Trangsyn og vidsyn på voiden.

Einstein sa at det eneste som var uendelig, var universet og den menneskelige dumhet. Og så modererte han seg hva universet angikk. Der var han ikke sikker likevel.

Men vi gjør vel så godt vi kan, vi små mennesker. Vi prøver å forstå ved å legge våre tidligere erfaringer til grunn. Jo mer vi lærer, leser og opplever, jo større er sjansen for at vi oppdager noe som er så vanskelig at vi i hvert fall ikke selv forstår det og heller ikke finner noen som har svaret. Vi lærer at ikke alle svar ligger rundt neste sving. Og vi oppdager at svar vi har lært eller tenkt oss fram til og kanskje trodd på i lang tid, viser seg ikke å stemme. Det kan være ubehagelig for vårt ego, men sannelig også ganske lærerikt om vi velger å ta det inn over oss. Noen ganger må vi ta det inn over oss nesten om vi vil eller ikke, fordi omgivelsene gjør det, og vi ledes med.

Av og til står vi på vårt, likevel, spesielt de klokeste og de dummeste av oss, for å si det forenklet. Det kan handle om et behov for trygghet, manglende overskudd til å gjøre plass for nye tanker eller kanskje til og med at man har investert penger eller omdømme i den foreldede kunnskapen. Eller at man har den indre styrke man trenger for å ikke la seg suggerere av massen. Hva er hva her? Kanskje det bestemmes den allmenne konsensus, og så endres det med tida?

Det som har fått meg til å gruble over den menneskelige dumhet i dag, er all skråsikker-heten omkring 22.juli-terroren. Dette kan jeg trygt blogge om uten å frykte for en ubehagelig intellektuell kuvending med et første. Media er full av hån ovenfor psykiatrikyndige som synser i vei uten å ha møtt terroristen. Beredskaps-erfarne som vurderer akuttberedskapen ut fra en oversikt vi har nå, men som de ikke hadde da, får også hoderystende kommentarer. De mindre bastante motforestillingene, er kanskje de som havner i bakgrunnen, enda det er dem vi trenger mest.

Men samme media er også talerør for de skråsikre ytringene som ikke er fra kunnskapsrike og reflekterte folk, men også små verdensmestere som har lagt sine egne erfaringer til grunn og ikke ser noen grunn til å tro at det finnes korrigerende kunnskap eller informasjon der utenfor den mentale hageporten. Jeg kaller dem «Ingen-skal-komme-og-fortelle-meg-mennesker». Og man håper selvfølgelig at man selv ikke inkluderes i gruppen.

Fenomenet er ikke nytt. Jeg husker dem alt som voksne fra oppveksten, derpå klassekamerater, kolleger og andre rundt meg. Og jeg husker da også egne bestemte standpunkter, helst fra da jeg både var ungdom og bodde i ei trang, lita bygd. Menn¬esket greier vel ikke å kjenne igjen egne dumheter før årene har falmet dem noe.
I ei trang bygd med manglende tilgang til informasjon er det ikke rart at selv velmenende mennesker som gjorde så godt de kunne, endte opp med holdninger og oppfatninger som med tida ble enkle å harselere med for den etterpåkloke.

I vår tid, har jeg forstått at de trangeste bygdene befinner seg på Internett.

Vi har fått verden inn i stua, og verden har blitt skremmende stor. Vi må bygge opp skillevegger og lage trygge rom i dette kontorlandskapet av en verden. Og vi lager forumer og grupper, og vi har venner og følgere. Ofte lykkes vi å bygge opp igjen et greit og oversiktelig virtuelt nabolag. Med omsorg, nærhet og informasjonsutveksling. Sladder og intriger. Vennlige hei og arrogante jeg-ser-deg-ikke. Lesing høyt fra avisen for hverandre (også kalt linker). Nye bekjente og vedlikehold av sosialt nettverk, gjerne til bruk i Real Life.

I mye skiller dette seg stort fra min barndoms grønne skogbygd: Man kan bosette seg i mange ulike grender og delta i et vell av sanitetsforeninger og ungdomsgjenger samtidig, og uten at noen bryr seg nevneverdig med om man omgås folk de andre ikke kjenner eller om en «har glømt å’n kommer fra», som min far uttrykte det. Noen har også ulike identiteter og lever i ulik grad flere parallelle liv samtidig oftest uten at dette er grunnlag for hverken kritikk eller straff.

Men man kan velge hovedsakelig å holde seg i et veldig trangt virtuelt bygdelag der man er garantert å ikke bli utfordret i sine oppfatninger av forstyrrende informasjon.