Når mat ikke er naturlig

Naturlig kosthold er for det første et paradoks. Vil man bare spise i vei, uten å måtte tenke over noe som helst og bare ta det man får lyst på og som faller en inn, så får man ”vaffal” ikke i seg naturlig mat. Det som får overtaket da, er reklamen og tilvenning til kjappe smaksopplevelser, (først og fremst store mengder sukker). Så vil man ha i seg sunn mat, mat kroppen egentlig skulle hatt en naturlig trang til å etterspørre, så må man tenke mye og bruke en god del viljestyrke. Pluss penger og tid i mange butikker.

Så har noen av oss tilleggsutfordringer. Jeg synes sannelig det virker som om temmelig mange av oss har tilleggsutfordringer.

Jeg er allergisk mot en del matvarer: Rå epler, gulrøtter pærer og poteter, dessuten valmuefrø, paranøtter, erter, kirsebær… og av og til hasselnøtter og mandler. Valnøtter har jeg tålt godt til i dag. Oh… det klør i ørene, nå er det snart bare solsikkefrø det går bra med, men de inneholder mye muggsoppsporer som kanskje trigger trøttheten min selv om jeg ikke klør… Hjelp!
Nevnte jeg melkeintoleransen og at magen egentlig aldri har det bra med for mye hvete?

I tillegg til det, vil jeg svært gjerne spise ren og organisk dyrket mat, helst med mindre sukker enn det ferdigmat inneholder. Og ikke så mye fett og i hvert fall ikke det transfettet som er i kjøpte kjeks. Og så skal det ikke legge seg på buken, snarere få bukfett til å forlate åstedet.

For å toppe det hele drikker jeg te i stedet for kaffe. ( Når noen har fått satt på tevann, er kaffepausen over…)
…? Nei. Da får jeg migrene. 

Da har jeg ikke nevnt at den for tiden hjemmeboende datteren er vegetarianer. Og melkeintolerant, men det siste er jo ”naturlig” i vårt hjem.

Så har vi barnebarnet som er kresen. Ikke verre enn andre på seks år, men det er så det holder, det! Og nesten-veggis er hun. Men drikker ku-melk, (med kalsium og B12 som alle små barn trenger og som vi dermed må huske å kjøpe).

Det er når jeg tenker på alt dette, at det er lite oppløftende å lese at unge diabetikere har mer nervøs anoreksi enn gjennomsnittet fordi de må tenke så mye over hva de spiser, og det er visst ikke bra for dem.

Livet blir dessuten tungvint som mat-sær.
Man kan ikke stikke innom og bare kjøpe med seg noe som helst for å bli sunt og kjapt mett. Er det fritt for melk og ost, så er det garantert erter i det, eller så har det et fettinnhold på nivå med wienerpølser.

Jo, jeg kan en linsesuppe som går fort, og en fiskesuppe når Datteren ikke skal ha mat. Men man kan ikke ha det hver dag. Eller kanskje man kan ha suppe hver dag?

Og havregrøt. Det er min faste frokost. Barnebarnet elsker takk og lov havregrøt med usøtet eplemos. En Grei Ting. Nå har jeg fått lokket henne til å spise litt rå gulrot, selv om det ikke er favorittmaten, og holder tomlene for at hun ikke har arvet mormors gulrotallergi.

Om jeg har prøvd å bare blåse i alt sammen og spise uten å tenke så mye?

Jeg HAR det, ja. Bortsett fra melk, det går bare alt for dårlig med mer enn litt ost av rette slaget og i små mengder.
En natt hadde jeg så vondt i magen etter all hveten og pizzaosten at jeg nesten ikke sov. Allergien gikk det bedre med, jeg bare doblet dosen allergitabletter. Men jeg la på meg og trigget sukkersuget mitt så jeg sliter med det enda.

Så savner man barndommens klassikere, og det er derfor ”jukse ost” , soya-yoghurt og havrefløte kommer inn i bildet.

Det blir forresten stadig mer naturlig å spise sær mat. Man får soyamelk på kafeene og speltbunn og glutenfri bunn på pizzeriaen. Snart har de nok soyapølser og speltmel på Kiwi og Rema, Kanskje det bare handler om å holde ut.