Dorullnisser og andre sosiale tilfeller

 Dette er en årgangsartikkel fra papirbloggen Inger Johannes Juletidende.  Første utgave av artikkelen stod i 2000, eller årgang 3, som det heter i Juletidendekretser.

I de seinere årene har Juletidenden hatt en deltidsansatt journalist kalt Vinkorknissen. Det er dem som hevder at han er Redaktørens Alter Ego. Og mellom Redaktøren og Inger Johanne er det nok ikke helt enkelt å vite forskjellen, heller.

VinKork, som han etter hvert kaller seg, har bare et ønske til jul, og det er at denne artikkelen skal komme på bloggen.  Jo, og så var det ett til: At Rema i Vinjesgate skal få inn mer av den alkoholfrie drikken Santaclausthaler. Men vi veit det siste er usannsynlig, så derfor kommer nå VinKorks ønskereprise om VKN sin opprinnelse.  De som har fulgt oss en stund, vet at det ikke tok mange julene før Vinkorknissen fikk lurt seg til å stå i settekassehylla som helårsnisse. Og som med oss alle, så har han gjennomgått en utvikling og – skal vi si – åndelig vekst?

Slik skrev jeg i år 2000:

Blant den julepynten jeg tar fram hvert år, er Vinkorknissen. Han er skapt av en kork fra en rødvinsflaske, en liten dott saueull og en rød lue som er sydd av en bit avlagt, rød ullstillongs.

Nissen har betrodd meg at hans høyeste ønske er å være Konge. Betroelser skal man ta imot med respekt, men Konge? Heldigvis slapp ikke den bløte vitsen om Kong Alkohol ut av meg før jeg rakk å tenke meg om.

Men å gi en vinkork kongestatus i jula, vinkorken som lettsindig lar seg trekke opp uten hensyn til om innholdet den har beskyttet skal brukes til hygge og glede  eller overstadig rus og derpå følgende elendighet… Og mens stereoanleggene og muligens en og annen levende stemme synger om «en konge stor»… Blir ikke dette noe blasfemisk, selv om man tar hensyn til at nissen kom til landet lenge før Jesusbarnet?

Det jeg kunne gjøre i sakens anledning, var under visse betingelser å utrope han til hersker over settekassehylla i stua 14 dager omkring vintersolverv.

Betingelsene var som følger: Vinkorknissen skal hver dag sende vennlige og kjærlige vibrasjoner til alle som drikker så mye at det blir leit for noen (seg selv eller andre). Disse vibrasjonene vil roe sjelen og for noens tilfelle redusere alkoholbehov som utelukkende skyldes «gruff».

Heldigvis sier loven om ekkoeffekten ved gode vibrasjoner at de vil spre seg stadig mer effektivt for en hver som har behov for dem.

Nissen aksepterte betingelsene straks. 

For øvrig er jeg glad i dorullnisser.

Fenomenet dorullnisser har sitt navn etter sitt tidligste opphav som ble produsert i barnehager der utgifter til materiale skulle matche lønnen for førskolelærere. Ur-dorullnissen var laget av inner­hylsen fra en toalettrull, nennsomt dekorert med rødt glanspapir. Etter måten vakker, men muligens på grunn av sitt opphavssted ikke helt akseptabel for alle som dekorasjon på spisebordet.

For ikke å terge dem med hygieniske mot-forestillinger lager vi i vår familie dorullnissene av tørkerullinnmater og andre hylser. Man kan også forsøke seg med tomme medisin-eller krydderglass med pålimt vattkule, men må da være forberedt på motstand fra dorullpuristene.

Mange damer på min alder har en eske eller fem med tøyrester man "skal lage noe av en gang" Fint å lime på som nissetøy. I den umiddelbare nærhet av mine stoffesker kom jeg over noen fravokste, røde strømpebukser i ull og bomull som passet til luer. Som tidligere Steiner­skolemamma har jeg også en eske med rester etter produksjon av dukker fylt med kardet ull  som blir til skjegg. - Jeg synes de blir ganske fine, jeg!

Ærlig talt: Stygge grelle plastengler og nisser med de mest groteske ansiktsuttrykk selges i hopetall uten at noen utgyter særlig mange estetiske motforestillinger på kultursidene i Dagbla’. Det er dorullnissene  jeg har sett mest latterliggjort i media av de samme folkene som smiler hånlig av hvite plastmøbler i hagen og hever sushi og caffelatte til skyene. Jålekopper!

Ingen tjener penger på dorullnisser. De tjener ikke kapitalismen. Det gir avspenning og ro å pusle med å lage dorullnisser, slik at man lindrer uro på andre måter enn ved å shoppe.

("Ett lyckligt folk är olönsamt, det är så lite dom vill ha", sang Hoola Bandoola i min ungdom.)

GI DORULLNISSEN DEN PLASS DEN FORTJENER I NORSK FOLKEKULTUR! DORULLNISSER I ALLE HJEM, FOREN DERE!I

Telefonsnakkere. Hva er å være tilgjengelig.

Jeg kjenner noen få mennesker som bare har fasttelefon. Dessuten har jeg oppdaget at det er nyttig å spørre alle fra ca 60-70 år som gir meg sitt mobilnummer om de også bruker sms. Det er det nemlig ikke alle som gjør. Telefonsnakkerne er nemlig flere enn dem som bare har fasttelefon.

Nå mener jeg ikke verken å bruke benevninga «telefonsnakkere» som noe negativt eller å antyde at disse er de eneste som snakker i telefonen. Jeg setter selv pris på en god telefonsamtale med slekt og venner. Eller for å avklare mer komplekse ting. Jeg prøver bare å finne et ord for dem som bruker telefonsnakking som den foretrukne kommunikasjonsmåten når man skal ha tak i noen, gi en beskjed, gjøre en avtale. Sånn vi alle gjorde før, men som nå er blitt så sjelden at det er praktisk å ha et ord for det.

Særlig fasttelefontilhengerne begrunner ofte valget sitt med at de ikke ønsker å være tilgjengelige til en hver tid. En prisverdig holdning. Men etter min mening er det ikke det de gjør.

Vi som har mobiltelefon, setter ofte telefonen på lydløs, eller skrur den av. Det er det få fasttelefonbrukere som gjør. Det er nok lettere for oss med mobil. Mobiltelefonen gjør det lett å se hvem som har ringt, og er det ukjent nummer, tar vi den kanskje ikke selv om vi ser eller hører at den ringer. Vi googler nummeret og SÅ ringer vi evt tilbake. Vi gjør oss ikke mer tilgjengelige enn så. Det kan vi mene mye om, men ikke akkurat nå. 

Etter noen år med mobiltelefon, får vi som bruker mye sms ( eller mail chat osv,)et nytt forhold til å ta en telefon. Jeg for min del ringer i hvert fall ikke til hvem som helst når som helst. Det føles litt frekt å ringe til folk jeg ikke kjenner kanskje midt i middagen, eller når de ser på nyhetene. Og når har de egentlig kommet hjem fra jobben? Dessuten er jeg vant til å kunne ordne ting kjapt via sms, og å sette meg ned å ta en telefon, blir en omstendelig ting jeg skal gjøre siden. 

Det hender til og med at jeg sender en sms: Har du tid til en telefonprat om en kvarters tid? Og svaret kan kanskje være: «Koselig! Men om en halv time?» Så greit.  

Jeg merker at den nye vanen kan gå ut over kontakten med gode telefonsnakkervenner. Ikke alle leser mailen sin hver dag, og jeg tror det i ekstra stor grad gjelder telefonsnakkere. Helt i orden. Men når man heller ikke kan sende en sms: «Sendt deg mail, les før i morgen kl 15», så må man bry dem med en telefon, selv om de står midt oppi noe. Eller man utsetter eller dropper hele greia.

Jeg er veldig opptatt av at personer uten mail skal få all informasjon som mailmottakere får. Dette har jeg lært i organisasjonsarbeid. Jeg har i flere år printet ut fellesmailer og sendt i posten eller levert når vi møtes. Så inkluderer man dem som ikke har mail.  

Nå nylig sendte jeg en slik mailutskrift sammen med en oppfordring til å ringe eller sende sms når brevet var mottatt og det jeg spurte om var avklart. Det gjør jeg ikke igjen. Dette var nemlig en telefonsnakker som ikke sendte sms. Og som, vil jeg tro, mente at det var jeg som burde ringt i utgangspunktet. Jeg hørte i hvert fall ikke noe. Men jeg trodde han var på ferie…

Her om dagen skulle jeg prøve å samle meg og to andre til et møte i forkant av en sammenkomst. Det er jo effektivt for travle folk. Og travle må de være, så vanskelig det er å få tak i dem. Jeg fikk ideen under ei uke sammenkomsten, men… Hvordan få tak i folka? Den ene har fasttelefon og mail som besvares ryddig. (Men det er ikke hver dag han er ved datamaskinen, skulle det vise seg.) Best å finne ut om han kan først. Den andre kunne nemlig bare ringes til, og det… var så plundrete.

Jeg fikk jo ikke kalt inn til noe møte.

For ikke lenge siden var det en anledning der jeg trodde vi alle (samme trio) skulle være til stede. Normalt ville jeg sendt en sms til begge. Kommer du? Har du undersøkt om..? Kan du ta med..? At jeg måtte finne tid til å ringe, kom jeg på alt for seint. Jeg er jo ikke vant til det, lenger. 

Før alle telefonsnakkende lesere (som nok er i fåtall, siden de er lite eller ikke på Internett) blir alt for provoserte, skal jeg skynde meg å si at: JA, jeg skal begynne å forholde meg annerledes til telefonsnakkere. Det går sikkert lettere nå når jeg har blitt oppmerksom på hvor utfordringen ligger. Jeg skal prøve å huske at jeg må planlegge i god tid, og at ansvaret for å tilrettelegge kommunikasjonen er mitt. De gjør jo som de alltid har gjort, det er jo alle vi andre som har begynt med noe nytt. 

Men dere kan godt tenke på at vi andre hver dag og i kommunikasjon med de aller fleste opererer innenfor en annen tidsramme og en annen måte å tenke på. Og man kan da ikke bare ringe hjem til folk en ikke kjenner så godt? Uten å ha sendt en tekstmelding en gang?

Så hvis noe er viktig for dere, kan dere huske på å være den som ringer, dere som kan konseptet. Men er det fortsatt litt dyrt å ringe til mobil, eller?

I det jeg skulle poste denne, ringte naboen. Ville jeg gå tur om en halv time? Ja! Det ville jeg. Og det var da helt greit at hun ringte og telefonsnakket. Midt i gjennomlesinga og postinga. Men vi kjenner jo hverandre, da.  Og mora mi ville sikkert syntes det var tullete å ikke bare ta trappa, ikke ringe for noe sånt.

Hvordan lage seg en varm frokost uten å forlate øvre køyeplass i en 6-køyers liggevogn.

Jeg hadde tenkt å legge denne på Kjøkkenhelter, men egentlig er det jo ikek rare oppskrifta jeg kommer med. Så vi tar den her. 

My har vært på en kortere Interrail. ( Ja, det er allerede uker siden.) Mye god og ny mat å smake på finner man på reise, selv om man som vi ikke reiser så veldig langt, men til frokost er My strengt konservativ og vil ha sterk, svart te og havregrøt. Men på nattoget mellom København og Amsterdam er det ikke en gang spisevogn. Og toget er ikke inne før ut på formiddagen. Uten større forberedelser vil man lett ende opp med et pappbeger fra Deutche Bahn med tevann fra ei kanne man ikke trenger å være blodhund for å kunne konstatere at noen tidligere har brukt til kaffe, samt en tepose og en reduksjon av reisebudsjettet på 2,5 euro. Med litt flaks har man en Flap Jack i veska. Det er mye mat i de engelske havrekakene. 

Nå skal jeg lære deg hvordan du unngår sånt. Og får deg en ypperlig frokost. Forutsatt at du liker te og havregrøt. 

• Ha med deg en god termos, og før nattogtransporten varmer du den godt og fyller den med kokende vann. Skru lokket godt på.
  
• Fyll et ¼ liters syltetøyglass litt over halvfullt med havregryn, 1/8 ts salt og noen rosiner. ( Og litt sukker om du må ha det.) 
• Ikke fall for fristelsen til å bruke av tevannet. Da blir vannet for kaldt til å trekke te i neste morgen. Kjøp te i kiosk eller på den akk så utskjelte Starbucks på kvelden.
• Når du våkner i din seksmanns liggevogn der fire ukjente og ditt reisefølge har sovet under hver sitt Deutche Bahn-fleecepledd i fulle klær, er det fint hvis du kan en meditasjonsgreie, pleier å be morgenbønn eller- enda bedre- har Reiki. En god morgenreiki tar nemlig en time. For det er jo ikke sikkert de andre har våknet enda. Jo, du kan gå på do, da. Men ikke herje for mye.
• Men så.
• Dra fram: Termos. Våtservietter (vask hendene). Plastpose å legge ting på eller i. Teposer. Glasset med havregryn. Ei skje. (Eller en Knaffel, om det er det du har.) 
• 
  
• Slå vann på havregrynene, ikke helt fullt. Skru lokket på termosen igjen, mens du samtidig unngår brå bevegelser som kan få grøtglasset til å velte. Rør rundt i grøten med skjea, slikk av skjea og skru på lokket til grøten.
• Ta skjea ut av munnen og legg den på plastposen. Eller oppi, hvis det er der posen er rein.
  (Du kan selvfølgelig sitte med skjea i munnen mens du lager ferdig frokosten, med mindre der Konduktør eller die Grensepolizei sender bikkja foran seg og stikker hodet inn og du har bruk for å vennlig og beroligende svare: Norwegish mens du takker din skaper eller skjebnen for at du tilhører den delen av menneskeheten som har papirene i orden. Men forresten1: Slikt skjer på toget Fra Europa til Køben, ikke nedover. Forresten 2: Drev ikke jeg og lærte deg å lage varm frokost i overkøya? Tilbake dit.)
• Finn fram teposer nok til resten av tevannet. Beregn 1 pose til 3 dl vann. Det MÅ være tråd i posen og sjekk at den sitter fast.
  
• Skru svært forsiktig igjen korken, så ikke teposen løsner fra tråden og faller til bunns.  Da vil siste delen av teen din bli bitter, og kanskje reisefølget ditt også, om hun sover lenger enn deg og skal drikke det som er igjen på termosen.
• Etter 4 minutter ( 3 greier noen seg med) åpner du termoslokket like forsiktig og lirker teposene opp igjen. Lukk termosen så du ikke søler varm te på amerikaneren som sover i underkøya og kanskje akkurat da setter seg opp for å ta på seg skoene.
• Nå er både teen og grøten ferdig, begge er varme, men spis grøten din nå, før den blir kald.
• Hvis dansken i midtre køye under deg stirrer på deg, er det nok fordi han er misunnelig. Jeg skulle se hvem som kan trekke kaffe og steike danske wienerbrød i en sekskøyers liggevogn på Deutche Bahn. Det er deilig å være norsk- på toget!

CH, eller "Rent-a-husband"

Det var den der innerste døra skyvedørsgarderoben i gangen igjen. Nederst står den skrått på glideskinna. Det gjør at den ikke kan dras de siste 10 cm.  Når jeg setter den parallelt med den ytre døra, vil den ikke gli. Metallbeslagene den glir på kan justeres med en skrue, kanskje løsningen ligger der?  Men der melder jeg pass. Døra fungerer på et vis, og trygghetssøkende som jeg er, tar jeg ikke sjansen på å mekke på måfå og risikere at dørene låser seg og det første gjester får øye på, er støvsuger og mopper.

Og så var det lyset på kjøkkenet. Taklyset består av en klemmelampe fra IKEA, festet på gardinkappa. Jeg har ei lampe i boden, og det er en dobbelt (til og med) stikkontakt i taket. Men ingen krok. Jeg skulle hatt en krok over spise-og-arbeidsbordet i stua også. ( Og en over vedovnen, for rask klestørk om vinteren. Jeg er ikke så hemmet av estetiske krav at jeg ikke tenker praktisk.) Men hull til de krokene må lages med murbor, og det har jeg aldri gjort før. Tenk om jeg ender opp med et lite krater og ingen krok?

Og så burde jeg vasket kjøkkenvifta, men sist jeg demonterte den, måtte naboen og jeg i fellesskap prøve og feile for å få filteret på plass igjen, og sikre den med sånne metallbånd med hull i som du får kjøpt på Cl Oh. Og ingen av oss var til slutt sikre på akkurat hvordan vi hadde fått det til.

Da tenker jeg på min gamle venn CH. ( Han var døpt Carl Henrik, men «det lyder jag inte», som han sa.)

CH var av og til i Oslo, og da bodde han hos oss. Som takk, gikk han rundt i huset og festet, skrudde og reparerte sånt som måtte fikses. Når CH kom i hus var rekkefølgen sånn: 1 Kram. 2 Henge opp jakka. 3 Sette elektrisk drill på lading. Jeg ser ikke en gang bort fra at jeg har byttet om punkt 2 og 3.

Den gangen var jeg syk og hadde veldig svake hender, så hjelpen var enda mer påkrevet da. Egentlig er jeg nokså praktisk av meg, så den gang var jeg en hendig kvinnes sjel i en nesten bokstavelig talt handikappet kvinnes kropp. Heldigvis gikk det over.

Men jeg er født på tidlig femtitall, og vi hadde ikke sløyd på skolen. Det er mye slikt jeg føler meg utrygg på. Dessuten har jeg (fortsatt) en unormalt dårlig retningssans, så hvis jeg driver og skrur på ting, kan jeg plutselig komme til å skru motsatt vei. Såkalt «fikling» er jeg av og til veldig dårlig på, selv om viljen absolutt er til stede.

Jeg er ikke redd for å bruke håndverkere. Jeg har hatt både rørlegger og elektriker her og betalt det de skulle ha. Men noen ganger trenger man bare en handyman. Uavhengig av kjønn, bevares.  En CH, en «Rent-a-husband» hva praktisk husmekking angår. Og han må så gjerne være polsk, bare han snakker norsk. For til små filledetaljer som en vil ha akkurat sånn, må en kunne forklare ting skikkelig. Og så burde det ikke være alt for dyrt. Ellers vil det aldri lønne seg å reparere noen ting, og det vil være billigere å kjøpe nye ting der monteringen ikke er et problem.

Jeg kan mange praktiske ting sjøl, og kanskje det å bytte tjenester hadde vært tingen? Men det må organiseres, og det er noe styr. Noen har foreslått nettdating, men det vil trolig dra med seg noen kompliserende faktorer og ikke være noen garanti for at man oppnår primærmålet. Ikke ligger det i konseptet at behov for mekking i heimen er et akseptabelt fokus, heller.

Døra i gangen glir vel greit nok. Vifta klarer seg også en stund, for det er ikke mye steiking i fettos hos meg. Jeg setter ei ståleselampe ved spisebordet og klapper beroliget på metallbåndet med hull som fungerer bra nok til å sikre at ting kan skrus fast eller sikres når man ikke vet hva den dingsen man egentlig skulle hatt ser ut og heter.

Kanskje jeg skulle ønsket meg et par timer med Rent-a-husband til fødselsdagen min? Men problemet ville vel vært det samme for mine venner: De aner ikke hvor man får tak i en sånn. Eller de har en hjemme som ligger langt etter med sine egne oppgaver.

PS: Jeg er ganske god til å lappe albuene på yndlingsgensere…