Hva My tenker omkring lavkarbo. Men mest omkring Folkeopplysning.

Jeg har forsømt meg, og iler til med å beklage. Mens alle andre som ytrer seg ut over middagsbordet og kaffekoppen pliktskyldigst har redegjort for sitt forhold til å øke fettmengden og redusere ting som grovbrød, bønner og gulrøtter fra sin diett, har jeg nøyd meg til å lese litt om saken og mumle noe om at jeg syntes Fedon sine ideer holder seg godt.

Men det holder ikke. Å bare mumle og la bloggen tie om saken, mener jeg.

Unnfallenheten krever en lang innledning. Dette er tross alt tanteMy sin blogg, ikke sant? Vennlig råd: er du veldig opptatt av lavkarbo kan du prøve å gå til slutten og skrolle oppover til «Lavkarbo?»

Mange vet at tanteMy er opptatt av Folkeopplysning. Hun har tenkt at når noen ikke vet noe, så kan man fortelle dem det på en pedagogisk, morsom eller oversiktlig måte, og da blir de glade. Særlig hvis det tilpasses den enkeltes foretrukne måte å motta informasjon på. Noen vil ha det lettvint og morsomt. Noen trenger repetisjoner. Noen må ha det skriftelig og med hovedpunktene fremhevet i en ingress eller egen liste. Andre må ha det mer detaljert og med linker eller referanser, og de lærde bør få viktige ord oversatt til akademiske uttrykk innledningsvis,så de raskt føler tillit til det skrevne og forstår hva en mener.

My har vært på kommunikasjonskurs og lært om «Hvem er målgruppa?» og «Når er det allmenn interesse for et Viktig Tema». Der behandlet de også det med at hva som er et viktig tema er en subjektiv faktor, men da var kanskje My på do.

My har i sin menneskekjærlige opplysningsiver mang en gang gått sørgelig på trynet, og etter nye optimistiske forsøk med andre virkemidler atter gått på trynet, og er nå kommet til at det muligens – jeg gjentar MULIGENS - finnes en større mengde mennesker som ikke har det ringeste ønske om å lære om det rette, for dermed i tråd med Sokrates å gjøre det rette.

Jeg er veldig opptatt av at alle skal trekke egne slutninger, og bare skal få solid bakgrunn for egne meninger, som Aftenposten i sin tid kalte det. Jeg mener et godt stykke ned i bevisstheten at jeg ikke har det endelige svaret og at i et godt demokrati er det mangfold og frihet som gjelder. Dessuten kan vi ha sett ulike deler av elefanten. (Se lignelsen under)

Fem personer med bind for øynene hadde sitt første møte med en elefant. Avhengig av om det var ørene, buken, føttene, støttennene eller halen, ga de alle en grundig, men helt forskjellig beskrivelse av elefanten.( Det var egentlig seks personer, men den sjette ble trampet i hjel fordi hun ikke stod stille og bare undersøkte en del. For ikke å skape uro, er denne delen av historien vanligvis fjernet.)

Derfor har jeg ofte prøvd å begrense meg til å oppklare ubestridte feil i folks opplysningsnivå, som at eiendomsmegleren ikke kan garantere mot rentestigning og hvilke krav og begrensninger Lov om burettslag gir et styre, eller forskjellene på Omega 3 og tran som de opplyste ikke er uenige om, og at NAVs pengesekk ikke er uendelig og en støtte fra NAV sine midler til en udokumentert behandling vil føre til at annen behandling ikke kan få støtte.

At følelsesmessig trygghet ikke vil få tankeprosesser til å gå trådløst uavhengig av ødelagt nervevev, er også en opplysning som ikke uten – og kanskje ikke engang med - besvær lar seg formidle verken via pedagogikk med bilder og metaforer eller solide referanser til vitenskapelige undersøkelser.

Ubehagelig ofte har My hatt den sørgelige opplevelsen at personen hun så uegennyttig og menneskekjærlig prøver å opplyse, på sin indre bane sier «la-la-la-la-la, jeg hører ikke hva du sier» mens de mentalt holder seg for ørene med sine inderlige ønsker om hva den ubestridelige sannheten skulle være.

For det er så ubehagelig å måtte innse at man har vært dum og har latt seg lure, at man ikke får det man så inderlig vil, eller at man har oppført seg hensynsløst mot noen fordi man ikke visste bedre. Selv om man ikke har fått kritikk, og selv om man får servert rett i fanget kunnskap nok til enten ikke å gjenta fadesen eller til av og til faktisk å få skaffet seg en mindre del av den håpløse drømmen sin.

Av og til har ikke bare My gått på trynet, men endatil fått seg en på trynet fordi hun ikke klarte å holde kjeft og la fordummingen suse videre. Ingen ting er så fortærende som folk som har rett i noe eller som vet eller gjør ting andre føler at de også burde visst og gjort. Og i vårt opplysningssamfunn, kan det vi synes vi skulle visst og gjort være veldig mye.

De som ikke kjenner meg, kan ut fra dette tro at jeg lever et hybelkaninfritt liv med tellekanter, daglig hjemmelagede grønnsaksmiddager, 30 minutter frisk gåtur hver morgen, har en høyt respektert stilling i samfunnet og hver uke får lest det mest interessante i Morgenbladet.

Saken er vel heller at jeg fordi jeg ikke har alle trådene jeg skulle sendt nervesignaler gjennom trenger en større orden i enkelte ting enn andre, og fordi det blir Virkelig Ubehagelig når jeg ikke fikser dette, så har jeg noen systemer som det er veldig orden på. Og fordi jeg har en veldig detaljfokusert hjerne, så er det en del detaljer jeg kan som andre aldri har orket å sjekke. Men dermed kan man framstå som Provoserende Prektig. For dem som ikke har vært i nærkontakt og sett kaoset som My har i samme grad som de fleste.

Lavkarbo?
Så, så jeg kommer dit straks.

Korrekt utført Lavkarbodiett er en ting, holdt jeg på å si, men det ser ut til å være flere varianter. Jeg har ikke finlest noe som helst, av samme grunn som jeg ikke er kjent i Egersund sentrum eller vet hvordan man lager bernaise. Man kan ikke gå i detalj om alt. Det jeg vet og mener er:

Lavkarbodietten kan brukes til å få folk til å gå ned i vekt, og særlig effektivt har den vist seg å være for svært overvektige. Da er overvekten et så stort problem at helsegevinsten ser ut til å overstige ulempen ved det i utgangspunktet usunne kostholdet.

Det kan trolig også få vekk ti-femten sørgelige kilo fra folk som ikke har karakterstyrke til andre dietter, men liker denne maten så godt at det fungerer, evt har de lav toleranse for å være sultne, men med denne dietten blir de ikke sultne.

Vi som er glade i sukkerkick, trives mindre godt med den. Det blir som å ta en Aass Uten for tørsten, og måtte innse at man faktisk hadde lyst til å bli pils-brisen. Riktignok kan begge disse erfaringene gi nyttig bevisstgjøring.

Men skal lavkarbometoden fungere, må man forstå dietten. Man må følge en diett som helhet og ikke plukke biter. Man må ikke tenke at «bacon er så sunt», nå skal jeg spise mye lavkarbomat, hurra. Med loff til.

Er folk så dumme, slæsj lettlurte?

Dersom du begynte med å lese innledningen på denne bloggposten, så har du hørt om min erfaring med at mange mennesker av bekvemmelighetsårsaker er lettlurte, og i tillegg går de langt for å tviholde på den feilaktige informasjon de har valgt å ta til seg. Andre er helt enkelt dumme, og det er et alvorlig handikap man ikke kan noe for, og som man kanskje bør bli møtt med mer forståelse for. Og i begge disse gruppene finnes det folk som spiser mer usunt enn noensinne, nå med den illusjon at de har slankelegers velsignelse til å gjøre det.

Noen holder også lavkarbodietten gjennom hele frokosten, før de sprekker til lunsj eller i hvert fall ettermiddagskaffen. Men i morgen er det ny frisk og ei pakke til med bacon.

Hvor mange kjenner du som har klart å gå ned med lavkarbo’n? Og da er det uinteressant dersom de ikke har holdt vektreduksjonen i –skal vi si tre måneder- for å være romslige.

-Ikke det, nei.

Nei, tanteMy er ikke motstander av lavkarbo. Hun tror bare ikke det kommer til å redde den norske folkehelsa.

Men kanskje landbruket?