Fyre med ved

Jeg har vokst opp med vedovn.

Et sted vi bodde, hadde vi panelovn på soverommet, for de ekstremt kalde dagene da man trengte å lunke litt på soverommet før en la seg. Jeg mener mor og far syntes en manglende ovn (underforstått vedovn) på soverommet var en like stor mangel ved det huset som at man måtte hente vann i brønnen. Før jeg flyttet hjemmefra, fikk far og mor panelovn på kjøkkenet som de brukte meget forsiktig. Vedfyring var førstevalg.

Siden hadde jeg vedovn av og til fram til 93, og nå har jeg fått det igjen.

Det er åpenbart at vedfyringskompetansen min har lidd under årene med elvarme. Det er ikke som med å sykle, at har du først lært det, kan du det for alltid. Jeg stabler vedskier, blåser, banner og sverter, bokstavelig talt. Før hadde vi et spann med parafinflis, nå har jeg kjøpt små, hvite tennbrikker, helt nødvendige.

Høsten er kommet, og jeg må få litt lunk i rommet. Jeg har ikke satt på varmekablene på badet en gang. En må jo begynne med å legge i ovnen!

Barnelærdom sitter hardt i. Alle har sine eksempler på irrasjonelle prioriteringer som bare kan begrunnes med at det var en ubestridelig sannhet da vi var små. For det er dyrere å fyre med, det forurenser mer, det er tungvint og ikke alltid så effektivt.

Men vedovn gir en egen, god varme i huset. Nå, når det endelig knitrer i ovnen og den har begynt å gi fra seg litt varme. – Men så holder det på å slukke, jeg må ha opp trekken litt. Nå har jeg blitt en sånn som ikke greier å passe ovnen! Før var det en metafor på ikke å ha ting på stell, å være en upraktisk soseladd, uansvarlig eller kanskje fra Byen.

Det er ikke så vanskelig å rydde opp i gamle læresetninger når man bare blir bevisst om dem, og jeg tror heller ikke mine uoppdaterte holdninger om folk som ikke har passing av en vedovn som en automatisk refleks har ødelagt noen relasjoner. Men tenk på alt annet vi har inni oss som vi ikke vet om? Ting vi skulle snudd litt på, sjekket om det fortsatt har gyldighet eller er så viktig.

Psykologer og kanskje enda mer selvutviklingsfolk snakker mye om Det Lille Barnet vi har inni oss. Det som fortsatt er for eksempel fem år. Det lille barnet vårt, kan nok bli litt urolig når sannheter går ut på dato. Det er vel min femåring jeg trøster litt med å legge i ovnen en hustrig søndagsmorgen i oktober. Det kan hun vel få.