Å oppfylle gamle drømmer.

…som også handler om fatigue, å male møbler og om det indre barnet eller kanskje heller den indre førti-femtiåringen.

Har du en drøm som aldri ble oppfylt? Et sted du ikke kom til, en kjæreste du ikke fikk eller boka du aldri skrev?

Noen ganger forandrer betingelsene seg, og man finner ut at drømmen endelig lar seg gjennomføre: Man får råd til å reise til – la oss si - New York, drømmemannen har åpenbart sluttet å lete etter drømmekvinnen og virker faktisk interessert, eller man får kanskje noen til bords i et selskap som gjerne vil være medforfatter på Boka. Så må vi vurdere om drømmen fortsatt er aktuell.

Riktignok har ingen av disse tingene hendt meg, men jeg har hatt andre drømmer. 

De fleste som leser denne bloggen vet vel at jeg var nokså syk i mange år. I to-tre år var hendene mine så svake at selv det å skrive mitt tredelte navn krevde to pauser om det skulle se ut som det skulle. Dessuten var jeg alltid trett. Ikke søvnig, så mye, men trett som etter en natt med alt for lite søvn eller som når man står opp første dagen etter er skikkelig influensa. Eller noe midt i mellom. Fatigue, er det medisinske navnet på tilstanden.

Noen sier (måtte eksperter korrigere meg) at en enkel måte å skille depresjon fra fatigue på, er at den deprimerte har ikke lyst til så mye, synes det meste er håpløst, mens personen med fatigue som symptom sitter og ivrer etter å gjøre både det ene og det andre og kan til og med ha en del uferdige prosjekter man så inderlig gjerne ville gjøre at man prøvde, selv om kreftene viste seg ikke å strekke til. 

Det passer i hvert fall på meg. Jeg lå der og drømte om alt jeg skulle gjøre om jeg ble bedre. Selv om jeg etter hva legene sa ikke hadde så veldig mye grunn til optimisme.

Jeg hadde nettopp flyttet inn i min egen leilighet etter å ha bodd til leie i flere år da jeg ble syk. Heldigvis rakk jeg å male alt unntatt entreen før jeg ble syk. Dvs. jeg burde nok ikke malt ferdig, men det visste jeg ikke før flere måneder etter at jeg var ferdig, og min stå-på-iver var nok en medvirkende årsak til at jeg ble så svak i hendene i lang tid etterpå.

Så ble jeg jo litt bedre, heldige meg. Og da kom er periode på ti år da jeg malte litt småtteri. Først et par vinduskarmer. Alle veggene i stua, (et strøk i samme farge som sist for å slippe to strøk). Og jeg brukte en hel sommer på det, siste veggen tok jeg i september. Året før det malte jeg en soveromsvegg med hjelp av en datter. Da hadde vi levd i år med en farge som ble veldig feil. 

Jeg gjorde akkurat det jeg måtte, og med mange pauser. Og drømte om å sy, male entreen, male møbler. I ukeblader er det mange bilder av hvor fint det kan bli når man maler møbler fra loppemarked. Femten år før, hadde jeg holdt på litt med sånt. Jeg visste det var morsomt. 

Så vant jeg i helselotto og ble aldri verre og bare bedre av den skremmende sykdommen min. Og nå maler jeg.

I fjor var jeg nokså forsiktig, og fikk til og med en venninne til å male første strøket på soverommet, mens jeg tok noen kjøkkenskapdører. Må jeg ta neste strøk til våren, får jeg leve med det, tenkte jeg. Men det gikk helt greit. 

At det gikk greit betyr ikke at jeg ikke var stiv i skulderen etterpå og måtte ta magnesium utover anbefalt maxdose. (Legen har vurdert at det tåler jeg.) Men så var det bare å hvile og gå på igjen. 

Og dette har vært en drømmesommer! Jovisst har det vært regn og kaldt, og ikke har jeg reist bort, heller. Men jeg har malt! 

Jeg har malt min andel av borettslagets stakitt, og vel så det. Og jeg har malt verandaen min, slik alle i borettslaget skulle gjøre i år. Vindussprosser og det hele. ( Takk, magnesium.) Kanskje jeg skal takke regnværet også, for at jeg har fått tatt de pausene jeg skulle. 

Men jeg har kost meg og kjent at noe har falt på plass inni meg. Riktignok bor jeg nå i et helt annet borettslag enn da jeg var så syk. Der hadde jeg så lyst til å gjøre noe med gjerdet ut mot veien. Det så for ille ut. 

Jammen, driver jeg og oppfyller drømmer som har gått ut på dato, da? 

Slikt bør man absolutt spørre seg om. Har jeg programmer liggende på vent i hjernen som skulle vært slettet fordi de ikke er aktuelle lenger? 

Jeg tror ikke det. Stakittet her og nå trengte også maling. Det burde vært malt dobbelt så langt stakitt, men det var det ikke nok andelseiere som ville eller kunne i år. 

Hos oss får vi tilbakebetalt 200 kr i måneden om vi gjør dugnadsarbeid, og de som ikke vil, har tid eller kan, får det ikke. Veldig rimelig. Jeg skulle ønske det var sånn der jeg bodde da jeg ikke kunne bruke armene (men gikk greit på beina mine). Da var jeg «en som skulket dugnaden». Det er ingen sykmelding på dugnadsarbeid, og jeg vil forresten betakke meg for et styre som skal sitte og vurdere hvem som har en verdig grunn til å slippe. 200 kr måneden for å slippe å bli sett stygt på og å beholde følelsen av å ta sin del av ansvaret er greit.

Nå skriver jeg meg bort igjen, godtfolk. Jeg holdt på med å begrunne at jeg gledet meg over at jeg denne gangen var en som fikk vært med å gjøre dugnad og bidro til å ha et pent gjerde foran huset.

Nå maler jeg pinnestoler, og det er et pirkearbeid. (My kunne skrevet en hel bloggpost om det å male en rundstokk. Helt rundt. Men jeg avstår.) Og det koster penger med maling, (måtte ha heftgrunning også), god kost og alt annet. Jeg kunne trolig kjøpt tre stoler fra IKEA så billig at jobben med å male ikke ville være verdt pengene.

I skrivende stund, der tre stoler er grunnet og to malt, og My er sliten og støl, er jeg særs bevisst på dette regnestykket. Det hadde vært fint å sykle langs elva i dette godværet.

Men så er det mer:

Pinnestolene kommer fra mors og fars hjem, det gjør det litt koselig å ha akkurat dem. Og ikke liker jeg bruk-og-kast, heller. Og framfor alt: jeg har drømt så lenge om å male møbler. 

Vi har så mange rare lag i bevisstheten vår. Inni oss er vi både fem, femten og førti-femti. ( Vel det siste gjelder noen av oss). 

Og akkurat som jeg har en femåring som husker hvor dumt det var når de voksne… , så har jeg en femtiåring som så gjerne vil male møbler, men hun klarer det ikke, og hun tror ikke hun noen gang vil bli så frisk at hun kan klare det mer i livet.

Det er ikke alltid femåringen inni oss vet med hele seg at nå er hun voksen og kan bestemme selv og ta igjen. Og femtiåringen inni oss er ikke alltid bedre oppdatert på sine greier.

Det er også litt henne jeg maler for.  Og det er et viktig arbeid, for da blir hun minnet om at jeg er frisk, nå.