Krisemøte i Redaksjonen til Inger Johannes Juletidende

Det er langt uti Romjula og det er innkalt til krisemøte i Redaksjonen. Redaktøren har spretta kveldens andre Santa Claustaler, og VinKorkNissen er bekymra. Han har hengt seg på den nye bølgen med Hvit Jul, men har nok ikke fått med seg at detta ølet er alkoholfritt.

«Jammen», sier VKNissen med fortvilelse i røsten, «voffer har a ikke sendt ut Juletidenen sin, da? Ikke en! Den var jo helt færdi og jæ har sjøl sakt på Fjert… æh, nei Feisboka atte det var færdi, jo!» Redaktøren mente at dette var en sannhet med mange modifikasjoner, for Redaksjonen hadde produsert er pdf-format som IJ skal ha sendt de aller fleste på mail, og dessuten hadde altså søsteren fått et utskrevet eksemplar, riktignok med tekst på bare en side, 8 ark.

-«Jammen, atte, hu er jo så innmari åpptatt a detta heftet sitt. Tell å me da hu tok detta grunnfaget sitt å hadde exxamen rett føre jul, fikk a heftet av sted før julaften, selv om det kanskje kom fram litt uti romjula tell en del» VinKorkNissen var så oppjaget at han hang over kanten på ølglasset til Redaktøren og gulpet i seg en stor slurk. «Blubb-glubb-æh, (Bank mæ i ryggen a Reddaktør!) Jammen tenk åm atte hu er SJUK, da!!! Vi må gjørra no’!»

Men Redaktøren mente at Inger Johanne aldri hadde vært friskere. I hvert fall ikke på mange år. «Husker du ikke hva nevrologen hennes sa til henne, da, Nisse?»
-«Atte, klart atte jæ husser det. Denna vederstyggelsen ta en sjukdom hadde liksom ståppe opp, og kåm ikke tell å gjørra mer ugang, sa dåktern. Og etterpå røska tannlegern ut den tanna hu hadde feber i å. Nå har a ikke att no’ å værra sjuk i! Men åssen kann a værra sjuk da?»

Redaktøren snudde ettertenksomt SantaClaustalerflasken opp ned, men den var tom. Hel-tom, som det heter på tenk positivt-språket. Her måtte vi over på langt sterkere stoffer, som for eksempel Marsipan. Rett ut av rullen IJ hadde gått til innkjøp av i fall hun skulle overmannes av lyst til å rulle ut marsipan. Men det hadde hun tydeligvis heller ikke hatt lyst til. «Hent marsipanrullen, Nisse!»

Med marsipaninntaket steg blodsukkeret og da kom redaksjonsmedlemmene heldigvis fram til at dette med forsinket utsendelse av Inger Johannes Juletidende måtte være et sunnhetstegn, intet mindre. Hun hadde bestemt seg for å ha det BRA, dama.

Trøstet av denne erkjennelsen tok Redaktøren og VinKorkNissen seg en ny bit marsipan og fikk kraft og mot til å gå på jakt etter Nye Problemer. Skulle de gå for hungernødrammede i land langt borte, folk i Norge som fikk julebakstsmøret for seint eller de arme sjeler som ikke fikk sin Juletidende til Jul. Valget falt på det siste. (Marsipanrus kan være lumske saker.)

«Tenk deg nå», sa Redaktøren med skjelvende røst, «når familien samles ved middagbordet. Det eldste barnet spør med håpefull røst om Juletidenden har kommet i dag, og kan han få lese først? Men nei, da, ingen Juletidende!»

-«Eller en gammal krok såm har kjørt fire killometer på sparkstøttingen sin får å hente julepåsten, å alt såm atte hu finner, er julekårt me dompapper, onger me nisseluer og og ei å anna pakke. Men gamla setter sæ ner på sparken sin å hulker hjelpeløst ut i natten, får atte Juletidenden ikke er med»

-«Og ikke har hun internett, heller, så hun kan få lest det på skjermen i romjula», føyer Redaktøren til.

-«Joa, klart atte a har internett, får atte hun har fått sæ sånn Anne-Roys mobbil me skjerm på, men hun gråter likkavæl, får hun villl ha Tidenden på pappir!»

Men nå var heldigvis marsipanrullen oppspist og nykterheten la seg atter over Redaksjonen. Redaktøren var den som samlet seg først:
-«Hun vet jo hvem som helst vil Inger Johannes Juletidende på papir, og vet hun det ikke, så finner hun det ut. Det er jo noen som sparer på dem. Først trodde vi det med sparingen var et rykte satt ut av IJ selv, men det medfører visst riktighet.»

Etter at de hadde bekymret seg litt over om IJ virkelig ville finne ut hvem som syntes pdf var like greit som papir og om noen hadde fått jula ødelagt av årets sterkt forsinkede postutsendelse og seint varslede mailutsending, krøllet VKNissen sammen masipanplasten og puttet i RfD sin pose for plastavfall, redaktøren puttet tomflaskene i posen med pant og så satte de på «Voggesang til jul» og bestemte seg for at de også skulle ha det bra.

Og det håper de abonnentene også har.