Passe sær?

«Outsiderens inderlige ønske er å bli innsider. Men han vil bli det på sine egne premisser», sa Axel Jensen.

Tante My er litt sær. Eller muligens veldig sær. For alle er vi jo sære, det er det som gjør oss til individer. Men så er noen av oss mer sære enn andre. Jeg tror mange av oss som har det sånn og oppleves sånn ønsker å være mer som andre, og gjerne skulle gjort noe med det. Men så var det altså det med de egne premissene… Man vil vel ikke helle barnet ut med badevannet, heller? Man vil jo være en interessant person og ha selvstendige meninger?

Hvor kommer den fra, denne særheten? Er det sånn at sære mennesker først og fremst har en overordnet trang til å skille seg ut fra de andre og velge uvanlige løsninger, vaner og preferanser? Eller er det kanskje sånn at tilfeldige tidlige, sære valg eller situasjoner staker ut kursen for hvordan en seinere utvikler seg?

Hvor sær er den som kjenner seg sær? I tenårene er det jo temmelig vanlig å føle seg ikke som de andre og alene. (Her bygger My klokelig ikke bare på egne erfaringer.) Da er det vel et uttrykk for en begynnende oppvåkning til det å bli voksen. Dels fører det til at mange i ekstrem grad prioriterer gruppetilhørighet, og dels ønsker man å skille seg ut mest mulig. Ofte samtidig, og da vil man skille seg ut som gruppe. Så blir de fleste mer konforme når de blir voksne.

Nå kan vi for lettvinthets skyld late som My har sendt ut en epost til de nærmeste vennene. (FB og Twitter fungerer ikke, for mange av mine nærmeste venner er ikke der. Men jeg er. Sært nok. Jeg er på Google+ også, den liker jeg best, men der et det ikke så mange.) Hvor var vi? Epost, hvor jeg hadde spurt dem: synes du jeg er sær? Og med varierende diplomati ville de bekreftet at det var jeg. Så er vi ferdige med den.

Noen ganger lurer jeg virkelig på hvor særhetsvalgene styres fra. Og noe er jo så lite selvvalgt at selv psykiatriske sykepleiere utdannet på 70-tallet og 2/3 av newagerne må innrømme det.

Jeg er allergisk, så jeg må alltid ha egne matløsninger. Og når kelneren på seminaret har vært flink og gått ut og byttet både middagen og desserten (ja, jeg sier fra på forhånd, men, nei, de husker det oftest ikke ), hvem er det som spør om å få te i stedet for kaffe da? Det er My, det. Jeg har valgt å nippe til kaffe utallige ganger for å dempe særhetsinntrykket, men orker ikke våkne mer med hodepine bare for det gode inntrykkets skyld. Dessuten er det te jeg liker.

Jeg er den eneste uføre i vennekretsen fra sykepleierskolen, og blant uføre venner er det ikke mange med mine interesser. Men akkurat det siste er ikke så sært, forresten, for uføre som omgås, gjør det ofte mye på grunn av uførheten eller sykdommen, og da er det noen ganger bare den alle har felles.

Noen mener forresten at alle som har MS er litt sære. Det tror jeg nok de har rett i, selv om folk nok ikke alltid forstår hva som ligger bak en del særhet og hva som ikke er valgt eller en del av personligheten. Personer med MS bruker for eksempel ofte ørlitt lenger tid på å skifte fokus etter uventet stimuli utenfra. ( Det kan være snakk om sekunder som likevel er nok til at andre merker det.) Det er nok til at man kan oppleves som rigid i sin personlighet, eller kanskje skeptisk fordi man «nøler».

Jeg er forresten en av de få som har MS der sykdommen har stoppet opp så mye at den kan regnes som utbrent. Av og til er det jammen greit å være den sære!

Mye er valg, og jeg liker ofte sær mat, i tillegg til allergien. Havregrøt til frokost gir liksom ikke nok særhetspoeng, så jeg spiser den med salt på, og ikke sukker. Så har jeg ikke TV, nøyer meg med å se NRK gjennom Internett. Nå leste jeg sannelig at det er sært å høre på P2 på radioen også. P2 begynte jeg faktisk å høre på fordi andre jeg kjente gjorde det, og så ville jeg være mer som dem. Det skal ikke være lett, men jeg burde ha forstått det der med P2, for den kanalen likte jeg, om jeg først skal ha på radio.

Jeg tror ikke alle vi sære ønsker å stikke oss ut som outsidere eller eksentriske. Jeg blir SÅ glad når jeg finner noen som har gjort de samme sære valgene som oss selv, om det så bare er en ihuga tedrikker eller noen som aldri har vært i Syden. Eller jubler når moten sier at flate sko eller parkas er det helt store dette året. Og jeg prøver virkelig stadig å velge ting jeg synes andre velger mer ofte enn jeg, for å framstå som mindre sær.

Kanskje det gjelder å vente lenge nok? Jeg spiste økologisk mat i 1973, og var skeptisk til å spise margarin med herdede oljer framfor smør som var naturlig stivt. Man må bare være tålmodig, for nå, 30 år seinere, er slikt i hvert fall bare småsært, og kanskje ikke det, en gang.

Men går en rundt og er mye sær, kan man utvikle en uvane. Man blir så vant med at den allmenne oppfatningen ikke alltid er rettesnor for en. Og når man som jeg bor alene og heller ikke er del av et kollegium, lever man også mer atskilt fra sosiale sanksjoner og sosial læring.

Nå har jeg en Plan.
Jeg har vurdert om jeg tør skrive det på bloggen min, for det er vel litt sært, men:

Jeg skal ta noen av mine sære vaner som jeg enten ikke finner noen logisk grunn til eller jeg har innsett er et uviktig valg av handlingsmåte som andre ikke gjør eller vil finne påfallende. Så skal jeg bruke ei uke på hver vane og skrelle dem vekk. Det innebærer at man etter hvert jobber med tre vaner om gangen, for det tar visst tre uker å snu en vane. Men jeg regner med at den første uka i hver vane er verst. Og lykkes jeg for dårlig ei uke, får jeg kjøre en vanesanering i to uker.

Hadde jeg valgt å slutte med uvanen å spise sukker, ville jeg få enda et nytt særhetstrekk. (Særlig om jeg sluttet helt, det er sukker i alt mulig.) Så det er vel ikke lurt? Men om jeg mislyktes, ville jeg havnet i den gruppa som prøvde og ikke fikk det til, og den er stor og usær… Tror jeg uansett begynner med noe annet.

Nei, du. Jeg kommer ikke til å fortelle deg HVA jeg skal begynne med. Men når uka er til ende, vil jeg vurdere å skrive om det på Google+, der du kan lese om det om du tilhører min krets for sånne ting. Eller vil bli.

Men jeg vil bare ha folk jeg har møtt IRL (In Real Life) i kretsene mine på G+.(Dvs jeg har en bitteliten krets for folk jeg ikke har møtt IRL, og den skal fortsette med å være bitteliten.) Synes du det er sært?