Å møte hverandre

Noen ganger er mennesker ensomme. Det er ikke alltid sammenfallende med hvor mange venner de omgås. Og la det være klart: vi som er mye alene, er det ofte helt selvvalgt. Eller har det greit med det, selv om det mer har blitt sånn. 

Uansett hender det at både mennesker som er mye alene og andre synes en replikk eller fem med noen man ikke kjenner kan være forfriskende, eller i det minste noe man gjerne byr på til et medmenneske som liker å prate. Men andre kan være slitne av alt for mye prat i jobb- eller annen pliktsammenheng, og trenger for eksempel tida på bussen for å hente seg inn. Da er kanskje headsettet, med eller uten lyd på en grei avskjerming. Som ellers i livet kan de ha mange grunner til å gjøre det de gjør som andre ikke har tenkt på. Den som virkelig har bruk for småprat med fremmede for å holde hverdagstrivselen oppe, bør nok oppsøke andre arenaer i stedet for å furte over mobilbruk på offentlige steder. 

Jaha? Er det så lett?

I fjor ble det opprettet en ordning med en grønn kopp man kunne be om på noen kafeer for å signalisere at man var en som gjerne snakket med fremmede. Den ble ingen suksess. 

Jeg er av dem som ikke har noe i mot å slå av noen ord med folk. Litt for egen del, det kan være hyggelig med noen små trivialiteter med folk en ellers aldri ville pratet med. Oftere har jeg fortsatt en samtale litt fordi den andre tydelig liker å prate og kanskje trenger det. Men grønn kopp?  Det minner meg litt for mye om å sitte på en kafé med MSbladet eller et annet annonsert tegn midt på bordet og vente på folk som vil treffe en likemann på kafégruppe. Men for meg var den grønne koppen uten de avtalte rammene som gjorde MS-kafé til en meningsfylt ting. 

En gang på kaféen på senteret fikk jeg likevel en sånn grønn kopp uten å ha bedt om det. Jeg tenkte at nå fikk jeg se… Ingen kom bort. Jeg var så inn i bobla mi med en som tilbyr seg å prate, at jeg først etterpå tenkte at jeg kanskje satt der på Lambertseter senter og signaliserte ensomhet! Oæh!

Oæh? 

Møtested for ensomme. De færreste vil vel oppsøke noe slikt, eller si at man føler seg ensom, og trenger noen å snakke med? Det kan handle om redsel for stigmatisering, det kan handle om fordommer om personer som føler seg ensomme, men det kan kanskje vel så mye handle om at selv om man synes man ser litt for lite folk i perioder, så betyr ikke det at det vil øke trivselen å snakke med hvem som helst annen?

Jeg kan levende forestille meg en del folk som ville kjede seg ettertrykkelig i mitt selskap, der jeg la ut om ting jeg var opptatt av og gjerne ønsket meg innspill fra andre, og som ville gått hjem enda mer frustrerte enn da de kom. Selv om jeg også hadde lyttet til dem, selvfølgelig. Og jeg vet at jeg selv ikke alltid føler at det bidrar til en meningsfyllt dag å sitte og høre på lange pass om ting som ligger utenfor mitt interesseoråde.

Men av og til. Av og til kan jeg oppdage at jeg har økt min innsikt og erkjent en uvitenhet, nettopp når jeg har lyttet mest av høflighet. Og andre ganger har jeg følt det temmelig meningfylt å lytte til en annen, nettopp fordi den andre trenger å bli lyttet til, og jeg ønsker å være et godt medmenneske.

Jeg har ofte i samtaler med venner og nærstående opplevd mest å blitt lyttet til fordi de vet at nå trenger jeg å ”få det ut”, der de sikkert heller ville valgt et annet tema, om det ikke var for min skyld. Det er jo helt OK. Det er jo ofte en gjensidighet i en slik relasjon, og det er, slik jeg ser det, ikke en gang nødvendig at det over tid er hundre prosent balansert.  

Men jeg har også opplevd- eller mistenkt - at folk har oppsøkt mitt selskap fordi de vil være greie. Fordi det er lenge siden, og nå må de sannelig, eller noe sånt. Som langtidsssjuk og detti ut av arbeidslivet kan man kanskje framstå som mer stakkarslig enn man selv føler seg. Jeg har sogar opplevd sosiale situasjoner der jeg lurer på om vi ikke begge har vært der for den andres skyld! Pinlig.

Og hva gjør man når man skjønner at den andre konsekvent oppsøker ens selskap av plikt? Man kan jo ikke så lett ta en prat om det, heller. Selv en direkte og kanskje konfronterende person som jeg, har sittet litt hjelpeløs da. Men det løser seg jo på sikt, så finner en ut hvor landet ligger. Mange avlysninger. Påfallende multitasking. Tynt med oppfølgingsspørsmål, (selv om det siste også kan være et tegn på en person som akkurat da er i en stor ”få-det-ut-situasjon” eller aldri pleier å lytte til andre). Og så bør det helst gjenta seg. Man dropper jo ikke en venn fordi hun er fjern og lite engasjert av og til.

Men så har vi det motsatte. Vi må ikke glemme det motsatte!

Vi har folk vi gjerne vil se mer til, men den andre har vel så mye, har vel så mange, er jo så mye mer interessant enn en selv, og man vil ikke trenge seg på… Jeg har flere sånne bekjente. Interessante folk med tilsynelatende interessant liv, og definitivt interessante tanker.  Med fare for at jeg har glemt hvor komplisert det var, vil jeg si at det kan være vanskeligere å være ”på dealer’n” med en ny venn(inne), enn med en ny kjæreste. 

(- ….. Ålreit. Da har jeg bare glemt det. Sammadet.)

Før var jeg veldig redd for å bli avvist. Da ville nok noe grusomt skje. Men om man prøver å nærme seg noen og plutselig innser at hun ikke liker en så godt, det går jo fint! Alle kan ikke like alle. Eller det er noen der man skjønner: ”OK, du begynner å gå litt lei, du! Jammen, da sitter jeg stille og venter på innspill.”

Men jeg hadde en sånn venninne/bekjent der det skled ut. Mest fordi jeg oppdaget at hun hadde en ”annen hver gang”-regel. Og jeg husket jo ikke hvem som hadde tatt initiativ sist! Jeg tror det tok helt slutt pga en flytting. Ellers kunne jeg jo bare ha begynt å skrive opp hvem sin tur det var.

Da jeg var plaget av sykdom, hendte det av og til at jeg våknet med ”farris i hodet” og ikke klarte å være sosial likevel. Jeg er veldig glad de vennene ikke har tatt det som en personlig avvisning og fortsatt inviterer meg. Noen ganger er vi er syke, noen ganger travle. Noen sliter med initiativ og noen sliter med å avvise. Så får vi virre litt rundt, og stort sett finner vi vel hverandre når vi skal? 

Jeg hadde ei gammel venninne som døde mens vi surra litt fram og tilbake og skulle møtes igjen, så jeg får prøve å virre litt mer med åpne sanser og litt klare prioriteringer.

Mens vi småsnakker litt med Den Fremmede vi sitter ved siden av på forfattermøtet på biblioteket og venter på at det skal begynne.