Uff, det het selvfølgelig ikke Ball Teddy Woman…

Jeg har fått Spotify på PCen. Det betyr at man helt lovlig kan høre på all mulig musikk fra nettet. All mulig, ja. Jeg har funnet Eve of destruction og Hootenanny singers, for å si noe om bredden. Og Hep Stars, som jeg hørte på i sekstiåra. Jeg har en nokså grei høyttaler, det høres i hvert fall ikke ut som en overdimensjonert mobiltelefon om jeg sitter rett foran PCen. Så jeg koser meg.

Det var ikke alltid så lett å høre hva de egentlig synger, og trykte tekster var ikke alltid så lette å få tak i. Derfor glapp mye av teksten.

Jeg hadde engelsk på skolen fra 63, men det er ikke sånn som nå, da man hører engelsk over alt. Mine to barnebarn på 6 har allerede riktig uttale når de bruker engelske ord. Da jeg var liten kalte vi all corn flakes for flikkflakk og Henry den 8. het Henrik i skolebøkene. ( Jeg er født i 53.)

Nå skal jeg ikke late som det var nå jeg skjønte at det het Bald Headed Woman, det var nok i søttiåra. Men her jeg sitter og hører på gamle plater, oppdager jeg hvor lite jeg hørte på teksten Den Gang Da. Det vil si, det var vel tekstbrokker og intensiteten i sanguttrykket, ikke bare melodien som fenget. Som i Eve of destruction.

Og så er det litt stas, da, å høre på Björn Ulvaeus synge ”om nu du kunde mej se, tro jag att du skulle le” i en svensk versjon av Green green grass of home. Den engelske versjonen hadde jeg aldri hørt den gangen, for ikke å snakke om Abba, som lå trygt gjemt i framtida. Man føler seg litt overmodig. Klok. Du verden hva man ikke visste…

Nåja, om tjue år er dette framtida. Hva vil vi le av da tro, i forbindelse med ”Internett, som man kalte det. Og det var en stor revolusjon.”

Nei, tilbake til nostalgien. Hva skal jeg prøve å finne nå? Anna Lena Lövgren eller One two six med Asa Krogtoft?