om å lyve

http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article4145195.ece
Aftenposten har en artikkel om å lyve.
Den har vel kommet opp etter at en del profilerte menn har blamert seg offentlig og har prøvd å lyve seg fra det. Og i noen tilfeller vet man vel ikke sikkert hva som var sant, heller.
Det refereres i all rettferdighets navn også i teksten til kvinner som har løyet, men akkurat de nyeste sakene er om sånt som om Strauss-Kahn og Svenskekongen.

Det er mange grunner til at folk lyver, og ofte blir det verre enn verst når folk blir tatt på fersk gjerning og fortsetter hjelpeløst å lyve videre. Men det er klart: Har ikke folk bevis, så kan en komme langt med å blånekte. Men man mister kanskje tillit likevel selv om det mangler bevis eller utsagn står mot utsagn. Men man slipper den forsmedelige innrømmelsen.
Folk som lyver mye, har det ofte som livsstil. Ofte er det en unødvendig uvane i likhet med neglebiting. Disse menneskene venner seg til å si “Dette har jeg ordnet” når man blir minnet om en forglemmelse, og straks skal ta tak i den. Man sier “Dette har jeg gjort” når det er en annen som har stått for slitet eller åndsevnene. Man underbygger sin påstand med å henvise til en autoritet man slett ikke har forhørt seg med, eller – man legger på litt for å gjøre en historie morsommere eller ens bragd litt større.
Det mange av disse siste ikke har forstått, er at når det gjelder småting, gidder ikke folk konfrontere. Det blir så pinlig. Det er ikke verdt det. Alle på jobben, i vennekretsen eller hvor det nå enn finnes en liten småløgner vet så godt at man må trekke fra litt når vedkommende person ytrer seg. Den som gjerne vil gjelde for autoritet, vil muligens merke at han eller hun ikke spørres så ofte som de selv gjerne vil, noen får nokså lite kred for bragder de faktisk har utført uten vitner, fordi de andre i all stillhet eller seg i mellom mistenker en for å ha løyet dem på seg, og noen blir kanskje dobbeltsjekket på informasjonen sin. Om det er så viktig at folk gidder.
Men de underholdende skrønefortellerne kan vel komme til å oppleve det samme som Ambjørnsens Elling: Sykepleieren hadde avslørt at alt var oppspinn, men Kjell Bjarne sa: “Det driter vel jeg, i, fortell det en gang til, da!”
Jeg kjenner vel en fire-fem personer som konsekvent lyver nokså mye om småting. ( I tillegg kommer de jeg aldri avslører.) Jeg skjønner ikke helt at de gidder. Det er vel et behov for å være flinkere, morsommere, klokere. Da handler det jo om sårbarhet. Så da sier jeg i hvert fall ikke noe.