Kommentarfeltets underlige verden

I høst ble det satt fokus på at vi vanlig opplyste mennesker bør gå mer inn i kommentarfeltene og skrive der. Alt for mange hadde trukket seg unna denne egentlig fantastiske anledningen til å la folkets røst høres. De flyktet på grunn av innlegg preget av usaklighet, hets og interne diskusjoner om hvem som hadde skrevet det dummeste innlegget og hvem som burde brenne hvor. Ved at de mer dialogføre trakk seg tilbake, var kommentarfeltet blitt en kloakk, og man fryktet at de gjenstående kloakkvasserne derfor trodde seg å representere det ganske folk.

Ta del i kommentarene! lød oppfordringene. Øk Folkets Opplysning! Ta kommetarfeltet tilbake!

Og noen av oss listet oss nølende rundt hjørnet til kommentarfeltet, både i den hensikt å være samfunnsnyttige natteravner på Nettet og gi vårt bidrag til En Bedre Verden, men sannelig også fordi vi var like prekesjuke som dem som til vanlig frekventerte disse spaltene og hadde en egeninteresse i å rødde opp.

Så ikke!

Mitt første besøk sendte meg hodestups tilbake til den trygge gruppa med følgere på Twitter. Hvordan snakker man til voksne folk som kommer med kjønnede karakteristikker av for dem helt ukjente mennesker som bare hadde et annet synspunkt enn dem selv? Jeg har alltid vært opptatt av å snakke et språk mottakeren kan forstå, men jeg får meg faktisk ikke til å si til en fremmed person at kanskje han er redd for at tissefanten hans er noe i minste laget, siden han er så motstander av…. ettellerannet. Selv om det på hans språk bare betydde: «Jeg kan ikke si meg enig i det der. Har du tenkt på at….»

Siden har jeg bare gått inn og lest litt, sånn for å se om noen har vært modigere og flinkere enn jeg og har gått inn og fått aksept for en kommunikasjonsform bittelittegrann mer i retning av læreboknormalen og skikk og bruk. Det har ikke sett lyst ut.

Så ble et viktig tema tatt opp i en kronikk i en herværende dagsavis. Kronikken var et svar på en artikkel skrevet av velutdannede mennesker, som, om enn noe usaklig, var så pen i språket og så rimelig i mange av sine påstander at jeg forventet at kronikken kunne ha et kommentarfelt selv tanteMy orket å lese i. Kanskje skrive i?

Men kanskje kommentarfeltet som kommunikasjonsform ikke kan reddes? Så langt består halvparten av innleggende i dette kommentarfeltet av svar og gjensvar fra en person som så fryktelig gjerne vil at a skal være b, og som for eksempel bruker uttrykk som «det er helt sikkert at» om ting man i en normal diskusjon kunne satt henne til veggs med og fastslått uriktigheten av. Men slik fungerer ikke kommentarfeltets naturlover for kommunikasjon. Den ene( My-self) og andre prøver å forklare ting, men det går åpenbart ikke inn. Man ender opp med en gjeng folk som forklarer og forklarer til kommentarfeltet er langt som et vondt år. ( Riktignok forklarer noen så bra og ryddig at My kunne holdt kjeft i utgangspunklet, og i det minste gjort kommentarfeltet ti linjer kortere). Men det hjelper ikke. Det hjelper ikke å forklare noe for folk som har bestemt seg for at a er b.

Vår folkekjære dikter Alf Prøysen døde før har kunne oppleve kommentarfeltets forbannelse , men ikke desto mindre har han beskrevet fenomenet godt: «æille tala sjøl om sitt å ingen høre på».

Kanskje man heller kunne tatt de sinte inn i sin stue? (De som ikke er av den typen som truer med uslettelse og gir kjønnede karakteristikker. ) Man kunne gitt dem en kopp te og sagt:

- Du høres så bestemt ut, når du hevder dette. Har du opplevd noe i forhold til det? … -Ja, naboen din, sa du. … -Mmm …-Og hun gjorde det bare for å være ekkel mot deg, altså? Hvorfor tror du det? … -Det var sikkert ubehagelig for deg, uansett. …- Hvordan vet du det? …Jeg har ikke hørt om en slik studie, men jeg vet om en som viser det motsatte, du kan godt får lå- … -Ikke det, nei. … Ja, du føler deg sikker på at det vil vise seg at du har rett…. - Men foreløpig så… - Ja, men da er vi enige om at dette tror du, men du vet det ikke, ikke sant? Da skriver jeg det i kommentarfeltet, jeg, at vi har snakket sammen In Real Life, og du skulle bare så veldig gjerne ønske at dette var sant?

Au, min fineste tekanne! I tusen knas…