I går var jeg på et foredrag med en av de norske spesialistene på MS. Hun refererte fra et par internasjonale kongresser om temaet og interessante ting ble fortalt. Det mest interessante var at Omega 3 tydeligvis ikke har noen effekt i forhold til å bremse og forebygge MS.
Det er en ting mange mennesker med MS, og det medisinske miljøet, selvfølgelig, har ventet på en stund nå, denne forskningen som er gjort om omega 3 i litt høye doser. Studien ble utført sammen med en legemiddelprodusent for et av betainterferonpreparatene ( Det er den medisinen de utviklet for å bremse MS tidlig på nittitallet). Jeg tror det var sånn at de ga bare omega 3 i et halvt år eller var det tre måneder? Og så fikk man i tillegg betainterferon til omega 3-en.
Det har drøyd og drøyd før vi fikk resultatene. Det viste seg at studien ikke var ferdig enda likevel. Så skulle ting skrives, og det er jo etterarbeid på et forskningsarbeid, man skal telle opp og skrive og rapportere, for å si det enkelt.
Så vi har ventet tålmodig og tenkt at ekspertene vet så mange vanskelige ting vi små ikke vet, og de kommer vel med informasjon så fort de kan. De vet vi venter.
Så det opplevdes som litt av en bombe hun slapp på det lille møtet i Øvre Eiker. Ingen hadde hørt om det verken i aviser, på Internett eller TV. Ikke på hjemmesiden til MS-forbundet, en gang, dit jeg til og med henviser sykepleierstudenter og sier de finner det mest oppdaterte. Dagsrevyen og TV2 er muligens mer opptatt av å fortelle om ting som muligens virker dersom det har virket på en gjeng rotter, men vi har da seriøse formidlingskanaler for almuen?
Ikke nok med det: Deltagerne i denne OFAMS studien hadde ikke fått vite det, de heller. Og de har ventet på informasjon, veldig! Og det VET forskningsmiljøet. At de heller intet visste, fant jeg ut da jeg snakket om det på Forumet om MS (det jeglinker til på sida her). Men til min store forskrekkelse, kunne en der innen si at det at omega 3-ikke hadde innfridd forventningene, hadde hun hørt en annen nevrolog et annet sted i landet fortelle alt for 3 uker siden.
Dette er rart. Hvorfor informerer de ikke om sånt med en gang og til alle? Hva er det jeg ikke har forstått? Og hva mer er det vi ikke får vite? ( sa hun, lettere paranoid)
Etterskrift:
Jeg har fått referert at det medisinske miljøet venter på noen under-analyser. Dermed er det ikke publisert fakta. Det er visst slik at en ikke kan skrive noe, men tydeligvis snakke om dette. ( Og det JEG skriver, kommer nok inn under "snakke", he he...
Om de har brukt veldig lang tid på subanalysene sine, det har jeg ikke kompetanse til å vurdere. Se ikke bort fra at jeg kommer tilbake til saken, evt også med prinsippielle funderinger.
onsdag 23. september 2009
søndag 20. september 2009
Når mat ikke er naturlig
Naturlig kosthold er for det første et paradoks. Vil man bare spise i vei, uten å måtte tenke over noe som helst og bare ta det man får lyst på og som faller en inn, så får man ”vaffal” ikke i seg naturlig mat. Det som får overtaket da, er reklamen og tilvenning til kjappe smaksopplevelser, (først og fremst store mengder sukker). Så vil man ha i seg sunn mat, mat kroppen egentlig skulle hatt en naturlig trang til å etterspørre, så må man tenke mye og bruke en god del viljestyrke. Pluss penger og tid i mange butikker.
Så har noen av oss tilleggsutfordringer. Jeg synes sannelig det virker som om temmelig mange av oss har tilleggsutfordringer.
Jeg er allergisk mot en del matvarer: Rå epler, gulrøtter pærer og poteter, dessuten valmuefrø, paranøtter, erter, kirsebær… og av og til hasselnøtter og mandler. Valnøtter har jeg tålt godt til i dag. Oh… det klør i ørene, nå er det snart bare solsikkefrø det går bra med, men de inneholder mye muggsoppsporer som kanskje trigger trøttheten min selv om jeg ikke klør… Hjelp!
Nevnte jeg melkeintoleransen og at magen egentlig aldri har det bra med for mye hvete?
I tillegg til det, vil jeg svært gjerne spise ren og organisk dyrket mat, helst med mindre sukker enn det ferdigmat inneholder. Og ikke så mye fett og i hvert fall ikke det transfettet som er i kjøpte kjeks. Og så skal det ikke legge seg på buken, snarere få bukfett til å forlate åstedet.
For å toppe det hele drikker jeg te i stedet for kaffe. ( Når noen har fått satt på tevann, er kaffepausen over…)
…? Nei. Da får jeg migrene.
Da har jeg ikke nevnt at den for tiden hjemmeboende datteren er vegetarianer. Og melkeintolerant, men det siste er jo ”naturlig” i vårt hjem.
Så har vi barnebarnet som er kresen. Ikke verre enn andre på seks år, men det er så det holder, det! Og nesten-veggis er hun. Men drikker ku-melk, (med kalsium og B12 som alle små barn trenger og som vi dermed må huske å kjøpe).
Det er når jeg tenker på alt dette, at det er lite oppløftende å lese at unge diabetikere har mer nervøs anoreksi enn gjennomsnittet fordi de må tenke så mye over hva de spiser, og det er visst ikke bra for dem.
Livet blir dessuten tungvint som mat-sær.
Man kan ikke stikke innom og bare kjøpe med seg noe som helst for å bli sunt og kjapt mett. Er det fritt for melk og ost, så er det garantert erter i det, eller så har det et fettinnhold på nivå med wienerpølser.
Jo, jeg kan en linsesuppe som går fort, og en fiskesuppe når Datteren ikke skal ha mat. Men man kan ikke ha det hver dag. Eller kanskje man kan ha suppe hver dag?
Og havregrøt. Det er min faste frokost. Barnebarnet elsker takk og lov havregrøt med usøtet eplemos. En Grei Ting. Nå har jeg fått lokket henne til å spise litt rå gulrot, selv om det ikke er favorittmaten, og holder tomlene for at hun ikke har arvet mormors gulrotallergi.
Om jeg har prøvd å bare blåse i alt sammen og spise uten å tenke så mye?
Jeg HAR det, ja. Bortsett fra melk, det går bare alt for dårlig med mer enn litt ost av rette slaget og i små mengder.
En natt hadde jeg så vondt i magen etter all hveten og pizzaosten at jeg nesten ikke sov. Allergien gikk det bedre med, jeg bare doblet dosen allergitabletter. Men jeg la på meg og trigget sukkersuget mitt så jeg sliter med det enda.
Så savner man barndommens klassikere, og det er derfor ”jukse ost” , soya-yoghurt og havrefløte kommer inn i bildet.
Det blir forresten stadig mer naturlig å spise sær mat. Man får soyamelk på kafeene og speltbunn og glutenfri bunn på pizzeriaen. Snart har de nok soyapølser og speltmel på Kiwi og Rema, Kanskje det bare handler om å holde ut.
Så har noen av oss tilleggsutfordringer. Jeg synes sannelig det virker som om temmelig mange av oss har tilleggsutfordringer.
Jeg er allergisk mot en del matvarer: Rå epler, gulrøtter pærer og poteter, dessuten valmuefrø, paranøtter, erter, kirsebær… og av og til hasselnøtter og mandler. Valnøtter har jeg tålt godt til i dag. Oh… det klør i ørene, nå er det snart bare solsikkefrø det går bra med, men de inneholder mye muggsoppsporer som kanskje trigger trøttheten min selv om jeg ikke klør… Hjelp!
Nevnte jeg melkeintoleransen og at magen egentlig aldri har det bra med for mye hvete?
I tillegg til det, vil jeg svært gjerne spise ren og organisk dyrket mat, helst med mindre sukker enn det ferdigmat inneholder. Og ikke så mye fett og i hvert fall ikke det transfettet som er i kjøpte kjeks. Og så skal det ikke legge seg på buken, snarere få bukfett til å forlate åstedet.
For å toppe det hele drikker jeg te i stedet for kaffe. ( Når noen har fått satt på tevann, er kaffepausen over…)
…? Nei. Da får jeg migrene.
Da har jeg ikke nevnt at den for tiden hjemmeboende datteren er vegetarianer. Og melkeintolerant, men det siste er jo ”naturlig” i vårt hjem.
Så har vi barnebarnet som er kresen. Ikke verre enn andre på seks år, men det er så det holder, det! Og nesten-veggis er hun. Men drikker ku-melk, (med kalsium og B12 som alle små barn trenger og som vi dermed må huske å kjøpe).
Det er når jeg tenker på alt dette, at det er lite oppløftende å lese at unge diabetikere har mer nervøs anoreksi enn gjennomsnittet fordi de må tenke så mye over hva de spiser, og det er visst ikke bra for dem.
Livet blir dessuten tungvint som mat-sær.
Man kan ikke stikke innom og bare kjøpe med seg noe som helst for å bli sunt og kjapt mett. Er det fritt for melk og ost, så er det garantert erter i det, eller så har det et fettinnhold på nivå med wienerpølser.
Jo, jeg kan en linsesuppe som går fort, og en fiskesuppe når Datteren ikke skal ha mat. Men man kan ikke ha det hver dag. Eller kanskje man kan ha suppe hver dag?
Og havregrøt. Det er min faste frokost. Barnebarnet elsker takk og lov havregrøt med usøtet eplemos. En Grei Ting. Nå har jeg fått lokket henne til å spise litt rå gulrot, selv om det ikke er favorittmaten, og holder tomlene for at hun ikke har arvet mormors gulrotallergi.
Om jeg har prøvd å bare blåse i alt sammen og spise uten å tenke så mye?
Jeg HAR det, ja. Bortsett fra melk, det går bare alt for dårlig med mer enn litt ost av rette slaget og i små mengder.
En natt hadde jeg så vondt i magen etter all hveten og pizzaosten at jeg nesten ikke sov. Allergien gikk det bedre med, jeg bare doblet dosen allergitabletter. Men jeg la på meg og trigget sukkersuget mitt så jeg sliter med det enda.
Så savner man barndommens klassikere, og det er derfor ”jukse ost” , soya-yoghurt og havrefløte kommer inn i bildet.
Det blir forresten stadig mer naturlig å spise sær mat. Man får soyamelk på kafeene og speltbunn og glutenfri bunn på pizzeriaen. Snart har de nok soyapølser og speltmel på Kiwi og Rema, Kanskje det bare handler om å holde ut.
fredag 7. august 2009
Jeg velger meg chinchilla. Unnskyld tante Bassa...
Jeg har noen uker passet to marsvin. Alice og Tante Bassa. Det var et styr.
Det mest dramatiske var da disse to små vesnene barket i hop i en slosskamp så vi først måtte plassere tante Bassa i en trådkurv med vaffelrista oppå natta over, for seinere å opprette et krisesenter i en pappeske. (Betzy II kalte vi pappesken, siden krisesenteret i Drammen heter Betzy etter byens store kvinne Betzy Kjeldsberg.)
Er det forresten ikke typisk at det er den voldsutsdatte som må forlate området, mens den voldelige plutselig råder grunnen, drikkeflaska og huset å gjemme seg i helt alene.
Men det er ikke bare det...
I fjor passet jeg en chinchilla ved navn Yoda. I følge folk som har greie på chinchillaer var hun sky og uselskapelig. Jo, jo, hun likte ikke å bli klappet, men da hun etter noen dager innså at jeg var Hun Med Rosinen, fikk jeg masse positiv oppmerksomhet. Hun hoppet opp på kanten og viste med hele sitt kroppsspråk at hun altså ikke hadde fått en eneste rosin på ukevis! ( Ikke helt sant, siden det skjedde hver morgen. ) Men ikke sant. Jeg følte at jeg Var Noen.
Ikke så med de små redde marsvina. Hver gang jeg nærmet meg buret med nyplukkede løvetann og andre lekkerbiskner, spratt de av sted og gjemte seg i huset, eller bak det, og det så ut so m de sa: "Hjelp! Nå kommer hun! Farlig! Farlig!"
Jeg mener: Denslags er jo direkte ødeleggende for selvtilliten til et stakkars menneske!
Nei, jeg vil heller være "Hun med Rosinen". Greit nok at jeg er ufør, singel og en uberømt forfatter med all min produksjon på harddisken eller i en eske i bua. Men YODA liker meg!
Det mest dramatiske var da disse to små vesnene barket i hop i en slosskamp så vi først måtte plassere tante Bassa i en trådkurv med vaffelrista oppå natta over, for seinere å opprette et krisesenter i en pappeske. (Betzy II kalte vi pappesken, siden krisesenteret i Drammen heter Betzy etter byens store kvinne Betzy Kjeldsberg.)
Er det forresten ikke typisk at det er den voldsutsdatte som må forlate området, mens den voldelige plutselig råder grunnen, drikkeflaska og huset å gjemme seg i helt alene.
Men det er ikke bare det...
I fjor passet jeg en chinchilla ved navn Yoda. I følge folk som har greie på chinchillaer var hun sky og uselskapelig. Jo, jo, hun likte ikke å bli klappet, men da hun etter noen dager innså at jeg var Hun Med Rosinen, fikk jeg masse positiv oppmerksomhet. Hun hoppet opp på kanten og viste med hele sitt kroppsspråk at hun altså ikke hadde fått en eneste rosin på ukevis! ( Ikke helt sant, siden det skjedde hver morgen. ) Men ikke sant. Jeg følte at jeg Var Noen.
Ikke så med de små redde marsvina. Hver gang jeg nærmet meg buret med nyplukkede løvetann og andre lekkerbiskner, spratt de av sted og gjemte seg i huset, eller bak det, og det så ut so m de sa: "Hjelp! Nå kommer hun! Farlig! Farlig!"
Jeg mener: Denslags er jo direkte ødeleggende for selvtilliten til et stakkars menneske!
Nei, jeg vil heller være "Hun med Rosinen". Greit nok at jeg er ufør, singel og en uberømt forfatter med all min produksjon på harddisken eller i en eske i bua. Men YODA liker meg!
tirsdag 4. august 2009
Å være avhengig av andres hjelp til å flytte seg.
Dagbladet forteller
http://www.dagbladet.no/2009/08/04/nyheter/innenriks/helse_norge/hjemmesykepleie/7501628/
Under en krangling forlot hjemmesykepleien kvinnen som var avhengig av hjelp for å få lagt seg. Hun hadde vært ufin, det benekter hun ikke. Hun ble sint fordi hun ikke ble hørt på i vurderingen om hun trengte å legges med heis. Så forlot de henne. Da hun ringte og spurte om de hadde tenkt å komme tilbake, sa det nei. Da ringte hun alarmsentralen og fikk hjelp til å legge seg. Senere sa hjemmesykepleien at de hadde tenkt å komme tilbake.
Å forflyttes med heis eller ikke er en ikke sjelden årsak til konflikt, og den aktuelle situasjonen her kan ingen utenforstående vurdere. Jeg synes også det er lov å gå ut om man blir skjelt ut. Men å si at man ikke kommer tilbake, det er maktmisbruk mot en hjelpeløs person.
Jeg tenkler også på alle de som blir behandlet ufint av hjemmesykepleien. ( For det skjer. ) De har ingen mulighet til å "gå ut av situasjonen til den andre har roet seg". )
http://www.dagbladet.no/2009/08/04/nyheter/innenriks/helse_norge/hjemmesykepleie/7501628/
Under en krangling forlot hjemmesykepleien kvinnen som var avhengig av hjelp for å få lagt seg. Hun hadde vært ufin, det benekter hun ikke. Hun ble sint fordi hun ikke ble hørt på i vurderingen om hun trengte å legges med heis. Så forlot de henne. Da hun ringte og spurte om de hadde tenkt å komme tilbake, sa det nei. Da ringte hun alarmsentralen og fikk hjelp til å legge seg. Senere sa hjemmesykepleien at de hadde tenkt å komme tilbake.
Å forflyttes med heis eller ikke er en ikke sjelden årsak til konflikt, og den aktuelle situasjonen her kan ingen utenforstående vurdere. Jeg synes også det er lov å gå ut om man blir skjelt ut. Men å si at man ikke kommer tilbake, det er maktmisbruk mot en hjelpeløs person.
Jeg tenkler også på alle de som blir behandlet ufint av hjemmesykepleien. ( For det skjer. ) De har ingen mulighet til å "gå ut av situasjonen til den andre har roet seg". )
onsdag 29. juli 2009
Uff, det het selvfølgelig ikke Ball Teddy Woman…
Jeg har fått Spotify på PCen. Det betyr at man helt lovlig kan høre på all mulig musikk fra nettet. All mulig, ja. Jeg har funnet Eve of destruction og Hootenanny singers, for å si noe om bredden. Og Hep Stars, som jeg hørte på i sekstiåra. Jeg har en nokså grei høyttaler, det høres i hvert fall ikke ut som en overdimensjonert mobiltelefon om jeg sitter rett foran PCen. Så jeg koser meg.
Det var ikke alltid så lett å høre hva de egentlig synger, og trykte tekster var ikke alltid så lette å få tak i. Derfor glapp mye av teksten.
Jeg hadde engelsk på skolen fra 63, men det er ikke sånn som nå, da man hører engelsk over alt. Mine to barnebarn på 6 har allerede riktig uttale når de bruker engelske ord. Da jeg var liten kalte vi all corn flakes for flikkflakk og Henry den 8. het Henrik i skolebøkene. ( Jeg er født i 53.)
Nå skal jeg ikke late som det var nå jeg skjønte at det het Bald Headed Woman, det var nok i søttiåra. Men her jeg sitter og hører på gamle plater, oppdager jeg hvor lite jeg hørte på teksten Den Gang Da. Det vil si, det var vel tekstbrokker og intensiteten i sanguttrykket, ikke bare melodien som fenget. Som i Eve of destruction.
Og så er det litt stas, da, å høre på Björn Ulvaeus synge ”om nu du kunde mej se, tro jag att du skulle le” i en svensk versjon av Green green grass of home. Den engelske versjonen hadde jeg aldri hørt den gangen, for ikke å snakke om Abba, som lå trygt gjemt i framtida. Man føler seg litt overmodig. Klok. Du verden hva man ikke visste…
Nåja, om tjue år er dette framtida. Hva vil vi le av da tro, i forbindelse med ”Internett, som man kalte det. Og det var en stor revolusjon.”
Nei, tilbake til nostalgien. Hva skal jeg prøve å finne nå? Anna Lena Lövgren eller One two six med Asa Krogtoft?
Det var ikke alltid så lett å høre hva de egentlig synger, og trykte tekster var ikke alltid så lette å få tak i. Derfor glapp mye av teksten.
Jeg hadde engelsk på skolen fra 63, men det er ikke sånn som nå, da man hører engelsk over alt. Mine to barnebarn på 6 har allerede riktig uttale når de bruker engelske ord. Da jeg var liten kalte vi all corn flakes for flikkflakk og Henry den 8. het Henrik i skolebøkene. ( Jeg er født i 53.)
Nå skal jeg ikke late som det var nå jeg skjønte at det het Bald Headed Woman, det var nok i søttiåra. Men her jeg sitter og hører på gamle plater, oppdager jeg hvor lite jeg hørte på teksten Den Gang Da. Det vil si, det var vel tekstbrokker og intensiteten i sanguttrykket, ikke bare melodien som fenget. Som i Eve of destruction.
Og så er det litt stas, da, å høre på Björn Ulvaeus synge ”om nu du kunde mej se, tro jag att du skulle le” i en svensk versjon av Green green grass of home. Den engelske versjonen hadde jeg aldri hørt den gangen, for ikke å snakke om Abba, som lå trygt gjemt i framtida. Man føler seg litt overmodig. Klok. Du verden hva man ikke visste…
Nåja, om tjue år er dette framtida. Hva vil vi le av da tro, i forbindelse med ”Internett, som man kalte det. Og det var en stor revolusjon.”
Nei, tilbake til nostalgien. Hva skal jeg prøve å finne nå? Anna Lena Lövgren eller One two six med Asa Krogtoft?
torsdag 9. juli 2009
Kor e alle heltar hen?
Da jeg var lita, var faren min den sterkeste jeg visste om, sikkert den sterkeste i bygda. Langt innpå den klokeste også.
Frøken var også veldig klok. Og snill.
Om man støtte på problemstillinger utenfor disse heltenes kunnskapsområde kunne man sende inn spørsmål til ukebladets Klara Klok, noe det var godt å tenke på at man hadde i bakhånd.
Men med åra har det tynnet seg ut i helterekka, samtidig som nevnte personers heltestatus ble noget modifisert.
Som relativt fersk sykepleier spurte og grov jeg om alle ting, og jeg er redd det tok litt lenger tid enn det trengte å ta, før jeg oppdaget at mange av mine mer erfarne kolleger slett ikke visste svar på mine spørsmål. Ja, ikke bare det: De ble etter hvert nokså irritert over denne ivrige kollegaen som stilte plagsomme spørsmål om problemstillinger de aldri hadde skjenket en tanke.
Karrieremessig endte jeg opp på en avdeling der vi utviklet spisskompetanse, dvs. var de som skulle kunne mest i Norge om et særskilt emne. ( Traumatiske hodeskader. ) Det var en lettelse, for pr. def. var det stadig ting vi ikke visste svaret på og som vi ikke kunne vente at andre visste heller. Vi måtte være heltene sjøl. (En gang prøvde vi å bygge på amerikanske forhold da vi skulle lære pasientene selv å huske å ta sin medisin. Det måtte vi gi opp. Ikke at Norge var så mye flinkere, men USA hadde andre lover som gjorde erfaringen derfra ubrukelig.)
Men ellers i livet så jeg gjerne at det fortsatt fantes noen helter. Noen man kan gå til med sine praktiske problemer og sorger og bekymringer.. .
For noen år siden hadde jeg et par individualtimer hos en psykolog. Det var meningen vi skulle ha en samtalegruppe omkring det å ha blitt kronisk syk og dette var innledninga. Det var veldig fint å sitte å snakke om seg sjøl til en som hadde greie på følelser og reaksjoner. Et par ganger kom jeg til og med inn på ganske viktige ting i mitt indre liv som jeg aldri hadde vært oppmerksom på. Begge gangene penset psykologen meg bort fra temaet. Det var overraskende. Overraskende og interessant.
Siden jeg selv er ”omsorgssnakker”, spurte jeg på slutten av timen om jeg kunne få spørre om noe, og spurte så hva som var strategien bak dette. Mindre tillitsfulle lesere enn jeg har allerede skjønt det: Han ble forvirret og småsur. Saken var jo at det ikke hadde skjedd med hensikt. Supersnakker’n hadde slett ikke oppdaget at han nærmet seg noe som helst. Og han likte tydeligvis ikke å ha omsorgssnakkere med kommunikasjonskurs i pasientstolen sin. I likhet med psykologer flest.
Jeg har også gått på noen selvutviklingskurs gjennom åra, og endt opp med å bli oppgitt over kursholderne i det fleste tilfellene. De kunne for lite og manglet basal selvinnsikt. Man må ikke prøve å hjelpe andre om en ikke skjønner seg sjøl, har jeg tenkt da. Men det kan nok være enklere. Mindre konfronterende.
Hvor er de sanne heltene, da?
Det er ikke så mange kloke tanter å gå og sette seg på fanget til når man er fylt 50. OK, nærmer seg 60.
Uansett: Nå tenker ikke jeg på undertegnedes tendens til overvekt og reelle tanters presumptive benskjørhet, men mer på det faktum at det er ikke så mange steder å gå og få råd og trøst lenger. Det beste man kan håpe på, er at noen vil være kontainer og Høre På og muligens bidra med visse til sakens relevans faktaopplysninger de måtte ha.
Likedan er det med praktiske råd: Internett er det morsomste og beste leksikon jeg noen gang har hatt. Det står Alt. Hvordan avkalke kaffetrakteren med eddik og hvordan pusse vinduer. Gode råd for flyttingen. Hvordan fjerne teflekker fra en hvit genser. Du veit.
Problemet er bare… ehm…*rødme* halvparten minst av alle de rådene jeg finner kan jeg korrigere, legge til opplysninger om eller modifisere.
Klart det er fint å ha levd så lenge at en ikke trenger å slå opp alt mulig på Internett. Sparer masse tid. Men jeg skulle så gjerne hatt en helt, om ikke annet, så for kosen og den deilige, trygge følelsens skyld.
Tenk å kunne koste alle ned fra fanget sitt og gå og krype Opp i et fang selv.
Men jo! Internett og alt i faget dervedrørende kan være redningen likevel: For når jeg ikke skjønner bæra av PC-en, DA må jeg ha hjelp. Og da er det bare å tillitsfullt stole på heltene. Takk og pris!
. . . Føler meg litt aleine i dag, jeg… Har vært så mange omsorgsoppgaver og folk som drar meg i jakka. Hosta ikke PC-en min litt da jeg skrudde den på? Er ikke kabinettet litt varmere enn det pleier. Har’n fått virus?
Nei, jeg har ikke anlegg for å bli PC-hypokonder, og dessuten er alle PC-heltene på ferie. Jeg tenker vi får ta til takke med ”Tante-Gør-det-sjøl”….
Frøken var også veldig klok. Og snill.
Om man støtte på problemstillinger utenfor disse heltenes kunnskapsområde kunne man sende inn spørsmål til ukebladets Klara Klok, noe det var godt å tenke på at man hadde i bakhånd.
Men med åra har det tynnet seg ut i helterekka, samtidig som nevnte personers heltestatus ble noget modifisert.
Som relativt fersk sykepleier spurte og grov jeg om alle ting, og jeg er redd det tok litt lenger tid enn det trengte å ta, før jeg oppdaget at mange av mine mer erfarne kolleger slett ikke visste svar på mine spørsmål. Ja, ikke bare det: De ble etter hvert nokså irritert over denne ivrige kollegaen som stilte plagsomme spørsmål om problemstillinger de aldri hadde skjenket en tanke.
Karrieremessig endte jeg opp på en avdeling der vi utviklet spisskompetanse, dvs. var de som skulle kunne mest i Norge om et særskilt emne. ( Traumatiske hodeskader. ) Det var en lettelse, for pr. def. var det stadig ting vi ikke visste svaret på og som vi ikke kunne vente at andre visste heller. Vi måtte være heltene sjøl. (En gang prøvde vi å bygge på amerikanske forhold da vi skulle lære pasientene selv å huske å ta sin medisin. Det måtte vi gi opp. Ikke at Norge var så mye flinkere, men USA hadde andre lover som gjorde erfaringen derfra ubrukelig.)
Men ellers i livet så jeg gjerne at det fortsatt fantes noen helter. Noen man kan gå til med sine praktiske problemer og sorger og bekymringer.. .
For noen år siden hadde jeg et par individualtimer hos en psykolog. Det var meningen vi skulle ha en samtalegruppe omkring det å ha blitt kronisk syk og dette var innledninga. Det var veldig fint å sitte å snakke om seg sjøl til en som hadde greie på følelser og reaksjoner. Et par ganger kom jeg til og med inn på ganske viktige ting i mitt indre liv som jeg aldri hadde vært oppmerksom på. Begge gangene penset psykologen meg bort fra temaet. Det var overraskende. Overraskende og interessant.
Siden jeg selv er ”omsorgssnakker”, spurte jeg på slutten av timen om jeg kunne få spørre om noe, og spurte så hva som var strategien bak dette. Mindre tillitsfulle lesere enn jeg har allerede skjønt det: Han ble forvirret og småsur. Saken var jo at det ikke hadde skjedd med hensikt. Supersnakker’n hadde slett ikke oppdaget at han nærmet seg noe som helst. Og han likte tydeligvis ikke å ha omsorgssnakkere med kommunikasjonskurs i pasientstolen sin. I likhet med psykologer flest.
Jeg har også gått på noen selvutviklingskurs gjennom åra, og endt opp med å bli oppgitt over kursholderne i det fleste tilfellene. De kunne for lite og manglet basal selvinnsikt. Man må ikke prøve å hjelpe andre om en ikke skjønner seg sjøl, har jeg tenkt da. Men det kan nok være enklere. Mindre konfronterende.
Hvor er de sanne heltene, da?
Det er ikke så mange kloke tanter å gå og sette seg på fanget til når man er fylt 50. OK, nærmer seg 60.
Uansett: Nå tenker ikke jeg på undertegnedes tendens til overvekt og reelle tanters presumptive benskjørhet, men mer på det faktum at det er ikke så mange steder å gå og få råd og trøst lenger. Det beste man kan håpe på, er at noen vil være kontainer og Høre På og muligens bidra med visse til sakens relevans faktaopplysninger de måtte ha.
Likedan er det med praktiske råd: Internett er det morsomste og beste leksikon jeg noen gang har hatt. Det står Alt. Hvordan avkalke kaffetrakteren med eddik og hvordan pusse vinduer. Gode råd for flyttingen. Hvordan fjerne teflekker fra en hvit genser. Du veit.
Problemet er bare… ehm…*rødme* halvparten minst av alle de rådene jeg finner kan jeg korrigere, legge til opplysninger om eller modifisere.
Klart det er fint å ha levd så lenge at en ikke trenger å slå opp alt mulig på Internett. Sparer masse tid. Men jeg skulle så gjerne hatt en helt, om ikke annet, så for kosen og den deilige, trygge følelsens skyld.
Tenk å kunne koste alle ned fra fanget sitt og gå og krype Opp i et fang selv.
Men jo! Internett og alt i faget dervedrørende kan være redningen likevel: For når jeg ikke skjønner bæra av PC-en, DA må jeg ha hjelp. Og da er det bare å tillitsfullt stole på heltene. Takk og pris!
. . . Føler meg litt aleine i dag, jeg… Har vært så mange omsorgsoppgaver og folk som drar meg i jakka. Hosta ikke PC-en min litt da jeg skrudde den på? Er ikke kabinettet litt varmere enn det pleier. Har’n fått virus?
Nei, jeg har ikke anlegg for å bli PC-hypokonder, og dessuten er alle PC-heltene på ferie. Jeg tenker vi får ta til takke med ”Tante-Gør-det-sjøl”….
søndag 31. mai 2009
Ensomt, nei….
Det var en deilig kveld i går. Jeg satt på min terrasse, som etter ett og et halvt år fortsatt er en salighet av en luksus, nede på bakken, tre ganger så stor som balkongen på Nesodden og med tak over.
Lydbok, beina på en stol, et aldri så lite glass hvitvin av merket Dutyfree. Rundt meg høres glad pludring fra enkelte terrasser og kanskje hager. Det er pinseaften, sommeren er kommet til Norge. Folk er glade, og det er jeg også.
Den søte, eldre damen som bor over meg stopper utenfor terrassen. I blomstrete sommerkjole med en lett jakke over har hun nettopp sett gjestene sine vel av gårde. ”Men, sitter du her alene, du?” Hun får et alvorlig drag i ansiktet, og jeg skjønner hun blir bekymret for meg. Har jeg det bra?
( Jo, de er sånn i mitt borettslag. De bryr seg – om.)
Men jeg, som nettopp har vært i tre-fire dager på Island med et reisefølge der det var sosialt hele tiden og med guideprat, naturopplevelser og stadige forsøk på å knekke koden i det islandske språket. Jeg som nettopp har vært ute og reist med – til tross for forståelsesfullt reisefølge – full konsentrasjon på å holde oversikt over bagasjebånd, hvor er taxfree-en, skal-de-se-boardingpass-eller-passet-nå? og alt det andre som går så fort, så fort.
Jeg sitter nå så deilig alene på min terrasse og fordøyer reiseinntrykk, lar all informasjon stille synke ned og på plass i sine respektive cerebrale arkivhyller. Kan jeg ha en bedre Pinseaften?
Min snille nabo ser nok det. Hun har levd i mange år og har lest så mange ansikter i sin ferd gjennom livet at hun tydeligvis tror meg og ser nå avslappet ut. ( Jeg har lest ansikter noen år selv etter hvert…) Så vi småprater litt og sier godnatt.
I år var stillheten og roen rundt meg ekstra kjærkommen. Men det er sannelig ikke den eneste pinseaften jeg har sittet alene. Jeg har ofte en tendens til å ende opp med det på disse Dagene. 17. mai er jeg sammen med moren min, fordi det gleder henne, og fordi jeg ikke har behov for noe annet. Jeg synes myldring er litt slitsomt, jeg. Julaften sørger min bror for at jeg har det bra i familiens skjød, noe jeg setter svært pris på. Men det er ekstrabonus. Jeg ville ikke grått over å sitte alene.
Jeg er ikke alene om dette. Men vi er så usynlige, vi som ikke er sammen med andre på alle disse dagene der det er tradisjon for å samle sine nærmeste rundt seg. Om avisene husker på oss, så er det med en oppfordring om å ta seg av oss og huske på oss. En dame jeg kjenner sa en gang. ”Før dro jeg til venner på julaften for ungenes skyld når de var hos pappaen, men nå koser jeg meg alene.”
Handler det om reven og rognebærene? ”Høyt henger de, og sure er de?”
Kanskje ikke akkurat, men det kan nok handle litt om hva en er vant til. Halve poenget for mange, er at man gjør noe som gjentar seg hvert år. Jeg tror også det er godt for mennesker med ritualer. Men det kan like gjerne være en mer triviell sak.
En fjernere venninne og jeg spiste i flere år lunsj en gang hver sommer på Aker Brygge. Ellers så vi hverandre sjelden. Men dette var så hyggelig, en av de tingene man gjorde hver sommer. Nå har hun flyttet, så det blir nok ikke noe i år. Men siden det ikke finnes noen offentlig ”Gå-ut-med-en-fjern-venninne-dag”, så vil ikke dette skape et savn av tradisjon. Det blir sommer selv uten henne og meg på Herbern. Det er en av fordelene med de egenopprettede ritualene. Hyggelig å ha dem, men når de er borte er det ikke offentlig fokus på dem og det kan ofte være helt greit uten.
Men mange har nok lagt mange av sine ritualer på disse Dagene, og da kan det sikkert blir trist å sitte alene. Og så er et nok mange som er mer opptatt av å gjøre slik alle andre gjør enn det jeg er. Jeg tilhører dessuten de helgige som trives i mitt eget selskap. Det må være ille å ikke gjøre det.
En annen grunn til at jeg er mye alene i påske og pinse osv, er at jeg alltid ligger håpløst etter med mange av mine prosjekter, og på slike dager kan man drive uforstyrret på med sying av gardiner, dypdykk i roteskuffen og gjenoppretting av en viss orden i boden.
Eller altså bare en lydbok og et glass Dutyfree. Og livet rusler deilig langsomt.
Hvis jeg gidder, skal jeg så basilikum i dag.
Lydbok, beina på en stol, et aldri så lite glass hvitvin av merket Dutyfree. Rundt meg høres glad pludring fra enkelte terrasser og kanskje hager. Det er pinseaften, sommeren er kommet til Norge. Folk er glade, og det er jeg også.
Den søte, eldre damen som bor over meg stopper utenfor terrassen. I blomstrete sommerkjole med en lett jakke over har hun nettopp sett gjestene sine vel av gårde. ”Men, sitter du her alene, du?” Hun får et alvorlig drag i ansiktet, og jeg skjønner hun blir bekymret for meg. Har jeg det bra?
( Jo, de er sånn i mitt borettslag. De bryr seg – om.)
Men jeg, som nettopp har vært i tre-fire dager på Island med et reisefølge der det var sosialt hele tiden og med guideprat, naturopplevelser og stadige forsøk på å knekke koden i det islandske språket. Jeg som nettopp har vært ute og reist med – til tross for forståelsesfullt reisefølge – full konsentrasjon på å holde oversikt over bagasjebånd, hvor er taxfree-en, skal-de-se-boardingpass-eller-passet-nå? og alt det andre som går så fort, så fort.
Jeg sitter nå så deilig alene på min terrasse og fordøyer reiseinntrykk, lar all informasjon stille synke ned og på plass i sine respektive cerebrale arkivhyller. Kan jeg ha en bedre Pinseaften?
Min snille nabo ser nok det. Hun har levd i mange år og har lest så mange ansikter i sin ferd gjennom livet at hun tydeligvis tror meg og ser nå avslappet ut. ( Jeg har lest ansikter noen år selv etter hvert…) Så vi småprater litt og sier godnatt.
I år var stillheten og roen rundt meg ekstra kjærkommen. Men det er sannelig ikke den eneste pinseaften jeg har sittet alene. Jeg har ofte en tendens til å ende opp med det på disse Dagene. 17. mai er jeg sammen med moren min, fordi det gleder henne, og fordi jeg ikke har behov for noe annet. Jeg synes myldring er litt slitsomt, jeg. Julaften sørger min bror for at jeg har det bra i familiens skjød, noe jeg setter svært pris på. Men det er ekstrabonus. Jeg ville ikke grått over å sitte alene.
Jeg er ikke alene om dette. Men vi er så usynlige, vi som ikke er sammen med andre på alle disse dagene der det er tradisjon for å samle sine nærmeste rundt seg. Om avisene husker på oss, så er det med en oppfordring om å ta seg av oss og huske på oss. En dame jeg kjenner sa en gang. ”Før dro jeg til venner på julaften for ungenes skyld når de var hos pappaen, men nå koser jeg meg alene.”
Handler det om reven og rognebærene? ”Høyt henger de, og sure er de?”
Kanskje ikke akkurat, men det kan nok handle litt om hva en er vant til. Halve poenget for mange, er at man gjør noe som gjentar seg hvert år. Jeg tror også det er godt for mennesker med ritualer. Men det kan like gjerne være en mer triviell sak.
En fjernere venninne og jeg spiste i flere år lunsj en gang hver sommer på Aker Brygge. Ellers så vi hverandre sjelden. Men dette var så hyggelig, en av de tingene man gjorde hver sommer. Nå har hun flyttet, så det blir nok ikke noe i år. Men siden det ikke finnes noen offentlig ”Gå-ut-med-en-fjern-venninne-dag”, så vil ikke dette skape et savn av tradisjon. Det blir sommer selv uten henne og meg på Herbern. Det er en av fordelene med de egenopprettede ritualene. Hyggelig å ha dem, men når de er borte er det ikke offentlig fokus på dem og det kan ofte være helt greit uten.
Men mange har nok lagt mange av sine ritualer på disse Dagene, og da kan det sikkert blir trist å sitte alene. Og så er et nok mange som er mer opptatt av å gjøre slik alle andre gjør enn det jeg er. Jeg tilhører dessuten de helgige som trives i mitt eget selskap. Det må være ille å ikke gjøre det.
En annen grunn til at jeg er mye alene i påske og pinse osv, er at jeg alltid ligger håpløst etter med mange av mine prosjekter, og på slike dager kan man drive uforstyrret på med sying av gardiner, dypdykk i roteskuffen og gjenoppretting av en viss orden i boden.
Eller altså bare en lydbok og et glass Dutyfree. Og livet rusler deilig langsomt.
Hvis jeg gidder, skal jeg så basilikum i dag.
Abonner på:
Innlegg (Atom)