med vedtatte kriterier

Flinke leger har ofte en god teknikk på å avbryte hvis man ror seg for langt ut på, eller forklarer i en annen retning enn det legen har behov for der og da. Kanskje det finnes et kurs? For selv hos de flinke er balansen mellom relevant innhenting av info og å klippe av for viktig info hårfin, og ikke alle pasienter er 60 + og tør å si: ”Hørte du hva jeg sa nå?” Og ofte har man jo som i tilfellet ovenfor uansett måttet vente i kø i noen måneder før man slipper til for å si det.

Egentlig begynte jeg å skrive denne bloggposten fordi jeg kom til å tenke på alle som tror at uførhetsandelen har steget i befolkningen i Norge, enda avisene er fulle av artikler som viser at det er motsatt. Trodde jeg at jeg visste. Men så må vi ta med at det gjelder når det er justert for alder og kjønnssammensetning. En justering som ligger over et gjennomsnittlig nettrolls forstand, og en del av oss andres også.

Å bytte ut desinformasjon vi er sikre på vi vet alt om, er nok en stor utfordring for oss alle. Vi må ta inn over oss at mye av det vi tror vi vet er feil. Så må vi huske at hjelpere og saksbehandlere som har opplysninger om oss a) statistisk sett vil ha noen feil opplysninger og b) ikke alltid orker å høre etter om man prøver å sjekke eller korrigere dem. Men så er utfordringen å ikke uten videre gå ut i fra at de har feil info, selvfølgelig.

Hørte du hva jeg sa nå?

Og da kom jeg på noe annet: Kanskje det egentlig var sånn at hun første jeg fortalte om satt midt i en skilsmisse og var svingstang i hue, og jeg ligna fysisk på nydama til eksen. Man vet stengt talt aldri. I så fall tror jeg reaksjonen min gjorde at forholdet til nydama til eksen hennes fikk seg et skudd for baugen, gitt!


Unnskyld Nydame. Om det nå var sånn det var.