søndag 14. juli 2019

Midlertidig bevegelseshemma. 1


(Nei. Ikke bevegelsesUTFORDRA. De folka som fant på det utfordet-uttrykket har etter min mening ikke djupdykka skikkelig i sine egne fordommer. Dette var et frampek om en mulig kommende bloggpost.)

Men nå.
Nå sitter jeg her med et bein jeg ikke kan trå på og ikke bøye for mye i hofteleddet. (Så "sitte" er en upresis beskrivelse, men sammadet.) Det vil gå over. Alt som går over er begrensa trist. Men irriterende, frustrerende og med en stor dose synd-på-meg-følelse, det er det. 
Og lærerikt. 

Joda. Praktisk og. 
TanteMy har definitivt lært mye om hvordan frakte varm te pr krykke ut på verandaen og perfeksjonerer seg i bruk av gripetang. Mer om slikt kan muligens komme seinere. 

Men åndelig. Eller psykisk? Eller personlig vekst og forstå tinga i livet fra et påtvunget, men ikke dermed uheldig perspektiv. Der folkens. 

Mindfulness er noe My trenger mer enn de fleste, og tross fullt oppmøte på mindfullnesskurs, sporadiske tilløp til å gjøre kursets viktige hjemmeoppgaver og 4 innkjøpte, men for det meste uleste bøker i emnet, er mindfulness et for My  heller ullent fenomen. 

Til nå.

For nå må ting gå s a k t e. Denne bloggposten har vært planlagt i over ei uke, men når frakting av datamaskina Makk fra soverommet til kjøkkenet rett ved siden av må skje pr ryggsekk, og forsøk på å skrive i sideleie med hendene oppover, og med en bøy i nakken som ingen fysioterapeut vil anbefale... Ja, altså, ikke er det sunt for kroppen, og det virker som om tankeflyten også låser seg når den - slik jeg visst nok lærte på MFkurset- strømmer gjennom alle kroppens deler og disse delene står i spenn. 
Min forståelse av MFprosessen her kan være noe forenkla/forvanska. 

Åh, filler'n. Nå har jeg antydet for leserne at denne bloggposten skulle være litt høyverdig åndelig og filosofisk, men så sniker disse fysiske/praktiske beskrivelsene seg inn... Som jeg sa: Ting går sakte!
...
For eksempel ble skrivinga nå avbrutt av henting av te (ikke mye langsommere enn vanlig) og påsetting av sokker og joggesko. Sokkepåsetting går langsomt, greit nok. Men sko! Med Gripetang og IKEA-skohorn.  Pløsa bretter seg, bakstykket bretter seg, snøringa er for stram... For å få på meg sko, har jeg satt på meg tilsammen 4 par sko. Og så kan vi legge til en sko fordi jeg jo måtte ta dem av igjen. Altså 4,5 par sko. Ca. Grrr. 

Men stopp en hal. Man må se ting inn i en sammenheng.  
Hvis man sammenligner det med hvor mange par sko en gjennomsnittlig barhehagearbeider tar på når de skal ut, så er ikke dette gærent i hele tatt! Og der har vi til felles at det går fortere etter hvert som man utvikler gode strategier. Altså må dette være greit, og en ting mindre å sutre over. 

I tillegg ligger det mye mindfullness i å gjøre ting sakte. 

Og så blir man ansporert til minimalisme og et enkelt liv. Nå har jeg to par sko som jeg klarer å ta på meg, så alle de andre ligger i en stor sekk. Ryddig i entreen! Mindre å gruble på. De svarte, de blå, ullsokker, barbeint. Masse tid til overs til å tenke over Viktigere Ting. Som Hvordan Bidra til Mindre Forurensning eller Er det lurt å oppfordre styret i det nye borettslaget til å endre vedtektene i samsvar med etablert prakis. Sånne ting. Eller sitteligge helt stille på verandabenken og se om Borettslagsekornet skulle dukke opp.

Jeg og mange med meg vet at det ikke er alt som blir bra igjen, selv om jeg hadde råflaks da jeg også  fikk "noe kronisk"  for noen år siden.

Men nå kan jeg bevilge meg litt ekstra tid til å hengi meg til lykkefølelsen fordi de plagene jeg har akkurat nå faktisk ser ut til å kunne behandles og bli helt bra og glede meg til at jeg kan gå mange turer rundt Østensjøvannet neste sommer. 

Ingen kommentarer: