Flytting

Hvis det skulle vise seg at det ikke finnes annet enn retrospektive beskrivelser av det å flytte, så overrasker det i hvert fall ikke tante My.

Det er så travelt, så inni granskauen travelt og voldsomt og mye, og når rygg eller armer eller føtter ikke orker mer og setter seg ned for å hvile, så er hjernen opptatt med å organisere klesskapene eller sette opp en liste over hva som skal kjøpes ved neste IKEA-besøk eller finne ut hvilken bank som det er lurt å være bestevenner med i forhold til den nåværende situasjon. Eller sjela er opptatt av å kjenne etter eller kanskje ikke kjenne etter, men reagere likevel i forhold til alt som blir dratt opp av minner og savn og nye ahaer og folk man blir kjent med og folk man aldri ser mer. Og er det ikke det, så er det ordføreren. (Jeg kommer muligens til det. )

Plutselig ble den bloggen et imperativ. Et fortelle-om-alt-det-spennende-som-skjer-når-man-flytter-imperativ.

Solskinnshistorier er det mange av. Det meste som ikke handler om å være dønn sliten eller finne en håpløs fastlege og et kor som heller ikke satt som et skudd, det handler om solskinn og bra opplevelser.