Å pakke for katastrofen.

Uka hadde vært masete. Hysterisk masete, og da snakker jeg bokstavelig. De siste gangene noe dukket opp, ble jeg hysterisk av stress og tretthet, og måtte snakke beroligende til meg selv. Da det ikke hjalp, heller, og jeg begynte å kaste innholdet i ryggsekken min ut over golvet i desperasjon for å finne - åh, jeg hadde glemt hva jeg bare måtte finne!- snappet jeg opp et råd fra en klokere del av meg, nesten overdøvet av kaotiske førstetanker og et nervesystem bunnskrapet for viktige transmittor-substanser:

«Rydd den dømrade sekken! Det tar ikke lenger tid, og du trenger alt sammen om du snart må forlate den halvtømte tekoppen og løpe av sted til denellerannen som trenger deg neste gang.» Mitt Beroligende Jeg måtte ha fått lagt inn replikken i en pause mens Hysteriske Jeg trakk pusten, for jeg fanget opp rådet, sugde det begjærlig til meg og begynte å rydde sekken.

Jeg ryddet den grundig og relativt fornuftig. La til en del gjenstander som kunne være gode om det oppstod uforutsette katastrofer, og det kjentes godt. Jeg tømte håndveska også og koordinerte innholdet med sekken. ( Jeg veksler mellom å bruke veske og sekk.) Gutta på transmittorsubstansproduksjonen nikket anerkjennende med hodet og bestemte seg for å kjøre full produksjon av snille og nyttige ting som serotonin og sånn.

Re opp sengen? Ja! Nei! Pakke en kurv med alt jeg trenger for å kunne styrte ut av huset og Redde Noen. Det var lurt. Det var faktisk lurt. Da jeg hadde gjort dette ble jeg enda mer rolig, og resten av morgenens aktiviteter ble så normale, at jeg skal ikke trette dere med dem.

Det var først dagen etter, da jeg stussende løftet på kurven med «styrte-ut-av-huset-remedier» at jeg fikk reflektert over hva jeg hadde gjort dagen før.

Det hadde vært så mye travelhet, hjelping av andre, ispedd brått oppstått behov for håndverker i egen bolig, at det hadde fått mitt ubevisste mentale jeg til å tro at dette bare ville fortsette, mest sannsynlig også eskalere. Ved å pakke «styrte-av-sted-kurven» og sørge for en ryddig håndveske, snakket jeg beroligende til den delen av meg selv som var så hysterisk at hun ikke hadde evnen til å lytte til andre meldinger som: «Syk Pike1 har det bra og ingen ting skjer før til uka, Syk Pike2 har det ikke bra, men det eneste fornuftige er å vente en liten stund mens hun hviler, Frisk Pike kan unnvære meg i dag, varmtvannstanken er byttet, og det verste som skjer om jeg ikke får tak i snekker i dag, er at jeg ikke får tak i oppbevaringsboksene i plastikk før over helga.» Hysteriske Jeg ville ikke hørt annet enn: «Jeg er ikke interessert i problema dine, dette går så bra, så».

Men nå ble det: «Hurra, hun har hørt oss, hun forbereder seg på katastrofen, på praktisk detaljnivå». Da kan vi gå og legge oss litt, og Hun kan ta seg en kopp te til. Urtete.

Hadde jeg ikke oppdaget denne responsen, ville jeg ikke visst at mitt ubevisste jeg bare ventet på katastrofer. Det så til de grader at jeg ikke lenger hadde gode evner til planlegging i her og nå situasjonene slik de faktisk var.

Nei, dette er ikke et generelt råd til alle om å pakke små beredskapskurver for tenkte katastrofer å sette rundt i huset. Sjansen er sikkert stor for at det bare fører deg til nærmeste DPS.

---
... På forespørsel: Jeg tror ikke det vil bringe den som trenger det raskere til lenge ønsket DPS. Faren er sikkert at DPS når du endelig kommer ditt vil fokusere på at alle problemer i bunnen og grunnen kommer fra tvangsatferden å pakke katastrofekurver.