Rydde, sortere, kaste.

Jeg prøver å rydde i huset mitt. Jeg trenger å sortere skuffer med absolutt diverse, papirbunker som kun er sortert etter hovedkategori og med ”haster” øverst og i egen mappe, og få plass til ting i en bod som holder på å strømme over.

Maren m venninne var innom nettopp og befridde meg for 5 kolli som skulle til Fattighuset. Det hjalp litt på rotet, men selvfølelsen ble ynkelig. Er JEG en sånn som gir til ”de fattige” det jeg ikke vil ha selv? Øverst i den ene esken jeg bar ut stod det til og med på en bærepose: ”Soaked in luxury”. Jeg gremmes.

For det første skulle vi borgere ha så tilnærmelsesvis like mye at vi ikke skulle hatt noe fattighus. Men byttemarked, selvfølgelig. Og så er jeg vokst opp med å få brukte klær fra mer velbemidlede, og det var ingen udelt glede. Man skulle være takknemlig. Hah! Takknemlig for å ta over ting folk ikke orket å ha selv og som de slapp å gremme seg over å kaste?

Men nå har jeg også blitt en kjøper og hamstrer. Hvordan ble det sånn?

Jeg født rett etter krigen, født så rett etter at det er bare en krig som er Krigen: 2. verdenskrig. Da var det rasjonering på mat i Norge, og folk lærte seg å være nøysomme. I tillegg vokste jeg som sagt opp med dårlig råd, og dessuten på landet der det var mange rom og mengder av tomme uthusrom. Og dessuten kunne en alltids få sette et møbel på låven hos naboen et par år, skulle da mangle. Det eneste vi ikke kunne, var å gi til de fattige, for de fattige, det var jo vi, det!
Vi var forresten ikke fattigere enn at mor og far satte litt penger i banken av og til for å ha litt reserve. Å prioritere nye vinterjakker til oss når vi faktisk kunne arve dem, tror jeg ikke falt dem inn. Men det som er viktig nå, er at vi ungene (og halve bygda) trodde vi var fattige.

Når en har vokst opp med å spare og ta vare på, så er den positive tingen at en kan det der med å skifte glidelås og stoppe sokker og lime sammen møbler. Det negative er at en får en grunnleggende aversjon mot å kaste selv det som er søppel. Faren min gjemte på gamle gummistøvler for å klippe biter fra skaftet og lime på andre støvler der det hadde slitt hull i bretten. Han gjemte på gammel sprengtråd, på små biter fra ting som hadde gått i stykker. ...Og hvordan ser verktøykassa mi ut? Der er det en egen eske med løse deler som nok kan komme til nytte en gang. Men gjør det det? For det som fungerte for faren min, det fungerer ikke i vårt samfunn der sirkulasjonen av Ting er så stor at man ikke finner igjen den lille duppeditten når en trenger den, husker kanskje ikke engang på at en har den.

De små rundstokkene fra Viljas gamle lekegrind har jeg forresten hatt mye nytte av. Jeg er glad jeg gjemte på dem. Og alle krokene fra nøkkelbånd har vært nyttige, enkelt å klipse refleksbrikker og annet på og av... Men jeg tror det var en god dag da jeg kastet fire melkekartonger fulle av lysestumper som jeg ikke skulle støpe lys av. Og av en eller annen grunn begynte jeg å samle på korkene fra Santa Claustaler¬flasker. Jo flere jeg hadde, jo mer ”synd” var det å kaste dem. Mellom sesongene lå de i julepynten. Nå hviler de stille i konteineren for metallavfall, om RfD ikke har tømt den.

Jeg sydde mye før i tida, og har fortsatt gjemt på stoffrester. De minste lappene har jeg sortert etter farge og lagt i poser i påvente av et år jeg får lyst til å gå løs på nytt dorullnisseprosjekt. Jeg gir dem noen år til. Men noen stoffer skal jeg nok donere videre neste gang jeg endevender den kista.

Fra 96 til 2007 hadde jeg en leilighet der loftsboden var like stor som leiligheten. Kjellerboden kom i tillegg. Min eks og jeg lagret alle våre tidligere brukte gardiner der, sammen med et jevnt tilsig av ekssvigermors avlagte. Området dekket nesten all den bodplassen en moderne leilighet disponerer. Ut av bunken plukket jeg fire fag beig- og brunstripete gardiner kjøpt på IKEA til 15 kr meteren i 1981. ( Svarer til 5 kr meteren med våre tekstilpriser). Gardinene fyller knapt en bærepose når de ikke er i bruk. Resten ble mye bra filleryemateriale til Fretex da jeg flyttet.

Så deler jeg med mange andre den skjebne at jeg skifter mellom to størrelser med klær. Det er alltid greit å ha tilgang til enten en litt romsligere bukse rett over jul eller en smalere en når en har vært flink og gått ned. Noen sier at tøy en ikke har brukt på et år, skal man kaste. Det er ikke min erfaring. Jeg har stor glede av å finne igjen tøy som har ”hvilt” litt. For fem år siden ga jeg bort alle de svarte klærne mine, og tre år etter begynte jeg i kor, og koruniformen var: Svarte klær. Sukk.

De blå frokosttallerknene mine kom absolutt til heder og verdighet igjen etter å ha hvilt i kjelleren i 11 år, og så har vi det vesle klappbordet: Jeg fikk det gratis av Marens gamle husvert, så fikk mor det av meg, og så arvet jeg det tilbake og nå skal Maren arve det. Brødristeren min var Stian sin, så var den Marens, og hvis jeg er så heldig at jeg får den rålekre røde brødristeren til jul som jeg ønsker meg, så: Hvem vil ha en helt grei brødrister?

Jeg har i et og et halvt år hatt en diger eske med CDer i boden i tilfelle Spotify var for godt til å være sant. Jeg kan da ikke kaste nesten alle CD-ene mine????

I det siste året har rotet hopet seg veldig opp. Travelhet, stress og tømming av to dødsbo har preget familien. To-tre familiemedlemmer har bodd midlertidig trangt men i påvente av større bolig. Da er det ikke bare å kaste fra dødsboene. Og de som ikke bor trangt, har hatt sitt eget dødsbo å rydde.

Moren min døde i jula i fjor. Jeg har spart på unyttige ting fra hennes hus, samt penkjolen hennes. Det var nok fordi jeg følte at jeg ikke ville gi helt avkall på mor og hjemmet hennes så brått. Men nå har et år gått, og nå var det lettere å la ting gå. Det ligger mye følelser i ting.

Det har vært travlet også, og det gjør at bunkene og haugene man skulle ”ta siden” bare har økt. Til nå.

Når man prøver å begrense det å trøstespise eller roe ned systemet med et glass vin, så står det alltid nye trøstefristelser på lur. Kjøpelindring! Kjøp deg glad! Noen butikksentre bruker i fullt alvor noen av disse uttrykkene, jeg tror det var kjøpeglede?

Så jeg har nok litt i overkant ofte prøvd å kjøpe lykken. Det blir det fullt i skapet av. Jeg falt sogar for å kjøpe en bluse i den størrelsen jeg ville være i om min vekttapskurve fortsatte i 14 dager til. Det gjorde den ikke. Men blusen var fin og jeg sparer på den. Fattighuset fikk i stedet en annen bluse som ikke var helt vellykket.

Jeg leste en gang det rådet at en skulle tenke når en kjøpte noe: Hva må jeg kaste for å kunne ta med denne hjem? Det hjelper meg faktisk. Og så lønner det seg nok å kjøpe dyrere kvalitetsklær, så lenge man ikke kaster de gamle klærne for å kunne kjøpe seg kvalitetsklær. Men så mye penger har heldigvis ikke jeg.

De har begynt å sy små, male satengbånd bak i gensere så de ikke skal falle av hengeren i butikken. Disse må man klippe av. En stund samlet jeg dem i en pose. De måtte da kunne brukes til noe? Vet dere hva? Det kan de ikke.